Publisert på FB-sida til Vitaly Dudin, aktivist i Sotsialnyi Rukh, 9. juni 2025
Til tross for noen forventninger, fortsetter den russiske angrepskrigen mot Ukraina og blir stadig mer intens. Hver dag ser jeg forferdelige bilder av massiv ødeleggelse i mitt kjære Kyiv, Kharkiv og andre vakre byer – ødeleggelser som tidligere var utenkelige. Scener fra katastrofefilmer har blitt en del av vårt daglige liv. Steder hvor vi pleide å gå tur er blitt til svarte askehauger og ruiner. Samtidig innleder russiske angripere stadig nye offensiver, ikke bare i øst og sør, men også i nord – i Sumy-regionen.
Her i Ukraina har denne krigen virkelig fått karakter av en folkekrig på grunn av omfanget av befolkningas deltakelse i krigsinnsatsen: over en million tjenestegjør i forsvaret, omtrent like mange er arbeider i kritisk infrastruktur, og mange andre deltar i frivillige aktiviteter.
Forhandlingene i Istanbul skjuler Moskvas ekspansjonistiske planer og vil neppe kunne lykkes (se forklaring nedenfor).
Også mitt liv som sivil og aktivist for arbeidstakerrettigheter har endra seg dramatisk. Jeg får meldinger fra jernbanearbeidere som trenger penger til droner og annet utstyr; pårørende til arbeidere som ble drept av missilangrep på sine arbeidsplasser forteller meg om problemer med åfå sosial støtte; sykepleiere nær frontlinja klager over manglende utbetaling av ekstra godtgjørelser de har krav på. Noen ganger lykkes vi i å løse slike utfordringer, men vi ønsker alle at krigen skal ta slutt så raskt som mulig.
Sjølsagt har den heroiske motstanden fra ukrainske forsvarere og imponerende spesialoperasjoner på russisk territorium bidratt mye til å demilitarisere Kremls krigsmaskin. Men etter tapet av militær støtte fra USA har sjansene for strategisk seier for Ukraina blitt redusert.
Forhandlingene i Istanbul har tydelig vist at Ukrainas posisjon har blitt mye mer fleksibel og retta mot en fredelig løsning (30-dagers våpenhvile som eksempel). Derimot fremstår russiske krav som enda mer offensive og aggressive. Takket være Donald Trump har Russland gjenvunnet initiativet på slagmarken, noe som gjenspeiler den objektive virkeligheten. Umuligheten av å få slutt på krigen kommer på grunnlag av Ukrainas svake forhandlingsposisjon – og dette kan ikke overvinnes med hardere mobilisering av tropper.
Problem 1 – Pseudopasifisme blant vestlige progressive krefter
Det første problemet er ekstremt smertefullt for meg å innrømme. Mange i den sosialistiske bevegelsen ønsker tradisjonelt ikke å forholde seg til temaer som vold, stat og suverenitet. Dette fører til feil forståelse av situasjonen i Ukraina. Noen av dem anerkjenner ikke den dekoloniale og antiimperialistiske karakteren ved den ukrainske kampen. Deres analyser bygger på et utdatert syn på det internasjonale systemet, hvor USA sees som den eneste imperialisten og Russland framstilles som et offer for amerikansk imperialisme. Ikke engang at Donald Trump viser forståelse for Putins imperialistiske følelser, har ikke endra konklusjonene til dem som kaller seg venstreintellektuelle.
De mest reaksjonære regimene i amerikansk og russisk historie utøver enormt press på Ukraina, mens noen leter etter argumenter for hvorfor det angrepne landet ikke fortjener internasjonal støtte. Jeg lurer på hvordan forkjemperne for “proxykrig”-teorien lever med det faktum at Ukraina fortsetter sin kamp uten direkte hjelp fra USA – og til og med til tross for amerikansk motstand.
Mange på venstresida er imot militær støtte på grunn av deres antimilitaristiske etikk. Men å tilby filosofiske begrunnelser for å ikke sende våpen til et invadert land fører til mer lidelse for uskyldige. Det blir spesielt absurd når dette fremmes av dem som hevder å være revolusjonære eller radikale… For meg er det klart at slike drømmere ønsker å leve et blomstrende liv innenfor det kapitalistiske systemet, uten reelle planer om å styrte det. Å være imot våpen betyr å forsone seg med ondskapen av underkastelse.Å leve under NATOs beskyttelse og samtidig frykte en «overdreven militarisering» av Ukraina virker som hykleri.
Det motsatte: hvis ukrainske arbeidere vinner krigen, vil de være inspirert til å fortsette kampen for sosial rettferdighet. Deres energi vil styrke den internasjonale arbeiderbevegelsen. Erfaringa med væpna motstand og kollektiv handling – det er en nøkkelforutsetning for framveksten av ekte sosiale bevegelser som kan utfordre systemet.
Problem 2 – Den ukrainske statens manglende evne til å prioritere fellesskapets interesser over markedsinteresser
De styrende elitene i Ukraina fremmer det frie markedet og en profittdrevet økonomi som den eneste mulige modellen. Enhver idé om statlig planlegging eller nasjonalisering av virksomheter avvises som sovjetisk arv. Problemet er at den ukrainske versjonen av kapitalismen er totalt perifer og uforenlig med å mobilisering av tilstrekkelige ressurser til krigsinnsatsen.
Den dominerende ideologiske dogmatismen plasserer Ukraina i en felle av økonomisk privatisering og stor avhengighet av utenlandsk bistand. Vi lever i et land med rike statsmenn og en fattig stat. Regjeringa forsøker å redusere sitt ansvar for økonomisk styring og unngår å pålegge høy progressiv skatt på de rike og på selskaper. Dette fører til at byrden av krigen bæres av vanlige mennesker – de som betaler skatt fra lave lønninger, som tjenestegjør i hæren, som mister hjemmene sine…
Det er umulig å forestille seg arbeidsledighet under en fullskala krig. Men i Ukraina er det samtidig et ekstremt høyt nivå av økonomisk inaktivitet i befolkninga og samtidig en utrolig mangel på arbeidskraft. Disse manglene kan forklares med myndighetenes manglende vilje til å skape arbeidsplasser og fraværet av en strategi for masseinvolvering i økonomien via aktiv arbeidsformidling. Våre politikere tror at historiske skjevheter på arbeidsmarkedet kan løses uten aktiv statlig inngripen!
Dessverre har dereguleringsreformene under krigen skapt mange motiver som demotiverer ukrainere fra å ta lønna arbeid. Derfor må kvaliteten på arbeidsplasser forbedres gjennom høyere lønninger, strengere arbeidstilsyn og større rom for demokratisk medbestemmelse på arbeidsplassen.
Bare en demokratisk sosialistisk politikk kan lede veien mot en bærekraftig framtid for Ukraina, hvor alle produktive krefter arbeider for nasjonalt forsvar og sosial rettferdighet.
La oss derfor komme til poenget: Uten omfattende militær og humanitær støtte vil ikke Ukraina kunne beskytte sitt demokrati, og et ukrainsk nederlag vil påvirke nivået på politisk frihet i hele verden. Men samtidig må vi være kritiske til ukrainske myndigheter og deres manglende vilje til å bryte med den nyliberale konsensusen som undergraver krigsinnsatsen. Det er spesielt vanskelig å vinne en krig mot en utenlandsk angriper når man samtidig sliter med en rekke interne problemer, som springer ut av en dysfunksjonell kapitalistisk økonomi.
✅
9.juni, 2025