Publisert på nettstedet til Sotsialnyi Rukh, 24. februar 2026
I 12 år har Ukraina nå kjempet for sin uavhengighet mot imperialistisk aggresjon. I mesteparten av denne tida har krigen vært i et hybridformat, men for nøyaktig 4 år siden tok den form av en fullskala-krig. Fullskala-krigen starta ved at den russiske hæren begynte å beskyte nesten alle grensebyer i Ukraina og skyte hundrevis av missiler mot militær og sivil infrastruktur. Ukraina har valgt en vanskelig vei for å forsvare sin frihet, som de fortsetter å følge.
Gjennom åra har det blitt klart at dette ikke er en «konflikt» eller «misforståelse», men en målretta angrepskrig som har som mål å ødelegge den ukrainske staten og etablere ei marionettregjering.
Den ukrainske hæren klarte å stoppe Putins blitzkrieg og bevise at vi er i stand til å motstå den imperialistiske invasjonen. Bak dette ligger det en bragd fra de arbeidende massene, som ofte følte seg fratatt rettighetene i sitt eget land, men som faktisk ble ryggraden i hæren.
Samtidig skyldes vår overlevelse hjelpen fra mennesker over hele verden, noe som fikk oss til å innse den fantastiske kraften i solidaritet.
Dagens krigssituasjon preges av dens langvarige og utmattende karakter.Russland fører en utryddelsekrig og begår systematisk krigsforbrytelser: tortur, deportasjoner, bortføringer av barn, målretta beskytning av boligområder, sykehus, skoler, energi og transport. Dette er ikke bivirkninger, men en bevisst terrorstrategi, fordi den russiske hæren ikke er i stand til å beseire Ukrainas væpna styrker på slagmarken.
Til tross for enorm utmattelse og mangel på folk, klarer ukrainske soldater å stå imot okkupantenes offensiv og går noen steder til motangrep. Men inntrengernes framrykking mot byer som Zaporizjzja vekker naturlig nok alarm. Dessverre har Kreml fortsatt en langt større kapasitet til å gjennomføre langtrekkende angrep, og den bruker de stadig.
Samtidig har krigen i stor grad påvirket den sosiale sfæren og sivilsamfunnet. Den akutte mangelen på boliger og anstendig arbeid følges opp av ineffektiv sosial støtte. Millioner av mennesker opplever forskjellsbehandling og sosial sårbarhet, spesielt gjelder dette innbyggere i frontlinjeregioner. Erkjennelsen av at statens sosialpolitikk er dypt mangelfull, har fått folk til å vise solidaritet. Frivillige initiativer har vokst fram, fagforeninger har blitt mer aktive, og andre grasrotbevegelser har tatt på seg et betydelig ansvar for å holde sivilsamfunnet oppe. Engasjementet rettes ikke bare mot humanitært arbeid, men også mot konflikter med tydelig sosialt innhold som avdekker systemets svakheter.
I jakten på en rask ukrainsk seier har vi et kritisk blikk på den herskende elitens liberale markedspolitikk. Deres ønske om å maksimere profitten for selskaper her og nå skader Ukrainas strategiske interesser, som er å modernisere industrien, sikre full sysselsetting og knytte samfunnet sammen. Import, deregulering og fri kapitalflyt blokkerer utviklinga av et bærekraftig økonomisk system som kan gi oss overtaket på okkupantene.
Fienden har vært og vil være grusom, men den største risikoen for Ukraina er å glemme rettferdighet, fordi dette vil bli etterfulgt av splittelse og fortvilelse. Marginal kapitalisme, innhyllet i korrupsjon, skaper industriell urettferdighet. Den lar egoisme blomstre og næringsliv vokse, men ikke bygge felles beskyttelse for alle. Den lar egoisme blomstre og bedrifter utvikle seg, men bygger ikke felles beskyttelse for alle. Å tvinge frem kontroversielle reformer som den nye arbeidsloven i Ukraina vil avsløre dybden av klasseskillet, men vil ikke bringe stabilitet.
Vi vil ha enhet, men forsvarer ikke myndighetenes feil. Vår frie ånd skiller oss fra Russland. Ukrainere lar seg ikke knekke – de forsvarer fortsatt demokrati og sjølstendighet.
Ukraina kjemper ikke bare for territorium, men for retten til å være et rom for frihet, mangfold og ideer, og ikke et autoritært diktatur. Mennesker med forskjellige synspunkter, inkludert representanter for venstrebevegelsen, deltok i denne krigen. Blant de døde var kunstneren David Chychkan , anarkisten Dmytro Petro , anarkisten Lana «Sati» Chornohorska , Yevheniy Osievskyi og mange andre helter og heltinner fra den ukrainske og internasjonale antiautoritære bevegelsen. Sotsialnyi Rukh står heller ikke utenfor historien: Noen av oss har vært i Ukrainas væpna styrker siden de første dagene av invasjonen, og for hvert år finner flere og flere av våre aktivister seg en plass i hæren. Å være i Ukrainas væpna styrker betyr å være nær vanlige mennesker, – de samme menneskene vi kjemper for skal få oppleve en sosial frigjøring.
I den internasjonale dimensjonen har denne krigen lenge gått utover landegrensene og er ikke utelukkende vår sak. Over hele verden viser reaksjonen på det som skjer i Ukraina oss skillet mellom progressive, internasjonalistiske bevegelser og antidemokratiske, isolasjonistiske bevegelser. Tross alt snakker vi om beskyttelse av universelle verdier, nemlig retten til å være seg sjøl.
Om Ukraina påtvinges et nederlag eller kapitulasjon, vil det ikke gi fred, men legitimere tvungen grenseendring. Det vil åpne for nye angrep og bringe verden nærmere en global krig med milliarder av ofre.
Vi har ingen tro på forbrytere mot folkeretten som Donald Trump, så vi ser hans fredsinitiativer først og fremst som et forsøk på å etterlate Ukraina, uten støtte. Nå er det på tide å søke ei endring i balansen til fordel for Ukraina, og kreve at vestlige land gir av sine militære arsenaler og går for en kraftig økning i sanksjonene mot Russland.
Kreml vil ikke stoppe volden mot det ukrainske folket før regimet lider et stort nederlag. Humanister verden over har plikt til å hjelpe Ukraina fullføre det de har starta og beseire okkupanten.
Ukrainas arbeidende folk har betalt en alt for høy pris for å gjenoppleve den samme sosiale uretten etter krigen. Det var ikke oligarkene, deres nyliberalistiske politikere eller næringslivs-eliten, men arbeiderne som sto med våpen for å forsvare Ukraina. Disse menneskene fortjener en stat som tjener deres interesser!