Et forsøk på å forklare et komplisert og sensitivt tema, samtidig som man avviser hvit nasjonalisme og ideen om å bagatellisere systemisk rasisme.
Publisert av radikal dumpling, 1. november 2025, på Substack
Når vi snakker om hvithet i samtaler om rase og privilegier, spesielt i vestlige kontekster, er det lett å anta at vi snakker om en enkel, universelt gjeldende kategori. Men hvithet er ikke alltid fast; den kan endre seg avhengig av historie, geografi og makt.
La oss være helt tydelige – hvite privilegier er unektelig reelle, og systemisk rasisme fortsetter hver eneste dag å direkte, på forferdelige måter, påvirke liv over hele verden. Men måten hvithet fungerer på kan være mer komplisert enn det først ser ut til, spesielt utafor USA.
Et eksempel på denne kompleksiteten er hvordan østeuropeere passer inn i disse samtalene. Sjøl om de blir sett på som hvite, utfordrer erfaringene deres ideen om at hvithet alltid kommer med full tilgang til makt, rikdom, muligheter, trygghet eller tilhørighet. Disse kompleksitetene blir noen ganger brukt som et våpen av pro-russiske propagandister i Vesten, som bruker rasekritikkens språk for å avfeie østeuropeiske kamper (spesielt Ukrainas) som ikke noe mer enn ubetydelige hvite menneskers problemer.
Før vi fortsetter, er det viktig å forstå vestlige rasedynamikker
Å forstå vestlige konsepter om hvite privilegier, anti-svarthet og systemisk rasisme er avgjørende for å forstå hvordan makt fungerer. Spesielt i Nord-Amerika er rasisme innebygd i statens grunnvoller: Ikke-hvite og urfolkssamfunn rammes uforholdsmessig hardt av politivold, massefengslinger, dårlig helse, miljømessig rasisme og fattigdom overført fra generasjon til generasjon. Aggressive tilbaketrekninger av DEI-programmer i USA [programmer for å fremme mangfold, rettferdighet og inkludering], angrep på innvandrere, spredning av høyreekstrem nasjonalisme og hvitt overherredømme i både Europa og Nord-Amerika kan alle observeres i sanntid (sjøl om ideologien bak dette ikke er noe nytt). Dette er reelle kriser, ikke teoretiske.
Å forsøke å bagatellisere eller avfeie disse strukturene for å argumentere for at hvithet i Øst-Europa er betinget, verken klargjør problemet eller bidrar på noen måte til å løse det.
Det er uærlig når østeuropeere som bor i Nord-Amerika kan, og ofte gjør det, drar nytte av hvite privilegier samtidig som de hevder å stå utafor vestlige rasekategorier. Å tone ned vestlige rasebegreper åpner ikke opp for østeuropeiske nyanser. Å gjøre det er bare en ny måte å skyve fargede mennesker til side og viske dem ut på. Vi må klare å holde fast ved flere sannheter samtidig.
Og dobbeltmoral eksisterer absolutt
Det finnes ubestridelig dobbeltmoral i hvordan Europa behandler mennesker i krise, spesielt når de ikke er europeiske. I land som Polen og Tsjekkia har ukrainske flyktninger stort sett blitt tatt imot med åpne armer (sjøl om den ytre høyresida i begge land har vist den motsatte følelsen). Denne solidariteten er meningsfull og bør feires. Men den står i sterk kontrast til måten mange av de samme regjeringene, og den bredere europeiske offentligheten, behandler flyktninger og migranter fra Midtøsten eller Afrika, som ofte blir møtt med mistenksomhet, fiendtlighet eller direkte vold.
Dette hykleriet strekker seg også til den kulturelle sfæren: Vestlige medier og institusjoner framstiller ofte Ukraina som en modig forsvarer av demokrati, og mange kjendiser har vist offentlig støtte, men åpen støtte til palestinsk frigjøring kan føre til profesjonell motreaksjon eller til og med juridiske konsekvenser. Jeg tenker blant annet på reaksjonene som oppsto etter filmskaperen Jonathan Glazers Oscar-tale, der han fordømte avhumaniseringen av palestinere – og på den amerikanske regjeringas politikk med å forfølge studentdemonstranter.
Men det er viktig å påpeke at disse motsetningene ikke er ukrainernes eller andre østeuropeeres feil. Problemet ligger i de dypt rasistiske ideologiene, den selektive empatien og den koloniale bakrusen som er innebygd i vestlige institusjoner, medier og den offentlig diskusjonen. Å legge skylda på østeuropeere for at de blir tatt imot i nødens stund, flytter bare fokuset bort fra systemene som skaper disse urettferdighetene i utgangspunktet.
Men man kan ikke alltid se ting gjennom et vestlig perspektiv.
Mens mange østeuropeere blir «rasemessig omtalt» som hvite i Vesten (og drar ofte nytte av privilegiene som følger med det), så er deres hvithet langt mer betinga i Europa.
I mange vesteuropeiske land er østeuropeere overrepresentert i lavtlønna, usikre og ofte utrygge sektorer i arbeidslivet, og blir utnytta av de som har makt. Stereotypier om fattigdom, lav intelligens, kriminalitet og underdanighet i Øst-Europa er fortsatt utbredt, og spesielt blir kvinner gjort til seksuelle objekter, sett på som underdanige og mulige å utnytte. Det har vært flere rapporter om aggressive menn som venter i biler ved den ukrainske grensa for å lokke kvinner og barn med seg, med hensikt å drive dem inn i menneskehandel under påskudd av å tilby sikkerhet. Storbritannia var det ei økning på 200 % i søk etter «ukrainske eskorter» etter den russiske fullskala-invasjonen. Britiske medier har framhevet fenomenet med enslige menn som tilbyr et DELT SOVEROM i hjemmene sine til ukrainske flyktningkvinner.
Dette er ikke bare kulturelle skjevheter, men reelle strukturelle ulikheter, fra diskriminering på boligmarkedet til begrensa mobilitet i arbeidsmarkedet. Å forklare disse erfaringene kun som hvithet fra vestlige land overser både de lokale forholdene og hvordan rasisme og økonomisk utnytting fungerer forskjellig i ulike land.
I sin undercover-etterforskning avslører Saša Uhlová de harde realitetene østeuropeiske arbeidsmigranter står overfor i Vest-Europa. Erfaringene deres framhever konseptet «betinga hvithet», der østeuropeere oppfattes som hvite, men likevel utsettes for økonomisk utnytting og marginalisering. Dette utfordrer vestlig-sentriske forestillinger om rasemessige privilegier og understreker behovet for en nyansert forståelse.
Også imperialismen spiller ei rolle
Russisk imperialisme har hatt stor betydning for hvordan hvithet i Øst-Europa har blitt forstått, både historisk og i dag.
For ikke-russiske østeuropeere formet det imperialistiske hierarkiet deres egen rasemessige og kulturelle posisjon i regionen og verden. Sjøl under sovjettida forsterka propaganda disse skillene: ikke-russiske nasjonaliteter ble ofte avbilda i tradisjonelle bonde- eller bondekledninger, med hudfarge merkbart mørkere enn den idealiserte, moderne, blekhudede etniske russeren. Disse bildene forsterka en rasifisert visjon om russisk sentrale rolle og kulturell overlegenhet.
Denne arven fortsetter i dag: Russland posisjonerer seg fortsatt som det rettmessige sentrum for den «slaviske sivilisasjonen» eller som Europas «sanne» makt, og framstiller naboene som perifere, mislykkede eller underlegne.
Denne fortellinga rasifiserer på subtilt vis ikke-russiske østeuropeere som «ikke helt hvite nok», ikke helt moderne nok, og denne innramminga kan følge dem til og med inn i Vesten, hvor de kan bli oppfatta som hvite, men forbli økonomisk og sosialt marginaliserte. Å forstå østeuropeisk «betinga hvithet» krever å gripe fatt i denne interne imperialismen, som både har ekskludert disse nasjonene fra full tilhørighet og forsøkt å assimilere dem på ulike vilkår.
«Dere bryr dere bare om Ukraina fordi ukrainere er hvite.»
Jeg har sett dette synet delt utallige ganger siden den fullskala invasjonen av Ukraina i 2022. Det er veldig feil og forenklet. Den stammer i stor grad fra media som bruker rasistiske hundefløyter i dekninga si, og utbryter hvor bemerkelsesverdig det er at ukrainere er «siviliserte» og «akkurat som oss!».
Dette ignorerer sjølve rota til krigen: Russlands lange historie med imperialistisk dominans over sine naboer og landets nåværende kampanje med brutal aggresjon, som tar sikte på å utslette ukrainsk suverenitet, identitet og eksistens. Hvithet beskytter ikke ukrainere mot grusomhetene de møter daglig i form av massakrer på sivile, bortføringer, tortur, kulturell utsletting og nådeløs bombing av boliger, sykehus og skoler.
Å redusere støtta til denne kampen til bare et spørsmål om «hvithet» visker ut Ukrainas historiske og pågående antikoloniale kamp.
Det omgår også det faktum at mange av de som framsetter denne påstanden er enda mindre interessert i solidaritet med ikke-hvite samfunn enn de er i å undergrave støtta til Ukraina. Sann antiimperialisme setter ikke undertrykte mennesker opp mot hverandre.
Men ikke la deg falle i en felle. Jeg har lagt merke til at det på sosiale medier er ganske vanlig å svare på utsagnet «du bryr deg bare om Ukraina fordi ukrainere er hvite» med bilder av ukrainere med mørkere trekk, som brunt hår, brune øyne eller olivenfarget hud. Eller å bruke symbolske bilder og peke på eksistensen av ikke-hvite ukrainere.
Jeg tror ikke dette er en fornuftig reaksjon.
Denne responsen opprettholder utilsikta snevre og rigide ideer om hvem som kan være et offer for krig og imperialisme, utelukkende basert på utseende. Den visker ut den svært reelle lidelsen til mennesker som framstår synlig «hvite», uten å gi viktige nyanser.
Den ignorerer også det faktum at det å ha brunt hår eller mørke øyne ikke eliminerer det faktum at ukrainere fortsatt oppfattes som hvite i mesteparten av verden, noe som kompliserer diskusjoner om privilegier og marginalisering snarere enn å forenkle dem.
I stedet for å havne i denne fella, er det bedre å unngå slike samtaler hvis du ikke er i stand til å forklare kompleksiteten og nyansene—hvordan hvithet kan være betinget, en virkning av imperialisme, og hvorfor volden mot Ukraina først og fremst handler om russisk imperialisme, ikke om rasisme.
Denne dypere sammenhengen flytter samtalen bort fra overfladiske vurderinger og mot en mer presis forståelse av makt og undertrykking.