Publisert på bloggen «Left Critique of the Left» , 28. mai 2025 . Av Joseph Grosso
Finnes det et enkelt ord som kortfatta kan beskrive hva som utspiller seg angående Ukraina? «Surrealistisk» er ikke helt en presise beskrivelse. For ei uke sida forklarte president Trump at hans to timer lange telefonsamtale med Vladimir Putin «gikk bra». Han la til: «Russland ønsker å drive storstilt HANDEL med USA når dette katastrofale «blodbadet» er over, og jeg er enig. Det er en enorm mulighet for Russland til å skape enorme mengder arbeidsplasser og rikdom. Potensialet deres er UBEGRENSA.» Hva som gikk helt bra er ikke klart, og det var ingen omtale av at Putin ga noen innrømmelser. Det er ganske lett å se for seg at Trump ville kunne erstatte folk som for eksempel Mussolini, uten problemer.
Visepresident Vance fortalte på si side reportere på Air Force Two at krigen i Ukraina «ikke er vår krig. Det er Joe Bidens krig», og sa deretter: «Jeg er ikke sikker på om Vladimir Putin sjøl har en strategi for hvordan han skal avvikle krigen.» Ville det være for mye å antyde at Putin ganske enkelt trekker styrkene sine ut av Ukraina for å avslutte krigen?
I mellomtida, ettersom alt dette «diplomatiet» har lagt seg de siste månedene, har antallet sivile tap i Ukraina økt betraktelig. Denne uka lanserte Russland sitt største droneangrep i krigen, med 69 missiler av forskjellige typer. Trumps svar til dette på Truth Social var: «Noe har skjedd med ham (Putin). Han har blitt helt GAL.» Kanskje det er en forbedring fra Trumps svar i april på et angrep med 70 missiler og 145 droner, da han slo fast: «Ikke nødvendig og på veldig dårlig timing. Vladimir STOPP!»
Putin vifter visstnok med russiske mineraler foran nesa til Trump, omtrent som Zelenskyj gjorde da Trump tiltrådte. Etter måneder med krangling signerte ukrainerne den mytiske gruveavtalen med Trump-administrasjonen. Likevel er det ganske sannsynlig at dette ikke vil føre til noe. For det første er mange av Ukrainas forekomster i territorium som for tida er okkupert av Putins hær. Utover det har det ikke vært betydelig kartlegging av Ukrainas ressurser siden sovjettida. Milliarder må investeres lenge før noe kan graves opp av jorda. Sjøl med en smidig prosess, en sjeldenhet i gruvedrift, kan gruver ta over 10 år å etablere (pluss at Ukrainas korrupsjonsvurdering absolutt har blitt bedre siden Maidan, men det er ikke som om korrupsjonen er avskaffa). Trump og Zelenskyj kommer trolig til å være borte for lengst. Hvem vet om framtidige partier vil være motiverte til å håndheve avtalen eller kanskje til og med trekke den tilbake (for øyeblikket er det ingen tegn til at avtalen blir ratifisert av det amerikanske senatet).
Putin virker veldig sikker på at han kan overleve USAs støtte til Ukraina. Relatert til dette er ideen om at Russland har en sterkere posisjon på slagmarken, og derfor mindre insentiv til å gi noen innrømmelser. Noen går lenger enn det. Thomas Fazi, en skribent for Compact og UnHerd som kaller seg en gammeldags sosialist, hevder at Putin kjemper en nødvendig kamp for sjølve eksistensen av en multipolar verden.
Det er faktisk noe sannhet i forestillingen om at russiske styrker vinner terreng. I løpet av de siste 16 månedene har russiske styrker erobra 1827 kvadratkilometer av ukrainsk territorium, ifølge Institute for the Study of War.
Høres mye ut, men faktisk er det et område på størrelse med Delaware – omtrent 1 prosent av Ukraina. Og hva er prisen som ble betalt for denne store prestasjonen? Mer enn 400 000 russiske tap (for ikke å nevne hundrevis av nordkoreanere som omkom i Kursk). Ville det ikke vært deilig om den såkalte vestlige «antikrigs»-bevegelsen tok dette til etterretning i stedet for å snakke i vei om å kjempe til den «siste ukraineren» og stedfortrederkriger mot Russland. Når har Putin noen gang hevda at dødsfallene er for mange?
Europa opprettholder på sin side en sterkere holdning. EU og Storbritannia annonserte nylig en ny runde med sanksjoner. Disse skal visstnok være retta mot den påståtte «skyggeflåten» (som alle ser ut til å vite om), -rundt 200 skip som brukes til å frakte russisk olje og omgå pristakssanksjonene som ble innført av USA, EU og Storbritannia i begynnelsen av invasjonen. Nydelig om det er effektivt, men dette reiser sjølsagt spørsmålet om hvorfor denne typen tiltak ikke ble iverksatt overfor Kreml for mange år sida. Men dette passer inn i et langvarig mønster. Husker du hvor lang tid det tok før et parti Abrams-stridsvogner først ble sendt til Ukraina? Sjøl nylig ble ei forsending av pensjonerte Abrams fra Australia nylig forsinka i mer enn seks måneder. Hvor lenge tok det før ukrainerne fikk lov til å angripe Russlands grenser med allerede leverte våpen? Det var først denne uka at Tysklands kansler, Friedrich Merz, annonserte at Ukrainas allierte har opphevet alle rekkeviddebegrensninger på leverte våpen. Greit, men kunne ikke dette ha skjedd mye tidligere? Det var bare en måned siden den britiske utenriksministeren David Lammy erklærte strengt at Russland «må være villig til å gi slipp på krav på deler av Ukraina som de ikke okkuperer».
Likevel har ukrainerne holdt ut. 40 prosent av våpna som brukes ved frontlinjene produseres nå i Ukraina, og Ukrainas droneindustri har nå fått oppmerksomhet fra mange av verdens militære. I flere måneder har Russland forsøkt og mislyktes i å ta den ukrainske byen Pokrovsk. Energi-innsprøytinga som krigen brakte til den russiske økonomien svekkes. Russlands årlige BNP-vekst har falt til null, og inflasjonen er fortsatt på 10 prosent.
For at det ikke skal overses hva som alltid har stått på spill her, ga Freedom House nylig de russisk-okkuperte delene av Ukraina en negativ vurdering [når det gjelder menneskerettigheter] på sin skala fra 1 til 100. Før fullskala-invasjonen fikk det østlige Donbas-området en score på 4 av 100 – på nivå med Nord-Korea. Sjøl om det er vanskelig å forestille seg å faktisk kunne falle under den grensa, lyder en passasje i rapporten om å tvinge russiske pass på okkuperte ukrainere sånn:
de som nekter å ta imot russisk pass, bli nekta grunnleggende tjenester og medisinsk behandling, og blir møtt med fysiske overgrep og trusler, ekspropriasjon av eiendom og utvisning fra regionene … Innen 2024 hadde okkupasjonsmyndighetene tvunget de fleste innbyggerne til å skaffe seg russisk pass, ved å holde tilbake viktige tjenester fra de som mangla pass.
Om bevisst endring av den etniske sammensetninga av de okkuperte områdene:
Den russiske regjeringa har tatt grep for å etablere etnisk russisk dominans og straffe uttrykk for ukrainsk og krimtatarisk identitet i okkuperte områder. Myndighetene har tatt grep for å eliminere det ukrainske språket i skolene og har forfulgt den ukrainske ortodokse kirken. På Krim har myndighetene stått for kraftige tiltak for å undertrykke det krimtatariske samfunn, ved å forby Mejlis og forfølge tatariske aktivister.
Igjen, man skulle tro at dette ikke ville gå upåakta hen hos store deler av venstresida i Vesten. Er det virkelig nødvendig og rettferdig å underkaste seg «realismen» i møte med alt dette? Sjølsagt er det aldri for seint – før det faktisk er det – og kampen forblir uforutsigbar. Det samme gjelder de dårlige oddsene som ukrainerne tappert har kjempa mot i over tre år.