Tanker er gratis, men alt er bygget på innbilte, oppdikta fantasier.
Publiset av radical dumpling på Substack, 3. november 2025
For den vestlige ytre høyresida er ikke Øst-Europa en levende region full av faktiske mennesker, men en fantasifull temapark bygget på deres egne idealer og syke fantasier. I fantasien deres er Øst-Europa et land med «uberørte» kvinner som avviser feminisme, lydige tradisjonelle familier og perfekt bevart hvithet. Som om det er et slags museum fra det før-feministiske, før-multikulturelle Vesten. Tenk deg 1950-tallets Amerika, men eksotisk.
Denne myten har sirkulert i flere tiår: du kan se den på pinlige YouTube-kanaler der amerikanske influencere nipper til vodka i Kyiv eller øl i Praha mens de hyller «slavisk tradisjonalisme», i Tucker Carlsons smiskende intervjuer med Orbán eller Putin, og i manifestene til «white supremacist»-drapsmenn som omtaler Ungarn eller Polen som modeller for «rasebevaring» og «illiberalt demokrati».
Men den vestlige ytre høyresidas tiltrekningskraft til Øst-Europa strekker seg utover fantasiturisme og fetisjisering. Ukrainas virkelige kamp for å overleve har i seg sjøl blitt en ideologisk magnet. Synet av væpna motstand, frihetens retorikk og trassens estetikk appellerer dypt til de som lengter etter en moralsk slagmark å projisere sin egne behov for å rope ut sine klage på. De knytter seg Ukrainas krig ikke av solidaritet, men fordi den tilbyr et emosjonelt landskap som de kan pode sine kulturkrigsidentiteter inn i. For noen blir Ukraina en metaforisk prøveplass for «tradisjonelle verdier» eller «kristen sivilisasjon». For andre blir det et praktisk bakteppe for å vise seg sjøl som digitale korsfarere.
På denne måten behandler ytre høyre Ukrainas lidelse som en symbolsk ressurs. Landets kamp mot russisk imperialisme blir omformulert som en bekreftelse av deres egen innenlandske ideologi via mediepersonligheter som framstiller Ukraina som et «MAGA-paradis», eller nettbevegelser som skjuler reaksjonær politikk under slagord «å hjelpe Ukraina». Det som kommer fram er ikke solidaritet, men opportunisme.
Iryna Zarutska og opportunistisk hykleri
Det tragiske drapet på Iryna Zarutska, en 23 år gammel ukrainsk flyktning som ble drept på en bybane i Charlotte, Nord-Carolina, ble et skoleeksempel på høyreekstrem opportunisme og hykleri. Personer på den amerikanske høyresida, hvorav mange i årevis har kritisert beskyttelsen av ukrainske flyktninger og motarbeida bistand til Ukrainas forsvar, oppdaga plutselig historien hennes, uker etter hennes død.
De samme menneskene som hadde motarbeida hennes trygghet og velvære i livet, brukte hennes død som propaganda. De grep Zarutskas nasjonalitet og angriperens etniske bakgrunn for å fremme ei fortelling om «kriminalitet», rasetrussel, hvite offerroller og den antatte kollapsen i «blå [demokratiske] byer». Noen forsterket ubekrefta påstander om hva den mistenkte sa; andre framstilte det som «bevis» på at hvite mennesker ikke er trygge i mangfoldige, venstreorienterte områder. Biografien hennes (ukrainsk, konvensjonelt attraktiv, ung, kvinnelig) ble et råmateriale for å produsere rasistisk panikk.
Og ironien er uutholdelig. Zarutska var i USA nettopp på grunn av krigen – som disse samme stemmene bagatelliserer, ignorerer eller åpenlyst prøver å rettferdiggjøre. De nekta henne verdighet i livet, og de vanhelliger minnet hennes i døden, og reduserer henne til et symbol som passer inn i deres manus.De nekter å se nærmere på de egentlige, strukturelle problemene som gjør vilkårlig vold mulig: et nedbygget psykisk helsevern og en brutal kultur preget av forakt for migranter og fattige.
Et tydelig eksempel på dette dukket opp i et innlegg fra JP Lindsley, en sjølutnevnt «Amerikaner i Ukraina»-kommentator. Han delte en illustrasjon med teksten «Martyrisert Ukraina» og ordene «Tid for å si: NEVER AGAIN? La oss stoppe de onde kreftene, enten de har kniver eller ballistiske missiler.» Innlegget prøver å likestille en enkelt voldshandling i USA med den systematiske ødelegginga av Ukraina som følge av Russlands invasjon
Bildet, som skildrer en glødende silhuett på et togsete under truende bombefly, gjør Zarutskas død til en bisarr spiritualisert fotelling. Det kler sorgen i et nasjonalistisk og religiøst språk, gjør lidelsen hellig, men tar bort det som gjør den spesiell. Den nøye konstruerte iscenesettinga er tydelig: det uskyldige hvite offeret, den barbariske trusselen og den sivilisatoriske kampen mellom «lys» og «mørke». Ved å gjøre det gjenoppliver det en av de mest giftige mytene i vestlig rasemytologi – forestillinga om den svarte, voldelige villmannen i amerikanske byer.
Ved implisitt å likestille den innbilte «urbane ondskapen» med Russlands «onde krefter», blander denne retorikken anti-svart skremselspropaganda med geopolitisk rettferdighet. Den høyreekstreme «bekymringa» for Zarutska blir et påskudd for å bekrefte ideen om raseforskjeller og rette Amerikas egen innenlandske rasisme utover landegrensene, og gjør både svarthet og russiskhet til metaforer for uorden. Ukrainas smerte er foldet inn i en breiere historie om at «vestlig reinhet er under beleiring».
Dette er rein reaksjonær propaganda: empati brukt sammen med rasistiske bilder, og tragedie gjort om til et moralsk show. Zarutska huskes ikke som en person med navn, familie og historie; hun er omformet til en helgenaktig gallionsfigur der høyreekstreme kommentatorer utøver sin egen antatte rettferdighet, samtidig som de setter hvithet i sentrum som den ultimate offerrollen. Det er fullstendig avskyelig.
Fetisjisering, sexturisme og misoppfatninger rundt mangfold
Den seksuelle og stereotypiske framstillinga av «øst-europeiske kvinner» er et av de mest skadelige uttrykkene for fantasiene til den vestlige høyresida. Østeuropeiske kvinner blir vanligvis framstilt som underdanige, takknemlige, lydige og «uberørte av feminisme». Det er en pornografisk stereotypi som visker ut flere tiår med reell historie som består av alt fra arbeiderstreiker og protester til feministiske kollektiver og massemobiliseringer som den nyere polske kvinnestreiken.
Hele subkulturer på nett, fra nettsider for postordrebruder til «datingcoacher» og reiseguider for sexturister, selger løgnen om at østeuropeiske kvinner rett og slett er naturlig mer tradisjonelle enn vestlige kvinner. Personligheter som Richard Spencer som gifter seg med en russisk kvinne, eller manosfære-influensere som roser Tate-brødrenes behandling av rumenske kvinner, gir næring til sexturist-løypa; vestlige menn som reiser til Praha, Odessa, Riga eller Chişinău på jakt etter «billige koner» og sexturisme, en industri forankra i postsosialistisk fattigdom og kvinneundertrykking, men i deres kretser omformulert til en triumf over feminismen. Utnyttinga forverres når den blir et våpen i mennenes egne hjemland. Den holdes fram som bevis på at kvinner i Vesten må vende tilbake til en modell for femininitet som aldri virkelig eksisterte i Øst-Europa.
De faktiske realitetene i livet i Øst-Europa passer dårlig inn for den amerikanske ytre høyresida. Østeuropeiske samfunn, til tross for alle sine ulikheter, opprettholder fortsatt i stor grad tilgjengelige offentlige helsesystemer og rimelig høyere utdanning, ironisk nok den samme politikken som amerikanske konservative fordømmer som «sosialisme». Og østeuropeisk historie er ikke fylt med lydig konformitet, men med motstand mot autoritarisme: Praha-våren, Solidarność i Polen, den ukrainske Maidan og de hviterussiske opprørene. Denne arven står i direkte motsetning til historiene Trump og hans allierte sprer. De later som de forsvarer «frihet», samtidig som de prøver å kontrollere folks livsstil og ta fra dem rettigheter, slik autoritære regimer gjør.
Ved å kun plukke ut de elementene som passer deres fantasi (underdanige kvinner, homogene familier og «tradisjonelle» verdier), visker den amerikanske høyresida ut mangfold og kompleksitet. Antagelsen om at Øst-Europa er ensarta blondt og hvitt ignorerer romsamfunn, krimtatarer, jøder, muslimer, urfolksgrupper, arbeidsinnvandrere fra Sentral-Asia og fargede mennesker som har bodd her i flere tiår. Å viske ut dette mangfoldet er historisk feil, men passer bra politisk for de som søker et rasistisk paradis.
Nylige hendinger framhever dette hykleriet: en amerikansk kvinne ble filmet på en travel gate i Kyiv, hvor hun kasta rasistiske skjellsord mot en svart journalist som dekket den russiske invasjonen. Mange ukrainere ble forferda over å høre om dette, men noen amerikanere og diasporakommentatorer var mer bekymra for at journalisten nevnte at Kyiv var stedet hvor dette skjedde, i frykt for at det kunne «få Ukraina til å se dårlig ut». Disse hendingene viser hvem som får sitt rykte beskytta, og hvem som i noen menneskers øyne ikke regnes som fullt menneske.
JP Lindsley og oppfinnelsen av «MAGA Ukraina»
JP Lindsley (også publiserer som Joe Lindsley) eksemplifiserer hvordan Ukraina omformes til en scene for amerikansk innenrikspolitikk. Han «brander» seg som «Ukrainian Freedom News | American in Ukraine every day since 2022» , og sentrerer ikke sin identitet rundt Ukraina i seg sjøl, men rundt det å være en amerikaner i Ukraina, i hovedsak en sjølutnevnt utsending for «frihet» hvor det at han i hele tatt er i Ukraina, innebærer legitimitet. Bare tittelen i seg sjøl på plattformen hans smelter sammen geopolitisk kamp med nasjonalistisk opptreden: Frihet blir både et merke og en vare.
Lindsleys måte å snakke på viser hvordan Ukraina blir framstilt gjennom et ideologisk filter for et amerikansk publikum. «Ukraina er MAGA. MAGA vet det bare ikke ennå,» skriver han, og fortsetter med å liste opp de antatte dydene som gjør landet til den siste bastionen for ekte konservatisme:«reine byer med lav kriminalitet», «sunn, naturlig mat», «sterk, forankra kultur», «toleranse født av ekte ytringsfrihet», «menneskelig skalert liv» og «erkjennelsen av at frihet må være godt bevæpnet». Sjøl om noen av disse observasjonene gjenspeiler reelle sider ved ukrainsk liv (som tette samfunnsnettverk, gjensidig hjelp og en sterk kulturell ryggrad forma gjennom flere tiår med motgang), blir de flata ut til en politisk fabel. Lindsley pakker komplekse sosiale realiteter om til et overforenkla konservativt talepunkt, og tar dem ut av deres historiske og materielle kontekst. Det som i Ukraina ofte oppstår fra nødvendighet, motstandskraft og postkolonial overlevelse, blir i hans versjon til en moralsk støtte til høyreorienterte «tradisjonelle verdier».
Fortellina blir ytterligere forsterka i innlegget hans, der han hevder: «Ukrainske byer er det MAGA drømmer om.» Han fortsetter med å si:
Han tilskriver denne antatte sosiale ordenen til «sterk kultur og fellesskap», og kontrasterer den med «blå» [dvs. Demokratisk styrte] amerikanske byer som angivelig er overkjørt av «kriminalitet, hjemløshet og moralsk kollaps». Denne innramminga gjenspeiler en lang amerikansk tradisjon med å bruke fremmede nasjoner som moralske motstykker til innenlandsk frykt. Det er en måte å gjenskape nasjonal identitet gjennom et sanert, rasistisk ideal. Ukraina, for Lindsley, blir et symbolsk hvitt utopi: fromt, ordentlig og ubesudla av det han omtaler som vestlig degenerasjon. Det er nesten identisk med hvordan andre konservative amerikanere snakker om Russland.
Innlegget dreier seg deretter skarpt inn i konspiratorisk populisme: « Ukraina overvant COVID-tyranniet », erklærer han, og roser ukrainere for å «stille ignorere helse-påbud», registrere seg som vaksinert «men frekt droppe å ikke gjennomføre vaksinasjoner», og antyder at denne trassen gjorde nasjonen friere, sunnere og enda mer dydig enn Vesten. Han skriver anerkjennende: «Som @RobertKennedyJr kanskje forstår, spiller det ukrainske kostholdet en stor rolle i dette», og blander pseudovitenskapelig nasjonalisme med antivaksine-retorikken i amerikansk populisme.
Denne måten å framstille Ukraina på er ikke tilfeldig; det er en strategi. Ved å kalle Ukraina «MAGA» får Lindsley et amerikansk konservativt publikum til å se seg sjøl i en annen nasjons kamp, og til å tolke ukrainsk motstand ikke som antiimperialisme, men som en slags kulturkamp.
Budskapet er forførende: Ukraina legemliggjør den sunne nasjonalismen som det liberale Vesten angivelig har mista. Det er et hvitt, kristent, disiplinert samfunn som står som bevis på at «tro og våpen» kan sameksistere uten «dekadensen» i det moderne demokratiet. I den transformasjonen blir krigen en historie om hva Amerika kunne være, ikke om hva Ukraina faktisk er.
Man kunne spille djevelens advokat her og antyde at uansett hvordan han omtaler ting, så er det uansett en seier hvis han klarer å oppmuntre til konservativ støtte for Ukraina, gitt den nåværende tilstanden i USA. Dette er i beste fall diskutabelt. Han ser ut til å drive med mer innsamling til sin eget mediekonsern enn til ukrainske behov.
Blandinga av tragedie og ideologi når sitt høydepunkt i Lindsleys innlegg der han likestiller drapet på Iryna Zarutska med drapet på den amerikanske høyreorienterte aktivisten Charlie Kirk: « De avskyelige reaksjonene fra enkelte eliter på drapene på Iryna Zarutska og Charlie Kirk … har vist meg tydelig at vi fortsatt står overfor bolsjevikenes demoniske sykdom. Vi er i krig. » Her avslører det spesifikke ved to dødsfall, som er uten sammenheng: det ene en flyktning myrda i en amerikansk by, det andre en provoserende politisk operatør i hjertet av den amerikanske kulturkrigen som plattform framførte hat og demoniserte sårbare grupper.
I stedet blir det framstilt som en myte om godt mot ondt., de rettferdige konservative som feirer Kirk som en martyr og … «bolsjevikene»? Det er en absurd forvrengning som kollapser historisk mening til et moteord for alt Lindsley synes er ubehagelig. Ideen om at det å finne Kirks politikk (og egentlig hele hans tilstedeværelse) forkastelig på en eller annen måte er «bolsjevikisk», avslører hele spillet hans. Antikommunisme blir ikke et politisk standpunkt basert på motstand mot autoritære styrer, men et automatisk, svartmalt angrep uten innhold, retta mot alle som går imot det høyreekstreme manuset.
I en fersk video setter Lindsley sammen opptak av nigerianske kristne som ber blant utbrente ruiner med ukrainere som synger blant ruinene i Kyiv, med teksten: «Kristendom i ruinene».
Han ber amerikanere innstendig om å «dele dette bredt slik at de ser hva Russland gjør mot Ukrainas kristne», og deretter irettesetter han Biden-administrasjonen og «Big Media» for angivelig å ignorere religion i Ukraina. Sammenblandinga er gjennomskuelig: ved å påberope seg Nigeria uttrykker han ikke solidaritet, men gjenoppliver et kjent hierarki av lidelse. Ukrainas tragedie renses gjennom nærhet til et annet, «mørkere» hierarki. Nigeria blir en folie som hvit kristen styrke kan iscenesettes mot. Han bryr seg ikke om Nigeria; sammenligninga eksisterer bare for å bekrefte hans fortelling om et dydig kristent Vesten under angrep.
Dette innlegget demonstrerer også hans pågående innsats for å oversette Ukrainas kamp til MAGA-formspråk. Han beklager at «russere, mens de forfølger ukrainske kristne, har overbevist MAGA til et syn som ikke stemmer med virkeligheten», i et forsøk på å «gjenvinne» amerikansk høyreorientert sympati for Ukraina. Målet hans er ikke å belyse Ukrainas religiøse landskap, men å pode landet inn i den moralske arkitekturen til amerikanske kulturkriger: den innbilte kampen mellom tro og sekulært forfall, renhet og korrupsjon, sivilisasjon og kaos.
For Lindsley er Ukraina bare en flate hvor vestlig konservatisme til å speile sitt eget sjølbilde. Ved å blande journalistikk med misjonsiver og kulturkrigsmelodrama, gjenskaper han de samme hierarkiene som ukrainere kjemper for å demontere. Og prisen er reell: når Ukraina presenteres som MAGAs speil , fratas landets autonomi (politisk, moralsk og kulturell). Menneskene som denne historien fortelles på vegne av, blir biroller i andres fortelling.
Visegrád24 – et feil-informasjonsmiddel
Visegrád24 er kanskje det klareste eksemplet på hvor raskt et mediehus kan forvandle seg fra krigstidsdekning til et instrument for ideologisk propaganda som gagner den ytre høyresida. Mediehuset dukket opp i de første ukene av Russlands fullskala-invasjon og bygde opp sitt posisjon gjennom intens, følelseslada og tilsynelatende pro-ukrainsk rapportering. Innleggene besto av videoer fra fronten, klipp med menneskelig innlevelse og raske oppdateringer som var perfekt skreddersydd for «den virale verden». Ved å tilsynelatende fylle et tomrom som var etterlatt av overdrevent forsiktige vestlige medier, dyrket det fram et stort publikum av mennesker som følte at de støtta Ukraina direkte ved å følge og spre innholdet.
Men plattformens eierskap og agenda forteller en annen historie. Undersøkelser har sporet Visegrád24s virksomhet til et Warszawa-basert konservativt nettverk med bånd til polske statlige medier, det høyreekstreme partiet Konføderasjonen (Konfederacja) og breiere europeiske ultranasjonalistiske kretser. Bak den anonyme merkevarebygginga finner vi personer knytta til den ungarske og polske ytre høyresida. Dette er individer med dyp ideologisk nærhet til Orbánismen, PiS-lignende sosial konservatisme og anti-EU-retorikk. Nettsidas tidlige nøytralitet ga vei for en kalkulert omforming: mens bildene forble «pro-Ukraina», begynte kommentarene å gjenspeile diskusjonspunkter som var kjent for den europeiske ytre høyresida.
Så snart kontoen hadde sikra seg et publikum under banneret «forsvar av frihet», begynte den å mate publikum med innhold om «migrantkrisa», «islamsk vold i Europa» og «forfallet av vestlige verdier». Tilsynelatende urelaterte videoer, som klipp av gatekamper i Frankrike eller migranter som ankom Italia, dukket opp sammen med oppdateringer om krigen, og blanda subtilt sammen ukrainsk motstand med en breiere «sivilisasjonssammenstøt»-narrativ.
Overskrifter og bildetekster fulgte et konsistent mønster: « Maskerte migranter som roper Allahu Akbar angriper lokalbefolkninga i Spania », « Europa i tilbakegang », « Globalistiske eliter forråder kontinentet ». Hvert innlegg omformulerte solidaritet med Ukraina, ikke som støtte til en demokratisk kamp mot russisk imperialisme, men som deltakelse i et breiere korstog for å bevare det hvite, kristne Europa.
Endringa var langsom, bevisst og effektiv. Fordi tilhengere hadde begynt å assosiere Visegrád24 med Ukrainas lidelse, var de disponert for å stole på den. Nettsida utnytta denne tilliten til å normalisere islamofobi, homofobi og panikk mot migranter. Den begynte å rose autoritære ledere som Orbán og Meloni, og promoterte deres «tøffe holdning» til innvandring som en oppfølging av «forsvaret av Europa». Ukraina ble et praktisk retorisk virkemiddel.
Mediets anti-migrantfiksering speilet klassiske fascistiske propagandateknikker, der de brukte selektive fakta, følelseslada bilder og repetisjon for å skape en innbilt kontinuitet mellom Kyivs skyttergraver og gatene i Vest-Europa. Mediets «nyhets»-stil ga legitimitet til ideologiske budskap, og gjorde publikum til uvitende deltakere i et økosystem av desinformasjon som gir næring til aggresjon, ikke forståelse.
Effekten er slående. Det som starta som et middel til «informasjon» for et globalt publikum som ønsket å forstå krigen, ble en kanal for å produsere samtykke til en ekskluderende politikk. I stedet for å forsterke ukrainsk pluralisme (de jødiske frivillige, romaktivister, ikke-hvite flyktninger og skeive soldater), flata plattformen Ukraina ut til en mytisk hvit festning. Det er den samme gamle historien om imperialisme, nå tilpassa ei tid med sosiale medier.
NAFO og memeifiseringen av solidaritet
North Atlantic Fella Organization (NAFO) oppsto i 2022 som et viralt, meme-drevet pro-ukrainsk digitalt fellesskap. Tegneseriehund-avatarer, humoristiske memer og viral «e-kamp» mot russisk desinformasjon mobiliserte global oppslutning. Men under humoren muliggjorde NAFOs struktur høyreekstrem infiltrasjon.
Ansvarsfraskrivelse: Ikke alle medlemmer er ekstremister. Mange deltar oppriktig. Men kulturen tillot hvite nasjonalistiske, rasistiske og islamofobiske aktører å utnytte «hjelp Ukraina»-rammeverket for å normalisere ekstremisme under dekke av et nettsamfunn.
NAFO ble grunnlagt av den polske brukeren Kamil Dyszewski (@Kama_Kamilia), hvis digitale historie viser engasjement for antisemittiske og rasistiske kommentarer, inkludert memer som benekter Holocaust. Bevegelsens desentraliserte, performative struktur tillot humor, trolling og ideologi å smelte sømløst sammen.
Dens «meme-krigføring» hadde begrensninger:
- Ekkokammereffekter: Memer sirkulerte primært blant sympatisører og forkynte for de de allerede «konverterte».
- Forenkling av Ukraina: Alvorlige politiske, økonomiske og sosiale problemer ble redusert til punchlines og avatarer.
- Rekruttering for høyreekstrem ideologi: Den «digitale kriger»-estetikken tiltrakk seg rasister som hevda å forsvare Ukraina samtidig som de propagerte hvit nasjonalisme.
- Skade på troverdighet: Når vestlige høyreekstreme grupper deltar, skader det Ukrainas omdømme i utlandet, styrker russisk propaganda og skaper avstand til progressive allierte.
Over tid utvikla det som starta som et internettbasert støttefellesskap for Ukraina seg til noe som ligna nærmest en sosial klubb – isolert, sjølforsterkende og ofte løsrevet fra den levede virkeligheten til menneskene den hevda å forsvare. Den meme-sentriske kulturen som en gang bidro til å forsterke ukrainske stemmer, vendte seg gradvis innad og belønna lojalitet til gruppas online-identitet mer enn til saken i seg sjøl. Symboler, interne vitser og digitalt kameratskap erstatta seriøst engasjement i Ukrainas komplekse politiske, kulturelle og historiske kontekst.
I dette miljøet blomstra flokkmentaliteten. Medlemmer som forfekta åpenlyst rasistiske, islamofobiske eller nasjonalistiske synspunkter ble ofte unnskyldt med å være «bare lidenskapelige» eller ha «hjertet på rett sted fordi de bryr seg om Ukraina». Gruppa, uten en tydelig ledelse og styrt av sine egne moralske ideer, lot slike tanker spre seg fritt.
Denne følelsen av moralsk eksepsjonalisme førte noen ganger til at NAFO-nærliggende nettmiljøer snakka for ukrainere i stedet for med dem, og behandla ukrainske perspektiver som sekundære i forhold til gruppens kollektive identitet. Resultatet var en liten, men skadelig snuoperasjon: i stedet for å sette Ukrainas kamp i sentrum, fokuserte den det vestlige nettsamfunnets følelse av rettferdighet. Det som kunne ha skapt bevissthet og solidaritet, ble ofte brukt for å bekrefte seg sjøl, og i verste fall som et skjold for fordommer pakket inn i aktivisme.
Til sjuende og sist kan ikke støtte til Ukraina eller støttearbeid for Øst-Europa mer generelt måles ut fra identiteten eller ideologien til de som tilbyr den. Å si at bare de «riktige menneskene» kan forsvare Ukraina eller regionen, er både urealistisk og overfladisk; disse landenes overlevelse og verdighet overskrider partiskillelinjer eller kulturelle allianser. Men det er like viktig å unngå å akseptere alle former for «solidaritet» ukritisk.
Det som fremstår som genuin bekymring, enten det er i virale memer, nyhetsplattformer eller kommentarer på sosiale medier, kan maskere baktanker: projeksjon av høyreekstreme fantasier, markedsføring av ideologiske agendaer eller forsterkning av rasistiske hierarkier.
For den vestlige høyreekstreme blir Øst-Europa ofte behandla i mindre grad som ei samling av virkelige, komplekse samfunn, men istedet som et symbolsk rom som skal omformes i henhold til et ideologisk ønske: et arkiv av «tradisjonelle verdier», en arena for å kjempe kulturkriger eller en moralsk flate for innenlandske bekymringer.
Ukrainas kamp er spesielt ikke en katalysator for disse fantasiene, en rekvisitt for innenrikspolitikk eller et verktøy for moralsk posering. Å erkjenne dette reduserer ikke solidariteten. Ekte støtte betyr å engasjere seg med Øst-Europa på dets egne premisser, unngå bli forført av forenkla narrativer, og være oppmerksom på hvilke interesser som fremmes når man viser at man «hjelper» Ukraina eller hyller andre land i regionen som et verktøy for vestlig høyreekstrem makt, identitet eller ideologi.