Den vestlige venstresida evner ikke å forstå Sentral- og Øst-Europa-regionen.

Publisert av radikal dumpling på Substack, 29. oktober 2025

Merk: Dette er ikke et forsvar for NATO. Sjøl om organisasjonen ble grunnlagt som en defensiv allianse, har den ofte tjent som et instrument for amerikansk makt, og intervenert over hele verden med blanda, og noen ganger ødeleggende, resultater. NATOs kriger i Afghanistan og Libya, drevet mer av geopolitikk enn ekte humanitær bekymring, etterlot nasjoner i ruiner og klarte ikke å skape fred.

Gang på gang har alliansen operert ustraffa, anvendt folkeretten selektivt, skjerma sine mektige medlemmer og kanalisert milliarder inn i våpen mens diplomati, utvikling og rettferdighet blir satt til side. Den handler ofte med lite åpenhet eller demokratisk ansvarlighet – beslutningene tas i elitebyråkratiske haller, langt fra livene til de menneskenede som blir påvirka av eller rammes av konsekvensene av deres handlinger.

Men altfor ofte blir NATO ofte brukt som en syndebukk for å unngå å holde enheter som Russland ansvarlige. Sjølsagt ville det være bedre om land som tidligere var okkupert av Russland hadde et sterkere, mer prinsipielt alternativ til NATO – et virkelig samarbeidende, ikke-militarisert system for kollektiv sikkerhet. Men det er ikke den verdenen vi lever i.

Det er bemerkelsesverdig hvor lett vestlige kommentatorer glir over i nedlatenhet i det øyeblikket et tema knytta til Sentral- og Øst-Europa dukker opp. Hver gang et land fra denne delen av verden motsetter seg russisk dominans (enten fysisk eller ideologisk), dukker de samme slitne frasene opp;

De har blitt villeda. De er brikker. De er manipulert av NATO og USA. Det er bare giftig antikommunisme. 

I sine overmodige sinn bestemte ikke ukrainere seg faktisk for å forsvare seg mot Russland, de praktiserer bare Washingtons utenrikspolitikk. De baltiske statene forstår ikke «realpolitikk». Polakker og tsjekkere, drevet av «russofobi», er visstnok fanget i sitt kalde krigstraume. Venstresida eksisterer ikke noe sted i Sentral- og Øst-Europa-regionen. En ekte gaslighting-barnepikeaktig holdning vises fram når regionens overlevelsesinstinkter og kollektive hukommelse avfeies som hysteri eller vanlig fremmedfrykt mot det stakkars, uskyldige Russland.

Ironisk nok er det den samme tonen som brukes av kolonister når de beskriver «spontane innfødte» som emosjonelle, reaktive og ute av stand til å resonnere. Den eneste forskjellen er at det i dag uttrykkes i venstreorientert geopolitikk i stedet for imperial paternalisme.

Og vi ser det overalt: i akademiske debatter om «NATO-utvidelse», i tenketankpaneler som aldri inkluderer noen øst for Berlin med mindre de finner en symbolsk person hvis overbevisninger er identiske med deres egne.

Eller hos vestlige selverklærte journalister på sosiale medier som fortsatt behandler Ukrainas revolusjon som et CIA-komplott fordi de ikke kan forestille seg at noen som tidligere «tilhørte» Sovjetunionen kan handle på eget initiativ.

Da den nyvalgte irske presidenten, Catherine Connolly, fordømte Putins invasjon, men umiddelbart la til at NATO hadde «provosert» Russland, gjentok hun en kjent vestlig refleks som visker ut historisk kontekst og ender opp med å unnskylde grusomheter. Man kan ikke snakke om diktatorer, kidnapping av barn og krigsforbrytelser med et «men…».

En lignende kommentar ble nylig gitt av det britiske parlamentsmedlemmet Zarah Sultana, som erklærte at «NATO ikke handler om fred eller sikkerhet», men «en imperialistisk krigsmaskin», og ba Storbritannia om å trekke seg ut umiddelbart. Denne holdninga, ikledd antiimperialistisk vokabular, avslører den samme myke fordommen som går gjennom store deler av den vestlige venstresida: en fornekting av at nasjoner som en gang var okkupert eller kolonisert av Moskva, kan søke beskyttelse innenfor en svært mangelfull allianse fordi alternativet er verre.

For østeuropeere var NATO-medlemskap aldri en romantisert omfavnelse av Washington og amerikansk hegemoni, men en praktisk respons på minnet om utrydding. Likevel blir dette instinktet for store deler av den vestlige venstresida lest som naivitet, som om østeuropeere er fullstendig ute av stand til å forstå «ekte» antiimperialisme. Resultatet er et paradoks: de som snakker høyest om NATOs ondskap er fullstendig ute av stand til å innse at flere ting kan være forferdelige samtidig. Eksistensen av amerikansk imperialisme og NATOs rolle i den utsletter ikke russisk imperialisme.

I flere tiår forestilte Vesten seg Øst-Europa som en grå mellomting: for hvit til å være eksotisk, for fattig til å være likestilt og for traumatisert til å bli tatt seriøst.

Sovjetunionens kollaps førte til medlidenhet fra vestlige liberale og mistillit eller forakt fra vestlige venstreorienterte. Begge tilsynelatende enige om én ting: disse nasjonene kunne umulig vite hva som var best for dem sjøl, og det var opp til den vestlige venstresida å fortelle dem det.

Så da østeuropeere ble med i NATO, ble det aldri tolka som en handling ut fra handlingskraft eller en nødvendighet for å unngå ytterligere tiår under Russlands angrep, kun som frykt, naivitet eller hjernevask. Beslutninga om å søke beskyttelse fra Moskva ble omformet til imperialistisk tjeneste for Washington. Nyanser eksisterte ikke, historien ble viska ut, og menneskene som tilbrakte det 20. århundre knust mellom to totalitære regimer blir nå skjelt ut for ikke å tro at «nøytralitet» vil redde dem.

Og likevel er det nesten morsomme at historien om «NATO-provokasjonen» rundt den russiske invasjonen av Ukraina, som stadig vekk gjentas av den vestlige venstresida, faller fra hverandre i det øyeblikket den blir undersøkt. Ukraina var aldri i ferd med å bli med i alliansen.

I 2008 ble det gitt vage løfter, men de ble raskt blokkert av Tyskland og Frankrike. Ingen medlemskapsplan ble noen gang innvilga. Etter Russlands annektering av Krim i 2014 har ikke Ukraina engang vært kvalifisert til å søke, ettersom et av NATOs grunnleggende krav er fravær av territoriale tvister. Det har ikke vært noe av den «framdriften» eller inngrepet som russisk propaganda beskriver eller Putin stadig nevner som «rettferdiggjøring» for å drepe sovende sivile.

De samme menneskene som peker fingeren mot NATO som «rotårsaken» til krigen, ignorerer også beleilig Finland. Landet deler en 1300 kilometer lang grense med Russland og ble med i NATO i 2023 uten hendelser. Ingen invasjon, ingen «avnazifisering», ingen trusler om utsletting. Moskva klaget, og Medvedev kom med noen av sine vanlige fylleutbrudd, men Russland gjørde ingenting. Hvis NATO-utviding virkelig var en eksistensiell fare, ville Kreml sikkert ha reagert på Helsingfors slik de gjorde mot Kyiv. Men det gjorde de ikke. Fordi den virkelige trusselen ikke er NATO. Det er uavhengighet, suverenitet og ideen om at den russiske innflytelsessfæren krymper. Russland føler seg bare «provosert» når en tidligere koloni hevder at den ikke lenger tilhører dem.

NATO har sjøl gjentatte ganger uttalt at de ikke ønsker at Ukraina skal bli med i alliansen. Medlemslanda har konsekvent motstått ideen. Sjøl nå, flere år inn i en fullskalakrig, har alliansen nekta å tilby en klar vei til medlemskap, nettopp for å unngå det de oppfatter som «eskalering».

Forestillinga om at NATO på en eller annen måte «dratt» Ukraina inn i konflikt er rein fantasi forankra i mangel på kunnskap, og likevel vedvarer den, fordi det er en enkel replikk å gjenta til et vestlig publikum som vil tro at all global vold til sjuende og sist er deres feil. Den forvandler russisk aggresjon til sjølpiskende diskusjonspunkter om vestlig arroganse, og ukrainere til bakgrunnsfigurer i andres fortelling om skyld. Til tross for alt dette snakket om amerikansk hegemoni, oser eksistensen av denne fortellinga av amerikansk-sentrert tekning.

Og denne intellektuelle latskapen er ikke bare feilaktig, men den er også umenneskeliggjørende. Den gjør et folk som kjemper for sin eksistens til rekvisitter for andres politiske identitet. Den antyder at østeuropeere er for usofistikerte til å forstå verden og for lett manipulerte til å bli betrodd sin egen sikkerhet.

Å fortelle østeuropeere hvordan de skal føle, tenke eller handle, i stedet for å lytte til deres erfaringer, er en narsissistisk øvelse i sjølforherligelse, forkledd som solidaritet eller «bare å ville hjelpe».

Tilknytninga til dette synet avslører et dypere hykleri. Det hevder å motsette seg imperium, men bare av den amerikanske eller vesteuropeiske varianten. Det insisterer på å «lytte til det globale sør», men ikke til øst. Vitnesbyrdet deres [«øst»] passer ikke til manuset og blir ideologisk feilplassert. Når israelske styrker myrder palestinere, roper disse menneskene: «Knus Israel! Bomb Tel Aviv! Frigjør Palestina!», noe som ikke er galt. Å stå sammen med de koloniserte og ofre for folkemord er den tydelige og riktige veien. Men på en eller annen måte, når bombene faller over Kyiv eller Kharkiv, roper de samme individene: «Stopp NATO! Ingen krig! Forhandle for fred!».

Denne delen av verden har sett innsiden av nok fengsler, bunnen av nok skyttergraver og ettervirkningene av nok «frigjøringer» til å vite hvordan et imperium ser ut, og vi gjenkjenner det tydelig, uansett hvilken retning det kommer fra. Det samme kan ikke sies om flertallet av folk som mener NATO er en større trussel mot Øst-Europa enn hva Russlands panslaviske idé om «brorskap» er.

Østeuropeere romantiserer ikke (eller burde i det minste ikke) NATO, men de husker hva det vil si å møte utsletting uten NATO. De forstår at allianser er midlertidige, at enhver beskyttelseshandling bærer med seg en skygge av kontroll. Men de vet også hva det koster å være ubeskytta eller å få lidelsen avfeid som «provoserende» eller «geopolitisk ubeleilig». Dette er tydelig i Ukraina i dag.

Vesten infantiliserer disse nasjonene fordi det å anerkjenne deres handlingsfrihet ville bety å bli konfrontert med sine egne feil: at de unngikk av å legge merke til hvem de østeuropeiske statene ble overlevert til i 1945, å ikke lytte til advarslene deres etter 2014 og deretter 2022, og å ikke forestille seg at disse landa kunne ha rett, mens Vesten tok feil. Denne infantiliserina er ikke født av misforståelser, men av intellektuell, moralsk og politisk kontroll. Det er rett og slett et middel for å holde Vesten i sentrum for historier som ikke tilhører dem.

Og utfordringa er derfor denne: Hvis den vestlige venstresida virkelig ønsker å være antiimperialistisk, må den først avkolonisere sin egen fantasi. Den må lære å se østeuropeere ikke som brikker, ikke stedfortredere eller marionetter, men som mennesker som allerede har overlevd ett imperium og kjemper for ikke å måtte leve under et annet.