Publisert på nettstedet Human Rights in Ukraine, 20. januar 2026. Av Halya Counash
Olha Baranevska var et tydelig mål for de russiske inntrengerne av Melitopol. Dette på grunn av hennes pro-ukrainske holdninger og at hun nekta å delta i indoktrineringa som Russland har forsøkt å innpføre i førskoler og skoler på okkupert territorium.
Olha Baranevska (f. 1963) hadde jobba med barn hele livet, men nekta å gå tilbake til jobben som førskolelærer etter Russlands invasjon og okkupasjon av Melitopol (Zaporizhzja oblast) i 2022. Datteren hennes, Aksinia, er overbevist om at det var Olhas manglende vilje til å forråde landet sitt og samarbeide med inntrengerne som førte til at hun ble bortført i mai 2024. Hun sitter fortsatt fengsla den dag i dag.
Aksinia og sønnen hennes forlot Melitopol etter invasjonen, men moren hennes ble igjen for å ta vare på sine eldre foreldre, seinere sin mor, som ble enke. Olhad motsto presset om å gå tilbake til læreryrket, levde et stille liv, sørga for at moren hadde alt hun trengte og stelte blomstene som var hennes lidenskap. Hun la ikke skjul på sin pro-ukrainske holdning og hadde ingen hastverk med å ta i bruk de russiske passene som inntrengerne, på agressivtvis har påtvunget ukrainere som bor på okkupert territorium. Hun opprettholdt kontakten med familien sin i det frie Ukraina, overførte penger til dem og sendte tilsynelatende også donasjoner. Alt dette ville faktisk ha gjort Olha Baranevska til et åpenbart mål for okkupasjonsmyndighetene, mens andre også ble trakassert eller forfulgt for å nekte å samarbeide og delta i Russlands forsøk på å indoktrinere barn.
Olha ble bortført utafor hjemmet sitt 15. mai 2025. Aksinia forklarte seinere til Senter for journalistgranskning at hun hadde sett at moren hennes ikke var på nett tidlig den dagen, men først antok at det var på grunn av strøm- eller internettbrudd. Så mottok hun en melding fra morens venninne, der hun uttrykte bekymring fordi Olha ikke svarte på telefonen hennes. Det var da, forklarte Aksinia, at hun hadde forstått at noe galt hadde skjedd, og dette ble bekrefta da venner dro til Olhas hjem og fant sykkelen hennes utenfor, hvor bagasjeveskene ikke var pakka ut..
Olha Baranevska forsvant i 40 dager, mens hennes russiske fangevoktere kynisk lot som om de skulle slippe henne fri, bare for å hente henne igjen – og påstod at dette var da hun ble ‘internert’. Det var 27. juni 2024 at Aksinia mottok en kort videosamtale fra Olha, som var hos moren sin og fortalte Aksinia at hun var hjemme og på frifot. Hun ville tydeligvis (og forståelig nok) ikke snakke i telefonen og lovet å ringe igjen om kvelden, når hun hadde fått unnagjort alle praktiske gjøremålene osv. På spørsmål om helsa hennes sa Olha at hun var ok, men signaliserte, ganske kryptisk, at det som tidligere hadde gjort vondt «allerede har grodd». Naboen hennes bekrefta senere at Olha var tydelig forslått da hun kom tilbake.
Olha Baranevska ringte ikke igjen om kvelden. I stedet ble Aksinia kontakta av morens nabo som fortalte henne at moren nok en gang var blitt ført bort. Naboen fortalte det Olha hadde klart å fortelle henne før de kom for å hente henne igjen.
Tilsynelatende ble Olha og hennes samboer natt til 26. juni 2024 tatt med til et jorde hvor begge fikk poser på hodet og fikk utdelt en merkelig pakke. Okkupasjonspolitiet ankom deretter med de som hadde bortført henne og iscenesatte en «offisiell arrestasjon for brudd på portforbudet». Hun ble deretter holdt halve dagen den 27. juni på «politistasjonen», hvor denne angivelige «overtredelsen» ble dokumentert. Olha fortalte at de etter dette rett og slett ikke hadde brydd seg om henne, og hun dro hjem. Dette var tydeligvis ikke planen, og de kom snart tilbake og førte henne bort igjen, i utgangspunktet med en 14-dagers administrativ arrestasjon. Stuntet på jordet var tydelig retta mot å lage «bevis», slik at et eksplosiv kunne «finnes» med Olhas fingeravtrykk og/eller DNA.
Neste gang Aksinia hørte noe, var det fra en person som hadde blitt holdt i administrativ arrest sammen med moren hennes. Seinere fikk hun en telefon fra SIZO, eller varetektsfengselet, i det okkuperte Vesele, der de ba familien om å ta med medisiner til Olha, siden hun er avhengig av insulin.
Hun ble seinere sikta for å oppbevare «eksplosiver» som russerne hevda å ha funnet i hagen hennes 7. august 2024, da Olha var i fangenskap. Tiltalen var etter artikkel 222 § 1 i Russlands straffelov (besittelse av eksplosiver), og hun ble i november 2024 dømt til seks års fengsel av en okkupasjons-‘domstol’, en dom som ble stadfestet i ankesaken i februar 2025. Slike anklager, benyttes i standardisert stil, som et verktøy for politisk forfølgelse av ukrainere på okkupert territorium. «Domstoler» ignorerer alltid tydelige bevis for at det påståtte eksplosivet ikke passet inn på stedet det skulle finnes (som i «rettssaken» mot journalisten Vladyslav Yesypenko på det okkuperte Krim). De stiller ingen spørsmål om hvordan eksplosivet ble anskaffa og hvorfor, og avsier bare den straffen som forventes fra okkupantmyndighetene.
Olha Baranevska ble seinere flytta til SIZO i Donetsk, hvor helsa hennes ble alvorlig forverra og diabetesen hennes ble verre seg på grunn av de forferdelige forholdene og mangelen på mat. Hun har gått ned over 20 kilo og lider av kolecystitt {galleblærebetennelse] og konstante smerter, blant annet fra sår på beina som ikke har grodd.
I Donetsk klarte familien hennes i det minste å finne noen som kunne levere pakker med mat og andre ting. Hun har siden blitt flyttA til fengselskoloni nr. 144 i okkuperte Melitopol, hvor også slike pakker nå er forbudt.
Den eneste formen for kontakt er gjennom brev, som åpenbart først gjennomleses av fengselspersonalet. Om emner som torturen hun tydeligvis ble utsatt for, skriver hun i svært kryptiske vendinger for å ikke å bli møtt med ytterligere represalier.
Dette fortalte Aksinia til «Foreninga for pårørende til Kremls politiske fanger»: « Moren min jobba hele livet med barn og hjalp folk. Hun ville rett og slett ikke forråde Ukraina, og derfor ble hun bortført, torturert og dømt .»