Av Katya Gritseva, kunstner og aktivist i den ukrainske studentorganisasjonen Prima Diia (Direkte Aksjon) Kilde: Mediapart. Tale holdt på åpningssesjonen av UEMSS Summer University of Social Movements and Solidarity i Bordeaux 23. august 2025.
(Vi fant artikkelen i European Network in Support of Ukraine’s Trade Union Newsletter. Oversetters merknad)
Hvordan ta opp vanskelige temaer. Hvordan snakke om alvorlige spørsmål. Hver dag dør noen. Raketter flyr, vi blir fratatt søvn.
Vi er aktivister. Vi kaster oss inn i sosiale kamper fordi vi mener de er viktige. Men også fordi vi ikke bare vil tenke på krig. Likevel er det umulig å la være. For hver dag dør noen: venner, tidligere klassekamerater, kjære. Hver dag drar noen til fronten, noen mister hjemmet sitt, byen sin, regionen sin. Havet, markene, skogen. Hvem blir den neste, og hva skjer etterpå? Kamerater drar i krigen, de forandrer seg, det er vanskelig å kjenne dem igjen. Noen går forbi deg, og lyden av skrittene deres irriterer deg. Den minste høye lyd får deg til å gjemme deg.
Hver dag endrer alt seg: hvor lenge kan vi holde ut? Noen er allerede knekt, andre vil knekke i morgen. Når vil du nå din personlige grense?
Jeg trenger og ønsker å snakke om den sosiale kampen til progressive bevegelser i Ukraina. Men faktum er at jeg ikke kan gjøre det uten å nevne krigen, og jeg skulle ønske jeg en dag kunne ha det perspektivet – men så lenge russisk imperialisme eksisterer, kan ikke traumet forsvinne. Jeg vil ikke være fri til å uttrykke meg fullt ut.
Tre år med krig. Og alle bærer på mange historier. Når jeg forteller min, synes folk synd på meg og sier jeg er sterk. Når jeg hører andres historier, vil jeg synes synd på dem og si at de er sterke. Det finnes alltid noen med en mer skremmende og forferdelig historie. Da jeg lyttet til mine palestinske kamerater, ble jeg sjokkert over å høre at det som i Mariupol bare varte noen måneder – blokaden, sulten, de konstante bombeangrepene – allerede har vart i et år på Vestbredden.
Min by, Mariupol, er nå okkupert, utsatt for konstant russisk propaganda og utbytting. Byen er ødelagt, men i det minste blir den ikke bombet lenger. Russiske soldater voldtar kvinnene som bor der, russiske forretningsfolk tramper på arbeidernes rettigheter, og det å snakke sitt eget språk er en forbrytelse. Men i det minste har moren min strøm og vann.
Hva betyr medlidenhet, og hva er ekte støtte? Hvordan kan vi få slutt på alle kriger? Dette er altfor komplekse spørsmål som, for en sosial aktivist i Ukraina, ikke hjelper meg mye i praksis. Det er total frustrasjon og en umulighet å huske hva stabilitet betyr. Men det er nødvendig å fortsette framover og gi vårt lille bidrag til den felles saken.
Vi må forbli humanister, men for å gjøre det må vi alltid være nysgjerrige og ha tro på mennesket. Handler det å være progressiv om å forstå andre, eller om å bevise at vi er bedre enn dem, at vi vet bedre? Jeg blir ofte skuffet over folk i landet mitt, men jeg ønsker å forstå dem, jeg ønsker å støtte dem når de tar steg mot demokrati og sosial rettferdighet.
I juli i fjor var vi vitne til massive, spontane protester mot en lov som forbød antikorrupsjonsinstitusjoner. Vi følte at noe viktig, uventa og spennende skjedde. I Frankrike er man vant til slike omveltninger, men i Ukraina, sjøl før befolkninga og gatene ble utmatta av krig, var masseprotester sjeldne. Likevel tok innbyggerne til gatene i flere store byer, forent mot denne kontroversielle loven.
Vi hadde ingen illusjoner om denne protesten – den var i stor grad liberal – men for mine kamerater var det avgjørende å delta og tilføre den en sosial agenda. Vi ble positivt overraska over å se at folk var klare til å bli mobilisert, sjøl i krigstid. Vi holder bare på å lære hvordan vi kan gi kontrollen over prosessene i landet tilbake til folket – til de utnytta og undertrykte. Krigen har skapt et behov for å handle annerledes, være oppfinnsomme og oppmerksomme. Vi prøver ikke å trekke all oppmerksomhet til oss selv, men vi har blitt mer lyttende til våre søstre i ulykke – til land som også lider under imperialistiske ambisjoner.
I ulike deler av verden fortsetter mennesker å drepe hverandre for ressurser. Vi har ikke utvikla oss mye siden middelalderen – bortsett fra at våpna nå er mer skremmende og usynlige. Begrepet avkolonisering har blitt naturlig for mange, sjøl om de ikke kjenner ordet eller har lest Fanon. Men hvordan kan vi utvide og fordype de sosiale krava?
Det store flertallet av ukrainske borgere har et akutt behov for sosial støtte. Mange har lært å støtte hverandre, dele ressurser og organisere felles aktiviteter.
I 2024 ble den første leieboerforeninga grunnlagt; i 2023 gjennoppstarta vi studentforeninga Priama Diia, som i praksis betydde å bygge en venstreorientert studentbevegelse fra grunnen av; i 2022 begynte Solidarity Collectives å dannes – et støttenettverk for anti-autoritære soldater.
Medisin, utdanning, kollektivtransport og annen infrastruktur blir stadig ramma av både russiske missiler og nyliberale reformer. En universitetsrektor, en fabrikkdirektør, en minister, en leder – alle rettferdiggjør sine usosiale handlinger med krigen. «Vi har ikke penger, vi er i krig, hold kjeft, vi er i krig.» Klassekonfliktene skjerpes, og det dummeste vi kunne gjøre i vår situasjon, ville være å sitte stille og vente på en revolusjon, å gi moralske leksjoner. Vår framtid og evne til å overleve avhenger av hvor godt vi klarer å samle folk, sjøl om mange føler seg isolert, og av hvor godt vi klarer å oppmuntre folk til å ta initiativ.
Vi trenger ikke medlidenhet, men forståelse og respekt. Vi trenger direkte dialog. Vi trenger å bli hørt. Samtidig har vi også mye å lære: å lytte bedre til andre undertrykte folk, å dyrke vår nysgjerrighet.
Katastrofen som Russland har forårsaket er fryktelig og må stanses, men samtidig blir noe virkelig nytt født og utvikler seg i tomrommene den har skapt, i såra den har forverra.
Som ungdomsbevegelse leter vi etter nye former for masseorganisering. Vi må forstå hvordan vi kan utvikle en bevegelse fri for kapitalistiske, patriarkalske, autoritære og undertrykkende tendenser – og bruke den til å bevege oss mot et fritt og likestilt samfunn. Studentaktivisme er bare ett av de første stegene mot å skape en kultur for engasjement. På to og et halvt år har vi samla og mobilisert mange unge mennesker rundt progressive ideer; vi har blitt en av de mest synlige og viktige bevegelsene i Ukraina.
Vi får stadig mer erfaring, lærer av våre feil og seire, men det som også er viktig, er at vi forsøker å etablere sterke bånd til lignende bevegelser i Polen, Georgia, Serbia, Frankrike og andre land – fordi vi vet at vår kamp er global.
Jeg er glad for å ha blitt invitert til dette universitetet. Hver og en av dere kan snakke med meg, diskutere, argumentere.