Publisert på nettstedet Human Rights in Ukraine, 13. oktober 2025. Av Halya Coynash
Hva er nødvendig å gjøre for å overleve i et okkupert område og hva er «overløper»-virksomhet? Denne rettsaken viser den vanskelige situasjonen for folk i midlertidig okkuperte ukrainske områder står i.
Tidlig i mars 2022 ble Victoria Krykunovas by, Svatove i Luhansk oblast, erobra av den russiske okkupasjonshæren, og hun og familien hennes befant seg under okkupasjon. Tre og et halvt år seinere dømmer en ukrainsk domstol henne til fem års fengsel for å hatt to måneders arbeid på okkupert territorium i det okkuperte «pensjonsfondet». Krykunova hadde påtatt seg arbeidet, i mangel av noe alternativ, både for å forsørge familiens umiddelbare behov og for å tjene penger til å flykte til det regjeringskontrollerte Ukraina, en flukt som måtte foregå via Russland og de baltiske republikkene.
Retten var enig med påtalemyndigheten i at Krykunovas arbeid i disse to månedene falt inn under Ukrainas lov om krigssamarbeid, en lov som trådte i kraft kort tid etter at Svatove ble erobra av russerne. Dette er også viktig, siden dette medførte et tap av enhver kontakt med det regjeringskontrollerte Ukraina og dette informasjonsvakuumet medførte at Krykunova ikke hadde noen måte å forutse hvilke handlinger som ville medføre straffeansvar.
Krykunovas sak har blitt tatt opp av den ukrainske «Helskinki Human Rights Union [UHHRU] Strategic Litigations Centre». Advokaten hennes, Anna Kozmenko, kaller det et eksempel på vanskelighetene med å anvende artikkel 111-1 i Ukrainas straffelov (samarbeid) under en fullskala krig.
Forsvaret insisterer på at Krykunova ikke begikk noen forbrytelse og påpeker at internasjonal humanitærrett tillater arbeid fra lokale innbyggere for et okkupasjonsregime dersom dette er nødvendig for å sikre normale levekår for sivilbefolkninga.
Krykunovas handlinger, understreker de, var utelukkende retta mot å sikre familiens overlevelse og å hjelpe andre innbyggere i Svatove som befant seg uten noen form for overlevelse.
Situasjonen i Svatove etter invasjonen var alvorlig, og Krykunova og mannen hennes har en liten sønn. De trengte også å ta vare på foreldrene sine, som alle også trengte regelmessig medisinering. Dette ble bekrefta under et av rettsmøtene for Pavlohrad byrett i Dnipropetrovsk oblast av en pensjonist fra Svatove. Hadde det ikke vært for pensjonsutbetalingene via okkupasjonsfondet, fortalte vitnet, kunne de alle ha dødd av sult.
Det var under disse forholda at Krykunova gikk med på å jobbe på kontoret til okkupasjonsfondet Svatkove. Som hun gjorde det klart i retten, var ikke dette for å bli rik eller ta på seg noen lederstilling. Hun jobbet der for å tjene penger til å overleve og for å betale de betydelige utgiftene som var nødvendig for å komme seg til det regjeringskontrollerte Ukraina gjennom Republikken Russland og de baltiske republikkene. De klarte å skrape sammen nok penger i midten av juni 2022, og familien la ut på den lange reisen. De slo seg ned i Irpin i Kyiv oblast.
Straffesaken mot Krykunova ble innleda 8. februar 2023, og rettssaken starta i oktober 2023. Anklagene bygde på del 5 av artikkel 111-1 i Ukrainas straffelov. Den relevante loven, som innfører denne nye artikkelen, ble vedtatt 3. mars 2022, åtte dager etter Russlands fullskala-invasjon av Ukraina, og trådte i kraft 15. mars. Artikkel 111-1 spesifiserer hvilke typer aktiviteter som anses som samarbeid som en person er strafferettslig ansvarlig for. Problemet i Krykunovas sak er at påtalemyndigheten ser ut til å ha tildelt henne ei lederstilling som hun faktisk ikke hadde.
Hun ble sikta i henhold til artikkel 111-1 § 5, som pålegger ansvar for «frivillig å inneha stillinger som involverer utførelsen av organisatorisk-administrative eller administrativ-økonomiske funksjoner for ulovlige myndigheter på midlertidig okkupert territorium…» Dette medfører straffer på fem til ti års fengsel, samt at man blir fratatt retten til å inneha visse stillinger og muligens bli utsatt for konfiskering av eiendom.
Det ble hevda at hun hadde vært nestleder for avdelinga, og det ble antatt at dette innebar en slags organisatorisk rolle og funksjoner. UHHRU rapporterer imidlertid at ingen av vitnene som ble innkalt kunne gi noe spesifikt eksempel på slike organisatoriske funksjoner.
Forsvaret pekte også på andre elementer som må vurderes, som for eksempel om handlingene hadde vært motivert av en anti-ukrainsk posisjon; om det hadde vært noen faktisk skade på statens sikkerhet, eller i det minste hadde mål om å påføre slik skade; samt om handlingene var i samsvar med normene i internasjonal humanitærrett.
Krykunova insisterer sjøl på at arbeidet hennes utelukkende bestod av å hjelpe folk med å fylle ut pensjonssøknader og skape orden i bygningen etter invasjonen. Hun fortalte retten at hun ikke hadde begått noen forbrytelse, og la til:
« Jeg forårsaket ingen skade på landet vårt. Jeg gikk bare på jobb for å hjelpe familien min, for å hjelpe dem med å få nok penger til å dra avgårde. For å hjelpe folk som hadde blitt værende på okkupert territorium med å overleve. Bare for å eksistere.»
Kozmenko er fast bestemt på at Krykunovas arbeid hadde som mål å sikre grunnleggende levekår for sivilbefolkninga under okkupasjon, og at det dermed var fullt i samsvar med internasjonal humanitærrett.
Til tross for at det ikke ble framlagt vitner eller faktiske bevis for organisatoriske funksjoner osv., aksepterte retten påtalemyndighetens påstand, nemlig at Krykunovas handlinger hadde vært frivillige og at hun hadde utført «organisatoriske-administrative funksjoner».
Etter en toårig rettssak fant dommer Anatoliy Kosiuk Victoria Krykunova skyldig i samarbeid i henhold til artikkel 111-1 § 5 og dømte henne til fem års fengsel. Han innførte også et 14-år langt forbud mot å inneha stillinger i regjeringa, lokalsamfunnet eller selvstyrte myndigheter, og beordra konfiskering av all eiendommen hennes.
Krykunova ble representert av både Anna Kozmenko fra UHHRUs strategiske rettstvistsenter og av Maksym Zhevaho , som pekte på mange mangler i anklagene. Zhevaho forklarte for eksempel til Watchers at
anklagene mot Krykunova ble reist etter informasjon fra en annen person som var tiltalt, en tidligere leder av pensjonsfondets IT-avdeling. For å få en mildest mulig straff hadde sistnevnte begynt å samarbeide med etterforskerne
og hadde for eksempel hacket seg inn på den aktuelle e-postadressen og gitt dem informasjon.
Zhevaho kommenterte også at retten kunne ha avsagt en betinga dom dersom Krykunova hadde erkjent straffskyld. Dette kan godt være tilfelle, men er dypt frustrerende i en situasjon der forsvarets standpunkt, med rette, var at ingen forbrytelse hadde blitt begått.
Forsvaret vil anke, og planlegger å bringe saken inn for Høyesterett, om nødvendig. Ukrainas lov om krigssamarbeid har blitt sterkt kritisert, både i Ukraina og av internasjonale observatører, og enhver slik domfellelse, hvis den ikke blir omgjort i ankeprosessen, kan godt ende opp i Den europeiske menneskerettighetsdomstol. I kommentarer til Watchers påpekte juridisk ekspert Andriy Yakovlev at loven er uklar og voldsomt omfattende, noe som betyr at vitale aktiviteter av humanitær art kan ende opp med å bli uberettiget kriminalisert.
Før rettens kjennelse hadde UHHRU bemerka at saken «kunne bli en viktig presedens for å forstå grensene mellom samarbeid og humanitær bistand under okkupasjonsforhold, noe som er tillatt i henhold til folkeretten».