Publisert på nettstedet Posle 14.mai. 2025
Hvor kom den «globale nyfascistiske aksen» fra, og hvor går den? Hvilke destabiliserende effekter kan Russlands krig i Ukraina ha? Ilja Budraitskis og Gilbert Achcar diskuterer den nåværende internasjonale situasjonen.
Ilya Budraitskis: Med starten på Trumps andre periode opplever verden et enormt geopolitisk skifte, og jeg vil gjerne begynne å diskutere det med spørsmålet om NATOs framtid. I dag er det åpenbart at alliansen er i en situasjon med strategisk og ideologisk krise. USA, som blokkens nøkkelland, bygger åpent separate forbindelser med Russland, som tidligere ble sett på som NATOs hovedmotstander, mens Europa snakker om opprustning og sikring av sin egen sikkerhet i et ny form. Hva er utgangspunktet for den nåværende NATO-krisa? Kan den ende med en faktisk oppløsning av blokken, og hva kan erstatte den?
Gilbert Achcar: La oss først huske at NATO allerede var i krise før den nåværende amerikanske administrasjonen. Allerede under Trumps forrige periode beskrev Frankrikes president Emmanuel Macron NATO som «hjernedød». Det var det virkelig, fordi Trump aldri har lagt skjul på sin forakt for europeiske liberale regjeringer og hele den såkalte liberale, regelbaserte internasjonale orden, som oppsto i Atlanterhavsalliansen under andre verdenskrig.
NATO ble åpenbart revitalisert av Putins invasjon av Ukraina. Det ga NATO en fornyet følelse av et formål, på et tidspunkt da en svært atlantisk president [var tilbake i Det hvite hus] – jeg tenker på Joe Biden, sjølsagt. Alle NATO-folkene var ganske fornøyde med den fornya relevansen til organisasjonen. Bortsett fra at dette, i ettertid, framstår dette som en svanesang – organisasjonens siste energiutbrudd før den gjenopptar sin dødskamp.
Vi står midt oppi det i dag. Som du nevnte, er det åpenbart en klar skille mellom de to sidene av Atlanterhavet, eller i det minste mellom USA og resten av NATO. Denne skilsmissen er ikke geografisk; den er politisk og ideologisk, i den forstand at Canada tilhører den liberale kohorten, mens Orbáns Ungarn tilhører den samme nyfascistiske ideologiske familien som Donald Trump tilhører. Denne ideologiske kløfta presser europeiske liberale regjeringer til å prøve å gjøre EU – som er den alternative organisasjonen de har til rådighet – til en slags forsvarsallianse og militærmakt, i samarbeid med Storbritannia. Vest-Europa, Polen og de baltiske statene trenger Storbritannia som en av bare to vesteuropeiske atommakter og en stor vesteuropeisk væpna styrke. Og det er det som er i ferd med å skje.
Det presset Donald Trump legger på Ukraina for å i bunn og grunn akseptere Putins betingelser tømmer også NATO for mening og formål.
Fordi Washington, i stedet for å forsvare en NATO-alliert, prøver å påtvinge den det som i bunn og grunn er en kapitulasjon – sjøl om Donald Trump, som vi vet, er uforutsigbar og ombestemmer seg hele tida. Men signalene [han har gitt], i hvert fall i løpet av de første hundre dagene av sitt presidentskap, tyder sterkt på en nyfascistisk tilknytning til Vladimir Putin.
Det er tydelig at vi har gått inn i det jeg kalte «nyfascismens tidsalder». Dette har utvikla seg over flere år i dette århundret. At Donald Trumps kom tilbake til Det hvite hus fullførte mutasjonen. Dermed har vi sett framveksten av en mektig global nyfascistisk akse, som går fra Trump til Netanyahu i Israel, Milei i Argentina, Orban i Ungarn, Meloni til en viss grad (og hun har den svært tydelig nyascistiske Salvini i regjeringa si), Modi i India, Erdogan i Tyrkia, osv. Jeg har beskrevet denne nye æraen oppsummert i en artikkel med tittelen «The Age of Neofascism and Its Distinctive Features».
Hvor lenge det vil fortsette er vanskelig å forutsi. Man kan bare ønske at det roter seg inn i sine egne motsetninger og feil, snarere enn å ende med en verdenskrig – slik fascismens forrige æra endte i forrige århundre. Vi kan se tegn på det med de fullstendig kaotiske resultatene av Donald Trumps presidentskap i USA. Det kan føre til en kraftig motreaksjon mot Trumpismen. Motreaksjonen finner allerede sted i land som Canada og Australia, hvor lokale nyfascister eller Trump-beundrere har blitt negativt påvirka av Trumps forverrede image. Så vi kan forbli håpefulle i denne forbindelse, men situasjonen er ekstremt alvorlig.
Ilya Budraitskis: Kan du beskrive de utenrikspolitiske utsiktene til dette nyfascistiske prosjektet? Hva slags verdensorden ser de for seg? Betyr den ideologiske tilhørigheten mellom disse ulike nyfascistiske regimene i ulike land også muligheten for en allianse, eller kan dette kombineres med økende konfliktene mellom ulike land med nyfascistiske regimer?
Gilbert Achcar: Det første poenget å understreke i denne forbindelse er at for høyreekstreme krefter finnes det ingen felles verdi som overgår nasjonalisme. Liberalister kan holde seg til noen verdier som de mener bør tillegges høyere betydning enn snever nasjonalisme, og de prøver generelt å avstå fra åpen nasjonalisme. Noen av dem hevder til og med å være «internasjonalister» – liberal internasjonalisme er et begrep som brukes mye i USA, for eksempel, for å beskrive en liten del av det utenrikspolitiske etablissementet – mens høyreekstreme alltid er ultranasjonalistiske. For dem er det alltid Amerika først, Israel først, Ungarn først, Russland først – avhengig av hva som er landet deres. Det er det snevre nasjonalistiske perspektivet.
De møtes når deres nasjonalistiske interesser kan forenes, men det utelukker ikke spenninger mellom nyfascistiske regjeringer på grunn av motstridende interesser – for eksempel økonomiske. Vi kan se at noen av de nyfascistiske regjeringene i Øst-Europa misliker Trumps tollpolitikk, som skader dem. Det samme gjelder andre regjeringer – Modi, Erdogan – hvor regjeringene prøver å forhandle med Amerika, men man kan se at dette skjer under økonomisk tvang utøvd av det nåværende hvite hus.
Så, det er begrensninga. Nyfascister har en tendens til å samle seg mot liberalerne, mot liberalismen – deres felles fiender – sjøl om dagens liberalere er svært bleke liberalere. Faktisk er en av grunnene til at denne nyfascistiske bølgen har vokst, måten vestlige liberalere, i stedet for å kjempe direkte mot ytre høyre, har tilpasset seg disse, ved å ta i bruk hele deler av ytre høyres ideologi og program, med begynnende med anti-migrantpolitikk og andre rasistiske tiltak, på et bakteppe av fortsatt nyliberal innstrammingspolitikk, som er sjølve det sosioøkonomiske grunnlaget som nyfascismen kan utvikle seg på grunnlag av. Og det er derfor vi har sett en akselerasjon av framveksten av nyfascisme i dette århundret: den økonomiske krisen i 2008 og deretter den økonomiske COVID-krisa styrka det ytre høyre.
Når vi snakker om en tid med nyfascisme, er utsiktene også svært bekymringsfulle. Det nasjonale partiet i Frankrike er [innenfor rekkevidde av] å kunne vinne makta i det neste presidentvalget i 2027. Det britiske reformpartiet (UK Reform Party), som er Storbritannias ytterste høyre, vokser i et bekymringsfullt høyt tempo – på bekostning av både de konservative og det svært bleike og svært nyliberale arbeiderpartiet.
Det er en generell framvekst av høyreekstreme krefter, som er dypt knytta til vestlige liberaleres manglende evne til å konfrontere dem.
Kina er et vanlig mål for mange av de nyfascistiske kreftene. Det er spesielt pekt ut mot en motstander av Trump-administrasjonen, men mer generelt av USA som helhet, hvor Kina anses som en stor rivalisernede makt som har steget jamnt og trutt. USA prøver å presse den europeiske høyresida i retningen av å motsette seg Kina. Problemet her er at Kina åpenbart i dag blir sett på av USA som en slags ekvivalent til det Sovjetunionen var i går – det vil si dens viktigste globale konkurrent – med den forskjellen at Kina vokser økonomisk med utrolig fart, i motsetning til Sovjetunionen, hadde stagnerte siden 1970-tallet.
Kina er ikke en nyfascistisk regjering. Det er en diktatorisk, autoritær regjering av stalinistisk-maoistisk opprinnelse, et ettpartidiktatur, men den er ikke basert på den permanente reaksjonære ideologiske mobiliseringa av en massebase, slik man kan se med trumpismen eller putinismen.
Takket være Kinas vedvarende utviklingstempo er det for øyeblikket ingen massiv folkelig trussel mot den kinesiske regjeringa. Den har blomstra, basert på økt økonomisk vekst og velferd. Det er derfor Beijing de siste tiåra har inntatt en ganske fredelig profil, både internt og eksternt, fordi dens viktigste legitimering – dens viktigste kilde til legitimitet – er økonomisk utvikling. Og vi bør ikke glemme at Kina fortsatt er et utviklingsland. Det har et enormt BNP, men sammenligna med befolkningsstørrelsen er det fortsatt et middelinntektsland.
Samtidig er det sjølsagt et spill for Vladimir Putin om å forholde seg til trekantrelasjoner globalt. Stilt overfor USA – spesielt under Biden – dyrka han et «evig vennskap» med Beijing.
Trump-administrasjonen ønsker tydeligvis å vende Moskva mot Beijing, slik Nixon-administrasjonen allierte seg med Beijing mot Moskva på 1970-tallet.
Men Vladimir Putin er ikke så dum: så lenge han ikke kan stole på at nyfascistene forblir ved makta i Washington, vil han ikke sette forholdet sitt til Kina i fare.
Hvis Washington skulle bli et diktatur, slik som det man har i Moskva, kan det endre seg, for Russlands naturlige tilbøyelighet er åpenbart å foretrekke en vestlig ideologisk alliert framfor Kina. Det finnes rasisme i Russland mot kineserne, en motvilje mot å være avhengig av Kina, et naboland som det til og med har vært grensekonflikter med. Ingenting av dette er relevant nå det gjelder USA. Og landet er fortsatt, sjølsagt, mektigere enn Kina teknologisk og økonomisk, enn si militært.
Det er en del av spillet. Putin vil absolutt ikke sette forholdet sitt til Beijing i fare så lenge han ser hvor kaotisk Trump-administrasjonen er. Han vet at det ikke ville være et trygt kort, og han kommer ikke til å endre noe fundamentalt i sine internasjonale allianser, bare på grunnlag av Donald Trumps løfter.
Ilya Budraitskis: En annen ekstremt skremmende global prosess er [at land begynner å revidere sitt forhold til] atomvåpen. I spissen for denne revisjonen står Putins Russland, som endra sin atomdoktrine i fjor. Nå kan de [vær villige til å] bruke atomvåpen brukes som svar på ulike former for konvensjonelle trusler. Og russiske propagandister har de siste åra generelt snakka om muligheten for et forebyggende atomangrep for å avverge en bredt forstått trussel mot nasjonal sikkerhet. Dermed blir atomvåpen forvandla fra et instrument for krigsforebygging til et avgjørende element i en mulig global krig. I hvilken grad sprer denne tilnærminga til atomvåpen seg globalt?
Gilbert Achcar: Dette er ikke vanskelig å forstå – det er et veldig elementært spørsmål om strategi.
Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022 avslørte at det som ble antatt å være en militærgigant, faktisk sto på «leire-føtter».
Fram til da trodde Vladimir Putin at Russland var en allmektig militærmakt. Han invaderte Krim og gikk inn i Øst-Ukraina i 2014 uten problemer. Obama-administrasjonens reaksjon var svært dempa og begrensa. Deretter sendte Putin sine tropper inn i Syria i september 2015, først for å forsiktig prøve å se hva den vestlige responsen ville bli – til det punktet at han kunngjorde svært få uker inn i intervensjonen at oppdraget var fullført og skulle avsluttes.
Og så, i mangel av noe betydelig press fra USA, fortsatte han og begynte å ekspandere gjennom enten offisielle styrker eller Wagner-gruppa til andre land i Midtøsten, spesielt Libya og Sudan, og i økende grad til Afrika sør for Sahara. Vi har sett den enorme militære ekspansjonen i utlandet av Putins Russland, i kontrast til den svært begrensq ekspansjonen Sovjetunionen hadde utenfor sin dominanssfære etter 1945. Den første og eneste gangen Sovjetunionen forlot denne sfæren var invasjonen av Afghanistan i 1979. Før det begrensa de sine militære intervensjoner til Øst-Europa: Ungarn, Øst-Tyskland, Polen, alle innenfor Jalta-skillet.
Ilja Budraitskis: Men den sovjetiske innflytelsen var også til stede i Afrika.
Gilbert Achcar: Riktignok, men den sovjetiske innflytelsen var representert der gjennom rådgivere og levering av våpen, men ikke gjennom kamptropper. Moskva ville legge til rette for intervensjon av kubanske tropper som et erstatning for å sende sovjetiske tropper. Det var en stor misforståelse om Sovjetunionen, at det var et aggressivt land, slik det ble framstilt av vestlig propaganda. Faktisk var det post-stalinistiske sovjetiske byråkratiet fundamentalt konservativt på grunn av frykten for å skape kaotiske forhold som kunne vende seg mot dem sjøl det innenlands. Det er roten til byråkratisk konservatisme. De hadde ikke råd til å være rovlystne på globalt nivå slik Putin er.
Putin har gått langt utover Sovjetunionen i utenlandsk intervensjon. En grunn til dette er sammenhengen mellom Russlands reduserte størrelse og viktigheten av inntekter fra fossilt brensel for å drive den russiske økonomien, noe som gir landet et viktig handlingsrom uten å bekymre seg for mye om økonomien. Som vi kunne se etter invasjonen av Ukraina, var den russiske økonomien, til tross for alle de vestlige sanksjonene, mye mer robust enn vestlige analytikere forventa.
Putin utnytter dette – og den andre søylen han arva fra Sovjetunionen, som er det militærindustrielle komplekset, den eneste industrisektoren der det tidligere Sovjetunionen virkelig kunne konkurrere med Vesten, og utvikla hele spekteret av militære styrker og teknologier fra konvensjonelle til kjernefysiske og romfartsmessige styrker. Det var en del av grunnen til at Sovjetunionen ble økonomisk utmatta – de måtte konkurrere med mye rikere vestlige økonomier.
Da Putin gikk inn i Ukraina i februar 2022, forventa han at troppene hans skulle kunne komme til Kyiv og felle regjeringa slik amerikanske tropper gjorde i Bagdad i 2003. Det var argumentet hans: «Dere gjennomførte regimeskifte i Irak, jeg vil gjennomføre regimeskifte i Ukraina. Jeg har faktisk flere rettigheter over Ukraina enn dere hadde over Irak.» Men han mislyktes fullstendig. Han har nå vært i krig i tre år og har ikke engang vært i stand til å invadere de «oblastene» han formelt annekterte fullt ut. Hæren hans gjør fortsatt framskritt, men i sneglefart. Det viser begrensninga i hans militære makt.
Når en stor militærmakt som Russland tyr til å hente inn nordkoreanske soldater, forteller det også mye om dens begrensninger.
Så, hva gjenstår for Putin? Alt dette forsterker automatisk viktigheten av det andre feltet der han har en overlegen styrke – faktisk den viktigste i verden, mer enn USAs sjøl – som er atomvåpen. Svakheten ved den konvensjonelle krigen i Ukraina forsterker derfor umiddelbart den strategiske verdien av den ikke-konvensjonelle styrken. Det er en veldig klassisk strategisk ligning. Derav endringa i doktrinen du pekte på, som om han sa: «Se, dere har sett at jeg er svekka når det gjelder konvensjonell krigføring, men ikke prøv å utnytte det, for jeg vil ikke nøle med å bruke taktiske atomvåpen hvis dere prøver. Jeg vet at hvis jeg bruker taktiske atomvåpen, vil dere ikke våge å gjengjelde, langt mindre eskalere, fordi jeg har mange flere strategiske atomvåpen enn noen av dere.»
Ingen vil ta risikoen for en atomvåpeneskalering. Så det er i bunn og grunn logikken vi er i, som er veldig farlig, veldig bekymringsfull. Tenk også på virkninga dette vil ha på resten av verden nå som du har India og Pakistan, to atommakter, på randen av en militær konfrontasjon, som vi alle håper ikke vil skje, fordi det ville føre til et forferdelig mareritt.
Det viser hvor stadig farligere verden er. Det er ingen tvil om at Vladimir Putin har vært en viktig faktor i forverringa av global fred og internasjonale relasjoner. Jeg er ikke en av dem som noen gang har unnskyldt NATO. Men uansett hvilket ansvar som ligger hos NATO og Vesten, er det ingen unnskyldning for det Putin gjorde: måten han fikk Russland fast i denne absurde krigen i Øst-Ukraina, som har kosta Russland og det russiske folket – for ikke å nevne ukrainerne – mye mer enn den økonomiske eller ideologiske verdien av de territoriene han kjemper for. Det er ingen stor entusiasme i Russland for disse oblastene i Øst-Ukraina. Det er en stor strategisk feilberegning som fører til fiasko fra Putins side.
Ilja Budraitskis: Trump argumenterte for at Ukraina hadde skylda for krigen fordi landet burde ha akseptert alle vilkåra til den sterkere sida [dvs. Russland] for å forhindre invasjonen. Dette samsvarer godt med Moskvas posisjon. De som ikke har atomvåpen og sammenlignbare ressurser kan ikke avvise ultimatum fra en av verdens viktigste militærmakter. Kan vi forestille oss at dette prinsippet utvides til andre østeuropeiske land – for eksempel til de baltiske statene eller Moldova? Og i hvilken grad kan EU og NATO gå med på dette for å forhindre en større konflikt?
Gilbert Achcar: Vel, det er et sentralt kjennetegn ved nyfascismen, som den deler med gammel fascisme: synet om at «makt gjør rett», som du oppsummerte godt. «Vi er sterkest, og dere må følge de reglene vi bestemmer.» Og det er igjen forskjellen mellom dem og det som fulgte etter nederlaget til den fascistiske aksen i 1945: det ga vei for det vi omtalte som den liberale internasjonale orden basert på regler som også førte til opprettinga av FN, dets pakt og et sett med prinsipper som skulle regulere internasjonale relasjoner. USA var riktignok den første og fremste krenkeren av nettopp denne verdensordenen som de hadde vært hovedarkitekten for.
Men for nyfascistene – for ultranasjonalistene – er jungelloven det eneste som gir mening: de mektigste har rett til å påtvinge andre sin vilje.
Denne logikken er sjølsagt ekstremt farlig i internasjonale relasjoner, fordi den er en oppskrift på permanente kriger. Russland har blitt stadig mer involvert i kriger de siste åra. På internasjonalt nivå kan vi se en svært bekymringsfull økning i kriger. Vi har alle vært vitne til den pågående israelske folkemordskrigen i Gaza, som er den første folkemordskrigen som er ført av en teknologisk avansert stat støtta av Vesten siden 1945. Det har vært flere folkemord etter 1945, men de var for det meste i det globale sør – bortsett fra det såkalte bosniske folkemordet, sjøl om denne karakteriseringa var sterkt omstridt. Ingen av disse folkemordene ble imidlertid utført av en industrielt avansert stat som er så nært knytta til Vesten som Israel.
Det er ingen tilfeldighet at dette skjer under ledelse av en koalisjon av nyfascister og nynazister som styrer Israel. Faktum er at før Vladimir Putin var den viktigste pioneren innen nyfascisme – som til og med var et forbilde for en rekke nyfascistiske krefter, inkludert Putin sjøl – Benjamin Netanyahu. Netanyahu, som kom til makta for andre gang i 2009 og har holdt seg ved makta mesteparten av tida siden den gang, med et veldig kort avbrudd, ble tidlig et fyrtårn for nyfascisme. En forskjell mellom nyfascisme og gammel fascisme er påskuddet om å respektere demokratisk styre. Så lenge det er mulig for nyfascistene å forbli ved makta gjennom et relativt åpent valgsystem, fortsetter de – og de gjør alt de kan for å tilpasse dette valgsystemet til sine behov.
Sjølsagt endrer situasjonen seg når ei regjering blir redd for sterk oppblomstring av enmasseopposisjon – slik Putin-regimet ble etter 2012. De frykta da framveksten av en masseopposisjon og til og med å tape valg, og gikk dermed over til en fullstendig tvangsbasert politikk og en grunnleggende avskaffelse av den valgdemokratiske orden.
Men i bunn og grunn, så lenge nyfascistene kan vinne gjennom relativt troverdige valg, foretrekker de det, fordi politisk legitimering i moderne tid krever i det minste et skinn av demokrati – i motsetning til det man hadde på 1930-tallet, hvor ideen om et nakent diktatur kunne være populær. I land som Tyskland eller Italia er det ingen tvil om at Mussolini og Hitler nøt reell popularitet, til tross for at de var erklærte fiender av demokratiet.
Netanyahu har vært en pioner innen den nyfascistiske «demokratiske» trenden og en viktig alliert av de fleste nyfascister, hvor et felles ideologisk grunnlag for de fleste av dem er anti-muslimsk rasisme.
Det er en åpenbar parallell mellom Putins invasjon av Ukraina og den israelske høyreekstreme regjeringas gjeninvasjon av Gaza.
Det gjorde vestlig hykleri og dobbeltmoral mer åpenbar enn noen gang før. Samtidig er det slående å se hvordan den israelske regjeringa aldri tok parti mot Russland, men forble på god fot med Putin.
Ilja Budraitskis: Putin var også ganske ambivalent når det gjaldt Gaza.
Gilbert Achcar: Lavrov sa til og med: «Vi gjør det samme – israelerne kjemper mot nazister i Gaza, og vi kjemper mot nazister i Ukraina.»
Ilya Budraitskis: Ja, [og begge regjeringene kaller krigene sine] en «spesiell militæroperasjon». Så mitt neste spørsmål er: For nesten ti år siden intervenerte Russland i den syriske borgerkrigen for å redde Assad-regimet. På det tidspunktet, i samtalen vår for 10 år siden , argumenterte du for at dette skjedde som et resultat av den mislykka amerikanske politikken i regionen, og at det var en suksess for Iran og Russland, der begge utvida sin innflytelse regionalt. Hvordan har Assads kollaps endra styrkebalansen? I hvilken grad kan Tyrkia sees på som den viktigste mottakeren? Og hva er etter din mening de mulige scenariene for utviklinga i Syria?
Gilbert Achcar: Assad-regimet overlevde de siste 10 åra på to søyler: iransk støtte og russisk støtte. Regimet var på randen av nederlag i 2013 da iranerne intervenerte, hovedsakelig gjennom den libanesiske Hizbollah, men også gjennom styrker sendt direkte fra Iran til Syria. Sjøl det var ikke nok til å redde regimet, spesielt gitt at Iran ikke har et luftvåpen. I denne forbindelse er Iran et veldig svakt land fordi det har vært under embargo, en internasjonal embargo, i veldig lang tid. Det hadde noen få gamle amerikanske fly. Det er derfor Russland intervenerte i 2015. Redninga av regimet var mye mer avgjørende. Det var iranske tropper, men ingen fly; så hadde du russiske fly, men ingen tropper involvert i kampene – og disse russiske flyene og missilene gjorde en enorm forskjell. De lot regimet forbli på plass.
Nå, med krigen som har pågått i Ukraina siden 2022, har Russland havna fast i en hengemyr i Øst-Ukraina og fjerna de fleste av flyene sine fra Syria. Ifølge israelske kilder var det bare 15 russiske fly igjen i Syria da Assad-regimet kollapset. Iran fikk deretter et svært hardt slag fra Israel som følge av angrepet på Hizbollah i Libanon i fjor høst. Dette svekka Hizbollah til det punktet at de ikke lenger var i stand til å gripe inn i Syria.
Så de to nøkkelkreftene som støtta det syriske regimet var praktisk talt ute, og det var da syriske islamske styrker knytta til Tyrkia valgte å gå til offensiven. De ble sannsynligvis svært overraska sjøl over å se hvor raskt regimet kollapset, sjøl om vi vet at marionettregimer som hviler på utenlandsk støtte kollapser veldig raskt når denne utenlandske støtta trekkes tilbake. Det siste store eksemplet på dette før Syria var Kabul-regimet i 2021, da Biden bestemte seg for å fjerne amerikanske styrker fra Afghanistan: vi så hvor raskt marionettregimet kollapset.
Nå utnytter Tyrkia sjølsagt dette, men det er et stort «men» her. De islamske styrkene som eksisterte i Syria er ikke på langt nær sammenlignbare med Assad-regimet i militær styrke. De består av noen titusenvis av krigere, med begrensa militære midler. Inntil det syriske regimet kollapset, hadde Israel alltid sett på Assad som «djevelen vi kjenner», og ikke ansett ham som noen trussel siden han aldri lot noen starte angrep mot den israelske okkupasjonen av syrisk territorium på Golan. Det var den roligste okkuperte grensa til Israel. I tillegg hadde Israel tillit til at Russland kontrollerte Syria og hadde russisk grønt lys til å angripe Irans styrker i Syria.
Syria var fullt av russiske S300 og S400 luftvernmissiler. De ble aldri skutt mot noe israelsk fly.
Det var en tydelig koordinering mellom Israel og Moskva for disse handlingene, fordi sjøl om både Iran og Russland støtta Assad-regimet, var de samtidig rivaler i drakmapen om kontrollen over Syria. Så da Assad-regimet kollapset, ødela Israel umiddelbart hele Assads militære potensial. Uansett hvilket luftvåpen regimet hadde, missillagrene og til og med marinen: alt dette ble ødelagt bare noen få dager etter regimets kollaps.
Dette svekka ytterligere den nye sjølerklærte syriske regjeringa i Damaskus, som bare kontrollerer en begrensa en del av territoriet, mye mindre enn det Assad-regimet kontrollerte med støtte fra Iran og Russland. Dette regimet er enda svakere militært enn de kurdiske styrkene i den nordøstlige delen av landet. Det finnes dermed styrker i den sørlige delen av landet og nordøst, noen av dem støttet av USA, som ikke ser seg representert av den nye regjeringen i Damaskus. Syria er derfor en kamparena mellom regionale styrker. Tyrkia og Qatar er gamle støttespillere for de islamske styrkene som seiret. På den annen side danner det saudiske kongeriket, De forente arabiske emirater, Egypt og Jordan, som anses som pro-vestlige, men samtidig opprettholder varme forbindelser med Putins Russland, en regional allianse, i ideologisk og politisk rivalisering med den tyrkisk-qatarske aksen. Det er en konkurranse mellom de to alliansene om å vinne den nye syriske regjeringas troskap. Og den nye syriske regjeringa spiller svært opportunistisk på disse rivaliseringene for å prøve å få et visst manøvreringsmargin. Situasjonen i Syria har blitt ekstremt ustabil. Det er svært vanskelig å gi noen annen prognose enn langvarig ustabilitet.
Ilja Budraitskis: I dine nylige tekster har du sagt at FN kan spille en avgjørende rolle for i en fredsløsning i Ukraina. Hvor realistisk er det, gitt at de fleste av FNs generalforsamlings resolusjoner om Ukraina har blitt ignorert av Russland, mens enhver anerkjennelse av Russlands rett til de okkuperte områdene ville krenke grunnlaget for folkeretten som FN støtter seg på? Generelt, hvilken betydning kan FN ha i den nåværende situasjonen med den raske forringelsen av folkeretten og splittelsen i militærpolitiske blokker?
Gilbert Achcar: Du har rett i å peke på den svært begrensa innvirkninga FN har hatt på det som har skjedd i Ukraina siden 2022. Men det er fordi FNs sikkerhetsråd har blitt lamma. Og det vi har fått er resolusjoner fra FNs generalforsamling. De har ingen begrensende makt. Russland kan lett ignorere dem med støtte fra svært få allierte. Forbløffende nok har vi i den seinere tida sett at USA og Israel stemmer med Russland og dets svært få tradisjonelle allierte om Ukraina.
Men det var ikke det jeg mente da jeg nevnte FN som en potensiell nøkkelaktør i det som skjer i Ukraina. Jeg mente sjølsagt Sikkerhetsrådet, som er FNs utøvende organ. I den forbindelse er Kina elefanten i rommet. Siden starten av invasjonen i februar 2022 har Kina meldt klart fra om sin offisielle posisjon. De uttrykte tydelig støtte til den territoriale integriteten – det er akkurat det uttrykket de brukte – og suvereniteten til alle land, «inkludert Ukraina», som de spesifikt la til.
Det var en kraftfull uttalelse, i likhet med den 12-punkts «Kinas posisjon i den politiske løsninga av Ukrainakrisa» som markerte invasjonens ettårsjubileum. Hadde USA og dets vestlige allierte benyttet disse mulighetene til å prøve å samarbeide med Beijing i Sikkerhetsrådet for å presse på for en umiddelbar slutt på denne aggresjonen og en slags forhandla løsning innenfor rammene av folkeretten, ville vi ikke vært der vi er i dag . Det som skjedde er at Biden-administrasjonen, til tross for at de reverserte noen andre retningslinjer, fortsatte den første Trump-administrasjonens tilnærming på to viktige måter. Det ene er fiendtlighet mot Kina. Og her har du en kontinuitet mellom Trump-I, Biden og Trump-II, som står i kontrast til Obamas relativt fredelige og vennlige forhold til Beijing. Og det andre er sjølsagt Israel, der Biden-administrasjonen fortsatte der Trump slapp. Uansett hvilke små forskjeller det måtte være mellom Trump og Biden angående Kina og Israel, har politikken deres mye mer til felles. Denne holdninga førte til at Biden-administrasjonen fra starten av anklaga Beijing for å støtte den russiske invasjonen uten et snev av bevis.
Og det var der en stor mulighet gikk til spille. Jeg er fortsatt overbevist om at dersom vestlige land skulle snu seg og be Beijing om å samarbeide for en forhandla løsning innafor ramma av folkeretten og FN, som er et konstant uttalt mål for Beijings utenrikspolitikk, -kunne ting blitt annerledes. Beijings utenrikspolitikk er å følge folkeretten samtidig som man holder seg til prinsippet om ikke-innblanding i interne anliggender. Kina liker ikke at andre land blander seg inn i deres egne indre anliggender, men for forholdet mellom stater har de konsekvent forfekta å følge FN, internasjonale institusjoner, multilateralisme og folkeretten. Og som vi vet, ville ikke Russland ha vært i stand til å stå imot verken Vesten eller Kina.
Kina har avgjørende innflytelse i denne forbindelse. Zelenskyj var smartere; på et tidspunkt prøvde han å bli hyggeligere med Beijing. I de siste dagene har han imidlertid kommet med anti-kinesiske uttalelser i et forsøk på å behage Trump. Men i bunn og grunn er det Washington som forhindra en forhandla løsning med Kinas deltakelse, og det er der Washington har et sentralt ansvar i fortsettelsen av krigen i Ukraina.
Man kan ikke gjenopprette et fredelig globalt miljø uten å samarbeide med Kina.
Å utstøte Kina er en oppskrift på verdenskaos, som vi ser. Vestlige eksperter liker å ignorere dette fullstendig og hengi seg til demonisering av Kina. I dag, med framveksten av nyfascisme, er vi imidlertid vitne til begynnelsen på en vesteuropeisk revisjon av holdninga til Kina. Vesteuropeere har blitt pressa av USA, både av Biden og Trump, til å innta en stadig mer anti-Beijing-holdning, inkludert utvidelsen av NATOs interesseområde til Kina, utover de territoriale begrensningene i Nord-Atlanterhavstraktaten. Nå får vesteuropeerne betenkeligheter på grunn av USAs holdning, både av økonomiske og politiske/militære årsaker. Det pågår en viss revurdering, med en tilbøyelighet til å gjenopprette vennskapelige forbindelser med Kina, i en tid med anspent forhold til Trump-administrasjonen. Det gjelder Frankrike, Storbritannia, og enda mer Tyskland, som har sterke økonomiske bånd med Kina. De har nå en tendens til å prioritere sine egne økonomiske interesser i stedet for alltid å følge Washington.