Publisert av Galina Rymbu i mediemotstandsgruppe 30. oktober 2025
Galina Rymbu, en feminist, anarkist og poet bosatt i Ukraina holder en personlig og politisk tale til lederen av «Your Party» i Storbritannia, der hun inviterer til refleksjon over hvordan moderne antifascisme og ekte strategier for solidaritet med de undertrykte kan se ut.
Kjære Zarah,
Nylig kontakta flere journalister og venstreorienterte aktivister meg for å få en kommentar til ditt standpunkt angående suspensjonen av politisk og militær støtte til det ukrainske folket. Mens jeg reflekterte over hvordan jeg skulle svare, bestemte jeg meg for å skrive et personlig brev til deg i stedet. Som en venstreorientert og feministisk aktivist fra Russland som har bodd i Ukraina de siste åtte åra, virka dette mer passende enn å komme med en tørr, nøytral kommentar.
Jeg henvender meg til deg personlig også fordi jeg ser hvordan folk som deg – de som opptrer på den globale politiske scenen – blir en kilde til håp for mange av de undertrykte, med stemmer og rop som drukner i diktatorenes taler og de «pragmatiske» beregningene til kapitalister som foretrekker å fortsette å gjøre sine skitne, blodige foretninger med dem.
For mange yngre generasjoner av venstreorienterte aktivister er navnet ditt forbundet med et løfte om ei framtid og framgang, ettersom så mange er lei av at politikk blir drevet bak lukka dører i elite-«gutteklubber», som vi aldri vil bli invitert til. Jeg vet hvor viktig dette er for mine kamerater i Storbritannia, og under mitt besøk i London på tampen av pandemien snakka vi mye om det – vi leste politisk poesi i okkuperte hus og krangla på små barer om planetens framtid.
Fra fødselen til jeg var 27 år bodde jeg i Russland. Jeg vokste opp i Vest-Sibir, i arbeiderbydelen Chkalovsky i byen Omsk, i en fattig arbeiderklassefamilie av blanda moldovisk, rumensk og ukrainsk avstamning.
Vi levde under fattigdomsgrensa; vi hadde ikke engang penger til å betale for strøm, så hjemmet vårt var ofte mørkt og uten mat. Foreldra mine bor fortsatt i Chkalovsky, på et sted som suksessrike europeere sannsynligvis ville kalt «samfunnets bunn-nivå». Vennene mine, klassekameratene og elskerne mine bor fortsatt der. Jeg er nå 35, og jeg er fortsatt fattig. Jeg forblir knytta til min sosiale klasse og til menneskene som mister forstanden i dette «nasjonenes fengsel».
Siden barndommen har jeg møtt flere former for diskriminering og forfølging basert på etnisitet – rett og slett på grunn av fornavn, etternavn og utseende. Seinere bodde jeg i Moskva og St. Petersburg, hvor jeg studerte litteratur og deretter dreide jeg over til forskning innen «krigsfilosofi», i et forsøk på å forstå grunnlaget for ideen om å snu en «imperialistisk krig til en borgerkrig» (ei utvikling som best spores i Lenins Clausewitz–notatbok).
Jeg har også observert den vedvarende diskriminerende politikken mot de millioner av mennesker i Russland som ikke er medlemmer av den «dominerende folkegruppa», og med folk og kulturer som Russland for tida visker ut av jordens overflate.
Mange venstreorienterte aktivister fra antikoloniale bevegelser, som kjemper for sine nasjonale minoriteters overlevelse innafor den russiske føderasjonens territorium, sier at det russiske regimet fører en bevisst politkk for etnisk rensing. Og ingen opphør av fiendtlighetene vil stoppe dem. Akkurat nå ødelegger det russiske regimet og de russiske elitene dusinvis av folk som bor innafor Russlands internasjonalt anerkjente grenser.
Mens jeg bodde i Russland, engasjerte jeg meg i studentaktivisme, venstreorientert aktivisme og feministisk aktivisme. Jeg skrev også – og fortsetter å skrive – poesi, og søkte måter å synliggjøre proteststemmene til mine kamerater og likesinnede . I poesien min følger jeg nøye med på utviklinga av venstreorientert politisk fantasi og radikal protestsubjektivitet . Jeg skriver historien om mine egne erfaringer, om familien min og om klassen min – akkurat nå, mens andre mektige og innflytelsesrike venstreorienterte søker å vaske hendene i nytt blod og styrke Putin-regimet i en slik grad at det blir uforenlig med alt liv på denne planeten.
Ut fra min erfaring med russisk politikk har jeg konsekvent møtt et enormt press og hat fra konservative kulturelle eliter og nyfascistiske politiske krefter.
Etter at jeg skrev to dikt – «Min skjede» og «Stor russisk litteratur» – som kritiserte kjønnsdiskriminering, russisk imperialisme og dens brutale patriarkalske makt, forsterka av en rekke voldsinstitusjoner, begynte mange rasende russiske menn og aktivister fra russiske nyfascistiske organisasjoner å forfølge meg.
Det første de sa til meg var å «komme meg ut av Russland og dra tilbake til ditt svarte Moldova.» Deres neste råd var å bli, men å gi opp «russisk litteratur» helt og gjøre det «moldovske og ukrainske kvinner» er ment å gjøre i Russland – fikse opp leiligheter, vaske golv og stelle i hjemmene til velstående moskovitter.
I løpet av alle de åtte åra jeg har bodd i Ukraina, har jeg aldri opplevd lignende diskriminering. Tvert imot har erfaringene mine i lokale sosiale rom og kulturelle fellesskap vært støttende og lindrende.
Det var av denne grunn at jeg ble dypt forferda over å høre ditt nylige intervju etter antikrigskongressen 4.–5. oktober i Paris , hvor du sa at du hadde møtt «virkelig inspirerende talere fra Russland og Ukraina» som støtter å stanse politisk og militær støtte til Ukraina og mener at «Zelenskyj ikke er en venn av arbeiderklassen» eller folket i Ukraina.
Problemet med denne oppfatninga, som har påvirka deg og ditt politiske parti, er at talerne du møtte i Paris ikke bare ikke kan representere eller kjenne folket i Russland og Ukraina, de representerer ikke engang noen betydelig venstreorientert kraft i Russland, Ukraina eller den venstreorienterte diasporaen. De fleste venstreorienterte aktivister fra Ukraina, Belarus og Russland distanserer seg fra de politiske programmene til disse individene og fra de politiske organisasjonene de har oppretta ( PSL , Mir Snizu [«Fred nedenfra»]).
Et annet problem er at disse organisasjonene kynisk bruker aktivister fra såkalte «mannsbevegelser», incels og radikale maskulinister i sin «politiske kamp», og presenterer dem for europeiske venstreorienterte politikere og kamerater som «ukrainske opposisjonelle og dissidenter». De mobiliserer disse aktivistene til demonstrasjoner byer i EU, og forbereder langsiktige programmer for politisk samarbeid med maskulinistiske og radikale kvinnehatende bevegelser i diasporaen. Under dekke av å snakke om «brudd på ukrainske menns rettigheter» spredte disse aktivistene deretter ulike konspirasjonsteorier – for eksempel hevda de offentlig at Russlands krig mot Ukraina faktisk ble starta av «kvinner» og kvinner for å «organisere et systematisk drap på han-kjønnede», og promoterte motbydelige rasistiske historier om at Ukraina faktisk ikke styres av ukrainere, men av andre «slu folkeslag», «jøder» og «motbydelige dverger».
Lederne for disse gruppene, som Sergej Khorolskij, som samarbeider med PSL og Mir Snizu, oppfordrer offentlig og åpent til fysisk og seksualisert vold mot kvinner og jenter, og oppfordrer til hat mot ukrainske flyktninger, og omtaler dem som kyniske «undermennesker» som forlot Ukraina ikke for å unnslippe bombinger, men for å «ligge med migranter, arabere og muslimer», som de også forakter.
Samtidig produserer de ( inkludert Andrej Konovalov sjøl ) grusomme og ydmykende antisemittiske karikaturer av Zelenskij og liberale ukrainske journalister med jødisk kulturelle identiteter. Deres politiske synspunkter representerer en kombinasjon av nyfascistiske og alt-right-fortellinger, konspirasjonsteorier og forbudte metoder for å fremme deres kvinnefiendtlige og anti-ukrainske agenda, noe som går langt utover alt som er akseptabelt, sjøl innen hard politisk kritikk.
Ingen av dem er «ukrainske desertører», og ingen har noen erfaring med å delta i kamp. Andrey Konovalov, som presenterer seg sjøl som «militærnekter av samvittighetsgrunn», kan faktisk ikke betraktes som en, ettersom han forlot Ukraina i 2021, og ingen her kalte ham inn til militærtjeneste. I Ukraina er ikke menn under 25 år og studenter underlagt mobilisering.
Videre hevda Andrey Konovalov, i en tale på kongressen 5. oktober og på andre europeiske plattformer, at det er skjer undertrykking mot venstreorienterte organisasjoner og bevegelser i Ukraina, at venstrebevegelsen er svekka og ikke kan hevde sin vilje til dialog med Russland.
I realiteten har imidlertid Konovalov ingen forbindelser eller kontakter med ukrainske venstreorienterte bevegelser eller organisasjoner, som det for tida finnes mange av i Ukraina, og ingen av dem er forbudt.
Jeg har snakka med aktivister fra en rekke ukrainske venstreorienterte organisasjoner, plattformer og bevegelser, samt med menneskerettighetsorganisasjoner som dokumenterer menneskerettighetsbrudd i Ukraina – og ingen av dem kan bekrefte noe samarbeid med PSL, Mir Snizu eller Andrey Konovalov.
Dessuten kjenner de ikke denne personen og har aldri hørt om ham før.
Jeg synes også det er viktig å merke seg at PSL, Mir Snizu og deres ledere (Liza Smirnova, Alexey Sakhnin, Andrey Konovalov og andre) i sine offentlige uttalelser og kontakter med europeiske politikere kritiserer mobiliseringsstrategiene i Russland, som for tida iverksettes gjennom et «nyliberalt kontraktssystem» og effektivt gjør aggressorhæren til motiverte leiesoldater.
Likevel, i sine uttalelser til et russisk publikum, mens de kritiserer mobilisering i Ukraina, oppfordrer de Ukraina til å ta Russland som et eksempel og lage nøyaktig det samme systemet med «nyliberale» militære kontrakter og økonomiske insentiver for det ukrainske folket for å «løse problemet med menns rettigheter». Jeg ser denne retorikken som manipulerende, sjølmotsigende og kynisk.
En tung og storstilt utmattingskrig uten tilstrekkelig støtte fra allierte genererer alltid mobiliseringskriser. Imidlertid fortsetter mange ukrainere med ulike politiske synspunkter å tjenestegjøre frivillig.
Ukrainere kan ikke gjøres om til en hær av kalkulerende leiesoldater, fordi for dem er dette en nasjonal frigjøringskrig, en antikolonial krig – en krig for å overleve og bevare alt de har kjært.
Bare penger og kontrakter kan på sin side bare motivere aggressorens hær, for til tross for intensiteten av fascistisk propaganda blant innbyggerne, kan det russiske regimet fortsatt ikke tilby sitt folk klare ideologiske prinsipper eller politiske motivasjoner som er i stand til å få brede fattige masser til å drepe sine naboer bare av overbevisning.
Det var også trist å høre hvordan Konovalov, i sin tale 5. oktober, manipulerte tragedien i Gaza og hjertene til tusenvis av venstreorienterte aktivister som sympatiserer med folket i Palestina. I talen sin omtalte han Ukraina som en grusom stat, sammenlignbar med Israel. Betyr det at Russland er Palestina, basert på denne logikken?
Hvorfor svelget ikke bare 4500 kritisk tenkende venstreorienterte i den salen dette forferdelige agnet, men svarte også med applaus på manipulasjoner som ikke har noe med virkeligheten å gjøre når det gjelder de historiske og politiske realitetene? Hva synes du om dette, Zara?
Faktisk er mange av mine kamerater blant russiske og ukrainske venstreorienterte, som har vært kjent med den politiske karrieren til lederne av PSL og Mir Snizu siden slutten av 2000-tallet og begynnelsen av 2010-tallet, ikke engang overraska over hva de gjør og sier, og hvordan de bruker alle mulige europeiske politiske plattformer. Begge organisasjonene er tilknytta den notorisk kjente russiske politiske teknologen Alexey Sakhnin, -hans arbeid i venstrebevegelser har lenge blitt dypt diskreditert.
I ei nylig sending etter Paris-kongressen på den russiske YouTube-kanalen Rabkor, antyda han at han først og fremst ser politikere som deg og Mélenchon som krefter og ressurser som han kan bruke til å formidle sine politiske ideer og påvirke våpenforsyninger til Ukraina.
Du vet kanskje allerede at Sakhnin tidligere var ideolog og politisk alliert av den radikale stalinistiske organisasjonen Borotba (knytta til Ukrainas kommunistparti, som med hjelp fra russiske spesialtjenester fulgte opp separatistiske «protester» øst i landet og støttet russisk militær aggresjon), som oppsto i Ukraina kort tid før Verdighetsrevolusjonen . Det finnes også ugjendrivelige bevis på Borotbas samarbeid med den russiske presidentens administrasjon under tilsyn av Vladislav Surkov.
Først etter at Borotba og CPU, etter å ha alliert seg med pro-russiske nyfascister, ble arrangører av brutale angrep på anarkistiske aktivister under Verdighetsrevolusjonen og arrangører av «Anti-Maidan» (også støtta av russiske ettersretningstjenester og militariserte grupper som ankom Ukraina fra Russland), trådte Alexey Sakhnin fram som hovedforkjemper og «promotør» for disse organisasjonene på den internasjonale venstreorienterte scenen .
I en rekke intervjuer med europeiske venstreorienterte medier presenterte han Borotba og CPU som «venstreorienterte dissidenter» og «antifascister» som angivelig ble utsatt for «undertrykking» i Ukraina og trengte støtte. I mellomtida deltok aktivister fra Borotba og CPU i kampanjer for «politisk destabilisering» i Moldova , alliert med den russiske nynazistiske organisasjonen Slavic Unity , og et betydelig antall aktivister fra disse organisasjonene slutta seg i 2014–2015 til militariserte grupper som kjempet på Russlands side i Donetsk- og Luhansk-regionene i Ukraina.
Til tross for dette fortsatte Sakhnin å støtte Borotba gjennom åra, og i et intervju med den russiske Radio Svoboda i 2021 kalte han det en «broderorganisasjon» . Han publiserte også oppfordringer til internasjonal «antifascistisk solidaritet» med Vlad Voitsekhovsky – en aktivist fra Borotba, som i den fascistiske Prizrak-bataljonen kjempet på Russlands side under kommando av Alexey Mozgovoy og er berykta for sin spesielle grusomhet .
Mens flertallet av ukrainske venstreorienterte har sterkt kritisert Borotba og oppfordra europeiske venstreorienterte til å være forsiktige i samarbeid med denne organisasjonen , tror jeg det ikke er tilfeldig at en av lederne for PSL og Mir Snizu-koalisjonen, som driver politisk arbeid for å stoppe europeiske våpenforsyninger til Ukraina, i dag er den engasjerte stalinisten Viktor Sidorchenko.
I min nylige spalte , publisert av det partiske mediekollektivet Media Resistance Group, bemerker jeg at Viktor Sidorchenko lenge var funksjonær og sekretær for ei av avdelingene til Ukrainas kommunistiske parti (CPU). Allerede i 2014 – rett etter Verdighetsrevolusjonen – ble Sidorchenko en av aktivistene i Kharkiv Anti-Maidan og en organisator av pro-russiske marsjdemonstrasjoner for den såkalte «folkemilitsen» i Kharkiv, hvor han krevde ei folkeavstemning og «full økonomisk og kulturhistorisk autonomi» for Kharkiv-regionen – det vil si oppretting av en såkalt «KhNR» analog med «DPR» og «LPR». Disse «demonstrasjonene» ble organisert av CPU, Borotba, samt russiske spesialtjenester og nynazistiske pro-russiske militariserte organisasjoner som Rus Triyedinya, Russian East, Great Rus og Oplot.
I 2014 analyserte ukrainske anarkister aktivitetene til Det ukrainske kommunistpartiet (CPU) som forankra i «storrussisk sjåvinisme». De bemerka at dette partiet gikk inn for å begrense LHBT-rettigheter, innføre dødsstraff og føre antisemittisk, tatarofobisk og ukrainofobisk politikk. I avisen Kommunist publiserte de «rasistiske artikler der afroamerikanere som var arbeidsløse ble kalt latsabber, og skyting av streikende arbeidere i Kasakhstan ble ønska velkommen som en ‘kamp mot imperialismen’».
Mange ledere av Borotba-bevegelsen kom også fra CPU, inkludert Alexey Albu, som oppfordra til innføring av russiske tropper i Odessa , og Viktor Sidorchenkos mangeårige kamerat, Alexander Fedorenko , kjent for sin deltakelse i det brutale angrepet på ubevæpna ukrainske anarkister og på Ukrainas mest berømte poet, Serhiy Zhadan, 1. mars 2014. Sidochchenkos kamerater påførte Zhadans brudd på hodeskallen etter at han nekta å knele foran dem og hilse Russland . Viktor Sidorchenko og Alexander Fedorenko er fortsatt medgründere av den veldedige stiftelsen Angel, som fortsatt opererer på ukrainsk territorium, sjøl om hva slags aktiviteter den driver med ikke kan fastslås ut fra åpne kilder.
Jeg tror at lederne av PSL og Mir Snizu, som du møtte på kongressen i Paris – og som inspirerte deg – faktisk ikke ønsker å stoppe Putin og ikke er i stand til å hjelpe de fattige og undertrykte, verken i Russland eller i Ukraina.
Når de oppfordrer til press på Ukraina gjennom restriksjoner på våpenforsyninger, vet de utmerket godt at Putin ikke vil stoppe. Han har ingen intensjon om å stoppe noe sted. En oppfordring til Ukraina og deres allierte om å «stoppe» kan bare bety én ting: en invitasjon til Putin om å gå lenger – hvor enn han velger. Og så vil våre ukrainske skoler og sykehus bli bomba, og de grusomme «dronesafariene» på sivile vil fortsette .
Zarah, ærlig talt, jeg er redd for å leve i en verden som føles som et kongerike av skjeve og knuste speil – hvor kvinnehatere blir «ukrainske dissidenter» og «menneskerettighetsforkjempere», og Kremls politiske teknologer, mordere, provokatører og krigshissere døper seg sjøl om til «venstreorienterte» og «antifascister».
Jeg synes dette fortsatt illustrerer levende hvordan russiske påvirkningskampanjer og myk makt kan fungere. De spiller på vår nostalgi og vårt håp om en bedre framtid, på våre blinde flekker i forståelsen av hverandres kulturer og tradisjoner, på våre mest personlige erfaringer og følelser — og de snur våre verdener av frigjørende, radikalt demokratiske verdier på hodet.
Og vi føler oss ikke lenger hjemme i våre egne «venstreorienterte verdener». Vi føler oss forbanna urolige. Mens droner flyr over hjemmene våre, og glimtene fra fosforbomber lyser opp himmelen. Mange av vennene mine som har sett fosforbomber eksplodere over hodene deres, sier at det er utrolig vakkert. Når en fosforbombe eksploderer, etterlater den utallige små, haleformede gnister på himmelen – det ser ut som fyrverkeri. Det er fascinerende. Jeg synes dette bildet, og dets emosjonelle effekt, perfekt fanger essensen av hva fascisme er – og av russisk fascistisk propaganda, som i dag diskuteres høylytt av mange innflytelsesrike intellektuelle, fra Slavoj Žižek til Peter Pomerantsev.
Russisk propaganda i den «vestlige verden» er ikke lenger pakka inn i den symbolske trikoloren og St. Georgs-båndene. Den fortryller deg; den konfronterer deg med de som sier det du trenger å høre – det du vil høre – og det som kan glede velgerne dine. Og den dreper.
Jeg er redd for å leve i en verden der russisk fascisme så lett kan trenge inn i tankene, orda og hjertene til våre kampkamerater. Der den så uanstrengt kan gripe tak i frihetens fristeder som er kjære for oss, og undergrave våre allerede skjøre nettverk av internasjonal kamp, tillit og solidaritet. Jeg er ikke enig i å leve i en slik verden. Dette er ikke min «verden nedenfra», og jeg vil kjempe mot den. Fordi jeg – ikke Kremls politiske teknologer – virkelig er «nedenfra», og jeg tenker på folka. Og det er derfor jeg velger å snakke på måter som verken er vakre eller komfortable.
Zarah, hvis vi noen gang møttes personlig, vil jeg gjerne fortelle deg at Ukraina virkelig har sine egne dype, komplekse og utrolig rike tradisjoner for venstreorientert og radikalt demokratisk kamp – dypt forankra i kulturen og hverdagslivet.
Historisk sett skiller alle ukrainske venstreorienterte politiske kulturer seg dypt fra de imperialistiske, bolsjevikiske og stalinistiske. Ukraina med Ivan Franko, Lesya Ukrainka, Mykhailo Drahomanov og Nestor Makhno eksisterer fortsatt. Og det fortsetter i Ukraina med Davyd Chychkan , Marharyta Polovynko og Artur Snitkus . I Ukraina med Maksym Butkevych , Artem Chapeye , Vladyslav Starodubtsev og andre kamerater som nå motstår russisk aggresjon og bygger brede, horisontale nettverk av venstreorientert internasjonal solidaritet med ukrainske antiautoritære.
Dette Ukraina er ukjent og uforståelig for de fleste russiske venstreorienterte – og for de ukrainerne som nå fungerer som deres protegéer og «avhengige». Dette er et Ukraina med sterke anarkistiske tradisjoner for sjølorganisering og radikalt demokrati – tradisjoner som alltid overlever, til tross for okkupasjoner, koloniseringer, kriser og interne konflikter.
Jeg mener at enhver internasjonal dialog om motstand i Ukraina og om mulighetene for militær og politisk støtte fra utlandet bør begynne med en historie om disse tradisjonene – og om de som kjemper for dem akkurat nå. Men dine nedrustningskamerater, Konovalov og Smirnova, tier om disse tradisjonene og om den lokale venstreorienterte motstanden.
Det virker på meg som om dette skjer ikke bare fordi de selv er strukturelt og språklig plassert innenfor ei «russisk ramme», men også fordi denne tausheten for dem er bevisst og strategisk. Den lar dem fornekte det virkelige ukrainske folket og den virkelige ukrainske venstresidas subjektivitet, og presenterer alt vi gjør og tenker som «underkastelse for NATO». Og vi kjenner allerede en arrogant diktator og hans håndlangere som også liker å konstruere slike rammer når det gjelder Ukraina og folkets politiske handlekraft.
Jeg ønsker ikke å be om verken empati eller solidaritet. Jeg har levd mesteparten av livet mitt i et av de mest brutale og konservative imperiene på denne planeten,
uten å tilhøre den «dominerende folkegruppa», og samtidig som en skeiv og interkjønnet person med erfaring fra både kvinneliv og gjennomgripende fattigdom. Og jeg forstår altfor godt hvor det politiske spenningspunktet ligger — det punktet der det å be om empati eller solidaritet blir umulig, ja, til og med ydmykende.
Altfor lenge ble jeg tvunget til å tro at jeg er et «null», som må underkaste meg «alle», som må spille etter reglene i en verden der politikk bare skapes av mektige menn – og noen få kvinner – bak lukka dører i kalde rom, der, som min favoritt antifascistiske poet fra Storbritannia, Sean Bonney, skrev, lufta er iskald, ensom, fordi «det er fascistene som puster der»: