Publisert på nettstedet Meduza, 26. september 2025 . Kilde: Meduza
I september 2022 annonserte Vladimir Putin en «delvis mobilisering», som ville utkalle hundretusenvis av russiske menn til å kjempe i Ukraina. I løpet av få uker erklærte Putin at mobiliseringskampanjen var fullført. Men tre år seinere har han ennå ikke signert et dekret som offisielt avslutter innkallinga.
Mange av de som ble mobilisert forventa å unngå aktiv kamp og returnere hjem i løpet av få måneder; vernepliktige offiserer skal visstnok ha lovet noen av dem dette. I stedet har vernepliktige blitt drept og skada ved fronten i hopetall. Mens russiske myndigheter har holdt statistikken over militære tap hemmelig, har et felles prosjekt mellom Mediazona og BBC News Russian avdekka navnene på 15 000 russiske vernepliktige som ble drept i kamper i Ukraina – hvorav 42 prosent døde i det første året etter at Putin erklærte mobiliseringa.
I en ny rapport fikk journalister fra den uavhengige avisa Verstka tilgang til private gruppechatter med mobiliserte russiske soldater som fortsatt er ved fronten. Gjennom den kontkaten fikk Verstka intervjua flere av dem om livet i skyttergravene, deres syn på krigen og deres følelser overfor sitt eget land. Meduza oppsummerer de viktigste innsiktene fra rapporteringa deres.
«Alle vil hjem»
Flere russiske vernepliktige fortalte Verstka at de ikke ønsker noe mer enn å komme hjem fra fronten. «Da innkallingene kom, fikk vi beskjed om at vi skulle vokte lagerbygninger ved grensa i seks måneder. Og vi idioter trodde på det. Det er vår egen feil og en hard lærepenge», sa en pensjonert politibetjent. «Nå vil jeg bare komme hjem i live. Jeg er ikke patriot, og jeg har ikke lyst til å ta over Ukraina. Det er få patrioter – og alle vil hjem.»
En annen soldat beskrev humøret sitt som «jævlig utmatta». Han sa at han visste fra starten av at han ville bli sendt i kamp. «Det var soleklart – fronten hadde kollapsa, så de kalte oss inn for å fylle hullene. Jeg forsto det helt klart», mintes han.
«Først fikk vi beskjed om at vi skulle være borte i tre måneder – seks måneder maks. Etter seks måneder tenkte vi: et år er maks. Men nå er det fjerde året snart i gang – og vi tenker fortsatt stadig på demobilisering!» klaga en tredje soldat.
Verstkas kilder trodde at Russlands dødstall er mye høyere enn de nåværende estimatene basert på data fra åpne kilder, men de kunne ikke gi noen bekrefta tall.
«Jeg er mentalt og fysisk tappet for energi. Jeg har ikke mer styrke, følelser eller håp. Og jeg har ikke tro på at jeg vil leve lenge nok til at krigen er over», sa en tidligere mobiltekniker.
I private gruppechatter utveksler soldatene gjentatte ganger frustrerte meldinger, og sammenligner livet ved fronten med et dødelig «rulett»spill. Verstka siterer en soldat som sier: «Hvem i all verden vil sitte i den jævla gjørma Gud vet hvor lenge – sulten, uten vann og bevæpna som en stammemedlem i et lendeklede – mens de stadig prøver å drepe deg med utenomjordisk teknologi?»
«Jeg signerte så jeg ikke skulle bli sendt til kjøttkverna»
Ifølge Verstkas kilder signerte mange av de overlevende vernepliktige kontrakter uten bestemt sluttdato, med det russiske forsvarsdepartementet. Nesten alle kildene til avisa fortalte imidlertid at de hadde mottatt ultimatum fra kommandørene: enten signere en kontrakt, eller dra på et angrepsoppdrag.
«Til enhver tid ønsker opptil 80 prosent [av oss] å slutte – ønsket er definitivt der», sa en av de som ble innkalt til vervet. «Mange av oss forstår ikke hvorfor vi skal ønske å signere en kontrakt», la han til. «Det er ikke et privilegium – det er det motsatte.»
«Alle som ikke signerte en kontrakt ble sendt for å storme Malynivka [en bosetning i Kharkiv-regionen i Ukraina]. De fleste av dem er allerede døde. Jeg signerte sånn at jeg ikke skulle bli kasta i kjøttkverna», sa en tidligere minibussjåfør som nå har tilbrakt tre år i forsvarstjeneste.
Når det er sagt, er det fortsatt mobiliserte soldater i frontlinja som kategorisk har nekta å signere, i håp om å bli sendt hjem tidligere enn de som har permanent kontrakt med Forsvarsdepartementet. «Vi er fem i brigaden som fortsatt holder ut. Vi har minst to barn hver, og foreldrene våre er langt inne i pensjonisttilværelsen, men de [overordna] presser oss til å signere en kontrakt», sa en av dem. «Jeg har tre barn og en 70 år gammel mor, og de drittsekkene bryr seg ikke.»
På spørsmål om hvorfor Forsvarsdepartementet tvinger folk til å signere militære kontrakter, svarte en soldat: «Regjeringen er redd for at mange krigere vil komme tilbake og begynne å stille spørsmål. Men de kommer for pokker tilbake uansett, til slutt.»
«Folk flykter hver dag», sa en mobilisert soldat som tjenestegjør i et militærpolitikompani som har som oppgave å lete etter desertører. Han fortsatte:
Den generelle stemninga er slik at få fordømmer dem. Jeg tror hovedårsaken er familieproblemer. Folk innser virkelig at hele livet deres går forbi dem – familier faller fra hverandre, barn ser ikke fedrene sine. Savnet, usikkerheten og håpløsheten tar på.
«Landet kunne ikke brydd seg mindre»
De mobiliserte soldatene Verstka intervjuet virka stadig mer irriterte på sine landsmenn hjemme, og stadig mer fremmedgjorte fra det sivile livet. «Landet, stort sett, kunne ikke brydd seg mindre», sa en vernepliktig. «De lever som de skal – bare de som blir berørt av [krigen] blir «fucked». Mange vet ikke engang hvor fronten er. Alt dette blir tydlig når du er på permisjon. Ingen er interessert i emnet. Alt de vil gjøre er å drikke.»
«Jeg har ikke engang noen sivile venner igjen – det er som om det er dette hatet mot alle. Vi ble ikke bare sånn; de gjorde oss slik. Vi kaster bort hele ungdomstida vår her, og ingen vil engang si takk», klaga en annen soldat.
I private gruppesamtaler klaga de innkalte soldatene over å bli «usynlige» for den russiske regjeringa og det russiske folket – og de beskyldte til og med sine egne familiemedlemmer for ikke å ha «stått opp» for dem. En soldat skrev:
Først – etter omtrent et år eller halvannet år – dro våre slektninger til protesterdemonstrasjoner og krevde spesifikke tidsfrister [for demobilisering]. Den gangen var det i hvert fall fortsatt noe snakk om de mobiliserte, men nå er det stille. Kanskje det er på tide å begynne å lage lyd igjen, slik at de husker oss? For inntil regjeringa vår får en påminnelse, vil de bare sitte stille. Denne saken må bringes ut i offentlighetens søkelys – og da vil det bli framgang. Så lenge folk tier, betyr det at alle er ok med alt.
Den tidligere minibussjåføren bekrefter denne følelsen. «Jeg skulle ønske dette snart tok slutt», sa han.
«Jeg føler meg som om jeg er med i Hunger Games – som om vi ble valgt og sendt til slakt med alles godkjenning, og i mellomtida sitter andre hjemme, knuller rundt, drar på ferie, drikker øl i baren og bryr seg ikke.»
«En permanent krigstilstand»
Russiske tjenestemenn har gjort det klart at mobiliserte soldater ikke vil bli løslatt fra tjeneste før Kremls mål med krigen er oppnådd. Men tjenestemennene som snakka med Verstka hadde varierende forståelse av hva disse måla er, og hadde ulike teorier om hvor krigen er på vei.
Ved å bruke Kremls forskjønnende omskrivning for krigen mot Ukraina, sa en av de innkalte at sjøl om han ikke personlig forstår målet med den «spesielle militæroperasjonen», forventer han at Russland vil fortsette invasjonen. Med hans ord:
«Jeg ville foreslått å gi tilbake alle territoriene og trekke seg – men jeg synes synd på de menneskene som er her nå og støtter Russland. De vil sannsynligvis møte represalier. Så det andre alternativet er å presse seg til bredden av Dnipro-elven, trekke grensa der, og deretter tilbringe resten av livet i en permanent krigstilstand langs elvebredden. Kanskje det er det beste alternativet for folket.
«For meg betyr slutten på SVO [spesiell militæroperasjon] frigjøringa av LNR, DNR, Zaporizjzjzja og Kherson – som det ble sagt i begynnelsen. Og når det gjelder lenestolekspertene som roper at vi også bør ta Mykolaiv og Odesa – la dem gå og ta disse [territoriene] sjøl, og send oss hjem», skrev en annen mobilisert soldat i en gruppechat.
Andre uttrykte vilje til å fortsette å kjempe «til seier» – eller til og med å kjempe i en større krig.
«Hvis alt vi har gjort her i årevis går til spille, vil en stor krig bryte ut, og da må alle kjempe. Nazismen blir allerede ønska velkommen i Europa! Fullskala forberedelser til en stor krig er i gang. Det er derfor jeg ikke forstår hvor avslappa samfunnet vårt er. Alle lever som om de har øynene lukka. Det er trist. Det er dessverre ingen fred. Folk forstår bare dette når droner begynner å fly over Moskva, ikke sant? Ingen kan garantere at det ikke blir en gjentakelse av mobiliseringa – og ærlig talt, jeg er helt for det.»
Når det er sagt, var det noen som uttrykte å være fullstendig desillusjonerte, ikke bare over krigen, men også over landet sitt. Som en soldat skrev:
«Jeg er 42 år, og jeg har hatt et fantastisk liv: jeg hadde en liten bedrift, en familie, venner og en sterk følelse av patriotisme. Men jeg mista alt, inkludert helsa mi. Det viste seg at jeg aldri hadde vært i utlandet og har aldri ønska å dra noe sted, fordi jeg elsker hjemlandet mitt. Men nå har jeg innsett at i dagens verden er patriotisme straffbart, og de trenger oss ikke i det hele tatt.