Publisert på nettstedet Human Rights in Ukraine, 6.oktober Av Iryna Skachko
Ukrainere som vender tilbake fra fangenskap vil utvilsomt aldri glemme de som forvandla livene deres i fengsel til et helvete. Alt er kjent om noen av torturistene. Andre gjemmer seg bak et kallenavn. Etter en «arbeidsdag» vasker disse «San Sanych»-ene blodet av hendene og drar hjem for å klemme koner og barn.
Advokater fra Kharkiv Human Rights Protection Group har vær i kontakt med mange soldater som har blitt løslatt fra fiendtlig fangenskap og som har sittet i flere russiske varetektsfengsler. Fra disse historiene har vi samla uttalelser om torturistene. Vi publiserer ikke navnene på tidligere fanger av sikkerhetsmessige årsaker.
Sadister i offentlig tjeneste
«…Jeg kryper, og de sparker meg i hodet og hopper på meg. Jeg krøp omtrent 30 meter, og hele denne tida sparka de meg, og brukte et elektrisk sjokk-våpen på meg…» Slik er en tidligere krigsfanges erindring om bare én dag i fangenskap. Og hvor mange lignende dager utholdt hver av dem som var eller fortsatt var i fangenskap?
Ukrainere blir torturert av ansatte i spesialstyrkeenheter («spetsnaz»), ansatte i «FSIN» – den føderale tjenesten for fullbyrdelse av straffer (ikke bare direkte overordna, men noen ganger også leger, hundeførere osv.), og representanter for den føderale sikkerhetstjenesten (FSB). Noen ganger, men mye sjeldnere, ble de tidligere fangene torturert av bødler fra det russiske militæret og militante fra «kvasi-republikkene».
– Vi ble banka opp av spesialstyrker og ansatte i FSIN, – minnes vitnet. – De ansatte i FSIN var i blå uniformer. Det var også hundeførere. De satte hunder i bur, tok med seg verktøy og deltok i banking og tortur av fanger …
— «Efesbesjnikene» hadde FSB-merker og svarte uniformer (FSB — Den russiske føderasjonens føderale sikkerhetstjeneste). Gutter fra den såkalte Donetsk-folkerepublikken sa sjøl hvor de var fra, sier en annen. — Tsjetsjenerne var mildere; de respekterte alder, hvis noen ble såra, slo de dem ikke.
Når ukrainerne ble tatt til fange, kunne de tilbringe flere dager i lokaler som ikke var egna for menneskelig internering, som låver, hangarer og kvegbinger. Forholdene der var forferdelige, men som flere tidligere fanger bemerka: «i det minste slo de oss ikke på slike steder.»
Seinere ble ukrainerne kortvarig overført til en av fengselsanstaltene eller varetektsfengslene i de okkuperte ukrainske områdene, for eksempel til Olenivka. Her ble det bestemt hvor de skulle sendes. Innen ei uke ble fangene ført til varetektsfengsler og straffekolonier på den russiske føderasjonens territorium. Etter ei tid fant en ny «reise» sted, dypt inn i aggressorstaten. Og jo lenger fra hjemlandet ukrainerne ble ført, desto grusommere var behandlinga. Ofte fulgte de samme bødlene fangene på en «forretningsreise».
Forretningsreisende
«Da vi var i Mordovia, kjente vi igjen spesialstyrkene som var i Brjansk på stemmene deres», sier en av de ukrainske soldatene som ble løslatt fra fangenskap. – Disse spesialstyrkene utførte kontroller, tok oss med på turer og til badehuset.
Andre sier det samme. De husket «krigsnavnet» til en av vaktene som fulgte fangene under en rekke transporter – «Bison».
Det bør bemerkes med en gang at disse tilsynelatende uskyldige frasene om «turer og bad» slett ikke handler om frisk luft og vask. Disse aktivitetene er ofte ledsaget av noe annet: tvungen gange i bøyd stilling, tortur ute, krav om å vaske seg med kaldt vann og barbere seg, alt på et par minutter – ellers er det straff. Alt ledsaget av juling – for hvert steg i prosessen
Menneskerettighetsaktivister antyder at det ble oppretta egne team av spesialstyrker og FSB-offiserer i Russland, som «turnerer» i ulike fengselsinstitusjoner og torturerer fanger «profesjonelt».
Fanger kaller noen ganger slike «profesjonelle» for «forretningsreisende». De ble vanligvis prega av sin eksepsjonelle grusomhet og en følelse av fullstendig straffrihet.
— …«De reisende» ankom, og det var én person som under inspeksjonen og under … badet brutalt slo alle med et plastrør, — minnes et vitne til en leir i Mordovia. – Han slo oss på ryggen og beina… Slike slag etterlot sår på kroppen, hvorfra blod rant, og når de grodd, så de ut som brannskader. I en hel måned skjedde dette hver dag, og flere ganger to ganger om dagen. Denne ansatte tvang meg til å sette meg ned på huk enten 1000 eller 2000 ganger. Fra slutten av juni til midten av august 2023 var det «turné»-lag som slo utelukkende marinesoldater. De tvang meg til å simulere svømming i vann, og de ropte til oss og sa at en elektrisk ål hadde tatt oss, og de slo oss med elektriske sjokk-våpen på kroppen. Vi kalte en av dem «Tuk-tuk» («bank-bank») fordi han banka på døren. Han hadde en kamerat. Da de hadde banka opp hele korpset, trua de med at de kunne drepe to eller tre personer, og at de ikke ville få noe straff for det, fordi de ville bli avskrevet som covid-ofre.
Ifølge menneskerettighetsaktivister er eksistensen av slike spesielle «turné»-team klare signaler om at tortur av fanger er en del av Russlands politikk.
– De brukte sannsynligvis tortur, og andre ansatte, særlig fra den føderale fengselstjenesten, hjalp til med dette…, – antyder Mykhailo Romanov, forfatter av studien «Tortur av ukrainske krigsfanger i varetekt i Den russiske føderasjon.» – Hvis dette virkelig er tilfelle, kan vi også trygt anta at det finnes en spesifikk ordre om å utføre en slik torturlignende behandling av fanger som er i Den russiske føderasjons varetekt.. Dette er igjen en manifestasjon av at det finnes en enhetlig tilnærming og koordinert aktivitet overfor ukrainske fanger, en slags politikk overfor dem.
Onkel fra Taganrog
Varetaksfengsel nr. 2 i Taganrog er for tida i nyhetene. Det var der den ukrainske journalisten Viktoria Roshchyna ble holdt i en betydelig periode, et faktum som forble hemmelig lenge. Den tidligere lederen for varetektsfengselet, Oleksandr Shtoda, ble etterforska in absentia av ukrainske myndigheter. Etterforskninga bygget på mistanke for brudd på del to av artikkel 28 og del én av artikkel 438 i Ukrainas straffelov – grusom behandling av sivilbefolkninga, begått av ei gruppe personer etter «forutgående sammensvergelse».
«…Under avhøret slo de meg med knyttnever og spark», sier N. «Slik jeg forsto det, var det en lokal offiser som avhørte meg.» Det var to karer fra spesialstyrker til stede. Denne politibetjenten lot som om han var snill, mens alle andre var slemme. Mens denne offiseren snakka med meg, var det ingen som slo meg, og først da han dro begynte de å slå meg. Da han kom tilbake, spurte han: «Hvorfor slår dere ham?» …Avhøret varte i omtrent et par timer, og hele tida dro denne politibetjenten og kom tilbake, og disse to betjentene fra spesialstyrken slo meg.
Ukrainerne husket spesielt en ansatt ved Taganrog-fengslet med kallenavnet «Onkel Vanja». Han var en stor mann som hadde vært bokser. Nå øver han på ferdighetene sine på de som ikke kan forsvare seg sjøl.
Tidligere fanger forteller at tsjetsjenere var på vakt i varetektsfengslet i byen Kamysjin (Volgograd-regionen). Ansiktene deres var dekka med masker, og fangene fikk ikke lov til å heve hodet, slik at de ikke kunne se bødlene sine. Navnene deres kunne bare finne ut av ved en tilfeldighet.
– De slo meg med en taser [elektrosjokk-våpen] på beina og baken; de klemte fast taseren slik at den virka i noen sekunder, og så pressa de den mot kroppen min og kjørte den langs ryggen min fra nakken til halebeinet; de slo meg over fingrene. Da jeg sro hørte jeg navnet «Inspektør Mikhailov», sier M.
Andre fanger husker også denne inspektøren. I tillegg kom en høy, tynn major, som representerte etterforskningskomiteen, for å gjennomføre avhør.
I vitneutsagnene om SIZO nr. 2 i byen Rjazsk (Rjazan-regionen) forekommer to etternavn: FSB-agent Galitsky og SIZO-ansatt Pavel Bykov. Bare navn eller kallenavn er kjent om de andre – Sasha, San Sanych, Roman, Maksym, «oberstløytnant Semyechkin». Grusomheten viste seg spesielt i en viss Zhenya. Han slo av videoovervåknings-kameraene i korridoren, tok ut fangene og slo dem bare for moro skyld, for underholdningas skyld.
«En gang slo Zhenja meg så hardt at jeg måtte bæres til medisinsk avdeling», sier A.
…Det var to FSIN-ansatte, inkludert Zhenya, og den tredje var en offiser fra spesialstyrkene. De slo oss i korridoren, med hender, føtter, albuer over hele kroppen, men de slo oss ikke i hodet. De slo oss i 5–10 minutter. Jeg tror denne spesialstyrkeoffiseren var en thaibokser, for han slo oss profesjonelt og hardt.
I varetektsfengslet i byen Kasjin (Tver-regionen) var holdninga overfor fanger ikke bedre. – …I resepsjonen slo de meg med en trehammer på ribbeina, hodet, ryggen og bakhodet, og jeg fikk blåmerker. Oleksandr Romanovich slo meg. Han var lav og bar ofte på en hammer.
Ukrainere navngir mange av kallenavnene til spesialstyrkeoffiserer som deltok i torturen i Kasjin: «Yermak», «Plyemyash», «Losyak», «Baikal», «Pølse», «Valdai», «Tikhiy». De husker også den blonde ansatte i varetektsfengslet, Andrey, som hadde på seg ei gullklokke og en rød iPhone X. Spesialstyrkene var ofte berusa av alkohol- eller narkotika, og ifølge beskrivelser var oppførselen deres generelt utilregnelig.
Mordovia. «Doctor Evil»
Forferdelig tortur, sult, kravet om å stå ubevegelig på ett sted i timevis, forferdelige levekår, uhygienisk miljø, mangel på medisinsk behandling – Mordovia-koloni nr. 10 regnes som den verste i Russland.
– De ansatte i varetektsfengslet var berusa. De ga oss kommandoen «løp på stedet», og vi løp i 2–3 timer, sier O. – De fulle ansatte glemte oss, og da de kom til bygningen, ble de overraska over hvorfor hele bygningen løp. Når de så inn i cellene vår, åpna de et vindu i celledørene og tvang alle til å stikke hodet gjennom det.
Vaktene slo alle som kikka ut i hodet med gummibatonger til de fikk hjernerystelse, alle følte seg kvalme, svimmel og hadde blåmerker.
Avhørene her ble kalt «Gestapo», og få av oss kom uskadd tilbake. Torturistene i kolonien var visse Zhuravlev, i tillegg til folk med kallesignalene «Baikal», «Tinky-Winky» og «Kamaz». Men de bitreste minnene handler om en lokal lege som utmerket seg med sin umenneskelige holdning til fanger. Fangene ga ham kallenavnet «Doctor Evil».
— Tre leger i kolonien bytta på å være leger. En av dem var «Doctor Evil». Hvis noen hadde helseproblemer, ble de behandla med elektrisk støt.
En gang følte en av fangene seg syk og mista bevisstheten. En lege ble tilkalt.
Vi hørte ville skrik i korridoren, fordi han slo alle med en stun gun [elektrosjokk-våpen] og ropte: «Dere har ringt meg? Nå skal jeg kurere dere alle!» … Vi hørte orda til legen, som sa at han ikke engang ville gå inn i denne cellen, fordi han vet hvem som var i denne cellen sammen med oss (tidligere ble russiske straffedømte som var syke med tuberkulose holdt her).
– Du stikker hånden ut av vinduet (for å motta en pille– red.), og han slår deg med en elektrosjokkpistol og spør: «Går det bedre?» Du må svare – Ja, ellers øker han styrken på elektropistolen og gir deg et nytt sjokk.
Journalister fra Radio Liberty identifiserte Doctor Evil. Han viste seg å være 34 år gamle Ilja Sorokin, tobarnsfar. Han ble tildelt et diplom «for samvittighetsfull utførelse av offentlige plikter og aktiv deltakelse i kollektivets liv». I 2024 dro han til hæren.
Menneskerettighetsaktivister mener at institusjonens ledelse ikke kan ha vært uvitende om hva som skjedde i kolonien, og derfor må den også bære fullt ansvar for torturen og bruddene på fangenes rettigheter. Fram til 13. mars i fjor ble IK-10 leda av Serhiy Zabaykin, og siden den gang har den blitt leda av Oleksandr Knutov. Hans nestledere er Oleksiy Anashkin, Yegor Averkin, Oleksandr Grishanin, Ivan Veshkin og Semyon Kuznetsov.
Advokater fra Kharkiv Human Rights Protection Group har konkludert med at russerne ikke bare grovt bryter Genève-konvensjonen om behandling av krigsfanger, men også begår en krigsforbrytelse – tortur. I tillegg er det all grunn til å tro at slik behandling av fanger er en del av en enkelt, koordinert statspolitikk som tar sikte på å ødelegge og ydmyke ukrainske forsvarere. Indikasjonene er den systematiske, omfattende og repeterende karakteren til forbrytelsene begått av russere mot de som har havna i fangenskap.