Publisert på nettsida til Sotsialnyi Rukh, 15.januar 2026
Bakgrunnen for protestene
Den islamske republikken Iran har vært prega av en bølge av masseprotester i over to uker, de største siden 2022. De utspiller seg mot et bakteppe av ei dyp økonomisk krise, en fallende valutakurs for den iranske rialen, inflasjon på over 40 %, en kraftig økning i mat-, drivstoff- og boligpriser, samt systemisk korrupsjon i regjeringsstrukturer. Situasjonen forverres av Irans mest alvorlige langvarige tørke i nyere tid, forverra av klimaendringer, som forårsaker forstyrrelser i vannforsyninga og matmangel. I tillegg kommer politisk stagnasjon, økt teokratisk kontroll, ytterligere restriksjoner på kvinners rettigheter, diskriminering av ulike deler av befolkninga og brutal undertrykking fra Den islamske revolusjonsgarden og de paramilitære styrkene Basij.
De nåværende protestene er en fortsettelse av en lang bølge av sosial misnøye som har vokst i Iran de siste årene. I 2017–2018 og 2019–2020 har bølger av demonstrasjoner og streiker allerede feid over landet på grunn av den forverra sosioøkonomiske situasjonen, stigende drivstoffpriser og mangel på brød, vann og strøm. Og det symbolske utgangspunktet for den moderne protestbevegelsen var drapet i september 2022 på en 22 år gammel kurdisk universitetsstudent, Mahsa Amini, som ble arrestert av det såkalte «moralpolitiet» for angivelig å ha brukt hijab på feil måte. Etter arrestasjonen ble jenta brutalt slått, og hun døde på sykehuset. Hennes død utløste landsdekkende protester under slagordet «Kvinne, liv, frihet» , som drukna i blod, men som ikke brøt ned sivilsamfunnets motstand.
Hendingene i Iran vil ha en merkbar innvirkning på hele verden og spesielt vårt land. Mens Putins Russland bruker iranske droner, blant annet, til å terrorisere befolkninga i Ukraina og angripe sivil infrastruktur med folkemordsintensjoner for å sette millioner av mennesker i fare for å fryse uten oppvarming og strøm, er sympatien til vanlige iranere på ofrenes side. Det er betegnende at en av Irans ledende feminister, Nasrin Sotoudeh, kort tid etter starten av den russiske invasjonen, kom med en solidaritetserklæring med ukrainere. Ulike deler av den iranske opposisjonen, inkludert den radikale venstresida , erklærte også sin ubetinga støtte til ukrainsk motstand mot russisk aggresjon.
Hva starta protestbølgen?
Den nåværende bølgen av protester brøt ut seint i desember i fjor av økonomiske årsaker. Protesten starta med streiker fra småhandlere og butikkeiere i Teherans basarer, som stengte butikkene sine i stort omfang, ute av stand til å motstå devalueringa av rialen og nedgangen i befolkningas kjøpekraft. De ble raskt fulgt av innbyggere i hovedstadens arbeiderklassedistrikter, og seinere av universitetsstudenter. Alt dette bekrefter det faktum at folkelig sinne vil fortsette å bryte ut inntil det teokratiske presteskapets allmakt er styrta.
I løpet av få dager feide en bølge av protester over dusinvis av byer over hele landet, fra Teheran og Mashhad til Shiraz, Isfahan, Kermanshah og i mindre industrisentre. Sosioøkonomiske krav eskalerte raskt til åpenlyse politiske slagord: «Død over diktatoren», «Ned med ayatollah-regimet», «Brød, frihet, verdighet» (en variant av det tradisjonelle slagordet til ulike iranske sosialistgrupper, som også kan inkludere krav om bolig og arbeid).
Protestenes klassekarakter
Den nåværende bølgen av protestmobilisering har, i likhet med tidligere, en tydelig uttrykt klassekarakter . Grunnlaget for protestbevegelsen er:
- småhandlere og håndverkere fra basarene, ruinert av inflasjon;
- industriarbeidere, særlig innen olje- og gasssektoren og transport;
- arbeidsledige og underbeskjeftigede ungdommer fra fattige nabolag;
- studenter og unge lærere;
- kvinner som står opp mot mot tvungen islamisering og diskriminering.
Det er arbeiderklassestrøkene og småbyene som har blitt arnesteder for de heftigste sammenstøtene med sikkerhetsstyrkene. I mange regioner er begravelsene til de drepte demonstrantene i ferd med å bli til nye anti-regjeringsdemonstrasjoner. Protestene får i økende grad preg av et landsomfattende opprør av fattige og undertrykte mot det teokratiske oligarkiet, hvis regimets venstreopposisjonen definerer som prestestyrt fascisme.
Denne utviklinga av hendelser er ikke overraskende, når man kjenner landets kontinuerlige protesttradisjoner. Og ikke minst også det faktum at, som lokale anarkister forteller i et intervju med magasinet «Common», «gapet mellom folket og den herskende eliten blitt så mye dypere at det virker som om eliten og resten av samfunnet lever i to helt forskjellige verdener. De snakker ikke samme språk og har ingen kulturell, sosial, religiøs eller politisk fellesskap.»
Sønnen til en avsatt tyrann er en sjølerklært «leder» som ikke har gjort noe for å fortjene denne statusen
Den symbolske figuren for protestene i massemediene er Reza Pahlavi, sønn av sjah Mohammad Reza Pahlavi, som ble styrta av den folkelige revolusjonen i 1979. Han støtta, fra sitt bosted i USA, offentlig demonstrantene og oppfordra til landsdekkende streiker. Vestlige medier prøver å framstille ham som en potensiell «far sjah» og en samlende nasjonal figur.
I virkeligheten er det imidlertid umulig å forestille seg en mer mislykka kandidat til denne rollen. Den eldre «tronarvingen» er ikke noe mer enn lederen for en av de mange fraksjonene i den svært mangfoldige iranske opposisjonen – som for eksempel Maryam Rajavi fra Folkets Mojahedin-organisasjon i Iran (MOI) og Irans nasjonale motstandsråd. I tillegg har den eksilerte ledelsen for både monarkistene og de tidligere islamske sosialistene i MOI bare svake bånd til de opprørske massene i landet.
Så ikke alle demonstranter ser på Reza Pahlavi som en framtidig monark eller politisk leder. Spørsmålet oppstår på hvilket grunnlag han kan gjøre krav på stillinga som statsoverhode i tilfelle en demokratisk overgang. Hans legitimering er basert på det faktum at bestefaren hans leda en kosakkbrigade og, som et resultat av et militærkupp, styrta Qajar-dynastiet, som sjøl hadde kommet til makta i strid med grunnloven. Hans fars, Mohammed Reza Pahlavis, politiske regime var autoritært og basert på undertrykkende institusjoner, i likhet med ayatollaenes seinere makt, sjøl om det ikke hadde en en anti-vestlig orientering, men sto for en pro-amerikansk kurs.
Etter kuppet i 1953, utført med deltakelse fra vestlige etterretningstjenester og retta mot sentrum-venstre statsministeren Mohammed Mossadegh, som initierte nasjonaliseringa av oljeindustrien, konsentrerte sjahen all makt i sine egne hender. Hans sikkerhetstjeneste SAVAK ble et av de viktigste instrumentene for politisk kontroll. I offentlighetens minne er sjahens periode ofte forbundet med autoritært styre, sosial ulikhet og betydelig avhengighet av vestlige makter. Venstreorienterte politiske krefter, fagbevegelsen, studentorganisasjoner og representanter for etniske samfunnsgrupper er spesielt kritiske til arven etter Pahlavi.
Bussarbeiderforeninga i Teheran og forstedene , en av landets mest framtredende uavhengige fagforeninger, ser at den motsetter seg «gjenopprettinga av gamle og autoritære maktformer» og oppfordrer protesterende arbeidere til å velge sine egne representanter og sjølstyreorganer. For dem er målet med protesten ikke å gjenetablere monarkiet, men å styrte det teokratiske diktaturet og etablere et ekte sosialt og politisk demokrati.
Det er viktig å forhindre en gjentakelse av situasjonen fra 1979, da revolusjonens seier, etter at regimet, som alle hatet, falt, kunne brukes av den mest konservative fløyen. .Siden det daværende anti-Shah-opprøret har kampen i Iran i realiteten aldri opphørt. Det har vært en kamp på liv og død mellom de dominerende drivkreftene: reaksjonære religiøse fundamentalister på den ene sida, og på den andre ulike demokratiske strømninger – først og fremst venstresida, der arbeider- og kvinnebevegelsen har spilt en nøkkelrolle. På sistnevntes side var og er fortsatt den progressive iranske intelligentsiaen, med spesielt den sterke tradisjonen for kritisk filmproduksjon.
Undertrykking og trusselen om en storkrig
Ayatollah Khameneis regime har rutinemessig reagert på opprør med massearrestasjoner, skarpe skudd, tortur, utenomrettslige henrettinger og trusler om massehenrettinger. Iran har allerede verdens høyeste antall bødler per innbygger, sammen med et annet reaksjonært teokrati, Saudi-Arabia, og nå truer ayatollaene med et enda høyere antall forferdelige politiske dommer.
Tusenvis av mennesker er allerede arrestert , mer enn 2000 voldelige dødsfall – og dette er bare de som er offisielt kjent (opposisjonen har allerede anslått antall dødsfall til minst 12 000). Sikkerhetsstyrkene viker ikke engang unna for å storme sjøl sykehus. Internett i landet er med jamne mellomrom fullstendig slått av for å isolere demonstranter fra omverdenen og fullføre massakren under dekke av internettavbrudd.
Samtidig står regionen overfor en økende risiko for direkte militær intervensjon fra USA og Israel, som kan forsøke å utnytte krisa til å angripe Iran for å styrke sine posisjoner i Vest-Asia. Et slikt scenario, med nok et uansvarlig imperialistisk eventyr, innebærer en alvorlig risiko for å utløse borgerkrig, føre til en enda raskere økning i dødstallene og skape ytterligere destabilisering i regionen. Dette kan også forverre situasjonen dramatisk for befolkningen i Palestina og Kurdistan. .
Trump presenterer seg allerede som en ubuden «forsvarer» av ofrene for det iranske regimet, noe som kun brukes av iransk propaganda mot demonstrantene. Dette er desto mer kynisk ettersom han og hans administrasjon, i likhet med sine iranske våpenbrødre, stempler demonstrantene som «terrorister» og rettferdiggjør drapet på sivile (som skytinga av Renee Goode av en ICE-»jeger»).
Iranske demonstranter står overfor et dobbelt press – både fra et teokratisk diktatur internt og fra USAs og Israels imperialistiske interesser utenifra. For ikke å nevne konkurransen om olje og ressurser fra deres nærmeste (også antidemokratiske) naboer, som Qatar, De forente arabiske emirater og Kuwait. Når høyreekstreme regjeringer i Iran, USA og Israel forsøker å gjøre det iranske folket til gisler i sine politiske spill, bør den internasjonale venstresida støtte dem i å hevde sin egen handlekraft og uavhengighet. Dette er særlig viktig i en situasjon der våre motstandere prøver å utnytte stemninga til å piske opp anti-muslimsk fremmedfrykt, eller til å sette støtte til iranske demonstranter opp mot solidaritet med ofrene for folkemordet i Gaza og krigen i Sudan.
Under disse forholdene er posisjonen til noen kretser som appellerer til den såkalte «antiimperialismen», men samtidig bemerkelsesverdig hvordan de forlater det internasjonalistiske og klassemessige perspektivet og erstatter det med geopolitiske tolkninger. Dette gjelder særlig grupper som tidligere har vurdert Russlands handlinger mot Ukraina positivt, og som nå unnlater å vise solidaritet med den iranske arbeiderbevegelsen. I stedet tenderer de mot å rettferdiggjøre – eller direkte støtte – det nåværende geistlige regimet, tett knytta til lokale økonomiske eliter og ansvarlig for omfattende undertrykking av venstreorienterte organisasjoner.»
Noen representanter for disse kretsene tolker de omfattende sosiale protestene først og fremst som et resultat av utenlandsk innblanding, og viser til aktivitetene til utenlandske etterretningstjenester. Samtidig har selv Irans nåværende president, Masoud Pezeshkian, vært nødt til å innrømme at årsakene til den folkelige misnøyen er interne og knyttet til myndighetenes egen politikk.
For demokrati og frigjøring, ikke for et nytt diktatur
Sotsialnyi Rukh (den Sosiale Bevegelsen») i Ukraina oppfordrer den internasjonale venstresida til å stå i solidaritet med de iranske demonstrantene og knytte bånd med arbeiderkollektivene og de revolusjonære studentene i Iran på bakken. Dette handler ikke om å støtte gjenoppretting av et dødt monarki, som fremmes av eksterne krefter, men om å kjempe for en virkelig demokratiske utvikling av landet, noe de forfulgte og sultne iranerne søker.
Iran trenger ikke en ny «sterk hersker», men avviklinga av den teokratiske staten, en omstrukturering basert på sjølorganisering, frigjøring av kvinner og minoriteter, frihet for fagforeninger og politiske organisasjoner, anstendige levekår for arbeidere og bønder. Irans framtid bør avgjøres ikke av ayatollaene, ikke av generalene, ikke av sjølutnevnte kjeltringer og ikke av utenlandske imperialister, men av det iranske folket sjøl.
I dag har gatene i iranske byer blitt en arena for kampen for brød, frihet og verdighet. Ikke bare Irans skjebne, men også maktbalansen i hele Vest-Asia avhenger av resultatet.