Publisert på nettstedet Salidarnast, 4. november 2025 (Vi har omtalt Volha Brytsikavas situasjon flere ganger tidligere. Bl.a her. Oversetters merknad)
I dag tilbringer Volha Brytsikava, leder av arbeidsutvalget i den belarusiske uavhengige fagforeninga JSK «Naftan» (det største og viktigste oljeraffineriet i Belarus), bursdagen sin i fangenskap.
Volha ble arrestert i august 2023 og stilt for retten i henhold til artikkel 130 i straffeloven (oppfordring til rasemessig, nasjonalt, religiøst eller annet sosialt hat eller splid). Hun ble dømt til tre års fengsel og lagt til lista over personer «involvert i ekstremistiske aktiviteter».
I august 2024 ble hun stilt overfor ytterligere tiltaler og fikk ytterligere tre år i en straffekoloni. Etter en anke til Høyesterett ble hennes andre dom redusert med ett år. I januar 2025 la KGB Brytsikava til på sin «terrorliste».
«Volha har alltid søkt rettferdighet og lovlige metoder», sier de som kjenner henne godt. Derfor møtte hun selskapets ledelse i august 2020 og fremma arbeidernes krav til administrasjonen og myndighetene: En slutt på volden, og at Alexander Lukashenko og lederen for den sentrale valgkommisjonen, Lidia Yermoshina, skulle gå av.
Seinere deltok Brytsikava i en spontan arbeiderdemonstrasjon nær fabrikkens administrasjonsbygning. På den tida var hun fortsatt fri og fortalte Gazetaby i et intervju at hun ikke angra på handlingene sine eller at hun forlot den gule fagforeninga på «Naftan», noe hun, i likhet med mange andre, anså som en rein formalitet. Noen måneder seinere fikk Volha sparken fra jobben.
Hennes tidligere kolleger sier at Volha hadde en god stilling og god lønn hos Naftan og kunne ha levd et komfortabelt liv. Men hun mente at hun hadde en plikt til å hjelpe andre og forbedre levevilkårene i hjemlandet sitt. Da det ble klart at hun kunne bli arrestert, nektet hun å forlate Belarus.
Maksim Pazniakou, fungerende leder av den belarusiske kongressen for demokratiske fagforeninger, fortalte Gazetaby at Volha inspirerte mange Naftan-arbeidere til å si ifra og bli med i den uavhengige fagforeninga.
«Hun forsto at det å danne ei uavhengig fagforening var den eneste lovlige og kollektive måten å forsvare arbeidernes rettigheter, inkludert sivile rettigheter. Man kan ikke skille de to, fordi arbeidere for eksempel brukes som stemmeriggere i valgkommisjoner – hele det nåværende statssystemet er bygget på det.»
Volha mente at det å delta i uavhengige fagforeninger var en lovlig form for motstand, der folk forener seg, tar avgjørelser sjøl og utfører dem. Det var slik hun ble valgt til fagforeningsleder – folk stolte rett og slett på henne. Det var sannsynligvis det mest transparente og demokratiske valget jeg noensinne har sett: flere kandidater, åpen og ærlig konkurranse om programmene. Hun er så standhaftig i sin tro at hun naturlig trekker folk med seg.
Jeg mener Volhas fengselsstraff er en personlig hevn fra KGB-formann Tertel, som hun offentlig utfordra under demonstrasjonen nær Naftans administrasjon. Folk i sikkerhetstjenesten tilgir ikke det de ser på som offentlig ydmykelse. Det er deres mentalitet: «Hvem er du som oppfører deg slik?» Dette regimet tolererer ikke kritikk og tar hevn mot den.
Og sjølsagt er vi dypt bekymra for Volhas situasjon, spesielt etter at moren hennes døde. Hun har ingen nære slektninger igjen i Hviterussland som kan sende henne omsorgspakker – bare nære familiemedlemmer har lov til å gjøre det.
Jeg kan bare forestille meg hvor vanskelig det er for Volha å være i en koloni uten sjøl den minste støtte. Men vi gjør alt vi kan for å jobbe for å få henne løslatt – gjennom press fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) og andre organer.»