Publisert på nettstedet Posle, 8. oktober 2025. Av Anastasia Polozkova
Hvordan har skolen [i Russland] endra seg siden 24. februar 2022? Hvilke atferdsmønstre lærer elevene fra lærerne sine? Hvor kan alt dette føre i framtida? Olga, som har vært samfunnsfaglærer ved en russisk skole siden 2021, deler sin personlige erfaring om dette emnet i et intervju med Posle.
Tidlig i september 2025 publiserte ei gruppe russiske eksperter en studie som undersøkte hvilke virkning den russiske invasjonen av Ukraina har på russiske skoler. Ifølge rapporten påvirka krigen raskt utdanningssystemet. I tillegg til å introdusere i hovedsak ideologiske «leksjoner» og nye patriotiske ritualer, sentraliserte myndighetene skoleledelsen, begrensa skolenes autonomi og pressa motstandere ved å avskjedige lærere og til og med iverksette straffesaker mot dem. Å lære om disse endringene fra media er imidlertid ganske annerledes enn å oppleve denne nye virkeligheten på nært hold.
Lærerens fortelling
— Hvordan havna du i dette yrket? Hvorfor valgte du å jobbe på en skole?
– Jeg begynte å jobbe med skolepedagogikk ganske seint, for omtrent tre år siden. Kanskje det bare er det at man, når man kommer til en viss alder, føler behov for å dele erfaringene sine med andre. Man føler at man har noe å tilby barn.
– Hvordan har arbeidet ditt endra seg siden krigen starta?
– Jeg måtte utvikle ei holdning til sensitive temaer og bestemme meg for hvordan jeg skulle snakke om dem for å sette grenser. Heldigvis var det ikke så vanskelig i mitt tilfelle, fordi lærerne og barna på skolen vår har et ganske tillitsfullt forhold.
Dessuten har jeg aldri hatt til hensikt å lede elevene mine mot noen spesielle konklusjoner. Generelt sett tror jeg ikke det er riktig tilnærming. Hvis det for eksempel skjer mobbing i klasserommet, må det stoppes – det er en del av en lærers jobb. Men når det gjelder å evaluere situasjonen i landet eller stille spørsmål om den, er ting mer komplisert. Noen tilfeller kan være åpenbare, mens andre ikke er så enkle. Som lærer i en autoritetsposisjon har jeg alltid forsøkt å unngå å påtvinge elevene mine personlige synspunkter, også i saker som er viktige for meg.
– Alt i alt, hva er ditt personlige standpunkt til krigen i Ukraina?
– Dette er en fullstendig utilgivelig invasjons- og aggresjonshandling som har resultert i utallige dødsfall.
— I løpet av de siste 20 åra har det vært en gradvis økning i militarisering og pro-statlig politisk polarisering i skolene. Eksemplene spenner fra lokale, som Putins tale i ei innføringsbok for førsteklasse, til storstilte prosjekter, som «Yunarmiya » , « Samtaler om viktige ting » og så videre. Mange slike utviklinger har dukket opp etter krigens begynnelse. Hvordan har dette påvirka arbeidet ditt?
— Det avhenger i stor grad av skolen og regionen. Lærere bytter ofte skole basert på politiske synspunkter, syn på verden, ønsker om å delta i visse aktiviteter og vilje eller manglende vilje til å akseptere forholda som har utvikla seg på skolen. Inntrykket av utbredt militarisering er kanskje ikke alltid helt presist. Også før krigen var kadettprogrammer veldig bra for barn som trengte mer disiplin. Noen foreldre ønska å sende tenåringene sine dit. De følte at de på noen måter kom til kort som foreldre, og at skolen ikke kunne hjelpe. Å ha en ekstra lærer som tok seg av barna hjalp tenåringer med å komme seg gjennom de vanskelige ungdomsåra, når det er vanskelig å forberede seg til skolen og det er få disiplinære institusjoner. Avhengig av skolen og regionen ga kadettprogrammene noen ganger gratis uniformer og måltider. For noen familier var dette en viktig fordel, fordi de ikke trengte å kjøpe skoleuniformer. Jeg la ikke merke til noen skadelige effekter på barna, og jeg så dem heller ikke marsjere av gårde til militærskole i hopetall.
Det som skjer nå med Yunarmiya eller De Førstes Bevegelse er sjølsagt et ideologisk press. Skoler tilpasser imidlertid ofte denne nye formen for administrativt regime slik at det passer egne lokale behov.
Noen foreldre vil bare at barna deres skal være et sted, og de bryr seg ikke spesielt om utdanningsresultater. Bare et fåtall foreldre ønsker fortsatt at skolene skal fokusere på undervisning.
Derfor der det mange foreldre som ikke bryr seg om disse tilleggsaktivitetene. Barn tar dem heller ikke seriøst fordi de ser holdningene til voksne. Derfor, hver gang jeg leser om den store begeistringa rundt dette emnet, vet jeg at det ikke har noe med virkeligheten å gjøre.
For eksempel er jeg glad for at timene i «Samtaler om viktige ting» dekker temaer som dyr og eldre. Kanskje de vil berøre noens hjerte eller hjelpe en lærer med å få kontakt med elevene sine. Barn reagerer når en lærer snakker oppriktig; de kan føle det.
Når det gjelder temaet «spesiell militæroperasjon», høres det uansett hovedsakelig ut som slagord, ettersom sjøl Putins støttespillere ofte er usikre på om det var verdt å sende så mange unge menn til denne krigen. Noen barn reagerer godt på positive, forståelige initiativer, som dyrevelferd og naturvern. Navnet spiller ingen rolle, enten det er «Samtaler om viktige ting» eller noe annet.
– Så, basert på din erfaring, er ikke ting så ille som media sier de er?
— Det kommer an på hva vi snakker om. Vanligvis blir skolen framstilt som et sted med total ideologisk kontroll og press. For eksempel har det alltid vært et element av statlig politikk i skolene, som nasjonalsang og flagg. Skoler har imidlertid andre bekymringer, og nasjonalsang vil ikke hjelpe oss med å håndtere mobbere eller forbedre våre dårlige semesterresultater. Så sjøl om myndighetene tvinger oss til å gjøre alle disse tingene, er arrangementene vi holder ofte bare for syns skyld.
– Hva med timene «Samtaler om viktige ting»? Så vidt jeg vet, kan lærere noen ganger skreddersy temaene betraktelig etter sine preferanser. Andre ganger legger imidlertid skoleadministrasjonen press på dem og kontrollerer temaene. Holder dere «Samtaler om viktige ting»? Hvordan håndterer kollegene dine det?
— Siden jeg ikke er hovedlærer i klassen, underviser jeg ikke i disse timene. Hovedlærerne underviser vanligvis i disse timene på en slik at det ikke framstår som at skolen er i opposisjon. Tilnærminga varierer mye fra lærer til lærer.
Noen organiserer et valgfritt russisk språkkurs i stedet for «Samtaler om viktige ting», mens andre organiserer klassetimer. Hvis det er et avgangskull, bruker lærerne denne tida til å snakke om forberedelser til eksamen.
Noen snakker mer eller mindre om det tildelte temaet i leksjonen. Det er fungerer imidlertid dårlig å bare følge manuset og spille av videoen. Barna vil ikke se på skjermen, og du vil ikke klare å få dem til å snakke, fordi de føler at de blir «fora» med informasjon.
— Har skolen din en distansert tilnærming til temaer knytta til krig?
– Alle skoler gjør det. Tilbake i 2023 ble alle lei av dette følelseslada temaet: tilhengere og motstandere av krigen, så vel som de med slektninger som deltar i den. De fleste har en distansert tilnærming fordi det er umulig å leve med denne smerten hele tida. Noen vever fortsatt kamuflasjenett, men det er mer et ritual for å berolige seg sjøl.
Slik jeg ser det, hadde lærere iløpet av 2024 – eller kanskje enda tidligere – lært å diskutere disse temaene svært forsiktig. Avhengig av graden av tillit de hadde hos elever og foreldre kunne de snakke mer åpent om dem. Noen gjennomfører «Samtaler om viktige ting» ved ganske enkelt å følge manualen.
Historielærere, for eksempel, er ikke plaga av det siste kapittelet om den «spesielle militæroperasjonen»; snarere er de plaga av den dårlige kvaliteten på læreboka, som ble satt sammen i all hast og er metodisk svak. Den inneholder terminologi og formuleringer som barn ikke kan forstå. Lærere har imidlertid akseptert det siste kapittelet om den «spesielle militæroperasjonen». Dette er verden vi lever i, og vi må lære barn om den. Alle forstår mer eller mindre at dette rett og slett er en påtvunget situasjon. Historikere vet at den vil bli revurdert seinere.
— Blir det diskutert temaer knytta til krigen i skolens samfunnsfagtimer?
— Spørsmål om krig blir ikke tatt opp der, fordi fokuset er på samfunnets struktur, noe som gjør tilnærminga ganske generell. Det finnes også avanserte og vanlige samfunnsfagskurs, og læreplanene disse fagene bruker varierer sterkt. For to år siden ble det lansert en reform for å redusere antall timer i samfunnsfag. Fra og med i år tilbyr de fleste skoler ikke lenger samfunnsfag i sjette og sjuende klasse. Noen samfunnsfaglærere motsatte seg denne endringa, og underviser fortsatt i faget. De som er for endringa, mener læreplanen er for kompleks og løsrevet fra det virkelige liv. Alt avhenger imidlertid av læreren. Lærere kan gjøre hele læreplanen relevant hvis de ønsker det. Tidligere kunne skolene sette antall timer slik de syntes det var passende. Deretter ble de føderale statlige utdanningsstandardene innført, som tydelig spesifiserte antall timer.
– Sjølsagt må det ha vært forskjellig for de enkelte skoler, men jeg husker at vi hadde diskusjoner om forskjellige regimer i verden i samfunnsfagtimene. Vi kunne åpent uttrykke motstridende synspunkter og delta i debatt. Lærerne støtta dette. Hvordan er det nå? Er elevene mer redde for å si ifra nå?
— Samfunnsfagslærere varierer mye når det gjelder utdanningsnivå og holdning til faget fordi det er veldig tørt. Bare prøv å få vanlige barn til å lytte til ei forelesning om de ulike grenene innafor jus og hvordan sivilrett skiller seg fra voldgiftsrett! Lærere som ønsker å vekke interesse bruker eksempler fra virkeligheten. Det er umulig å generalisere om endringene som har skjedd siden krigen begynte.
Barn er noen ganger redde for å si ifra fordi de vet at det er farlig.
Noen ganger provoserer elevene sjøl lærerne. For eksempel kan de spørre direkte om krigen i Ukraina for å se hvordan læreren vil reagere. Lærere forstår at det kan bli gjort lydopptak. Deres oppgave er å bevare sin verdighet og unngå å inkriminere seg sjøl. Barn vil respektere dette hvis de respekterer læreren.
Det er ikke slik at det har blitt vanskelig å ha en diskusjon fordi noe har endra seg. Det er bare at det generelt er vanskelig å undervise i dette faget. Det fungerer bra når elevene er motiverte og har solid forkunnskap. Dessverre må lærere ofte hjelpe elevene med å nå et forståelsesnivå som bidrar til at de unngår å ta opp lån, uten å tenke seg om. Utdanningsnivået synker år for år, og lærerne tilpasser seg denne nedgangen.
– Kan elever bevisst ta opp disse sensitive temaene? Kan lærere provosere elever og foreldre? Tenk for eksempel på tilfellet med Aleksej og Maja Moskalyova.
– Sjølsagt, men dette er ikke lenger et internt skoleproblem. Lærerne har allerede tatt et standpunkt i saken og holder fast ved den. Det samme gjelder provokasjoner. Barn provoserer lærere på alle mulige måter. Jeg ga bare et eksempel fordi samtalen dreide seg om det temaet, men krigen i Ukraina er ikke det eneste temaet som diskuteres. Mediene rapporterer om profilerte saker med politisk konflikt på skolene. I de fleste tilfeller løses imidlertid problemet på skolenivå. For eksempel kan en elev tegne et antikrigsbilde, foreldrene hans blir tilkalt, og de blir bedt om ikke å tegne slike bilder på skolen. Så går alle sine egne veier og lever sine egne liv. Folk forstår sjølsagt at det er en viss risiko involvert. Men med sjeldne unntak ønsker ingen å gjøre dette til en stor konflikt som involverer politiet.
– Hva er strategien din for å svare elever som spør om din holdning til krig? Hvordan svarer du?
– I slike tilfeller pleier jeg å si at jeg ikke vil diskutere dette emnet med dem på grunn av sensur og repressiv lovgivning i landet vårt. De forstår utmerket hvor jeg står. Jeg må imidlertid bemerke at jeg har et tillitsfullt forhold til elevene mine, og jeg føler ikke noe særlig ønske fra deres side om å provosere meg. Dessuten er de generelt enda mer interessert i å diskutere visse emner enn jeg er. Jeg er mer opptatt av å lære dem samfunnsfag og gi dem verktøyene til å kritisk granske aktuelle hendelser. Jeg synes ikke det er passende at lærere kommer til skolen og driver kampanje for sine politiske synspunkter. Jeg har mine egne synspunkter, men jeg synes ikke det er passende å bruke skolen som et sted for agitasjon. Jeg kan bare anbefale de riktige bøkene, de som vektlegger ting riktig.
Sjøl om du motsetter deg krigen, hvordan kan du si slike ting til barn med fedre i frontlinja? De er allerede i en vanskelig situasjon hjemme. Når de forstår hva som skjer, må de velge side og dømme sine egne fedre. Dette er et komplekst etisk spørsmål som bør unngås foreløpig. I hvert fall ser jeg ikke ei enkel løsning. Ofte er ikke problemet at noen vil anmelde deg, men at du ikke vet hva du skal si eller hvordan du skal si det.
Dette er ikke det eneste temaet hvor denne problemstillinga dukker opp. I et fag som «Familiestudier», for eksempel, snakker de stadig om den ideelle familien: mor, far og hvordan alle elsker hverandre. Det finnes til og med en oppgave som heter «Min ideelle familie». Imidlertid er mange familier som betstår av enslige forsørgere, og barn begynner å sammenligne. Jeg har lest på lærernes blogger og i samtaler at barn har grått og løpt ut av klasserommet når de blir spurt om dette fordi foreldrene deres skal skilles. Hvis jeg måtte undervise en leksjon om dette temaet, ville jeg ikke fulgt læreplanen.
Hva skolene mangler
— Hva er etter din mening de viktigste strukturelle problemene med moderne skoleutdanning i dag?
— Hovedproblemet er at myndighetene fortsetter å kutte kostnader, slik de gjorde før. Som et resultat er det bare visse typer mennesker som jobber på skolen, og de er ikke alltid de som passer best. For eksempel er det ofte blant de ansatte folk som trenger en fleksisbel arbeidstid. Mange kvinner med barn jobber i skolen fordi de ønsker å tilbringe mer tid med sine egne barn, spesielt i feriene. De ønsker også en lang sommerferie, så de godtar svært lave lønninger. Det finnes også eldre lærere som allerede er pensjonister, men som trenger ekstra inntekt. I deres alder er det ikke lenger mulig å bytte til et annet yrke. Den tredje kategorien består av folk som kommer fra andre bransjer etter å ha tatt omkvalifiseringskurs. Personalomsetninga er svært høy.
I tillegg får ikke lærere tilstrekkelig støtte når det gjelder barn som er vanskeligere å håndtere, på grunn av mangel på psykologer og logopeder, samt den store arbeidsmengden til andre lærere. Vi mangler en god modell for å jobbe med barn som viser avvikende atferd. Hvis foreldre nekter å få barnet sitt vurdert av en psykiater eller overført til en spesialskole og ikke søker psykologisk hjelp for dem, kan barnet forstyrre hele skolen. På det tidspunktet gir vi bare opp.
— Det er mangel på finansiering og personale, noe som fører til problemer når man jobber med vanskelige tenåringer. Er dette de eneste strukturelle problemene i skoleutdanninga?
— Det er mange problemer, og det er umulig å beskrive dem alle på én gang. Skoler oppfattes som om de skylder alle alt: foreldre og lokale utdanningsmyndigheter. Krava som stilles til skolene er så høye at de umulig kan tilfredstille dem. Som et resultat koker alt ned til å sette opp et show for høyere myndigheter. Det samme gjelder oppdragelsessystemet, som ble aktivt implementert for to år siden. Den gang ble mange arrangementer påtvunget ovenfra, som for eksempel rundt Seiersdagen. Disse arrangementene skal gjennomføres innen ei uke, sjøl om undervisninga fortsetter som vanlig. Lærere gjør ofte dette bare for syns skyld. De tar et gruppebilde og rapporterer at arrangementet fant sted sjøl om barna bare brukte fem minutter på det.
– Samtidig har skolene begynt å invitere veteraner som hadde kjempet i Ukraina til å delta i «Samtaler om viktige ting». Hvilken effekt kan dette ha på barn og utdanningsprosessen?
– Hva kan de endre? De kan komme til én «Samtale om viktige ting» og snakke om hva de vil. Men vil barna deres høre på dem? De er ikke lærere, så de vet ikke hvordan de skal snakke med barn. En lærervenn av meg fortalte meg at en slik person ble sendt til tiendeklassen hans. Den besøkende var taus og begynte å snakke om noe, men elevene var ikke interessert og begynte å gjøre sine egne ting. Han ble sint og dro skuffa hjem igjen. Barna stilte ham bare et par spørsmål, som for eksempel: «Har du noen gang måttet drepe noen?» Barna prøvde å styre ham mot temaer som interesserte dem. Disse militærfolkene de prøver å sende har ingen betydning for skolene, i hvert fall ikke foreløpig.
– Oppsummert, forstår jeg riktig at skolene er i en posisjon der propaganda kolliderer med hverdagens virkelighet, og temaet krig ofte unngås, i hvert fall i ditt tilfelle?
– Ja. Barn har andre informasjonskilder som de synes er mye mer interessante. De fleste elever liker ikke skolen, og de synes ikke lærerne deres er særlig autoritative. Hvis en interessant lærer kan inspirere skolebarn, kan det hende de lytter til dem.
Det virker som om den eneste lærdommen elevene lærer av lærernes oppførsel, er at vi må tilpasse oss situasjonen og oppføre oss som om vi tror på alt. Med andre ord, vi må rett og slett late som.
Hvis klasselæreren din ber deg om å reise deg opp og ta et bilde med en plakat, tar du bildet, og ingen bryr seg om hva du egentlig tenker. Det er det som skolen lærer dem nå, ikke troen på partiet og regjeringa.
Sjølsdagt kan man høre de banale uttalelsene som blir kringkasta på TV, som deretter sannsynligvis indirekte formidles av foreldre og lærere. For eksempel hevder noen at da myndighetene starta den storstilte invasjonen av Ukraina, fantes det ikke noe annet alternativ. Andre sier det er synd at så mange mennesker dør, men at NATO trua oss. Disse forklaringene sirkulerer i hverdagen. Barn som er interessert i politikk kan imidlertid finne mange andre meninger. De forstår at lærere ikke vil svare på spørsmåla deres av forskjellige grunner, så skolebarn går vanligvis ikke til lærere med disse spørsmåla.
Media rapporterte om alle slags skrekkhistorier om barn som har blitt merka med bokstaven Z på skolen, men etter min mening var dette isolerte tilfeller. [Litt uklart om Z her sikter til symbolet for den russiske invasjonen, eller Z for Zelenskyj. Sannsynligvis det første. Oversetters merknad]. Hovedproblemet er at skolene fortsatt ikke klarer å anerkjenne barns behov og skape normale forhold for utviklinga deres . Vennlighet og medmenneskelighet mangler i utdanningssystemet vårt. Barn med dårlig foreldreveiledning får ofte ikke tilstrekkelig støtte på skolen, noe som kan føre til sosialt utenforskap og utnytting.
Fagforeningene og beskyttelse av lærernes rettigheter
– Hvordan er det med beskyttelsen av lærernes arbeidsrettigheter?
– For øyeblikket finnes det ingen store masseorganisasjoner som er i stand til å beskytte lærere. For eksempel støtter Den allrussiske utdanningsunionen mange av forslagene fra Kunnskapsdepartementet.
De fleste lærere mener at fagforeningene er ikke fungerer for tida.
Fagforeninga Uchitel regnes som opposisjon – hvis man i det hele tatt kan snakke om opposisjon i dagens Russland – men den er rett og slett uoffisiell. Fagforeninga tar opp viktige spørsmål knytta til overbelastning av lærere og at de blir påført ekstra ansvar. I fjor organiserte fagforeninga en massekampanje mot tiltakene for å tvinge lærere og foreldre til å bruke utdanningsplattformen Sferum .
Forresten, det er ironisk at etter at lærerne delvis gikk over til Sphereum, skal myndighetene nå overføre oss til Max, en statseid messenger-app, i stedet for Telegram eller WhatsApp. Jeg ble sjokkert over å høre at seks regioner planlegger å gå over til Max . Lærerne ser sjøldagt på dette som en rein hån fordi de allerede har nok å gjøre.
Fagforeninga Uchitel tar opp dette problemet, men den kan ikke utrette mye. Dette er fordi det er få lærere som er medlemmer, slik at myndighetene ikke ser på fagforeninga som en betydelig kraft. Sjøl om fagforeninga kan være til irritasjon for Kunnskapsdepartementet og regionale myndigheter og dermed presse dem til å vurdere noen tiltak nøyere og gjøre mindre endringer, så klarer den ikke å få igjennom radikale endringer. For å gjøre det trengs ei større fagforening.
– Sjøl om fagforeninga Uchitel er uoffisiell, kan sjølorganisering være viktig. Siden den offisielle allrussiske utdanningsfagforeninga ikke forsvarer lærernes interesser, hvorfor er det ikke en massetilstrømning til fagforeninga Uchitel?
— Lærere har rett og slett ikke tid eller energi. Det er en ekstra byrde å finne ut hva lærerne på skolen ønsker og hvilke problemer de har, og å utvikle forslag til rektoren. Som regel engasjerer ikke rektoren seg umiddelbart i forhandlinger eller konstruktiv kommunikasjon. I tillegg er folk redde for å pådra seg skoleadministrasjonens vrede. Det er en del av en kompleks situasjon.
— Kjenner du mange lærere som er villige til å ta på seg dette tilleggsarbeidet?
– Sjølsagt bare noen få. Fagforeningsaktivisme skaper potensielle konflikter for lærere og kan føre til reaksjoner mot den enkelte aktivist fra skoleadministrasjonen. Det er derfor folk vanligvis prøver å løse problemer uten fagforeninger. I tillegg oppfatter rektorer fagforeninger som en trussel, som om noen har forent seg mot dem.
I lærermiljøet er kompromisser mer vanlig.
I ekstreme tilfeller sier folk opp eller truer med å si opp dersom skoleadministrasjonen ikke imøtekommer krava deres.
— Det har alltid vært få menn som har jobba i russiske skoler, og lønningene har vært lave. Hvordan har de siste tre åra med krig i Ukraina påvirka kvinners engasjement i utdanning med tanke på kjønn?
— Kvinner har alltid vært tiltrukket av utdanningssektoren fordi de som oftest kan dra hjem etter skoletid og rette eksamensoppgaver om kvelden. Mange har imidlertid nå så stor arbeidsmengde at skolen ikke slutter før klokka fire eller fem.
Men fordi de fleste lærerne er kvinner, oppstår det en ond sirkel: der det er mange kvinner, får de mindre betalt. Arbeidsgivere tror at hvis kvinner gjør jobben, kan de få mindre betalt. Dette er en historie om diskriminering.
Så, da de begynte å si at vi skulle ta tidligere deltakere fra «spesielle militæroperasjoner» inn i skolene … Hvilken lønn ville dere tilby dem? Hvem ville jobbe for 20 000 rubler på en skole der alle er frekke og ikke kan svare? Det er en ekstremt lite attraktiv jobb, bortsett fra i distrikter som ligger langt nord og i Moskva, der lærerne har relativt høye lønninger. Ofte slutter mer proaktive kvinner for å jobbe som veiledere eller bytte jobb. Likevel vedvarer fattigdommen.
Det eneste krigsrelaterte problemet her er at inflasjonen langt overgår lønnsveksten i utdanningssektoren. Sjøl om lønningene øker litt, er det fortsatt ubetydelig. Situasjonen min er grei foreløpig, men jeg vet hva kollegene mine går gjennom.
Konsekvenser for framtidige generasjoner
— Kan vi vurdere hvordan aktuelle hendinger i verden og i landet vårt påvirker barn?
– Vi vil forstå konsekvensene av krig og militariseringa av samfunnet og utdanningen mye seinere. Folk spør meg ofte hvordan barn reagerer og hva framtida bringer for oss. Spørsmålet om hvor godt barn forstår det voksne lærer dem er imidlertid ikke enkelt å svare på. Hvis alle informasjonskilder blir permanent nedstengt, vil vi om ti år sannsynligvis se det alle frykter: betydelige endringer, spesielt blant unge mennesker.
Likevel bestemmes mye av familien, ikke av skolen eller engang TV. Holdninga er ikke ny, men mange lærere er opprørte over at barn bare vil tjene mye penger [i framtida]. Ulike TV-serier og massemedier skildrer mennesker, ofte menn, som tjente penger raskt og kvinner som gifter seg til rikdom. Framtida er uklar for barna våre, fordi ingen har forberedt dem på hva et godt liv kan være for dem.
Lærernes forsøk på å inspirere dem ved å fortelle dem at vi var de første i verdensrommet og at vi burde hjelpe våre eldre, kolliderer ofte rett og slett med kynismen og pragmatismen som barn har plukka opp fra den «store verden».
Det er sannsynligvis en positiv side ved dette: det er umulig å tvinge myndighetenes ideer på dem, men det er også vanskelig å fremme noe annet, noe mer humanistisk.
– Mener du at den kapitalistiske levemåten har erstatta den rollen som pro-krigs- og pro-regjeringspropaganda en gang hadde?
— Generelt sett, ja. Barn styres først og fremst av normene til menneskene rundt seg. Man kan snakke om den store patriotiske krigen [2. verdenskrig] hundre ganger, men skolebarn vil si at det var lenge siden, og at folk levde annerledes den gang. Å forsvare moderlandet var normalt, men tidene har forandra seg. Nå er det viktigere hva slags bil man kjører. I denne forstand kan verken «familiestudier» eller noe annet slå rot her.
Mange unge mennesker har omfavna ekstremt liberale ideer. Disse ideene binder ikke samfunnet sammen. Vi vet ennå ikke hvor denne generasjonen vil lede oss.
– Hva ville du gjort hvis du kunne endre skolesystemet?
– Jeg kjenner til noen skoler som har skapt miljøer der barn føler seg verdsatt og elsket. I disse miljøene føler barn seg unike og elsket uavhengig av familiebakgrunn, egenskaper eller særegenheter. Når barn er i et så stabilt miljø over lengre tid, forandrer de seg.En omsorgsfull klasselærer kan gjøre mye for et barn. Imidlertid må forholda være tilstede slik at klasselærerne ikke blir overarbeida og har tid til barna.