Publisert på nettstedet Pechko Perspektivet, 22. juli 2025. ( Når det gjelder spørsmålet om «partiforbudet» som ble vedtatt i Ukraina har Sotsialnyi Rukh gjort dette vedtaket. Oversetters merknad)
Fortellinga om Det ukrainske kommunistpartiet, eller KPU, er en kompleks billedvev vevd med tråder av historisk tvang, manglende ideologisk fleksibilitet og en dyp illojalitet mot den nasjonen partiet hevda å representere. Langt fra å være en autentisk ukrainsk venstreorientert bevegelse, avslører dets utvikling et parti som er mer beslekta med et ekko av russisk imperialistisk ambisjon, som til slutt kulminerer i handlinger som har ført til at mange har stempla lederskapet som forrædere.
Dette er ikke en historie om ei politisk utvikling, men snarere en konsekvent overholdelse av et grunnleggende formål, om enn under ei annen forkledning, som har etterlatt et spor av desillusjon blant de som en gang søkte en progressiv vei for Ukraina.
I begynnelsen…
KPUs opprinnelse er ikke forankra i ukrainske nasjonale ambisjoner, men påtvunget fra utenlandet. Partiet, fram til 1952 kjent som Det kommunistiske partiet (bolsjevikene) i Ukraina, eller KP(B)U, oppsto i 1918 ut fra lokale grupper av det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (bolsjevikene) i Ukraina. De første grunnleggerne og lederne var overveiende fra russisk eller jødisk intelligentsia, og en det er nokså avslørende at ikke mer enn sju prosent av medlemmene ved grunnlegginga anså seg sjøl som ukrainere. Partiets erklærte at deres oppgave, slik det ble formulert på stiftelseskonferansen, var å «kjempe for den revolusjonære unionen av Ukraina med Russland på grunnlag av prinsippene om proletarisk sentralisme innafor grensene til det russiske sovjetet.» Partiet fikk makt i Ukraina ikke gjennom folkelig støtte fra den opprinnelige befolkninga, men gjennom den brutale makta til den bolsjevikiske okkupasjonshæren, og flyttet jamnlig sitt hovedkvarter til Moskva før det til slutt befestet sin kontroll etter bolsjevikenes endelige okkupasjon av Ukraina. Sjøl i 1926, etter at noen ukrainske grupper hadde slutta seg til partiet, var bare 19 prosent av medlemmene ukrainere, til tross for at ukrainere utgjorde over halvparten av industriarbeider-proletariatet. Denne historiske virkeligheten understreker en dyp, iboende motsetning:
KPU var helt fra starten fundamentalt en russiskdominert enhet som ble påtvunget Ukraina, snarere enn en organisk nasjonal ukrainsk bevegelse. Dens seinere pro-russiske holdning er derfor ikke et «svik» mot dens historiske røtter, men en fortsettelse av dens grunnleggende, russisk-sentriske oppdrag.
KPU styrer trygt inn på den stalinistiske veien
Ethvert forsøk på å styre det ukrainske kommunistprosjektet mot en genuint nasjonal vei, en som respekterte ukrainsk identitet eller motsto russisk dominans, ble møtt med brutal undertrykking. Tenk på skjebnen til «Ukapisty»-gruppa, aktiv mellom 1920 og 1924, som, mens de støtta sovjetisk styre, eksplisitt motsatte seg russisk dominans gjennom KP(B)U. De tiltrakk seg kommunister som motsto russisk kontroll og protesterte mot Russlands økonomiske utnytting av Sovjet-Ukraina. Likevel, da medlemmene deres ble tatt opp i KP(B)U, ble de systematisk rensa ut, anklaga for ukrainsk nasjonalisme og henretta av NKVD.
På samme måte ble interne konflikter om «ukrainisering» og «Arbeideropposisjonen» som oppsto i 1920, som agiterte for større arbeiderkontroll og kritiserte partiet for å være løsrevet fra arbeiderklassen, til slutt knust. Josef Stalins regime, som så på «lokal nasjonalisme» som sentralismens primære fiende, stoppa brått ukrainiseringa i 1933–34, håndhevet tvungen kollektivisering og orkestrerte ødeleggende hungersnød, inkludert Holodomor, som krevde millioner av ukrainske liv. Denne systematiske elimineringa av alternative, nasjonalt orienterte venstreorienterte stemmer sørget for at KPU, som etterfølgeren til sovjetpartiet, overtok en arv av underdanighet overfor Moskva og en iboende fiendtlighet mot ekte ukrainsk suverenitet.
Den historiske realiteten er at enhver genuint ukrainsk, anti-russisk dominert venstreorientert tendens systematisk ble rensa ut og eliminert av sovjetpartiets kommunistparti, noe som betyr at KPU, som sin «etterfølger», overtok en arv blotta for autentisk ukrainsk venstrenasjonalisme, og etterlot et vakuum som det fylte med sovjetisk nostalgi og russisk tilknytning.
Undertrykkinga av intern dissens, som Arbeideropposisjonen, demonstrerer ytterligere et historisk mønster der KPUs forgjenger prioriterte autoritær kontroll over ekte arbeiderdemokrati, og forklarer hvorfor det moderne KPU ville bli prega av et «uavsettelig lederskap» og en manglende evne til å representere arbeiderklassen.
Så kom kollapsen..
Etter Sovjetunionens kollaps i 1991 ble Ukrainas kommunistiske parti gjenoppretta i 1993, leda av Petro Symonenko. De erklærte seg eksplisitt som etterfølgeren til Sovjetunionens kommunistiske parti (CPU) og slutta seg til den Moskva-baserte Unionen av kommunistiske partier. Dette gjenopplivede KPU hevda sterkt at forbudet fra 1991 var ulovlig og søkte åpent en «fullstendig gjenoppretting av den sosialistiske staten».
Deres politiske strategi var i stor grad basert på å utnytte «nostalgi for Sovjetunionen» for å samle stemmer, og gikk så langt som å anse etableringa av et uavhengig Ukraina som «ulovlig» og forfekta en form for «sovjetisk nasjonalisme».
En publikasjon fra 1998, «Historisk avhandling», presenterte en romantisert skildring av den tidligere sovjetstaten, og utelot påfallende enhver omtale av kontroversielle hendelser som den store utrenskninga eller Holodomor. Denne selektive hukommelsen, kombinert med Symonenkos klage over at Sovjetunionen ble «kriminelt vis ble ødelagt», understreket en dyp manglende ideologisk fleksibilitet som prioriterte å romantisere fortida framfor historisk sannhetsøken eller å forholde seg til samtidige realiteter. KPUs romantiserte syn på Sovjetunionen representerer en bevisst utvisking av Sovjetunionens historiske rolle i å påføre det ukrainske folket enorm lidelse, inkludert Holodomor, og viser gjennom dette en dyp illojalitet mot det ukrainske folket. Denne avhengigheten av sovjetnostalgi var ikke bare et ideologisk særtrekk, men en kalkulert politisk strategi for å appellere til en del av befolkninga som opplevde et tap av stabilitet og stormaktsstatus etter 1991.
Denne satsinga på en kollektiv hukommelse for politisk vinning, snarere enn å ta opp aktuelle sosioøkonomiske problemer, understreket ytterligere dens konservative og bakskuende natur, framfor å framstå som en framoverskuende progressiv venstreside.
Ting blir bare verre
KPU, som i utgangspunktet var en formidabel parlamentarisk kraft, representert i det ukrainske parlamentet fra 1994 til 2014 og til og med hadde posisjonen som det største partiet i ukrainske parlamentsvalg fra 1990 til 1998, opplevde en jamn avtagende innflytelse. På 2010-tallet observerte den ukrainske sosiologen Volodymyr Isjtsjenko at partiet hadde «degenerert til å være konservativ og pro-russisk snarere enn pro-arbeiderklassegruppe, og mista gradvis sine velgere og medlemmer». Denne nedgangen var ikke bare valgmessig; den reflekterte et internt forfall, prega av et «uavsettelig lederskap» under Symonenko, en manglende evne til å bygge demokratiske eller deltakende strukturer, og en tendens til å utvise avvikende radikalere.
Partiets aldrende kjernevelgere og den svakere oppslutninga blant yngre medlemmer undergravde ytterligere grunnlaget partiet sto på. KPUs tilbakegang fra å være en stor parlamentarisk kraft til en forbudt enhet er direkte knytta til dens stadig mer åpenlyse pro-russiske holdning og påståtte samarbeid med separatister etter Euromaidan. Dette skiftet var ikke bare en konsekvens av dekommuniseringslover, men en respons på handlinger som ble oppfatta som å undergrave ukrainsk suverenitet.
Transformasjonen til en «konservativ og prorussisk snarere enn pro-arbeiderklasse» enhet fremhever partiets frafall fra tradisjonelle venstreorienterte saker til fordel for geopolitiske allianser. Dette interne forfallet, prega av mangel på demokrati, et «uavsettelig lederskap», en aldrende medlemsbase og en manglende evne til å knytte kontakt med sivilsamfunnet, forklarer hvorfor partiet ble så stivbeint og ute av stand til å tilpasse seg.
Alliansen med det oligarkiske «Regionenes Parti» avslører ytterligere en politisk opportunisme som direkte motsier enhver påstand om å være pro-arbeiderklasse. Denne dype interne illojaliteten gjorde partiet sårbart og førte til at den omfavna den pro-russiske separatistsaken som et desperat tiltak.
Euromaidan og separatisme
Euromaidan-protestene i 2013–2014 markerte et kritisk vendepunkt. Mens KPU i utgangspunktet stemte for anti-protestlover, stemte de overraskende også for å fjerne president Viktor Janukovitsj fra embetet under Verdighetsrevolusjonen. Den påfølgende russisk-ukrainske krigen avslørte imidlertid en dypere og mer urovekkende allianse.
Ukrainas sikkerhetstjeneste (SBU) anklaga KPU for aktivt å bistå pro-russiske separatister og russiske stedfortrederstyrker, påstander partiet benekta. Regionale particeller fortsatte imidlertid med å danne det pro-separatistiske kommunistpartiet i Folkerepublikken Donetsk.
I mai 2015 vedtok Ukraina dekommuniseringslover, som forbød sovjetiske kommunistiske symboler og kriminaliserte offentlig fornekting av den kriminelle naturen til det kommunistiske totalitære regimet. Disse lovene, kombinert med KPUs påståtte støtte til separatister i Donbas, førte til at partiet ble utestengt fra å stille til valg. I desember 2015 ble Ukrainas kommunistparti offisielt utestengt for handlinger «som hadde som mål å krenke Ukrainas suverenitet og territoriale integritet, samarbeid med russiske stedfortrederstyrker og oppfordring til etnisk hat». Partiet anket dette forbudet til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og diverse ukrainske domstoler, og fortsatte å delta i noen valg ved å bli med i paraplygrupper eller stille med kandidater som uavhengige. Forbudet ble imidlertid opprettholdt, og staten beslagla eiendelene deres i juli 2022, etter rapporter om at partifunksjonærer støtta den russiske invasjonen av Ukraina i 2022. Denne juridiske undertrykkinga var en direkte konsekvens av det som ble oppfatta som partiets handlinger mot ukrainsk suverenitet, og demonstrerte statens reaksjon på det de så på som en dyp illojalitetshandling. KPUs vedvarende motstand mot ukrainsk integrasjon med Europa og deres kamp for tettere bånd med Russland og Belarus, inkludert å bli med i tollunionen og gjøre russisk til et andre statsspråk, sementerte ytterligere deres pro-russiske holdning. Denne ideologiske posisjonen, som talte for en «gjenoppretting av gode naboforhold, likeverdige og gjensidig fordelaktige forhold» med Russland og Belarus, står i sterk kontrast til ambisjonene om et suverent Ukraina.
KPUs handlinger og retorikk siden 2014, inkludert støtta til antiprotestlover og seinere påståtte samarbeid med separatister, illustrerer et gjennomgående mønster med å prioritere russiske interesser framfor ukrainsk nasjonal integritet.
Frontfiguren Petro Symonenko konsekvente pro-russiske retorikk
Petro Symonenko, som har vært førstesekretær i sentralkomiteen til det ukrainske kommunistpartiet siden 1993, har vært den vedvarende frontfiguren til denne kontroversielle politiske enheten. Han var partiets presidentkandidat i flere valg, og forfekta konsekvent en klassisk kommunistisk plattform. Hans politiske karriere inkluderte tjeneste som ukrainsk delegat til Europarådets parlamentariske forsamling og som medlem av det ukrainske parlamentets konstitusjonelle kommisjon. Imidlertid falt støtta hans kraftig over tid, fra en sterk andreplass i 1999 til fjerdeplass i 2004, og enda lenger ned i påfølgende valg, noe som til slutt førte til at han ble utestengt fra presidentvalget i 2019 på grunn av dekommuniseringslover. Symonenkos uttalelser og handlinger siden eskaleringa av den russisk-ukrainske krigen har forsterka oppfatninga av ham som en pro-russisk figur, noe som har ført til anklager om [lands-]svik. I februar 2022, da fullskala invasjonen trua, oppfordra Symonenko til ei fredelig løsning, og kritiserte USA og Storbritannia for å «fyre opp spenningene» og sende våpen til Kyiv. Han stilte spørsmål ved hvorfor FNs sikkerhetsråd ikke hadde invitert den ukrainske presidenten til å rapportere om fredelige løsninger, og tok til orde for å dempe konflikten gjennom forhandlinger for å bevare Ukrainas integritet og interessene til innbyggerne i Donbas.
Likevel skal hans partifunksjonærer ha støtta den russiske invasjonen av Ukraina i 2022, noe som førte til at forbudet mot partiet ble opprettholdt og dets eiendeler ble beslaglagt.
I oktober 2022 deltok Symonenko i det internasjonale møtet for kommunist- og arbeiderpartier i Havana, Cuba, hvor han eksplisitt ga USA og Storbritannia skylda for krigen, og uttalte at de ønska å «bruke Ukraina mot Russland og Taiwan mot Kina.» Disse uttalelsene, som særlig gir vestlige makter skylda for konflikten mens partiet hans ble beskyldt for å støtte invasjonen, har næret oppfatninga om at han er en forræder mot Ukraina. Hans konsekvente pro-russiske retorikk, kombinert med partiets påståtte samarbeid med russiske stedfortrederstyrker, har ført til hans og KPUs effektive politiske utstøting og juridiske forbud i Ukraina.
KPU; en litt annen variant av neo-konservatisme?
Anklagen om at KPU og dens ledelse er «praktisk talt amerikanske neokonservative som bare er nostalgiske for Sovjetunionen i stedet» er provoserende, men den avslører spennende paralleller i deres tilnærming til makt og internasjonale relasjoner. Mens neokonservatisme oppsto i USA blant liberale hauker som var desillusjonerte over pasifisme og radikal politikk, og som tok til orde for ensidig fremming av demokrati og intervensjonisme, avslører et nærmere blikk delte operative filosofier.
Både KPU og neokonservative, til tross for sine motstridende ideologier, viser en felles overbevisning om deres eget høye moralske nivå, og analyserer internasjonale spørsmål i sterke, absolutte moralske kategorier.
Akkurat som neokonservative tror på en «fred gjennom styrke»-filosofi og bruk av militærmakt som et primært alternativ, demonstrerer KPU, gjennom sin støtte til Russlands militære handlinger og sin historiske omfavnelse av sovjetisk makt, en lignende beredskap til å oppnå sine politiske mål gjennom makt.
Begge ideologiene viser en forakt for konvensjonelle diplomatiske organer og multilaterale institusjoner, og foretrekker en «global unilateralisme» eller, i KPU’s tilfelle, ei tilpasning til en dominerende makt som omgår internasjonal konsensus.
KPUs konsekvente pro-russiske holdning og støtte til russisk intervensjonisme i Ukraina speiler den neokonservative tendensen til å prioritere ideologiske mål framfor pragmatisk, landsspesifikk analyse.
KPU’s urokkelige tro på «den sosialistiske produksjonsmåten» som det uunngåelige framtidssamfunnet, forankra i marxistiske konsepter om historisk materialisme, gjenspeiler neokonservatismens tro på en forutsigbar «historiens bue» som leder til liberal demokrati. Begge mener at systemet deres utvilsomt er det beste resultatet for alle nasjoner og anser det som en moralsk plikt til å spre sin ideologi, sjøl om det krever bruk av militærmakt. KPUs dyptliggende, nesten irrasjonelle fiendtlighet mot Vesten, spesielt USA og NATO, er parallell med den historiske neokonservative fiendtligheten mot Russland, sjøl etter Sovjetunionens fall. Denne felles egenskapen ved å se på utenrikspolitikk som et moralspill, der man setter «godt» opp mot «ondt», og en vilje til å erstatte realisme med ideologi, framhever en slående, om enn ironisk, konvergens i deres operative tankesett.
Tid for konklusjon
Avslutningsvis er Det ukrainske kommunistpartiets reise en tydelig illustrasjon av en politisk enhet som fra starten av var knytta til en ekstern makt, snarere enn forankra i ekte ukrainske nasjonale interesser. Dets historiske rolle som et instrument for russisk sentralisme, dets brutale undertrykking av alle innenlands baserte venstreorienterte ukrainske tendenser, og dets post-sovjetiske gjenoppliving gjennomsyra av en romantisert og selektiv nostalgi for Sovjetunionen, la grunnlaget for dets endelige tilpasning til russisk aggresjon.
Under ledelse av Petro Symonenko prioriterte KPU konsekvent en pro-russisk agenda, og tok til orde for tettere bånd med Moskva og, avgjørende, angivelig støtta de invasjonen i 2022. Denne utviklinga, prega av en utvikling fra å ha parlamentarisk makt til en forbudt og marginalisert enhet, gjenspeiler internt et forfall og en oppgivelse av enhver tanke om å representere arbeiderklassen, men istedet satse på en linje basert på geopolitisk tilpasning. Sammenligninga med amerikansk neokonservatisme, sjøl om den er tilsynelatende paradoksal, belyser en felles operasjonell filosofi: en tro på moralske absolutter, en beredskap til å bruke makt, en forakt for konvensjonelt diplomati og en overbevisning om et uunngåelig historisk utfall styrt av deres ideologi.