Første gang publisert på nettstedet New.org, 25. september 2025 .Av Pawel Jedral. Vi fant artikkelen på nettstedet til European Network in Support of Ukraine. Oversettelse til engelsk ved Szymon Martys
Sjøl om russisk propaganda – og polske medier – viderefører bildet av ukrainske soldater som nasjonalister og tilhengere av Stepan Bandera, er sannheten mye mer kompleks. Hele det ukrainske samfunnet tjenestegjør i hæren: frivillige, vernepliktige, tidligere fanger, menn og kvinner. Folk fra høyreorienterte kretser dominerer, men det finnes også venstreorienterte, og til og med anarkister og veganere.
G., en lege fra Azov, er en god soldat, lege og kollega. Vi møttes i år i Sumy-regionen. Han er en erfaren anestesilege som meldte seg frivillig i februar 2022, og tjenestegjorde først som en vanlig infanterisoldat i en av enhetene som vanligvis er tilknytta høyresida. Det var først etter noen måneder at hans overordnede innså feilen og overførte ham til en medisinsk enhet. I løpet av de siste tre åra har han tjenestegjort i en rekke forskjellige enheter i Ukrainas væpna styrker (AFU).
Når jeg spør ham om motivasjonen hans, er svaret hans klart: det var rett og slett det riktige å gjøre. Samtalene våre om andre menneskers motivasjoner var imidlertid mye mer interessante. «Under tjenesten min møtte jeg veldig forskjellige typer mennesker i hæren», forklarer G. til meg. «Det var ei veldig blanda gruppe. Jeg møtte ikke bare fantastiske mennesker, ekte intellektuelle, men også tidligere fanger. En kollega hadde tilbrakt åtte år i fengsel for mord før han kom i hæren. Det var også folk som var ekstremt høyreorienterte og ekstremt venstreorienterte. Noen meldte seg inn i hæren rett og slett fordi de trengte penger og mente det var den beste måten å tjene dem på, mens andre kom av personlige grunner», legger han til. «Det er vanskelig for meg å si hva som forente alle, eller om de egentlig var forent i det hele tatt. På en måte tjenestegjorde alle typer mennesker, drevet av forskjellige motivasjoner.»
Da vi møttes, jobba G. på en medisinsk stabiliseringsenhet ved fronten, hvor han var en av de viktigste personene involvert i logistikken. En liten, stille og høflig intellektuell mann fra Odessa, delte overnattingsplass med sjåføren sin, en svær mann fra Donetsk, en tidligere fotball-hooligan og yrkessjåfør. Den ene leste bøker, bygde modeller og diskuterte jus, litteratur og dataspill på fritida. Den andre gjorde armhevinger, banna så mye at det fikk øra til å visne, og fpå fritida likte han å fortelle historier om stadionslagsmål. De var et merkelig par, men på tross av forskjellig utseende, fungerte de veldig godt sammen.
«Da jeg begynte i avdelinga mi, møtte jeg veldig forskjellige mennesker», fortsetter G. «Legene var for det meste intellektuelle som hadde meldt seg frivillig. De fleste av dem ønska å hjelpe de skadde som led, et lite antall var motivert av penger, og noen ønska selvrealisering. Mange av kollegene mine snakka russisk, men de hadde ingen problemer med å gå over til ukrainsk.
Det var større mangfold blant sykepleierne og ambulansepersonellet. Aldersspennet var enormt: fra tjue til over søtti. Noen sykepleiere hadde mista sønnene sine i krigen og begynte å se hver soldat som sitt eget barn. De var dypt rammet av sorg, men dette tapet ga dem styrke til å fortsette. Når jeg tenker på det, innser jeg at jeg møtte mange mennesker som var drevet av opplevelsen av tap», sier han.
«Det var også menn som ble innkalt rett fra gata», fortsetter G. «Noen av dem hadde fortsatt en veldig «sovjetisk» tankegang, og insisterte på at ukrainere og russere var ‘brodernasjoner’ og ga NATO skylda for alt. Verdensbildet deres avviste rett og slett all informasjon som ikke passa inn i det. De kunne kjempe mot russerne på kommando, men likevel, etter kampene, gjentok de russisk propaganda. Men det var også ambulansepersonell og soldater som fullstendig endra sine politiske synspunkter. Før var de nesten separatister, men etter å ha sett fjell av såra, ødelagte liv og døde barn, endra perspektivet deres seg. Noen begynte til og med å snakke ukrainsk for første gang», avslutter G.
G. påpeker også at han i sin militære periode møtte langt flere mennesker med høyreorienterte synspunkter. «Jeg tenkte på menneskene jeg tjenestegjorde sammen med, og for å være ærlig, kan jeg ikke huske så mange minneverdige venstreorienterte», sier G. «Det som virkelig slo meg, var imidlertid den sterke, høyreekstreme stemninga under hærens grunntreningsleir. Jeg forsto hvorfor de gjorde det – det er en sikker måte å bygge fellesskap på – men mange unge gutter tok hvert ord for bokstavelig. Hovedmålet var å bygge opp et rått, animalsk raseri mot russerne, en følelse av offer for den felles saken, den slags ting. Men jeg hørte aldri noe om at nasjonen vår var bedre enn andre – det handla om at russere var frastøtende, kriminelle og uorganiserte», forklarer han.
Polske venstreorienterte og ukrainske nasjonalister
Jakub Wojtuń, en av de pro-ukrainske frivillige og president for Świt Rescue and Aid Group, forteller meg hvordan han traff polske venstreorienterte og ukrainske høyreorienterte grupper av folk som samarbeida for en felles sak.
«En stund etter at krigen starta, var jeg ved hovedkvarteret til Open Dialogue Foundation (ODF),» sier Jakub Wojtuń. «Der produserte de skuddsikre vester: enkle, uperfekte, men bedre enn ingenting. Vi kutta stålplater, sveisa dem sammen og lagde innlegg til vestene. Det jeg husker best fra den perioden er en merkelig følelse av fellesskap: gutter jeg visste var ganske konservative kutta platene, mens typiske alternative jenter med farga hår, tatoveringer og ansiktspiercinger dekka dem med stoff. Regnbueflagg og plakater for kvinnekamp hang på veggen ved siden av takkekort fra Azov og Den tredje stormbrigaden. Mine katolske venner fra Johannes Paul II-ordenen jobba med å motta og transportere sluttproduktene.
Så vidt jeg husker, ble vestene sendt til Azov på den tida. Volodya, et medlem av Ordenen, mottok telt og annet utstyr til Den tredje stormbrigaden da jeg var der, som han deretter tok med til Ukraina, hvor vennen hans, også en ridder, tjenestegjorde,» legger han til. «Jeg husker at noen fra ODF fortalte meg hvordan noen karer fra Ukraina ankom, fra en enhet med røtter i Nasjonalkorpset», minnes Wojtuń. «Muskuløse, med tatoveringer av runer og andre symboler, sterke nasjonalister. De kommer inn, og det er alternative typer og venstreorienterte som jobber med vester i rommet. Det virker som en merkelig situasjon, men i motsetning til hva man kunne tro, kom alle godt overens og var hyggelige med hverandre. På den tida var det en kamp mot et felles større onde, og ingen var plaga av slike forskjeller.»
Faktisk kan man i Ukraina også se samarbeid mellom tradisjonelt venstreorienterte ikke-statlige organisasjoner og høyreorienterte eller, mer generelt, militære enheter. Det er verdt å nevne slike enheter som Solidaritetskollektivene og Assembly Kharkiv.
Som en annen ukrainsk soldatvenn kommenterte: «Vi kan krangle om hvordan vi skal dekorere huset. Vi kan krangle heftig, hate hverandre og slåss med hverandre. Men til slutt, når Russland kommer for å brenne ned huset, vil vi sjølsagt samarbeide med hverandre.»
Det er viktig at den ukrainske venstresida ikke er begrensa til sivil hjelp – mange venstreorienterte, inkludert de på den ekstreme venstresida, har meldt seg frivillig til hæren og til og med oppretta sine egne strukturer som bringer soldater sammen.
Veganere i skyttergravene
I de første dagene av august 2025 ble David Chichkan , en ukrainsk kunstner og anarkosyndikalist som brukte kunst til å kritisk analysere ukrainsk historie og politikk, drept på frontlinj. I åra før fullskala-krigen skapte han kunstneriske verk om den anarkistiske bevegelsen, og tolka ofte ukrainsk historie på nytt. Dette førte til mye kritikk, blant annet fra den ukrainske høyresida.
Han var ikke redd for å kritisere ukrainske nasjonalhelter som Symon Petlura eller å framheve mindre kjente eller populære skikkelser, ofte fra marginaliserte grupper eller folk som hadde blitt satt på sidelinja av historien. Chichkan ønsket å bli med i Ukrainas væpna styrker i 2022, men kvalifiserte seg ikke avhelsemessige årsaker. I 2024 klarte han å verve seg som frivillig. Hender som var vant pensler og fargestifter jobba med mørtel i et år, fram til han døde 10. august 2025. Hans identitet som soldat var viktig for Chichkan – det er en av tre beskrivelser, ved siden av anarkist og kunstner, som dukket nevnt i nekrologene hans.
Ecoplatform-kollektivet, som samler ukrainske øko-anarkister, er en ekstremt interessant organisasjon av venstreorienterte soldater. Chichkan malte gjentatte ganger ansiktene til Ecoplatform-soldater. Siden 2022 har kunstneren fokusert på å udødeliggjøre «misfits» – folk som trosset stereotypier og tjenestegjorde i de ukrainske væpna styrkene: anarkister, feminister, romfolk, internasjonale frivillige. Før sin død skrev han at han bare hadde portrettert en liten brøkdel av alle de antiautoritære soldatene i Ukrainas væpna styrker (AFU). Han håpet at han en dag ville klare å udødeliggjøre dem alle.
«Før krigen var vi aktive i flere byer, hovedsakelig i Odessa», sier Wegan, en soldat i Ecoplatform. «Vi var involvert i gateprotester, forestillinger og kunst. Vi organiserte utstillinger, publiserte zines og var, så langt det var mulig, sosialt aktive: vi hjalp hjemløse og dyr, og delte ut gratis vegansk mat. Noen få av oss hadde erfaring med krigen i Donbas, men de fleste var sivile aktivister. Da krigen brøt ut [redaktørens merknad: fullskala krig i 2022], meldte halvparten av oss seg inn i hæren, og den andre halvparten meldte seg frivillig til andre oppgaver», sier soldaten med et trist smil. «Nå spiller det ingen rolle. Alle mennene fra Ekoplatforma er allerede i hæren, fordelt på forskjellige enheter.» Noen av kollegene hans tjenestegjorde i den antiautoritære troppen, en enhet bestående av anarkister og med rundt 70 medlemmer, som opererte i begynnelsen av krigen som en del av det territoriale forsvaret. Den ble oppløst ved årsskiftet 2022 og 2023, og medlemmene ble fordelt på andre enheter.
Gjennom kollektiver som Ecoplatform og Motstandskomiteen, som er den største strukturen i sitt slag og som Chichkan også tilhørte, opprettholder imidlertid venstreorienterte soldater kontakt og samarbeid med hverandre. De fleste Ecoplatform-soldatene prøver også å følge et vegansk kosthold mens de er på tjeneste. Dette er ikke lett, for til tross for det store antallet veganere og vegetarianere i AFU, har matrasjoner tilpasset disse menneskenes behov ennå ikke blitt innført i stort omfang.
Wegan forklarer at hvis noen risikerer livet sitt i statens tjeneste, er det rett og slett ineffektivt å belaste dem med den ekstra daglige innsatsen med å stadig sjekke hva de kan og ikke kan spise av de tilgjengelige rettene, eller å forvente at de skal «legge til side» de overbevisninger og verdier som de har bygget opp gjennom livet. Militæret implementerer mange prosedyrer for å gjøre det lettere for soldater å fungere og la dem fokusere på viktige oppgaver, – å tvinge dem til å bryte sine egne kostholdsregler undergraver denne innsatsen. Han understreker imidlertid at det ikke er bare ille.
«Hæren sørger vanligvis for en rekke matforsyninger til enhetene, og vi kan velge det som passer oss», sier Wegan. «Det er forskjellig hver gang – det har vært vegansk mat på boks og hermetisk mat, hummus og veganske proteinkilder.»
«Noen ganger gir noen oss veganske godbiter i gave: noen poser med «Huela», godteri, vegansk ost. Dette er imidlertid ikke vanlig. Med unntak av når vi er i en kritisk situasjon og veldig nær frontlinja, er det vanligvis rikelig med grønnsaker, ferske eller bearbeida, hermetiske bønner og andre ting. Noen ganger når vi får matrasjoner og annen tilførsel av mat, så vi deler rasjonene mellom oss – noen som spiser kjøtt tar en boks med kjøtt, noen andre tar godteri, noen andre tar te, og vi supplerer dette med mat vi har fått tak i sjøl. Matlaging under slike forhold tvinger deg til å være kreativ», sier han.
«Som regel er det imidlertid omfattende planlegging redder oss», sier Alfarius, også en soldat i Ecoplatform. «Du må planlegge på forhånd hva du skal ta med deg til stillingen din. Du må fordele små porsjoner på forskjellige steder i tilfelle du må bevege deg raskt eller forlate noe av utstyret ditt. Takket være denne tilnærminga hadde jeg alltid rikelig med mat. Det høres absurd ut, men seriøst … Jeg delte noen ganger mat med ikke-veganske kolleger som ikke hadde forberedte seg ordentlig på å flytte til nye stillinger eller ut i kamp», sier han. «Det var tilfeller der jeg under harde kamper, på grunn av diverse omstendigheter, måtte forlate forskjellige gode veganske produkter, som veganske pølser eller kosttilskudd, som ble etterlatt på posisjoner eller båret i ekstra vesker, enten for å komme meg ut av en omringing eller dra en skada kollega til et trygt sted», sier Alfarius. «Jeg savna maten litt etterpå, men du vet, det var en nødvendig.»
Alfarius og Wegan er svært unge. De meldte seg frivillig fordi de vil bekjempe imot okkupantmakta. Det er imidlertid viktig for dem å gjøre det i samsvar med sine egne prinsipper.
«Mange tror at dyrs lidelse ikke er viktig akkurat nå fordi vi er i krig, noe som overstyrer alle andre forhold og prinsipper», skrev Wegan i et av essayene som er tilgjengelige på nettstedet Ekoplatforma. «Dette er et eksempel på artsisme: diskriminering basert på art, et antroposentrisk perspektiv der det som er enklest for folk, tradisjoner og vaner anses som viktigere enn dyrs liv og lidelse. Dyr er ekstremt sårbare. De lider som følge av både krig og tradisjonell menneskelig utnytting, sjøl om vi prøver å ikke tenke på det.»
I samtaler understreker anarkistiske soldater hvor viktig det er for dem å fremme sunne lederskapsmodeller i enhetene de tjenestegjør i. I militæret er det lett å se den mørke siden av et rigid hierarki. Det finnes offiserer som mangler omsorg for sine underordna, og det er tilfeller der mobbing og kommunikasjonsproblemer kan koste liv. «I våre enheter prøver vi – i den grad det er mulig – å skape forskjellige relasjoner: relasjoner der kommandører og soldater åpent diskuterer beslutninger og risikoen som er involvert», forklarer Alfarius til meg. Ut fra det han sier, ser det ut til at det er stor frihet i den ukrainske hæren. Ofte avhenger reglene og omgangsformen for en enhet, spesielt på troppsnivå, av soldatene og kommandørene sjøl.
Venstreorienterte soldater i angrepsenheter
Vegan er opptatt av å avlive stereotypen om at veganere eller miljøaktivister – i motsetning til nasjonalister – ikke er i stand til å kjempe. Han og kollegene hans tjenestegjør ofte i angrepsenheter, noe opptak og beretninger om kampene viser. Historiene publiseres ofte i zines eller på dedikerte Telegram-kanaler.
En av Ecoplatform-soldatene beskriver sammenstøt i Donbas-regionen. Under kampene om Klishchiyivka klarte de å bryte opp flere russiske militærenheter og Rosgvardia Akhmat-enheter [den Tsjetsjenske nasjonalgarde], men ikke uten tap. Nær Kurdiumivka ble han og en annen soldat, Krut (Muldvarpen), raskt omringet. Fienden angrep, og kommunikasjonsproblemer med andre enheter forverra situasjonen. I kampens hete kilte ammunisjonen i anarkistens rifle seg fast. Alt han hadde igjen var en F-1-granat. Sammen med Krut trakk de seg tilbake til en jordvoll ved jernbanelinja. Russerne haddde samla seg rett ved siden av det provisoriske skjulestedet hvor de lå , men ukrainerne kasta granater mot russerne og påførte dem tap. Til slutt lokaliserte fienden posisjonen deres og avfyrte granater. Krut ble truffet av granatsplinter, hvorav en del satt fast i nakken hans. Han overlevde takket være hjelp fra sin kollega, i en nedgravd posisjon på jernbanevollen. Vegan var uskadd og drepte en av angriperne med sin såra kollegas rifle. Soldatene klarte å få kontakt med resten av enheten sin og evakuere, sjøl om de mista mye utstyr, inkludert en den fastkilte rifla, førstehjelpsutstyr og vegansk mat. Begge overlevde imidlertid og erobra en radio som var etterlatt av fienden, som tillot dem å avlytte russisk kommunikasjon.
Det finnes flere lignende beretninger og opptak av dem. Dette er hovedsakelig typiske skyttergravsscener, GoPro-opptak og historier om posisjoner «renska» for russere. En sjokkerende historie er da en av Ekoplatforma-soldatene under retretten la merke til en skikkelse som løp noen meter unna og forveksla ham med en av sine egne. Det var først etter en lang løpetur, om natta, i mørket, da den andre soldaten snakka og spurte om navnet hans, at anarkisten innså at han var russisk. I siste øyeblikk løfta han rifla sin og skjøt angriperen i magen og deretter i hodet på to meters avstand.
Svyatoslav, en soldat fra Ekoplattformen, veteran fra krigen i Donbas i 2014–2016, veganer og miljøaktivist, døde i mai 2022. Denne ideologiske pasifisten var også en av de mest erfarne soldatene i kamp. Flere uavhengige kollektiver holder minnet hans levende. Falne soldater fra antiautoritære kretser blir ofte minnet i form av veggmalerier og nyplanta trær. Sjøl om det er langt færre av dem, enn soldater fra høyreekstreme kretser, er antallet falne antiautoritærer allerede oppe i dusinvis.
En ufullkommen allianse
Sjøl om krigen mot den russiske inntrengeren er universell av natur, er alliansen mellom de ulike gruppene som kjemper innenfor AFU svært skjør. Kamper mellom nasjonalister og anarkister finner fortsatt sted i gatene i Kyiv og Odessa. Til tross for deres våpenbrorskap nekter noen soldater å samarbeide med ekstreme politiske motstandere. Et eksempel på dette er Chichkan sjøl, som lenge nekta å samarbeide med nasjonalistiske og høyreekstreme kretser. Sistnevnte, sjøl om de deltok i begravelsen hans og hedra hans død, var også ansvarlige for å forstyrre seremonien. En av representantene for det høyreorienterte russiske frivillige korpset, Denis Nikitin, prøvde å ta et regnbueflagget fra Viktor Pylypenko, president for NGO-en Військові ЛГБТ (Ukrainsk LGBTIQ+ militærpersonell og veteraner for like rettigheter). Imidlertid protesterte andre deltakere i begravelsen mot denne oppførselen.
Det er ekstremt viktig å være klar at sjøl om svært forskjellige mennesker kjemper sammen som frivillige i de ukrainske væpna styrkene, så ville være svært naivt å forvente at krigen vil begrave alle forskjeller mellom dem.
I denne situasjonen er det viktig for det ukrainske samfunnets framtid at ingen av sidene i den interne konflikten monopoliserer minnet om krigen. «For det første vil det nye Ukraina som oppstår etter krigen trenge en sterk grunnleggende myte som først og fremst hedrer forsvarerne av fedrelandet, uavhengig av deres synspunkter eller politiske tilknytning.
For det andre kan det ukrainske eksemplet være en modell for den europeiske venstresida, som har mista sin revolusjonære og radikale karakter.
For det tredje kreves det en grunnleggende ærlighet og lojalitet til veteraner og falne, og anerkjennelse av venstreorienterte aktivisters deltakelse i krigen.
Paweł Jędral er reporter, spaltist og analytiker. Han er utdanna i tverrfaglig i individuelle studier innen humaniora og samfunnsvitenskap ved Universitetet i Warszawa. Han har samarbeida med frivillig sektoren, den vitenskapelige sektoren og konsulentsektoren. Han jobber med problemstillinger knytta til internasjonale konflikter, helsevesen, internasjonal rett og miljøvern.