Publisert på nettstedet «Human Rights in Ukraine», 5. mai 2025 . Av Halya Coynash
Russland begynte å spre løgner om sin militære aggresjon tilbake i 2014. Etter å ha innført torturkamre og drakoniske lover mot de som stiller spørsmål ved løgnene, reiser de kyniske monumenter.
Russland har siden 2014 plassert «monumenter» i okkuperte deler av Donetsk og Luhansk oblaster som fremmer løgner om hendelser, og Kyiv presenteres som «aggressor» og ansvarlig for dødsfallene til borgere i Donbas. Ifølge Eastern Human Rights Group brukes disse monumentene, som har dukket opp i alle større befolka områder av det okkuperte Donbas, til propaganda og «opplæringsretta» formål, og med regelmessige besøk av organiserte ekskursjoner for skolebarn. Dette er en del av Russlands aggressive indoktrinering, «russifisering» og militarisering av ukrainske barn, der et av de direkte målene med en slik anti-ukrainsk fortelling er å overbevise barn på okkupert territorium om at de burde ønske å «forsvare» den russiske aggressorstaten mot sitt eget land og folk.
Eastern Human Rights Group har lagt ut noen eksempler på disse monumentene. Ett av dem har til og med en slags gråtende mor-/madonnafigur, med ordene under: «Monument til minne om de døde ofrene for ukrainsk aggresjon siden 2014». I hovedsak refererer alle monumentene til «ukrainsk aggresjon» eller «Kyiv-regimets aggresjon». Ett groteskt monument har påskriften: «Evig minne om brødrene og søstrene som ga sine liv for frigjøringa av Debaltseve fra de ukrainske overgriperne i 2014–2015». Med «brødre og søstre» bør man faktisk forstå de russiske soldatene som Moskva sendte inn for å ta kontroll over det strategisk viktige Debaltseve. Dette til tross for at den russiske lederen Vladimir Putin nettopp hadde signert en våpenhvileavtale med lederne i Ukraina, Frankrike og Tyskland.
Russland har aggressivt fremma ei slik fortelling siden 2014 – på okkupert territorium, hjemme og i utlandet. Dette har vært urovekkende vellykka i en del land, spesielt, men ikke utelukkende, blant høyreekstreme som Moskva har utvikla nære bånd til. Hvor lett en historisk sannhet kan snus på hodet og forvrenges fullstendig, har blitt tydelig de siste månedene, for eksempel ved at USAs president Donald Trump og hans administrasjon har klandra Ukraina og landets president for Russlands fullskala invasjon.
Hvis dette var mulig i demokratiske samfunn, hvor mye verre kan det ikke da bli i Putins Russland, og på territorium der Russland umiddelbart innførte streng kontroll og en effektiv informasjonsblokade, samtidig som de brukte enorme summer på propaganda og indoktrineringsmetoder.
Siden tidlig i 2014 har ukrainske informasjonskanaler blitt kutta så snart Russland har tatt kontroll over et område, og russiske propagandamedier har blitt henta inn for å erstatte dem. I det okkuperte Donbas kan man bli stoppa på gata, og barn blir jevnlig sjekka på skolen for å se om de bruker ukrainske Telegram-kanaler osv. Etter å ha bomba Mariupol nådeløst i 2022 og ødelagt mesteparten av byens infrastruktur, begynte de russiske okkuantene etablere mobile skjermer som de sendte propaganda på, midt i ødelegginga og brødkøene.
At all propagandaen på Goebbels-nivå blir sendt fra Kreml ble bekrefta tilbake i 2015 av tidligere ansatte ved Russlands statskontrollerte TV-kanaler.
Russland har også forsøkt å ødelegge alle aspekter ved ukrainsk identitet på okkupert territorium. Ukrainsk litteratur er fjerna fra skoler og biblioteker og stempla som «ekstremistisk». Det ukrainske språket er også fjerna, både fra pensum og fra det offentlige liv, mens monumenter, for eksempel over ofrene for Holodomor, den menneskeskapte hungersnøden i 1932/33, eller over den store ukrainske poeten Vasyl Stus, er blitt demontert og fjerna .
Sjøl om indoktrineringa i skolene i det okkuperte Donbas og Krim starta i 2014, har både forvrengningea og nivået på propaganda, indoktrinering og militarisering økt dramatisk siden Russland starta sin fullskala invasjon. «Lærebøkene» som barn skal lære «historie» fra er like fulle av løgner som i de verste sovjetåra, der Russland har «frigjort» områdene de jevna med jorda eller gått inn på stridsvogner, viftende med maskingevær. De verste forbrytelsene blir enten skjult fullstendig, eller Ukraina får skylden. De som skriver sannheten om Russlands krigsforbrytelser i Ukraina ender opp med å sone dommer på 7 år eller mer, på grunnlag av drakoniske taushetslover som haste-innført i lovgivninga ti dager etter fullskala invasjonen av Ukraina. Sjøl Russlands fabrikerte «rettssaker» mot ukrainske krigsfanger har hatt som mål å snu alt på hodet, slik at Ukraina er aggressoren og ukrainske forsvarere blir gjerningsmennene for forferdelige grusomheter. Disse sjokkerende usannhetene blir nå, bokstavelig talt, manifisert gjennom steinmonumenter som glorifiserer inntrengere og bakvasker ofrene deres.