Av radikal dumpling 20. oktober 2025, på Substack
Jeg vil si at vi må snakke om stillheten din, men egentlig må vi snakke om støyen din.
Spesielt alt bråket du lager om imperialisme, frigjøring og solidaritet, samtidig som du finner tusen grunner til å vende blikket bort fra russisk imperialisme. Du har skrevet avhandlinger om USAs og Israels forbrytelser (som du burde gjøre), men når missilene faller over Kharkiv eller Kyiv, begynner du å bable med «hakk i plata» om «NATO-provokasjon» og «stedfortrederkriger». Du oppdager nyanser bare når imperiet er kledd i sovjetisk symbolikk og estetikk, eller når det er en aktør du ser på som en motstander av amerikansk hegemoni. Det er snevert og barnslig.
Herfra i denne delen av verden er det som å se et moralsk skuespill framført på et språk som ikke har et ordforråd hvor det ikke er plass for vår virkelighet . Dere behandler imperialismen som om den var et fenomen, kun på engelsk, rett og slett en struktur bygget i Washington, vedlikeholdt av London, og ingen andre steder.
Men vi har opplevd Moskvas «antifascistiske» stridsvogner, gjennom dens «broderlige» okkupasjoner, gjennom den typen frigjøring som ender i fengsler og deportasjoner. Russisk imperialisme forsvant ikke med tsarene eller sovjeterne. Den lærte bare å snakke i ditt vokabular, og du har vært dum nok til å holde fast ved hvert ord av det.
Når vi påpeker dette, kaller dere oss «russofobiske», som om minne og historiske opptegnelser var synder. Dere håner våre revolusjoner (1968, 1989, Maidan) som «fargerevolusjoner», CIA-komplott eller vestlige skuespill. Dere nekter å tro at folk som oss kan reise seg for vår egen skyld. Frigjøring er i deres øyne bare autentisk når den skjer mot en vestlig enhet eller de tankeløse venstreorienterte influenserne fra PSL (Post Soviet Left Oversetters merknad) og meme-skaperne dere følger, snakker om det.
I mellomtida dør ukrainske venstreorienterte, anarkister, feminister og fagforeningsfolk i frontlinja. De kjemper ikke for NATO, men for retten til å eksistere og den grunnleggende ideen om at arbeiderklassen fortjener å leve utafor skyggen av russisk imperialisme.
Noen av dem var fagforeninsaktivister, sosialister, anarkister, punkere og antifascister. Nå er de navn risset inn i minnesmerker, ignorert av den samme bevegelsen de trodde ville stå sammen med dem. Deres død kompliserer teoriene dine, så du ser bort eller kommer med de mest patetiske unnskyldninger.
Og så har du slagordet ditt: «Ingen krig, men klassekrig.» Lett å rope ut fra en trygg plass, umulig å leve med under bombardement. Du sier det som en magisk forbannelse, som om din sjøltilfredse retorikk kunne stoppe artilleri. Men det finnes ingen rein klassekamp når fabrikker blir beskutt, når arbeidere blir deportert, når fagforeningsfolk blir henretta. Klassekrigen du påkaller skjer allerede. Den har tatt form av ukrainske fattige og en arbeiderklasse som kjemper for å holde seg i live.
Du nekter bare å gjenkjenne den, fordi de døde snakker et språk du ikke bryr deg om å oversette, eller kommer fra et land du alltid har sett på som «problematisk» fordi det utfordra den sovjetprega teorien du desperat klamrer deg til og bygger personligheten din rundt.
Dere sier dere hater imperier, men dere mener bare ett. Dere raser mot amerikansk hegemoni mens dere unnskylder russisk erobring. Dere romantiserer «multipolaritet», som om det å velge et annet imperium var det samme som å avvikle ett. Dere forteller dere sjøl at solidaritet betyr å motsette seg Amerika for enhver pris, sjøl om det i praksis betyr å stille seg på samme side som de som voldtar sivile, kidnapper barn for omskolering og bomber sykehus og kaller det frigjøring.
Og likevel prøver vi å møte dere på halvveien eller finne en fellesnevner. Mange av oss her står utvetydig sammen med Palestina. Vi er fulle av avsky for israelsk apartheid, for okkupasjonen og massakrene, for den koloniale arrogansen som skjuler seg i argumenter om sikkerhet og nasjonalistisk tull. Vi forstår det, fordi mange av oss har opplevd det. Men når vi kommer inn i deres rom, når vi marsjerer ved siden av dere eller prøver å organisere oss, føler vi at lufta forandrer seg.
Dere ser på oss med mistenksomhet, som om østeuropeere umulig kan forstå hva kolonisering betyr. Dere forveksler geografien vår med privilegier, sorgen vår med propaganda. Dere ler oss opp i ansiktet og kaller oss «hjernevaska» når vi prøver å fortelle familiehistoriene våre eller forklare hvorfor russisk imperialisme fortsatt er imperialisme.
Vi ser at fascismen øker i landa deres, og vi bryr oss. Vi vet hvordan det ser ut når media ljuger, når sårbare grupper blir forfulgt, når folk forsvinner, når grusomhet blir en nasjonal identitet, og når sannheten kollapser under farlig ideologi. Vi ønsker at dere skal vinne kampene deres mot staten, mot politiet, mot fascister og milliardærer. Og vi gjør gjerne det vi kan for å hjelpe. Men solidaritet kan ikke være enveis. Dere forventer vår empati; dere lærer aldri historien vår, tar aldri kampene våre på alvor, eller ser på oss som mennesker.
Du etterlyser revolusjon, men det du egentlig ønsker er å ha eierskap til fortellinga. Du siterer Lenin eller revolusjonære fra det globale sør, men ignorerer menneskene som gjennomlever den typen kamp du romantiserer. Du bruker slagord for å ignorere og avlede oppmerksomheten fra likene. Du reduserer oss til metaforer slik at verden din forblir behagelig enkel: Amerika er skurken, og alle andre er bare bakgrunn eller uvesentlige.
Hvis din antiimperialisme bare gjelder når bombene faller på engelsk, er det ikke solidaritet. Det er narsissisme forkledd som dyd og det typiske symbolet på amerikansk eksepsjonalisme.
Vi trenger ikke medlidenheten deres. Vi trenger klarheten deres. Vi trenger at dere ser imperiet sjøl når det bærer symbolene dere beundrer og dekker dere inn i for å prøve å virke tøffe i deres amerikanske forstadsbyer. For hvis dere ikke kan det,
hvis deres såkalte internasjonalistiske solidaritet stopper i Berlin, så bygger dere ikke ei global venstreside. Dere fortsetter bare å leve i deres egne ekkokamre, fylt av vrangforestillinger.
.