Publisert på Redmole.substack.com, 18. februar 2026
Unndrar du deg ukrainsk verneplikt, og landet faller, vil du til slutt bli innkalt til den russiske hæren.
En mor i en protest i Kyiv. Av 24 elever i sønnens klasse kommer menn i de væpna styrkene fra bare to familier. Hun framsetter ikke et abstrakt geopolitisk poeng. Hun beskriver en klasserealitet som vestlige venstreorienterte – som aldri har vært i nærheten av et mobiliseringssenter – likevel påtar seg å tolke på hennes vegne.
Protestene som skylte over minst elleve ukrainske byer fra slutten av 2023 til begynnelsen av 2025, representerte – som International Viewpoint rapporterte – «den første vedvarende sosiale protestbevegelsen under krigstid». Slagordene var presise: «Soldater er ikke laget av jern.» «Nå er det deres tur.» «Alle er ansvarlige for seieren.» «En verdig hvile for de falne og de levende.»
Dette er ikke slagord fra mennesker som har slutta å tro på landets rett til å eksistere. Det er slagord fra mennesker som forstår at en nasjonal frigjøringskrig føres på vilkår som favoriserer de rike og straffer de fattige.
Vitalii Dudin, leder for Sotsialnyi Rukh, har satt ord på situasjonen:
«Den herskende klassen griper denne anledninga til å presse gjennom sin sjokkdoktrine av nyliberal innstramming, arbeiderfiendtlig lovgivning og innskrenkning av sosiale rettigheter. Dette er den doble utfordringa Ukrainas folk står overfor.»
Systemet med «økonomisk reservasjon» som lar bedrifter frita ansatte fra verneplikt mot betaling eller ved å dokumentere at det er «økonomisk nødvendig». I praksis kjøper rikdom trygghet. De fattige fyller skyttergravene. Lov 5371 fratok arbeidere i små og mellomstore bedrifter retten til kollektive forhandlinger under dekke av unntakstilstand. Et nytt arbeidslovforslag vil, dersom det vedtas, utgjøre det Dudin omtaler som det største angrepet på arbeiderrettigheter i Ukrainas historie.
Fjerninga av general Zaluzjnyj i februar 2024, etter at han ba om 500 000 ekstra soldater for å muliggjøre rotasjon, ble fulgt av at bestemmelsen om demobilisering etter 36 måneder ble strøket fra lovforslaget. Det utgjorde et «alvorlig tillitsbrudd» mellom staten og de menneskene som forsvarer den.
Alt dette er sant. Alt dette betyr noe. Og alt dette blir nå brukt som politisk våpen av vestlige venstreorienterte som ikke er interessert i å løse problemene, men finner dem nyttige for å rettferdiggjøre sin motstand mot å støtte ukrainsk motstand.
Svik forkledd som solidaritet
Mekanismen er slik: Andrew Murray, i Morning Star, hevder at «strømmen av våpen» er del av en «økende integrasjon av Ukraina i USA/NATOs planlegging». Nick Wright sammenligner ukrainsk verneplikt med «britisk/NATO-militarisme» og bruker mobiliseringsproblemer som bevis på at krigen er «umulig å vinne». Murray vendte tilbake til temaet i slutten av 2024: «I 2024 var tesen at Ukraina mangla våpen; nå mangler det menn», og konkluderte med at «den ukrainske hæren står på randen av sammenbrudd».
Alex Snowden i Counterfire hevder frontlinja «smuldrer» og at ukrainsk samfunn snart vil «knekke sammen», som begrunnelse for territorielle innrømmelser. Socialist Workers Party viser til «mobiliseringsmisbruk» for å hevde at arbeidere ikke bør støtte noen av sidene. Stop the War Coalition viser til «krigstrøtthet» og «tvangstjeneste» som argument mot militær støtte.
Legg merke til hva som skjer: reelle klager fra ukrainske arbeidere – klassemessig skeiv rekruttering til verneplikt, svekka arbeidsrettigheter, utslitte soldater uten rotasjon – rives ut av sin sammenheng og brukes som argument for å oppgi motstanden.
Moren i Kyiv krever rettferdig mobilisering, ikke kapitulasjon. Familiene med banneret «Nå er det deres tur» krever at de rike skal dele byrden, ikke at krigen avsluttes på Putins vilkår.
Sotsialnyi Rukh kjemper imot regjeringas nyliberalisme og insisterer samtidig på at den ukrainske arbeiderbevegelsen ikke bare vil slå tilbake invasjonen, men også sikre en mer egalitær, sosialt ansvarlig og demokratisk framtid.
Den vestlige «campistiske» venstresida snur dette på hodet. Kravet om en mer rettferdig krig blir gjort til et argument mot krig i det hele tatt. Det er sviket. Og det får konsekvenser. Den eneste «freden» som tilbys nå, er Trumps: Krim og Donbas anerkjent som russiske, NATO-medlemskap forbudt, og en mineralavtale som gjør Ukraina til en råvarekoloni for amerikansk kapital.
Hva de som faktisk kjemper sier
Taras Bilous, redaktør i Commons/Spilne og medlem av territorialforsvaret, skrev i februar 2022 sitt «Brev til den vestlige venstresiden fra Kyiv» mens byen var under artilleribeskytning. Han skrev:
«Solidaritet bør bety å støtte de undertryktes rett til å forsvare seg. Henvisninger til ukrainsk ytre høyre, korrupsjon eller oligarker må ikke hindre solidaritet med ofrene for russiske bomber og russisk imperialisme.»
Bilous beskrev de første dagene av invasjonen som en spontan solidaritetsbasert motstand. Han erkjenner at overgangen til et mer rigid og klasseskeivt vernepliktssystem er en politisk svikt. Men hans konklusjon er motsatt av campistenes: problemene må løses gjennom demokratisk press og sosialistisk organisering i Ukraina – ikke ved å nekte landet midler til å overleve.
Sjøl slutta han seg til territorialforsvaret fordi, som han har sagt gjentatte ganger: «Hvis vi ikke gikk inn i de væpnede styrkene, ville venstresida i Ukraina opphøre å eksistere.» Det er ikke en metafor. Russisk okkupasjon betyr likvidering av fagforeninger, feministiske organisasjoner og sosialistiske grupper i okkuperte områder.
Denys Pilash i Sotsialnyi Rukh beskriver «rotasjonskrisa» som politisk. Soldater forsvarer demokratiet mens de nektes grunnleggende rettigheter: ingen rotasjon, ingen fast tjenestetid.
Kravet om rotasjon er et klassekrav – arbeider-soldatens krav om «verdig hvile». Samtidig understreker han at henvisninger til ytre høyre eller korrupsjon ikke må hindre solidaritet med mennesker under bombardement.
«Realisme»-innvendinger
En forutsigbar kritikk er at dette er urealistisk: Sotsialnyi Rukh er lite og mangler masseoppslutning, fagbevegelsen er pressa, protestene har ikke endra politikk, og venstresida er svekka av krigen.
Mye av dette er sant. Men spørsmålet «realistene» aldri besvarer er: Hva følger av det?
Skal arbeidere akseptere klassemessig skeiv verneplikt uten protest? Skal kollektive rettigheter oppgis fordi de er vanskelige å vinne? Tok mødrene feil da de marsjerte?
Å avfeie slike kamper som naive fra en komfortabel vestlig lenestol er ikke realisme. Det er kynisme som alltid har rettferdiggjort svik mot undertrykte.
Små, pressa bevegelser under krig er ikke ingenting. Det er slik sosialistisk organisering under krig faktisk ser ut.
Krava – gjeldsslette, arbeidsrettigheter, demokratisk deltaking – er ikke utopiske. De er konkrete og avgjørende for motstandens bærekraft. En hær som kjemper for et samfunn verdt å forsvare, kjemper hardere enn en hær som kjemper fordi alternativet er fengsel.
Paradokset som ikke er et paradoks
Vestlige venstreorienterte som motsetter seg ukrainsk verneplikt, møter et historisk problem: sosialister har støtta verneplikt i defensive kriger gjennom hele 1900-tallet.
Leon Trotskij var tydelig: obligatorisk militær opplæring kan ikke avvises i seg sjøl; kampen gjelder hvem som kontrollerer den og i hvilke interesser den brukes. Revolusjonære må gå inn i hæren sammen med sin klasse – være de beste soldatene, men også de beste forsvarerne av arbeiderklassens interesser.
Lenin skilte mellom imperialistiske og nasjonale kriger. Nasjonale kriger mot undertrykking er ikke bare mulige, men uunngåelige i imperialismens epoke. Å likestille alle kriger er intellektuelt tåkeprat og ordkløyveri.
Den spanske republikken innførte verneplikt. Cuba har obligatorisk militærtjeneste. Mønsteret er klart: sosialister avviser ikke prinsippet om verneplikt i en eksistensiell forsvarskrig. De kjemper for demokratisk kontroll, klasselikhet, soldatrettigheter og politisk handlekraft.
Det innenlandske Leviathan
En dyster logikk sirkulerer blant ukrainere: Unndrar du deg ukrainsk verneplikt, og landet faller, vil du bli tvangsutskrevet i den russiske hæren. Dette er ikke hypotetisk. Det har allerede skjedd.
Rapporter dokumenterer systematisk tvangsrekruttering i okkuperte områder. Menn blir henta ved kontrollposter og sendt til fronten med minimal trening, ofte som kanonføde. Personer med alvorlige helseproblemer er også blitt tvangsrekruttert.
Valget er ikke mellom verneplikt og frihet. Det er mellom et urettferdig nasjonalt system som kan reformeres gjennom kamp, og en okkupasjon som tvinger deg til å kjempe mot ditt eget folk uten mulighet til motstand.
Solidaritet med desertører og samvittighetsnektere er en sosialistisk plikt. Men det er ikke det samme som å nekte et invadert folk retten til sjølforsvar.
Sammenfallet ingen snakker om
Ukrainske aktivister peker på en ubehagelig realitet: argumentene fra den vestlige campistiske venstresida ligner dem fra Donald Trump, Nigel Farage og høyreorienterte «realister». Begge sier krigen er uovervinnelig. Begge viser til krigstrøtthet. Begge bruker mobiliseringsproblemer som bevis på at befolkninga kke vil kjempe. Begge konkluderer med territorielle innrømmelser.
Resultatet er det samme: deling av Ukraina over hodene på ukrainere.
Kritikerne tilbyr ingen reelle alternativer. De avviser alle forslag uten å fremme egne. Det er ikke realisme. Det er en handlingslammelse som forsøker å framstå som klokskap.
Vestlige venstreorienterte som instrumentaliserer ukrainsk mobilisering, begår en dyp moralsk og politisk fallitt. De bruker ukrainske arbeideres legitime klager til å fremme konklusjoner disse arbeiderne sjøl avviser. De ignorerer ukrainske sosialister som kjemper på to fronter. De overser den russiske anti-krigsvenstresida, som risikerer lange fengselsstraffer. Og de påberoper seg en revolusjonær tradisjon som aldri har vært pasifistisk, men alltid har forsvart de undertryktes rett til sjølforsvar.