Publisert på nettstedet Posle, 13. august 2025 . Av Ilya Budraitskis, russisk sosialist som bor i eksil i USA
Hvordan spiller amerikansk eksepsjonalisme [trua på at USA er en unik og spesiell nasjon, forskjellig fra alle andre] opp mot solidariteten med Ukraina på den amerikanske venstresida? Er det mulig å kombinere en antimilitaristisk posisjon med støtte til Ukraina? Ilya Budraitskis diskuterte disse problemstillingene med Tanya Vyhovsky som sitter i senatet i Vermont og er medlem av Democratic Socialists of America.
– Du er sannsynligvis den eneste amerikanske politikeren av ukrainsk avstamning med progressive synspunkter, og denne kombinasjonen virker ganske uvanlig i amerikansk kontekst. Fortell oss litt om din bakgrunn, din vei til aktivisme og arbeidet i Vermont State Senate.
Ja, absolutt. Mange har bemerka at det er en noe uvanlig kombinasjon. Jeg ble født inn i en arbeiderklassefamilie. Faren min er ukrainsk – faren hans var fra Ukraina, og moren hans var fra Ungarn. Hun forlot faktisk Ungarn da hun var 15, under revolusjonen i 1956. Jeg tilbrakte mye tid med bestemoren min mens jeg vokste opp, fordi foreldrene mine var veldig unge. Så mange av samtalene vi hadde rundt middagsbordet, tror jeg, var veldig forskjellige fra samtalene mange av mine amerikanske jevnaldrende hadde – spesielt når det gjaldt å forstå hvordan fascisme ser ut, og hvordan det er å leve under okkupasjon.
Både farmor og faren min oppdro meg virkelig med et sterkt sett med verdier om at alle fortjener å få sine grunnleggende behov dekka. Og jeg tror den typen venstreorienterte verdier virkelig ble innprenta i meg fra tidlig alder. Jeg visste egentlig ikke hva de var, at det var det det faktisk var. Det var bare så sentralt i hvordan jeg vokste opp – i samtalene våre, hvordan vi diskuterte og snakka om hva som skjedde i verden. Jeg tror også at en av de unike delene av oppveksten min, som er annerledes enn de fleste amerikanere, var at jeg reiste mye. Jeg fikk se andre steder og se at det finnes andre måter å gjøre ting på i verden.
Da jeg var ferdig med universitetet – dette var før Affordable Care Act [«Obama-care»]– ble jeg ansett som uforsikra av arbeidsplassens helseforsikring fordi jeg hadde medfødte sykdommer fra barndommen. Og det var det som virkelig pressa meg til å bli en samfunnsorganisator. Jeg engasjerte meg her i Vermont med Vermont Workers’ Center og kampanjen « Helsevesen er en menneskerettighet ». Jeg drev mye med lokal organisering der, noe som satte meg i kontakt med andre aktivister og hjalp meg med å sette ord på hva mine overbevisninger og verdier egentlig var. Jeg har også brukt hele min profesjonelle karriere innafor sosiale tjenester og virkelig begynt å innse hvor mye ordningene våre ha svikta folk. Og jeg tror det til slutt førte til at jeg stilte til valg, med utgangspunkt som aktivis innafor helse- og sosialspørsmål. Jeg retter søkelyset mot myndighetenes strukturer og ordninger her i landet og egentlig over hele verden, og ønsker at de skal fungere for alle.
Og det er vanligvis ikke folk som meg som blir valgt inn i verv. Det er vanligvis ikke leietakere fra arbeiderklassen, mennesker som sliter med de samme daglige tingene som folk flest sliter med.
Det er vanligvis ikke en plass ved bordet for dem. Så det var en slags brei, svingete vei som førte meg til dette punktet. Men jeg tror, igjen, at det handler om kjerneverdiene til de menneskene som oppdro meg og tilbrakte mye tid med meg da jeg var ung, og som utvikla mitt syn på verden og hva som er viktig. Det har siden gitt meg meg muligheten til å få mer global kontakt med venstreorienterte, med ukrainske venstreorienterte og med mennesker som virkelig deler mitt syn på at en bedre verden er mulig, men bare hvis vi står sammen og kjemper for den.
— Ifølge ferske meningsmålinger mener mer enn halvparten av amerikanerne at støtte til Ukraina, inkludert militærhjelp, er nødvendig. Samtidig mener flertallet at krigen bør avsluttes gjennom forhandlinger mellom Russland og Ukraina, med deltakelse fra USA. Det er imidlertid tydelig at oppmerksomheten rundt krigen har sunket betydelig på bakgrunn av det pågående folkemordet i Gaza. Hvordan vil du vurdere dynamikken i det amerikanske samfunnets holdning til Ukraina og dets rett til å motstå aggresjon de siste tre åra? Og hvilken rolle har Trumps måneder med mislykka forsøk på å mekle frem en fredsavtale mellom Ukraina og Russland spilt i dette?
– Jeg tror du har rett i at denne typen oppmerksomhet har avtatt. En ting jeg har lagt merke til, med omtrent alle saker, er at amerikanerne har lite evne til å holde fast oppmerksomheten. Jeg husker – det må ha vært mars 2022 – at jeg og et lite nettverk av ukrainere som bor her i Vermont organiserte et møte og et arrangement i State House, i samarbeid med vår føderale delegasjon,. Folk sa: «Å, vi burde skyve det ut til det blir varmere.» Og jeg – veldig kynisk, men dessverre, korrekt – sa: «Du vet, folk kommer ikke til å tenke på dette når det blir varmere.» Akkurat nå er alles øyne retta mot dette fordi det nettopp har skjedd, men det vil komme en neste katastrofe som trekker folks oppmerksomhet bort. Og jeg tror det er akkurat det som har skjedd, når fokuset flyttes til den neste krisa. ,
Jeg synes også at ja, vi burde snakke om folkemordet i Gaza. Vi må snakke om alle disse tingene. Jeg vil hevde at det på noen måter foregår folkemord i Ukraina som vi ikke snakker om. Russerne kidnapper ukrainske barn og prøver å ta fra dem den ukrainske identiteten deres. Historier om politiske fanger som blir slått for å snakke ukrainsk – det er folkemord og et forsøk på å ta fra dem kultur og identitet. Og jeg vil ikke blande meg inn i den typen «OL i lidelse». Jeg tror vi må kunne snakke om alle disse tingene. Hvis vi virkelig skal stå sammen i global solidaritet for en bedre verden, må vi kunne gå og tygge tyggegummi samtidig.
Vi må være i stand til å erkjenne at det foregår et folkemord i Gaza, og at det ukrainske folket fortjener å forsvare sin suverenitet. Disse tingene kan være sanne samtidig.
Det jeg tror har skjedd i månedene siden Trump tok over, er at mange amerikanere faktisk har forplikta seg til å støtte Ukraina på nytt. De så det katastrofale møtet der Donald Trump angrep president Zelenskyj. Og det møtet egentlig gjorde, var å minne folk på at denne krigen pågår og dette forferdelige partnerskapet mellom Putin og Trump, mens verden marsjerer mot global fascisme og global autoritarisme. Så jeg tror faktisk at det på noen måter har brakt saken tilbake til overflaten, mer enn det egentlig hadde vært de siste tre åra. Og det er fortsatt veldig komplekst. Jeg tror det har vært en stor, organisert bevegelse for å holde den palestinske kampen i forgrunnen av folks bevissthet, noe som ikke har eksistert like stor grad og ikke har vært like samla når det gjelder å holde den ukrainske kampen i forgrunnen av folks bevissthet.
– Helt fra starten av fullskala-krigen i Ukraina har en betydelig del av den amerikanske venstresida effektivt gjentatt Putins fortelling, som hevder at Kremls aggresjon faktisk er en form for sjølforsvar fra Russland mot den truende imperialismen til USA og NATO, mens Ukraina faktisk er en vestlig koloni, hvor makta dessuten er i hendene på nynazister. Denne primitive forklaringsmodellen, basert på en ekstremt overfladisk forståelse av både den ukrainske og russiske politiske situasjonen, har vist seg å være svært stabil og er i stor grad upåvirka av faktiske argumenter. Hva tror du er årsaken til disse holdningene? Og er det mulig å endre dem på noen måte?
– Så jeg tror det sannsynligvis er ei blanding av faktorer som bringer denne holdninga inn på venstresida. Det er utrolig vanskelig å bryte gjennom dem. Det vi vet fra sosiologiske studier er at når folk tror på noe de har blitt propagandert til å tro på, har det å servere dem fakta en tendens til å få dem til å grave seg enda dypere, i stedet for å få dem ut av det. Det som er langt mer effektivt er å knytte kontakt på et personlig – eller et moralsk nivå og deretter htil med å koble det til problemet. Det er mulig, men sannsynligvis ikke for alle. Jeg tror det er noen individer som kommer til å stå på den standpunktet og bli stående på det standpunktet, men jeg tror ikke at alle som har bitt på dem propagandaen er en tapt sak. Jeg tror det handler om hvordan vi knytter kontakt med folk – hvordan vi bidrar til å endre den fortellinga, hjelper dem å forstå historien og hjelper dem å forstå hva som skjer ved å koble dem til virkelige mennesker som er på bakken [i Ukraina], som er der, som opplever det, som lever det.
De siste tre og et halvt åra har vært en utrolig smertefull opplevelse som ukrainsk-amerikansk venstreorientert i det venstreorienterte miljøet. Jeg tror absolutt at noen har endra tankesett, og det har vært situasjoner der jeg – fordi dette er personlig for meg – har vært i stand til å få kontakt med folk og hjelpe dem til å se meg som et fullt menneske, og gjennom den forbindelsen begynne å se dypere inn i deres forståelse. Det har vært andre mennesker som jeg bare har måttet si: «Nei, jeg orker ikke dette.» Jeg har ikke den emosjonelle energien eller kapasiteten til å engasjere meg i dette. Og det varierer fra dag til dag, fra øyeblikk til øyeblikk – hvor mye kapasitet jeg har.
Jeg tror at jo mer vi snakker, jo mer vi knytter kontakt, jo mer åpne vi kan være, desto større mulighet har vi til å endre det.
Jeg tror også at noen av disse oppfatningene er forankra i amerikansk eksepsjonalisme.
Men på den annen side finnes det folk som mener at alt USA gjør er dårlig. Hvis USA støtter noe, må det være dårlig, det må være imperialisme. Dette synet er altfor forenkla og unnlater å anerkjenne at det vi faktisk ser er russisk imperialisme.
Sjøl om jeg ikke har noen illusjoner om at USA støtta Ukraina av altruistiske årsaker, erkjenner jeg at det Russland gjorde var imperialisme og okkupasjon av en suveren nasjon. Det er alltid galt. Så jeg tror det mangler nyanser og forståelse. Og jeg tror at dette på noen måter er bevisst. Jeg mener, USA har i mange tiår droppa å bruke penger påi samfunnsfag og i å bygge opp de kritiske tenkeferdighetene som hjelper folk å se nyanser. Det er nesten en slags reaksjonær holdning. Det er det amerikanske eksepsjonalistiske synet om at alt Amerika gjør er fantastisk. Og så er det denne typen reaksjonære venstreorienterte syn om at nei, det absolutt motsatte må være sant. Disse posisjonene eksisterer uten å erkjenne at faktisk mesteparten av menneskelig erfaring befinner seg i gråsonen, ikke i ytterpunktene.
Budskapet om nynazister har vært spesielt urovekkende. Jeg mener, alt dette er urovekkende, men dette er spesielt urovekkende – fordi det er så dypt forankra i en misforståelse av hva disse ordene i det hele tatt betyr. Ja, det finnes nazister i Ukraina, men det finnes nazister i USA også. Faktisk er det noen i Det hvite hus. Når jeg ser på talleene for hvor mange av disse høyreekstreme nazistene i Ukraina som stilte til valg og vant – det er forresten null – kontra hvor mange som sitter i verv i USA, tror jeg vi, som venstresida, må tenke litt over det. Det finnes nazister overalt.
– Faktisk er det mange amerikanske nazister som støtter Russland og beundrer Putin.
– Ja, absolutt. Og faktisk har jeg lest gjennom noen taler av russere som har blitt arrestert og er politiske fanger for å ha uttalt seg mot Putin. Mange av dem nevner navna på nazistene i Russland som har makta. Så det er bare ei så falsk fortelling, forankret i manglende reell forståelse av hva imperialisme er eller hva fascisme er.
Joda, det finnes noen nazister i Ukraina, men det ukrainske folket fortjener ikke okkupasjonen og den imperialistiske fascismen bare fordi noen identifiserer seg med høyreekstreme synspunkter. Og for å svare på poenget ditt, er det langt flere av disse menneskene i maktposisjoner her, i USA, som faktisk støtter Russland. Så det faktiske grunnlaget for disse argumentene frustrerer meg iblant, fordi man må gjennomføre en hel del tankegymnastikk for at de i det hele tatt skal gi noen logisk mening.
— Et av de vanskeligste spørsmåla knytta til krigen i Ukraina er problemet med militærhjelp. På den ene sida blir ukrainske byer barbarisk bomba hver dag, og den russiske hæren fortsetter sin offensiv til tross for tap, noe som gjør ytterligere militærforsyninger avgjørende for Ukraina. På den annen side har venstreorienterte og progressive krefter tradisjonelt motarbeida USAs militære intervensjon i andre land og styrkinga av landets militærindustrielle kompleks. Er det mulig å kombinere en antimilitaristisk posisjon med støtte til Ukraina i dag, spesielt med kravet om at den amerikanske regjeringa skal fortsette denne militærhjelpen?
– Jeg tror dette er et av de områdene hvor folk nekter å gå inn i den gråsonen der virkeligheten befinner seg. Jeg vil anse meg sjøl som en antimilitarist, en antikrigs- og fredsforkjemper. Men jeg tror også at det å la en imperialistisk aggressor ta over et land ikke fører til fred. Faktisk vil det føre til økning i militaristiske handlinger. Hvis det imperialistiske Russland klarer å gå inn og ta fra Ukraina suverenitet, finnes det ingen sjans i verden for at de stopper der. Vi vet allerede dette. Vi vet dette fra 2014, da Krim ble annektert. Da tenkte vi: «Greit, så lenge dere stopper der.» Men det gjorde de sjølsagt ikke, og det kommer de ikke til å gjøre nå heller.
Så jeg tror svaret ligger i et nyansert rom. «Nei, jeg vil ikke ha krig», kontra å bare si: «Jada, dere kan komme inn, angripe og ta suvereniteten til denne nasjonen», – det gir ikke varig fred.
Hvis Russland slutter å kjempe i denne krigen, ville krigen vært over. Hvis Ukraina slutter å slåss, ville det ikke lenger eksistert noe Ukraina. Og det er to helt forskjellige utgangspunkt.
Og jada, jeg skulle gjerne levd i en verden der det ikke var krig, men det er ikke den verdenen vi lever i. Og å be en suveren nasjon om å gi fra seg landet sitt, om å bli okkupert, om igjen å leve under den undertrykkende okkupasjonsmakta til et annet land – det er ikke fred.
Jeg mener, vi ser det igjen, og det er dette vi har bedt palestinerne om å gjøre i over 70 år: å leve under okkupasjon, å bli okkupert av en annen militærmakt. Det skaper ikke fred. Det har ikke skapt fred i Gaza. Det vil ikke skape fred i Ukraina. Det vil ikke skape den globale freden vi trenger. Så når jeg tenker på hvordan jeg kan kjempe for å gi Ukraina den støtta det trenger for å avslutte dette med et russisk militært nederlag, er det for meg en bedre vei i retning faktisk global fred. Og så må vi sjølsagt gå inn og begynne å gjøre reparasjonsarbeidet når det gjelder relasjoner, gjøre solidaritetsarbeidet og gjøre arbeidet for å sikre at det russiske folket også kan styrte sin fascistiske regjering.
Men jeg ser ikke på det å la Ukraina falle som en bevegelse mot antimilitarisme. Jeg ser det som en bevegelse mot antidemokrati.
– Vi har allerede diskutert dette kort, men Ukraina og Gaza er for tida åsteder for to av de blodigste og mest folkemordsmessige konfliktene i vår tid, men det er ekstremt vanskelig å forestille seg en enkelt solidaritetsbevegelse med det palestinske og ukrainske folket i Amerika i dag. Hvilke paralleller ser du mellom disse krigene? Og hvordan kan dette bringes til det amerikanske samfunnets oppmerksomhet?
– Jeg ser mange paralleller, og de er selvfølgelig ikke helt like. Jeg synes det er veldig utfordrende å gå den linjen, for når man er under angrep, er det vanskelig å se smerten og redselen ved noe annet som skjer. Så jeg tenker på det, og det eksisterer absolutt. Jeg har hatt gleden av å sitte og tilbringe tid i solidaritet med folk fra Gaza som anerkjenner likhetene mellom det som skjer i Gaza og det som skjer i Ukraina. Sjølsagt er ingen steder like . Jeg skal ikke si at det er slik alle føler det, men jeg har hatt privilegiet av å faktisk ha disse samtalene med folk fra Gaza. Men jeg synes det er vanskelig å sammenligne fordi det finnes forskjeller.
Sjølsagt tror jeg at når vi havner i den slags «traume-OL» – hvem har det verst – er vi dømt til å mislykkes. Så jeg tror det egentlig handler om å være sammen med folk, virkelig knytte kontakt med dem og forstå dem. Hva er likhetene våre? Hvor kan vi stå sammen? Hvor trenger vi å sette det ene eller det andre i sentrum? Det er det samme, tror jeg, som skjer på venstresida og i større bevegelser, i hvert fall i USA, og kanskje globalt. Generelt sett, når vi blir isolert i den saken vi er mest opptatt av, har vi en tendens til å tenke: «Å nei, ingenting annet betyr noe», i stedet for å erkjenne at når vi forener oss på tvers av disse sakene og kjemper for ting som kanskje ikke direkte påvirker oss, er vi sterkere, og vi har makta til å faktisk vinne store, globale seire.
Og dermed ser jeg parallellene – jeg tror vi allerede har navngitt noen av dem. Det palestinske folket har i 75 år vært okkupert av en ekstern imperialistisk, vestlig finansiert nasjon. Og jeg tror det er et av områdene hvor det blir vanskelig for venstresida, fordi USA har gjort så mye for å finansiere Israel. Men vi har gjort svært lite for å finansiere Russland. Det går tilbake til den samme ideen: hvis USA finansierer det, må det være dårlig, og hvis USA ikke finansierer det, må det være bra. Det er bare altfor forenkla.
Ukraina har i århundrer kjempet for sin frihet. På dette tidspunktet har det ikke vært like lenge med okkupasjon. Krim ble annektert i 2014. Det er ikke 75 år, og det er ikke hele landet. Det er forskjeller, men det er også veldig reelle likheter. I begge tilfeller fortjener det palestinske folket suverenitet. De fortjener å ikke bli okkupert. De fortjener å ikke ha folk som sulter dem eller bomber dem. Og når jeg ser gjennom ukrainsk historie, finnes det en historie der Russland har gjort veldig lignende ting gjennom Holomodor [en politisk iverksatt hungersnød, iflg. Ukraina. Oversetters merknad], med det som skjer akkurat nå, med annekteringa av Krim. Så, paralleller? Ja. Nøyaktig det samme? Nei.
Du vet, jeg tror en annen stor forskjell er at Israel på en måte ble kunstig skapt av Vesten – etter min mest kyniske oppfatning – som en måte å åpne ei dør inn i Midtøsten for vestlige styrker. Og etter min minst kyniske oppfatning ble det skapt som en etnostat. Jeg vet ikke om etnostater noen gang er sunt. Det er ikke tilfelle med Russland. Russland er ikke en etnostat, og det ble ikke skapt på samme måte. Så ja, det er definitivt forskjeller.
Når det gjelder hvordan man skal gjøre det amerikanske samfunnet oppmerksom på dette – jeg mener, jeg tror vi bare må snakke om det. Vi må ha samtaler med folk. Vi må være villige, når vi er i stand til det, til å innta den dristige, muligens upopulære holdninga. Jeg har absolutt, med den plattformen jeg har, stått på offentlige steder, argumentert for disse parallellene og blitt kalt skjellsord for det. Og det er greit.
Hvis folk vil være slemme mot meg fordi jeg ser disse parallellene og vil sette ord på dem, har jeg privilegiet å kunne gjøre det. Jeg har privilegiet å kunne si: «Nei, jeg er uenig i hva regjeringa gjør» eller «Jeg er uenig i hva dette politiske partiet gjør». Ikke alle har det.
Så jeg tror vi bare – budskapet har vært så sterkt – vi kan ikke slutte å snakke om Palestina. Vi kan ikke slutte å snakke om Ukraina.
– I de seinere åra har noen amerikanske venstreorienterte og fagforeningsaktivister vist solidaritet med Ukraina, ikke bare ved å komme med uttalelser, men også gjennom praktiske handlinger – som å levere humanitær hjelp, organisere delegasjoner til Ukraina, hjelpe flyktninger og så videre. Hvordan bør slike solidaritetskampanjer etter din mening utvikle seg – ikke bare med Ukraina som helhet, men først og fremst med den ukrainske arbeiderklassen, fagforeningene og venstrebevegelsen? Hvorfor er slike kampanjer viktige for Ukraina, og hvorfor er de meningsfulle også for det amerikanske samfunnet og amerikanske venstreorienterte progressive bevegelser?
– Jeg tror de er meningsfulle for det globale samfunnet, fordi de lar oss knytte bånd på en grasrotmåte som ser for oss en verden der alle får sine behov ivaretatt. Jeg kan absolutt ikke tenke meg et eneste land der det skjer akkurat nå. Vel, det er absolutt noen som jeg synes gjør det bedre og noen som gjør det verre. Men jeg tror den amerikanske venstresida, og sannsynligvis den globale venstresida, ligger sørgelig etter i å erkjenne og akseptere at verden er globalisert, enten vi liker det eller ikke. De fascistiske, imperialistiske, kapitalistiske kreftene er globaliserte. De ser på utnyttinga av arbeidere og planeten som et middel til å tjene mer penger. Den eneste måten vi bekjemper det på er solidaritet og samhold. Jeg sier ikke at folk ikke fortsatt skal gjøre dette, men det kommer ikke lenger til å være nok å organisere arbeidsplassen i hver sin egen lille fagforening.
Det er veldig viktig, og du bør organisere arbeidsplassen din i ei fagforening hvis du er i stand til det. Men det vil ikke være nok med mindre vi også organiserer oss globalt, fordi oligarkene og fascistene er knytta sammen over hele kloden. Så det er derfor jeg synes det er meningsfullt. Ikke bare for det amerikanske samfunnet, men globalt, for framtida vi skal leve i.
Når det gjelder hvorfor det er spesielt viktig i Ukraina – vi har sett dette gang på gang, og det skjer allerede i Ukraina – en krig brukes av kapitalist-gribber til å kjøpe opp land og ressurser og til slutt til å okkupere et land som deretter aldri klarer å komme seg igjen. Innstrammingene blir verre og verre, og verre over tid. Så jeg synes det er spesielt viktig å være knytta til den ukrainske venstresida, arbeiderklassen, fagforeningene nå – å tenke på en venstreorientert framtid for Ukraina etter denne krigen.
Og det handler heller ikke om å ende opp slik mange land gjør etter en krig – med noe som faktisk er verre. Men i stedet, å benytte anledninga til å gjenoppbygge Ukraina og gjøre det bedre – til et Ukraina som er forankra i behova til de mange ukrainerne, som er forankra i arbeiderrettigheter og antikorrupsjon, og som er forankra i ei framtid som alle ukrainere kan tro på.
Jeg tror det er håp i det, og jeg har funnet så mye håp i å knytte kontakt med menneskene som er der på bakken, prøver å gjøre jobben sin, og erkjenne at det NÅ er på tide å gjøre det, ikke når krigen er over. Solidaritet betyr å gjøre alt vi kan for å forhindre det som skjer – og det er kritisk viktig. Jeg tror det er veldig kritisk viktig for den amerikanske venstresida, noe som er en del av grunnen til at det er så frustrerende for meg fordi vi faktisk har et alternativ.
Vi har et alternativ til det vi har sett så mange ganger før: at USA drar inn, tar ressursene de vil ha, og drar igjen. Vi har et annet valg – å gå inn som amerikanske venstreorienterte for å bygge solidaritet og si: «Nei, nok er nok.»
Takk. Jeg vil legge til et spørsmål til om den amerikanske politiske situasjonen. Akkurat nå står vi overfor en svært farlig tid, ettersom USA opplever angrep på grunnleggende sosiale og politiske rettigheter fra Trump-administrasjonen. Vi er også vitne til en fortsatt nedgang i støtta til Det demokratiske partiet, som ikke har noen klar strategi for hvordan de skal motstå den nåværende administrasjonen. Sjølsagt har du din egen visjon og ditt eget perspektiv, spesielt fordi du ble støtta av Democratic Socialists of America . Du er også knytta til den breiere venstreorienterte bevegelsen. Hva er din visjon om den nåværende situasjonen, og mer spesifikt, hva mener du strategien for motstand bør være?
Absolutt, jeg mener, den nåværende situasjonen, slik du så korrekt har formulert det, er farlig. Den heller fullstendig i retning autoritarisme og fascisme. Situasjonen er prega av kaos og frykt, som er poenget våre motstandere. Dessuten skaper den fortvilelse, som også er poenget. Dette er symptomer, ikke problemet i seg sjøl, som er de materielle forholda til vanlige mennesker. Vi vet dette fra historien. Vi vet at da Hitler kom til makta, var det fordi vanlige tyskere sleit, ikke klarte å sette mat på bordet, ikke klarte å dekke sine grunnleggende behov. Mennesker som er fortvila blir lettere lydhøre for propaganda og lar seg bruke som våpen.
Det jeg ser i USA, er at Donald Trump, og de som følger ham, har sagt: «Ja, vi ser fortvilelsen deres. Vi har forståelse for den kampen dere står i gjennom hverdagen.»
Det som har skjedd er demokratenes feil. Jeg kan egentlig ikke kalle dem en del av venstresida, i beste fall er det et sentrum-høyre-partiet. Det de ikke har klart å gjøre, er å tilby alternativ som gir folk et snev av håp. Faktisk har de heller ikke engang klart å erkjenne problemet. Men jeg må vise hele bildet.
Høyresida sier ting som: «Ja, vi vet at ting er ille, og det er innvandrernes feil», mens demokratenes svar er: «Nei, det er egentlig ikke sånn. Hør på hva økonomene sier. Økonomien er flott! Se på aksjemarkedet!» De vil ikke engang erkjenne at det er et reele problemer for folk.
Og når jeg tenker på veien videre, tror jeg venstresida er den eneste veien videre. Det er venstresida som møter folks behov, skaper nettverk for gjensidig hjelp og sørger for at alle kan få mat på bordet – det er den eneste måten vi beseirer fascismen på. Og det vil kreve en hel organisasjon for å fylle tomrommet, fordi det ikke finnes noen samla venstreorientert politisk bevegelse i dette landet. Dette er sjølsagt et biprodukt av topartisystemet. Det er mange lover og regler som gjør det ekstremt vanskelig å bygge en slik bevegelse på den begrensa tida vi har. Politikk i valgsituasjoner aleine vil ikke redde oss. Systemet er strukturert for å beholde makta i hendene på de folka som for øyeblikket har makta. Og jeg tror det også krever mye internt og eksternt organiseringsarbeid.
Jeg er den eneste sosialisten i Senatet [i Vermont], og jeg har vunnet fram med sosialistisk politikk der, ikke fordi jeg overbeviste 29 andre mennesker om å bli sosialister, men fordi vi klarte å formulere politikken pragmatisk og mobilisere nok press utenfra til å gjøre det umulig for representantene å være passive.
Vi vet at historien har vist at det er slik det skjer. Jeg mener, presidenten som signerte Civil Rights Act var en tilhenger av segregering. Han slutta ikke plutselig å være tilhenger av segregering. Det var så mye offentlig protest at det ble politisk umulig for ham å ikke signere den. Jeg tror vi må jobbe med én fot i døra inne i disse strukturene, men med mange føtter utafor døra for å flytte den politiske fortellinga mer mot venstre. Vi vet at det er det folk vil ha. Valgresultatene viste oss at det er det folk vil ha. Seirene i folkeavstemningene viser oss at det er det folk vil ha. Og vi må begynne å jobbe på en mer samla måte for å gjøre det politisk umulig å ikke gå i den retninga. Fordi ærlig talt, det Donald Trump sprer er falsk populisme. Det vi trenger, er ekte venstrepopulistisk politikk som fungerer for vanlige folk, uten de nasjonalistiske og fascistiske grunnlaget som kjennetegner retninga vi faktisk går mot.
Altså, hvis jeg har et bilde av min perfekte verden, er min perfekte verden en slags sosialistisk verden der alles grunnleggende behov blir dekket, og der regjeringa gjør det jeg mener er dens jobb — sørge for at folk ikke skader hverandre.
Vi lever i en verden der storkonsernene skader folk, og ingen regjering i denne verden tar fullt ut ansvaret for å gjøre noe med det. Så jeg synes det er på tide at vi står sammen og får dem til å gjøre det.