Publistert på nettstedet L’anticapitaliste, november 2025. Av Manon Boltansky, Frankrike
Siden 2022 og Russlands invasjon av Ukraina har ideen om en «tilbakevending til krig» i Europa sirkulert: men denne måten å formulere ting på er svært eurosentrisk: krigene var her allerede og har vært det lenge. Verken 24. februar 2022, datoen for Russlands invasjon av Ukraina, eller 7. oktober 2023, da Gaza brøt ut i flammer, markerer begynnelsen på en ny æra: de er bare de nyeste episodene i en verden forma av imperialisme, kolonisering og konkurranse mellom imperialistmakter.
Vi står overfor et paradoks. Marxister har teoretisert mye om krig og imperialisme basert på svært spesifikke historiske kontekster: vi har derfor en bred tradisjon å trekke på når vi tenker på krig. Likevel, spesielt for franske aktivister, virker spørsmålet om krig og dens konkrete tilnærming fjernt – i begge ordets betydninger, intellektuelt og geografisk. Og for å snakke bare om meg sjøl, til tross for at jeg kommer fra en familie dypt prega og hjemsøkt av minnene om andre verdenskrig, var bildene jeg hadde av et land i krig, før jeg dro til Ukraina, åpenbart svært fjernt fra virkeligheten.
Det er noen viktige prinsipper å huske på
For det første, hva er krig? En væpna kamp mellom stater. Stilt overfor krig bekrefter vi oss først og fremst som internasjonalister, noe som betyr at vi er for åpning og avskaffelse av grenser, og at vi tror at bare ved å forene oss over grensene og at vi, gjennom vår klasse, kan sette en stopper for dette systemet. Dette er hva som oppsummeres i Flora Tristans berømte formel, som seinere ble tatt opp i Det kommunistiske manifest: « Arbeidere i alle land, foren dere! »
Å være internasjonalist er å avvise grenser og hierarkier mellom folk. Det er å starte med ideen om at bare en enhet mellom de utbytta, «på tvers av nasjoner», kan styrte dette systemet. Likevel er ikke ideen om «enhet» på tvers av nasjoner åpenbart innlysende innafor ramma av imperialistisk rivalisering. Folkenes sjølråderett forblir imidlertid et sentralt prinsipp: ethvert folk må fritt kunne bestemme sin egen skjebne, uten imperialistisk veiledning eller okkupasjon. Denne retten, som inspirerte de antikoloniale kampene i det 20. århundre, som er nedfelt i FN-pakten, og som ligger nær Lenins støtte til legitimiteten av nasjonale krav, må fortsatt være vårt politiske kompass i dag.
Ut fra dette må vi spørre oss: Da må vi spørre oss: Hvordan skal vi forstå og utvikle analysen, og hva betyr det i praksis for oss som internasjonalister?
Ukraina, Palestina: Avvis campisme *
Når det gjelder de to mest synlige frontene de siste åra – Ukraina og Palestina – er den radikale venstresida fortsatt splitta. Noen fraksjoner, fra La France Insoumise (LFI) til Lutte Ouvrière (Arbeiderkampen), beskriver Russlands krig mot Ukraina som et sammenstøt mellom likeverdige grupper av imperialister. Andre nøler med å støtte den palestinske motstanden fullt ut, i frykt for anklager om antisemittisme eller å bli identifisert som Hamas-tilhengere.
NPA prøver på sin side å holde begge trådene samla.: støtte alle former for motstand mot undertrykking, enten det er palestinsk, ukrainsk, saharawisk [i Vest-Sahara], kanakisk [i Ny-Caledonia] eller mange andre. Å være internasjonalistisk er å være imot all imperialisme – russisk, amerikansk, europeisk eller israelsk – og imot campismen som søker en «hovedfiende» og glemmer alt annet.
Akkurat som vi, aktivister fra de dominerende imperialistmaktene, ofte ikke vet noe om Midtøsten, ser det ut til at vi ofte vet enda mindre om Øst-Europa og dets historie. Paradoksalt nok ser det ut til at noen aktivister gjør en dyd ut av denne uvitenheten: som om teorien ikke vil bestå av å bli konfrontert med virkeligheten.
Når vi snakker om Ukraina, Kurdistan, Palestina eller Vest-Sahara, trenger vi fortsatt kart foran oss for å finne dem. Vår mangel på kunnskap om menneskene, de politiske kreftene som er i spill, og deres historie lar oss, med en letthet, prega av manglende bevisshet, snakke om disse samfunnene, samtidig som vi benekter deres evne til å tenke, handle og forandre verden.
Motstand mot vestlig paternalisme
Altfor ofte blir undertrykte folk nekta å kunne ha sin egen evne til å handle og tenke. «Perfekte ofre» kreves for å rettferdiggjøre vår støtte: demokrater, sekularister, ikke-voldelige…
Men vår solidaritet er ikke betinga. Vi støtter motstand mot kolonialisme og imperialisme, ikke en humanitær sak som tilfredsstiller vårt moralske kompass. Faktisk kan man ikke, som en ekstern støttespiller eller kommentator, tolke motstandshandlinger utelukkende i form av konsekvensene deres. Hamas er et sentralt element i motstanden i Palestina og ble valgt av befolkninga, mens i Ukraina ble en liberal leder valgt og er under press fra vestlig imperialisme.
Vi ønsker ikke å frigjøre folk på vegne av dem, vi ønsker å støtte dem slik at de kan frigjøre seg sjøl, og ved å gjøre det, frigjøre oss sammen med dem: frigjøring kommer først og fremst fra de som er direkte berørt, av og for dem sjøl. Disse frigjøringskampene frigjør også oss: og for å forstå dette må vi bryte med vestlig universalisme, hvor kolonialisme anses for å være en form for unntak, angivelig i motsetning til vestlige demokratiske verdier. Tvert imot er kolonialisme kjerna i kapitalismens framvekst og utbyttinga som muliggjorde utviklinga av vestlige «demokratiske samfunn».
Fra Ukraina til Palestina er den koloniale logikken lik: militær okkupasjon, annektering, deportasjoner og ødelegging av sivilsamfunnet. Disse kampene er også antifascistiske. Både Putin og Netanyahu forfølger autoritære og rasistiske agendaer som truer demokratiet og rettighetene til folk i hele regionen.
Koloniale operasjoner i Ukraina
Vi må lære å identifisere koloniale prosjekter når vi ser dem: Putins propaganda tar sikte på å hevde at det ikke finnes noe ukrainsk folk, at det bare er en konflikt mellom russere. Den mest åpenbare versjonen av denne diskursen i dag er at Ukraina ikke har noen historie, eller at historien er underlegen den til «Stor-Russland». Denne teorien er dessuten det som underbygger og rettferdiggjør den tvungne russifiseringa i de okkuperte områdene og at ukrainer presses til å ta russiske pass for å oppnå like rettigheter til elementære behov, som offeltlig medisinsk bistand.
«Pass» betyr å gjøre innbyggerne i de okkuperte områdene til utlendinger i sitt eget land. For det første betyr det utplassering av kontrollposter og grenseoverganger bemanna av russiske soldater – med alle de truslene som en militær tilstedeværelse innebærer i disse områdene. Hvis du ikke har et russisk pass og «bare» et ukrainsk, blir du utsatt for konstante kontroller, trakassering og er potensielt ute av stand til å bevege deg fritt. Å ikke ha et russisk pass betyr å miste tilgangen til helsetjenester, arbeid og eiendom i disse områdenene. Og bare for å evakuere fra de okkuperte sonene til frisonene i Ukraina, må du passere gjennom en russisk grenseovergang – hvor de som har fått et russisk pass i realiteten kan bli påtvunget vernepliktig i Putins hær.
Russifisering omfatter deportasjon av ukrainske barn, som deretter blir plassert for adopsjon i russiske familier i en klassisk kolonial tilpasningsprossess, hvor alt ukrainsk skal glemmes. Kremls ideologer, i likhet med den israelske statens ideologer, benekter sjølve eksistensen av folkene de undertrykker.
Mot dette står vi for et enkelt prinsipp: enhver okkupasjon er en forbrytelse.
Russisk imperialisme: fra innblanding til krig, videreføring av hybridkrigføring
Imperialisme er en global logikk, men den har sine egne særpreg overalt. Russland har en veldig spesifikk måte å utvide sin dominans på. De har ført det som kalles «hybridkriger» – kombinert militære og ikke-militære metoder – og dermed kombinert konvensjonell krigføring, det vil si krigføring som mobiliserer «klassiske» militære midler, med cyberkrigføring og desinformasjon.
Destabiliseringen av Russlands nabostater, drevet fram av anti-vestlig og anti-NATO-retorikk, er en del av russisk imperialistisk politikk – analogt med destabiliseringsoperasjonene som lett identifiseres i amerikansk politikk. Begrepet «desinformasjon» kan virke abstrakt eller ideologisk, men det tilsvarer svært konkrete og materielle problemstillinger.
For eksempel har de samme metodene som ble brukt for å diskreditere Zelenskyj, blitt brukt mot regjeringa i Moldova siden 2020, spesielt siden landet offisielt ble anerkjent som kandidat for EU-medlemskap i 2022. På den tida anslo man at Russland hadde kjøpt opp 10 % av stemmene i spørsmålet om EU-medlemskap, for å kunne iscenesette sin fortelling om avvisning av EU.
For å destabilisere parlamentsvalget på slutten av 2025 anslår moldoviske etterretningstjenester at 100 millioner euro er investert i kryptovaluta. Investeringene er koordinert med manipulering av «autonome» regioner som spesifikt er under russisk innflytelse. Det gjelder også Gagauzia, en region med egen sjølstyre, hvor motstand mot EU brukes mot regjeringa. Det samme gjelder Transnistria, en sjølerklært enhet som også er under kontroll av pro-russiske aktører.
Disse konkrete politiske handlingene, som er avhengig av «lokale aktører» som [Russland] kan påvirke, er koordinert med handlingene til et betydelig oligarkisk nettverk som bidrar til å finansiere desinformasjon.
I Romania var desinformasjon så utbredt i 2024 at det planlagte presidentvalget ble utsatt på grunn av rapporter om innblanding utenifra. Dette ble særlig orkestrert av byrået Adnow , som har sin infrastruktur i Russland, sjøl om det administrativt er basert i Storbritannia. Dette byrået driver falske nyhetskanaler og produserer reklameinnhold som har som mål å blande seg inn i den demokratiske prosessen.
Nærmere oss så vi hvordan streikene mot korrupsjon i Belarus etter Lukasjenkos riggede gjenvalg i 2020 ble slått ned – igjen et eksempel på russisk innblanding.En storstilt generalstreik, som halverte landets produksjonskapasitet, ble møtt med en voldsom undertrykking, med russisk støtte. Tusenvis ble arrestert, torturert eller forsvant, mens Russland brukte propaganda for å true med militær støtte og fordømme «vestlig innblanding»Den viktigste opposisjonsfagforeninga, BKPP, hadde motarbeida invasjonen av Ukraina og har siden vært forbudt.
Når det gjelder Ukraina, er alle disse taktikkene også i bruk. Som den utbredte desinformasjonskampanjen mot Zelenskyj og hans regjering, inkludert anklager om «nazisme» – mens [realiteten er at] den ytre høyresida var svært svak i Ukraina før konflikten. [En del av denne kampanjen] er også bruken av «autonome provinser», slik tilfellet var med manipuleringa av de sjølerklærte pro-russiske enhetene i Donbas.
Om EU: å gå på ei hårfin linje
For å styrke vår posisjon mot vår egen imperialisme, må vi først lytte til hva våre kamerater i Ukraina forteller oss, og hvorfor de sier det. Å ikke ha illusjoner om hva EU og dens ordoliberalisme står for, betyr også å ikke lukke øynene for den konkrete situasjonen i østeuropeiske land. Konkret betyr det at sjøl om den ikke gir tilstrekkelige «forsikringer», tilbyr europeisk lov fortsatt flere garantier for arbeidere enn den liberalismen som de europeiske maktene pålegger Ukraina.
Vi må kjempe mot det kapitalistiske EU i våre egne land, og om nødvendig samarbeide med folk fra andre land som vil være med i kampen. Dette er langt vanskeligere å bygge opp, enn å bare verbalt fordømme EU direkte, men det er også langt mindre abstrakt. Det innebærer å avvise alle sjåvinistiske kompromisser, som å si at ukrainere «tar jobbene våre» eller «spiser opp sosialbudsjettet». Det betyr å aktivt fremme ideen om at arbeidernes frigjøring skjer gjennom solidaritet på tvers av landegrensene.»
Det samme gjelder spørsmålet om våpen og pasifisme: vår holdning ligner den til ENSU (European Network for Solidarity with Ukraine). Nedrustning må først og fremst gjelde angriperen – altså Russland. Faktisk handler ikke militarisme om å forsvare folk; det er en industri drevet av nasjonale interesser. Vi må derfor kritisere våpenindustrien, som er profittorientert og sender våpen eller komponenter som er nødvendige for våpenproduksjon til Israel, De forente arabiske emirater, Russland eller Saudi-Arabia. Zelensky sa da han var i Frankrike at bare 0,26 % av vårt forsvarsbudsjett gikk til solidaritet med Ukraina. Dette er langt fra de 2 % eller 3 % som Rearm Europe sikta mot . Denne «solidariteten» er svært formell, siden den skaper ukrainsk gjeld og vil være et verktøy for å pålegge Ukraina ugunstige handelsavtaler, noe som tillater berikelse av makter som allerede har vært i stand til å selge sin militære produksjon der.
Kort sagt, vi taler for sosialisering av våpenindustrien under demokratisk kontroll, slik at produksjonen tjener folkets behov og ikke profitt.
Konkret solidaritet, ikke bare retorikk.
Internasjonalistisk solidaritet er ikke et moralsk standpunkt. Det uttrykkes gjennom konkrete handlinger som utspiller seg på ulike nivåer: dette inkluderer materiell hjelp, støtte til aktivistnettverk og kampanjer som BDS for Palestina, samt engasjement i kampanjene til internasjonale kollektiver som ENSU. Vår politiske bevegelse hører hjemme i denne tradisjonen: den som ga praktisk støtte til Algeries frigjøringskamp, hjalp til med å bygge sykehus i Vietnam under frigjøringskrigen, trykket løpesedler for Solidarność, eller satte opp hemmelige trykkerier i Portugal og Sør-Amerika.
Vår historie og tradisjon er å samarbeide med kamerater som kjemper, med bevegelser som organiserer seg og gjør motstand. Vi formidler deres kamper, deltar konkret i dem – inkludert, for øvrig, med en veldig liten russisk organisasjon, Ilja Boudraeski, som prøver å eksistere og gjøre motstand. Hvis vi har klart dette, er det fordi vi dro dit så tidlig som i 2014 og bygde forbindelser gjennom Den fjerde internasjonale med små radikale bevegelser som utgjør den venstreorienterte opposisjonen: dette er unge, ofte anarkolibertarianske, feministiske, miljøvernere og ikke-sekteriske kretser. Og det er disse forbindelsene som lar oss gjøre mer enn bare å holde taler i møte med krig. Og også i dag samarbeider vi med ukrainske, palestinske, feminister og fagforeningskamerater for å smi direkte koblinger «nedenfra», uavhengig av offisielt diplomati. Vår analyse av situasjonen og våre aktivistiske oppgaver er basert på de erfaringer denne kontakten har gitt oss.
Å være imot imperialisme skal ikke forveksles med å hevde en abstrakt og tom pasifisme. Som vår kamerat Katya sier, er det å nekte å gi befolkninga mulighet til å bevæpne seg i dag, betyr å foretrekke revolusjonære som er døde eller fengsla under russisk okkupasjon. Freden Russland ønsker å påtvinge Ukraina, i likhet med den Israel påtvinger Gaza, er ikke annet enn en fred på kirkegården. Vi står for en rettferdig fred, basert på slutt på okkupasjonene og nederlaget for aggressorene.
Dette krever konkret støtte: å sende våpen til motstandsbevegelsene, men å avvise den generelle opprustninga av EU. Vårt slagord er: «Våpen for Ukraina, ikke for Israel.»
Å holde internasjonalismen levende
Våre kamerater i Ukraina, Russland, Kurdistan, Kanaky [Ny-Caladonia], Palestina, men også i Latin-Amerika og Afrika, bygger en internasjonalisme for det 21. århundre: feministisk, antikolonial og basert på sjølorganisering. Zapatistene viste vei allerede i 2022 ved å støtte den ukrainske motstanden, samtidig som de fordømte russisk imperialisme og NATO. Det var denne samme holdninga som førte til at zapatistene også ga uttrykk for sin umiddelbare motstand i 2023, da Israel starta sin offensiv mot Gaza. Vi støtter den samme holdninga. Når nasjonalismen, identitære bevegelser og militarisme vokser, er oppgaven vår enkel: å samle kampene, løfte fram motstandsstemmer og ikke rangere ofre eller folk.
Som Dmitrij Petrov, en russisk anarkist som falt i kamp sammen med den ukrainske motstandsbevegelsen, skrev i sitt siste brev til sine venner og kamerater: « Som anarkist, revolusjonær og russer følte jeg det nødvendig å delta i det ukrainske folkets væpna kamp mot Putins okkupanter. Jeg gjorde det for rettferdighet, for å forsvare det ukrainske samfunnet og for å frigjøre mitt eget land, Russland, fra undertrykking. For alle de som har blitt fratatt sin verdighet og muligheten til å puste fritt av det ondsinna totalitære systemet som er skapt i Russland og Belarus. En annen viktig betydning av å delta i denne krigen er å etablere internasjonalismeved vårt eksempel. I en tid hvor morderisk imperialisme provoserer fram en bølge av nasjonalisme og forakt for russere, bekrefter jeg i ord og gjerning at det ikke finnes noen ‘dårlige nasjoner’. Alle nasjoner har én ulykke: grådige, maktsyke ledere. »
Dette brevet minner oss uunngåelig om Manouchians brev, skrevet før han ble henretta [i 1944, Frankrike] « Jeg verva meg til Frigjøringshæren som frivillig soldat, og og jeg dør like før seieren og målet. Lykke til de som overlever oss og smaker morgendagens frihet og fred. Jeg er sikker på at det franske folket og alle frihetskjempere vil vite hvordan de skal hedre vårt minne med verdighet. Når jeg dør, erklærer jeg at jeg ikke hater det tyske folket eller noen andre; hver enkelt vil få det de fortjener, både straff og belønning. Det tyske folket og alle andre folkeslag vil leve i fred og brorskap etter krigen, som ikke vil vare mye lenger. Lykke til alle! »
Å ta ansvar, også når denne er vanskelig, ubehagelig og rokker ved overbevisninger som vi ikke tidligere har testet mot verdens realiteter. Dette er dette vi forsvarer, og for oss er det den eneste måten å opprettholde den politiske konstistensen til denne internasjonalistiske linja, ved å alltid støtte den sida som står for antikolonial- og antiimperialistisk motstand.
Vi må undersøke konkrete situasjoner og reflektere over dem for å kunne opprettholde dette revolusjonære og internasjonalistiske kompasset. Vi ønsker å forstå verden slik at vi kan forandre den.