Publisert på FB-sida til Oleksandr Kyselov, 2.nov 2025
Den europeiske venstresida elsker å snakke om fred, men har ingen anelse om hvordan den skal forsvares. Dette er min viktigste konklusjon etter å ha deltatt på deres 9. forum i Wien denne helga. Fornuftige stemmer fantes, men flertallets konsensus gir ikke håp, men fortvilelse.
Jeg er langt fra å tro at det å oversvømme våpenindustrien med milliarder – tatt fra vitale sosiale budsjetter – vil gjøre oss tryggere. Men motstanden mot denne kursen bør bygge på noe mer håndfast enn den nærmest religiøse troen på at alle kriger vil ta slutt hvis vi bare lukker øynene og ønsker det.
Jeg er glad for at antimilitarister føler seg trygge i Paris, Brussel og Berlin. Men hva med solidariteten og internasjonalismen som så mange av dem forkynner? Eller er det nå blitt sånn at «enhver som holder på å drukne må redde seg sjøl»?
Små nasjoners suverenitet blir åpent utfordret av mektigere hegemoner. Hvor kameratslig er det da å nekte deres folk sjøl den svakeste forsikring om at de ikke blir stående alene – slik Die Linke gjorde mot Litauen?
Å holde fast på en klassekompass og motstå militarisering er avgjørende. Men hvis krigen bryter ut likevel, vil ikke gode vibber redde hjemmene våre. Hundretusener av russere drar bevæpna til Ukraina, – ikke fordi de aldri har hørt om fred, ikke fordi de føler seg trua av oss, og – foreløpig – ikke engang fordi de blir tvunget. De drar fordi de tilbys pengesummer de aldri kunne drømt om. Penger Moskva tjente på handel med Europa.
Ukraina ble deindustrialisert. Våre ingeniørskoler ble utarma. Infrastruktur ble forsømt. Helsevesenet i ruiner. Sosial beskyttelse demontert. Hæren var en vits. I mellomtida presterte politikerne kunsten å føre kulturkriger for å dekke over deregulering, innstramninger og korrupte avtaler. Vi fikk det til å se ut som om den enkleste og raskeste måten å løse konflikter med oss på, var å bruke makt.
Og da krigen først begynte, ble alt det staten burde ha stått for – humanitær hjelp, evakueringer, militær opplæring, utrustning av kampavdelinger og rehabilitering av veteraner – svært ofte sivilsamfunnets ansvar. Våre skatteinntekter dekker nå ikke engang kostnadene ved motstanden – hva mer er det da å si.
Det er ikke rart at Ukraina og dets ressurser nå blir solgt ut til USA i bytte mot støtte. Overraskelsen er bare at Zelensky ennå ikke kaller Trump for «pappa» og fører kampanje for hans fredsprisnominasjon.
Det er ikke rart at utslitte ukrainere flykter, konfrontert med utsikten til å kjempe på ubestemt tid – undertrent, underutrusta, undervurdert – mot en av verdens største hærer. Overraskelsen er at så mange fortsatt blir.
Vil andre land være i en bedre posisjon hvis ting går galt? Hvis hele verktøykassen består av «sterk fordømmelse» og «dyp bekymring», trenger du ikke være Putin, Trump eller Netanyahu for å overse det. Den eneste «diplomatiske» løsninga vil da være å lytte nøye til betingelsene i det neste ultimatumet – og love å etterkomme dem, for å «de-eskalere».
Så hva er egentlig den europeiske venstresidas sikkerhetspolitikk? Vil de noen gang være i stand til å si nei – ikke til sine egne folkevalgte regjeringer, men til autoritære diktatorer med stående armeer?