Å være kranfører i et krigsherja Ukraina

Publisert på nettstedet Byggnadsarbetaren , 2.,juni 2025. Tekst og bilder: Tadeusz Rawa

I det vestlige Ukraina pågår det intensiv bygginga, mens kranførerne, én etter én, forsvinner til militærtjeneste. Lilja er en av 300 kranførere som er igjen. Til Byggnadsarbetaren forteller hun om fagforeningskamp midt i en brennende krig, om hvorfor hun blir værende i landet og om den russiske raketten som traff nær byggeplassen.

Kranfører Lilja har vurdert å jobbe i utlandet, men… «Hvis alle flytter – hvem skal da bygge landet?» Foto: Tadeusz Rawa

Liljas far døde da hun var liten. Etter barneskolen begynte hun på en resturant – og konditorskole, men det var ikke drømmen hennes.
– Vi hadde det trangt økonomisk, så jeg begynte å jobbe på en trevarefabrikk mens jeg fortsatt gikk på skolen. Det var tungt, men jeg likte det. Jeg har alltid hatt lyst til å jobbe med maskiner og teknologi, sier hun.

Etter hvert klarte hun å komme seg inn på utdanninga for å bli kranfører.
«Ingen trodde jeg skulle klare det, men det gjorde jeg!» Sjøl som barn elsket jeg høyder – jeg klatra alltid i de høyeste trærne.

2–3 forsvinner – hver uke

Hun begynte å jobbe på forskjellige byggeplasser i Lviv, som ligger i det vestlige Ukraina. Det var enkelt å få jobb – og er enda enklere i dag. Det er stor mangel på kranførere.
– Hver uke blir 2–3 av fylkets kranførere innkalt til forsvaret. Og opplæringa er bare tilgjengelig i Kyiv, ikke her i vest.

Lilja er ikke fast ansatt, men hopper mellom prosjekter via en underleverandør.
– Jeg elsker jobben. Når jeg klatrer ned om kvelden ser jeg hva vi har oppnådd – og vet at jeg har bidratt, sier Lilja som har tre barn – 20, 17 og 14 år gamle.
– Jeg jobber mye for deres skyld. De trenger min støtte.

Det er bare fire kvinnelige kranførere i regionen der Lilja jobber. «Sjøl som barn elsket jeg høyder», sier Lilja. Foto: Tadeusz Rawa

«Mange misliker organisasjoner»

Hun er også nestleder i den lokale kranførerforeninga, som har rundt 50 medlemmer.
«Vi støtter hverandre, også økonomisk. Vi har ei Viber-gruppe [meldingstjeneste] der vi diskuterer. Vi kan ikke forhandle offisielt med arbeidsgiverne, men vi presser på med saker som lønn, sikkerhet, overtidsbetaling og arbeidsforhold.»

Andel arbeidere som er fagorganisert er imidlertid lavt.
«Mange misliker organisasjoner etter sovjettida med tvungen kollektivisme og prøver heller å klare seg sjøl. Men vi hjelper også ikke-medlemmer.»

Murere, malere og betongarbeidere hopper mellom arbeidsgivere og er sjelden fagorganiserte. Krigen gjør fagforeningsarbeid vanskelig, og konflikter unngås så mye som mulig.
– Vi prøver alltid å finne kompromisser. Retten er siste utvei, men det skjer sjelden.

Fagforeninga klarte nylig å forhandle fram helgekompensasjon med et selskap.
– Men det er langt fra vanlig å ha ekstra lønn på lørdager.

Pengeinnsamlinger

Fagforeninga prøver også å hjelpe medlemmer som er i frontlinja.
«Akkurat nå samler vi inn penger til en bil som kan kjøres dit. Det trengs kjøretøy der.»

Mangelen på folk fører til økt arbeidsmengde.
– Vi jobber ofte 10–12 timer om dagen, godt utover den lovpålagte 40-timersuka. Overtid betales ikke ekstra.

Til tross for den sterke forhandlingsposisjonen, er ikke dette tida for streik.
– Vi må ivareta landets beste interesser i disse vanskelige tide.ne Hvis jeg går ut i streik, stopper hele bygginga. Hva gjør kollegene mine da?

Hva gjør dere når luftalarmen går?

– Alarmene dekker ofte store områder. Hvis det ikke er noen spesifikk trussel, fortsetter vi arbeidet. Ved en spesifikk trussel søker vi ly i kjelleren.

Lilja er spesielt sårbar.
– Det ville ta noen minutter å få meg ned. Et raskt russisk missil kunne klare å krysse Ukraina på den tida. Jeg ville ikke hatt en sjanse.

«Hvem skal bygge landet da?»

En gang traff en rakett hundre meter fra bygningen hun jobber med.
«Alle vinduene i huset ble blåst ut, men heldigvis var det før arbeidsdagens start.»

Lilja vil gjerne ha mer kontakt med fagforeninger i andre land.
– Vi har mye å lære. Når krigen er over, vil det være rom for mer kraftfullt fagforeningsarbeid.

Hun tjener relativt bra etter ukrainske standarder, men kunne tjent betydelig mer i utlandet.
– Jeg har tenkt på det. Men hvis alle flytter – hvem skal bygge opp landet da?

Her er link til en video av Lilja. som vi har publisert tidligere (med engelsk tekst)