Europa har ikke lenger råd til å gjemme seg bak legalistiske unnskyldninger for ikke å bruke russiske ressurser til å hjelpe Ukraina.

Publisert på nettstedet Novaya Gazeta Europe, 6. mars 2025. Av Andrew Kosenko , Joseph E. Stiglitz Opprinnelig publisert på Prosject Syndicate

‘

Det er nå klart at USAs president Donald Trumps administrasjon vil forråde Ukraina i kampen for å motstå russisk aggresjon. Trump sjøl er enten et offer for desinformasjon, eller så deltar han villig i et forsøk på å lure amerikanere om årsakene til og konsekvensene av krigen.

Trumps løgner inkluderer påstander om at Ukraina har like stor skyld i krigen; at Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj ikke «har kortene» til å avslutte konflikten på gunstige vilkår; og at Ukraina ikke kunne ha forsvart seg uten amerikansk hjelp. Likevel vet hele verden at Russland satte i gang en uprovosert invasjon, og vi husker alle de første ukene, da ukrainere tappert forsvarte ei 2800 kilometer lang frontlinje mot en angivelig overlegen hær, lenge før leveranser av vestlig artilleri, pansra kjøretøy og luftforsvarssystemer ankom.

Den skammelige scenen i Det ovale kontor 28. februar fremhevet Trumps fiendtlighet mot Zelenskyj og hengivenhet for Vladimir Putin. Er det bare det at Trump elsker autoritære skikkelser som har oppfylt hans egne ambisjoner? Eller er det at Putin har inngått et kompromiss med Trump, slik det var en utbredt mistanke om i løpet av hans første periode?

Det er nå åpenbart at USA bare vil forsvare Europa hvis det tjener det Trump mener er hans interesser.

Uansett hva som er tilfelle, avviser Trump sjølve ideen om rettsstatsprinsippet, fordi han underordner den politiske interesser: loven skal brukes når den tjener presidentens interesser, og ignoreres når den ikke gjør det. Avtaler mellom land (sjøl de han har signert) kan brytes etter eget forgodtbefinnende. USA, sammen med Storbritannia og Russland, lovet å forsvare Ukrainas territoriale integritet for 30 år siden, under Budapest-memorandumet, undertegna i desember 1994. Til gjengjeld gikk Ukraina med på å gi fra seg verdens tredje største atomvåpenarsenal, arva fra Sovjetunionen. Russland brøt avtalen da de invaderte og ulovlig annekterte Krim i 2014, og nå har Ukraina blitt forrådt av to av avtalens parter.

At Trump nekter at USA skal stå ved sine ord er skammelig. Ukrainerne opprettholdt sin del av avtalen, og de forvente at USA skulle gjøre det samme. Disse svikene har dødelige konsekvenser, og ikke bare for Ukraina. I flere tiår har Europas egen sikkerhet vært avhengig av artikkel 5 i NATO-traktaten, der et angrep på ett medlem er et angrep på alle. Likevel er det nå åpenbart at USA bare vil forsvare Europa hvis det tjener det Trump mener er hans interesser. Folkeretten og traktatforpliktelser betyr ingenting for ham, akkurat som de ikke betyr noe for Putin.

Europeerne må forholde seg til disse harde realitetene. De mest umiddelbare oppgavene er å skape en sjølforsynt forsvarsstyrke og å bestemme hva man skal gjøre med rundt 210 milliarder euro i russiske sentralbankmidler som for tida holdes under europeisk jurisdiksjon, av de totalt rundt 260 milliarder euro som ble sperra av Europa og andre ikke-EU-land i 2022.

I juni 2024 ble G7 enige om å bruke de 45 milliarder euro i rentene som har påløpt fra disse eiendelene, til å gi økonomisk bistand til Ukraina, og EU-kommisjonen foretok den første utbetalinga på 3 milliarder euro i januar. Men siden USA sannsynligvis vil avslutte sin egen økonomiske bistand, er denne halvhjerta løsninga ikke lenger tilstrekkelig. Europa må gå lenger, ved å beslaglegge alle russiske eiendeler de har under sin kontroll.

Russland bør ikke få komme noen vei ved å hevde at eiendelene er juridisk beskytta i ei tid der de makulerer rettsstaten og fritt konfiskerer vestlige eiendeler innafor sin egen jurisdiksjon.

Vi har tidligere argumentert for at disse ressursene burde brukes til å finansiere Ukrainas gjenoppbygging, siden skadene forårsaka av russisk aggresjon langt overstiger 210 milliarder euro. Men pengene trengs enda mer nå. Man kan ikke gjenoppbygge et land som fortsatt er under angrep og delvis okkupasjon. Rettferdighet og sunn fornuft tilsier at disse ressursene går til å finansiere Ukrainas forsvar. Europa kan bruke hvilke som helst juridiske manøvrer det trenger; det som betyr noe er at Ukraina mottar pengene umiddelbart, slik at det kan kjøpe militært utstyr og reparere den infrastrukturen som Russland kontinuerlig ødelegger.

Som Frankrikes president Emmanuel Macron nylig uttrykte det : «Europa bør gjenoppdage smaken av risiko, ambisjon og makt.»

Det kan ikke være noe spørsmål om ansvar. Russland bør ikke tillates å hevde at eiendelene er juridisk beskytta i ei tid der de makulerer rettsstaten og fritt konfiskerer vestlige eiendeler innafor sin egen jurisdiksjon. Dessuten ville det være i Europas egen interesse å gjøre midlene umiddelbart tilgjengelige for Ukraina. Uansett hva Ukraina bruker på forsvarsindustrien sin, vil det til slutt styrke Europas egen forsvarskapasitet og stimulere den vaklende økonomien.

Det er ingen tid å miste. Å bruke midlene som sikkerhet for en framtidig International Claims Commission (ICC), slik det er foreslått, vil føre til uakseptable forsinkelser. Tidevannsbølgen av autoritarisme øker, og Europa har blitt verdens bolverk mot den. Europeiske verdier – og forsvaret av sivile friheter, demokrati og menneskerettigheter globalt – står på spill.

Som Frankrikes president Emmanuel Macron nylig uttrykte det : «Europa bør gjenoppdage smaken av risiko, ambisjon og makt.» Hvis han og andre europeiske ledere ønsker å følge opp sin retoriske støtte til Ukraina etter Det ovale kontor-fiaskoen, må de gripe øyeblikket, som betyr å beslaglegge Russlands eiendeler. Ukraina forsvarer hele Europa. Europa må ikke gjemme seg bak legalistiske unnskyldninger.