Publisert på nettstedet Jacobine, 24. februar 2026. Intervju med Taras Bilous, av Sasha Talaver.
Fire år etter Russlands invasjon reflekterer Taras Bilous – en sosialist som tjenestegjør i den ukrainske hæren – over utmattelse, forhandlinger og hvorfor en dårlig våpenhvile kan være en velsignelse for ytre høyre.
Idag er det fire år siden Russland starta sin fullskala-invasjon av Ukraina. I løpet av det siste året har eksperter på begge sider ofte spådd et avgjørende gjennombrudd, enten det skyldes russiske økonomiske problemer eller sviktende vestlig støtte til Ukraina. Likevel, mens utmattelsen øker på begge sider, blant annet gjennom de siste massive russiske angrepene på Ukrainas energisystem, virker en fredsavtale fortsatt utafor rekkevidde.
Taras Bilous, en sosialist som i dag tjenestegjør i ukrainsk uniform, har lenge oppfordra til internasjonal solidaritet med Ukrainas motstandsbevegelse. Han har kritisert venstreorienterte holdninger om å kutte vestlig bistand til Kyiv, og har insistert på at dette bare ville belønne russisk aggresjon. I et intervju med Sasha Talaver forklarer han hvorfor ukrainere i økende grad presser på for våpenhvile, men ikke kan akseptere en fredsavtale som ikke garanterer landets framtidige forsvar.
Sasha Talaver: Du har vært i hæren i nesten fire år. Hva jobber du med nå? Hvordan føler du deg?
Taras Bilous: Jeg er droneoperatør og utfører luftrekognosering. Jeg er for tida i permisjon for å komme meg etter en skade, så jeg har mer fritid nå enn jeg har hatt de siste tre åra. Jeg føler meg bra, takk. Jeg har fortsatt en granatsplint i leveren, men totalt sett har jeg kommet meg helt. Jeg er for tida i Kyiv med foreldrene mine, og permisjonen min går mot slutten.
Sasha Talaver: Hva er situasjonen i Kyiv etter de russiske angrepene på energianlegg?
Taras Bilous: Det har endelig begynt å bli varmere, så ting blir bedre. Det verste er over; i det minste blir det ikke så kraftig kulde. Generelt sett var alt avhengig av området – noen steder har ikke oppvarminga fungert siden januar. Det var vanskeligst for de fattige, funksjonshemmede og lignende grupper.
Dette var definitivt den vanskeligste vinteren for sivile så langt.
Dette var definitivt den vanskeligste vinteren for sivile så langt: heldigvis var de foregående vintrene milde. Likevel var det lettere for mange mennesker, som ikke tilhører sårbare grupper, enn høsten 2022, da Russland først begynte å bombe Ukrainas energiinfrastruktur. Den gang slukka lysene, vannforsyninga slutta fullstendig å virke , og det var ingen internett eller mobilkommunikasjon, noen ganger var det borte hele dagen. Nå, sjøl når vi ikke har strøm, fungerer vannforsyninga ofte, og kommunikasjonen er stabil.
Sasha Talaver: Du skrev et velkjent brev til den vestlige venstresida i februar 2022 der du kritiserte den for å insistere på at dens hovedfiende befinner seg i dens egne land, og for dens manglende solidaritet med den væpna motstanden mot den russiske invasjonen. Hvordan vurderer du situasjonen nå, etter Donald Trumps press for forhandlinger?
Taras Bilous: Omstendighetene har endra seg, og min posisjon har endra seg noe deretter. Men det jeg skrev den gang var generelt korrekt. Jeg tror at Trumps fiasko i fredsforhandlingene bekrefter det jeg skrev den gang: «En oppfordring til diplomati i seg selv betyr lite dersom vi ikke samtidig tar opp forhandlingsposisjoner, konkrete innrømmelser og partenes vilje til å etterleve enhver signert avtale.» For eksempel, når det gjelder våpenhvilen, har Ukraina foretrukket en fullstendig og ubetinga våpenhvile siden april 2025, men Russland aksepterer den fortsatt ikke. Men hvem på venstresida sier at Russland må tvinges til å overholde våpenhvilen?
Sasha Talaver: Hvordan vil du vurdere framdriften i fredsforhandlingene?
Taras Bilous: Først nylig har vi kunnet si at reelle forhandlinger finner sted. Det som skjedde det siste året var et show for Trump. Han engasjerte seg uten å forstå situasjonen, med tåpelige illusjoner, og gjorde bare ting verre.
Da Trump vant, trodde jeg at ting mest sannsynlig ville bli verre for oss, men for å være ærlig, innerst inne hadde jeg et svakt håp om at et mirakel likevel ville skje. Sjøl om Trump er den siste personen jeg ville be om hjelp fra, ønsker jeg, i likhet med andre ukrainere, framfor alt at denne forbannede krigen skal være over. Dessverre ble det raskt klart at det ikke var noe godt å forvente.
Viktigere er det at Trump kom tilbake som president på et tidspunkt da både Ukraina og Russland allerede var utmattet av krigen, men langt fra i samme grad som nå. Etter at motoffensiven i 2023 mislyktes, ble argumentet om at «vi ikke kan la folket vårt være under okkupasjon» irrelevant. Gjennom 2024 vokste stemninga for å fryse konflikten gradvis i Ukraina, inkludert i hæren. Uansett hvem som vant det amerikanske presidentvalget, ville forhandlingene ha starta uansett. Og det ser ut til at den ukrainske regjeringa forsto dette – fredstoppmøtet i Sveits i 2024 og Kursk-operasjonen var blant annet forsøk på å styrke sin posisjon før forhandlingene.
Jeg tror mange vestlige analytikere ikke forstår at hovedårsaken til at Volodymyr Zelenskyj endra standpunkt om våpenhvilen ikke var press fra Trump, men ei endring i ukrainernes humør og erkjennelse av realitetene på slagmarken. Zelenskyj endra standpunkt allerede i november 2024 og gikk med på muligheten for å fryse konflikten uten at Russland skulle returnere fra alle okkuperte territorier. Alt har presss på i denne retningen. Sjøl siden våren 2024, hvis jeg har hørt noen omtale i hæren av Ukrainas «1991-grenser», har det alltid vært sarkastisk.
Sasha Talaver: Endra meningene seg i hæren også ?
Taras Bilous: Ja, helt sikkert. Kanskje til og med tidligere enn i samfunnet som helhet. Jeg hørte folk snakke om hvordan det ville være bra å fryse konflikten høsten 2022, fra folk som kjempa rundt Bakhmut og deretter ble overført til en bakre enhet. Men den gang var dette et sjeldent synspunkt, med utgangspunkt i den utbredte optimismen etter den vellykka Kharkiv-operasjonen. Dette endra seg gradvis i løpet av 2024.
Sasha Talaver: Hvordan reagerte folk i enheten din på Trumps initiativer?
Taras Bilous: I starten ei blanding: frykt for at Trump ville kutte militærhjelpen og håp om at krigen endelig ville ta slutt. Men gradvis slutta folk å snakke om det. Da de tjueåtte punktene dukket opp i fjor høst, spurte noen internasjonale journalister meg hva vanlige soldater mente, men jeg hadde ikke noe svar fordi det virka som om ingen fulgte med lenger. Generelt sett diskuterer ikke soldater ofte slike temaer – vanligvis er alle oppslukt av sin daglige rutine. For teamet mitt var det mest presserende problemet den gang mus i bunkeren, ikke Trump.
Sasha Talaver: Men nå var Ukraina klar til å fryse konflikten…
Taras Bilous: Ja, men for å avslutte krigen måtte Trump øke presset på Russland, og i stedet fikk vi en farse, med en rød løper for Vladimir Putin i Alaska. Trump bryr seg åpenbart ikke om Ukraina og trodde han raskt kunne oppnå fred ved å tvinge Ukraina til å godta Russlands vilkår. Vel, han forsto ingen av landa, og hvis han virkelig ønsket å avslutte krigen raskt, var handlingene hans kontraproduktive. Trump kunne skrevet en bok om «kunsten å ikke inngå en avtale».
Trump ga fra seg den ene forhandlingsposisjonen etter den andre, droppa kravet om en ubetinga våpenhvile og ga Putin det han ønsket: anerkjennelse og en vei ut av internasjonal isolasjon. I bunn og grunn gjorde Putin narr av ham i et helt år, og tydeligvis først etter historietimene i Alaska begynte Trump å forstå hva han hadde å gjøre med. Men nå avviser russerne alle forslag, med henvisning til «Anchorage-ånden». Den «ånden» ga Trump dem.
Trumps initiativer førte til «frykt for at han ville kutte militærhjelpen og håp om at krigen endelig ville ta slutt. Men gradvis slutta folk å snakke om det.»
Hvilke reelle grunner finnes det til å tro at Putin har forlatt sin opprinnelige plan om å ødelegge den ukrainske staten? Kreml snakker fortsatt om «de grunnleggende årsakene til konflikten». Kravet om å overgi den ubesatte delen av Donbas til Russland uten kamp kan bare være et skritt i retning av dette.
Sasha Talaver: Men du sa at reelle forhandlinger endelig er i gang. Hvorfor?
Taras Bilous: For det første har vi direkte forhandlinger mellom Ukraina og Russland, snarere enn et show der «stormaktene» blir enige om noe uten Ukrainas involvering.
For det andre har delegasjonenes sammensetning endra seg, og med det forhandlingenes art. Uavhengig av de politiske forholda må viktige tekniske spørsmål løses, spesielt hvordan våpenhvilen skal overvåkes. Det ville være bedre om det allerede er tatt beslutninger om slike tekniske spørsmål når politiske avtaler endelig blir mulige. Men i politiske spørsmål legger Russland fortsatt fram betingelser som er uakseptable for Ukraina, så dette står i stå.
For det tredje, i oktober begynte Trump endelig å legge press på Russland og innførte nye sanksjoner mot russiske oljeselskaper. Dette er sikkert ikke nok, men det er noe.
Dessuten møtte Russlands økonomi omsider alvorlige problemer i fjor og gikk inn i stagnasjon. Dette er langt fra en kollaps, men problemene vokser. Mesteparten av reservemidlene har allerede blitt brukt tidligere år på å overvinne konsekvensene av sanksjoner og utvikle det militærindustrielle komplekset.
Sasha Talaver: Hva synes du om et av de mest presserende spørsmåla i forhandlingene: spørsmålet om sikkerhetsgarantier?
Taras Bilous: La oss se nøkternt på ting. I sammenheng med den internasjonale ordenens kollaps er ingen skriftlige sikkerhetsgarantier pålitelige. For Ukraina finnes det to hovedsikkerhetsgarantier: hæren og det faktum at Russland har lidd store tap i denne krigen. Nå vil de tenke seg om to ganger før de angriper oss igjen.
Når det gjelder forhandlingene, la oss sammenligne dem med Istanbul-samtalene våren 2022, der russerne krevde at den ukrainske hæren skulle begrenses til 85 000 soldater. Nå vil de også begrense hæren vår, men ingen snakker om slike latterlige tall lenger.
Den gang ønska de at Russland skulle ha rett til å nedlegge veto mot militærhjelp til Ukraina i tilfelle aggresjon. Dette ville ikke gjort avtalen mer verdifull enn Budapest-memorandumet fra 1994. Ukraina kunne aldri ha gått med på det. Vi vet ikke sikkert alle betingelsene Russland presser på for, for øyeblikket, men det ser ut til at de ikke lenger krever et slikt veto.
Sasha Talaver: Enkelte forfattere sier fortsatt at Ukraina og Russland var nær ved å undertegne en fredsavtale i Istanbul, men Boris Johnson ødela slike forhåpninger.
Taras Bilous: Jeg forstår ikke hvordan dette fortsatt kan gjentas etter publiseringa av utkastet til sikkerhetsgarantiavtalen og artikkelen av Samuel Charap og Sergej Radtsjenko om disse forhandlingene. De viser at sjøl i denne avtalen var partenes posisjoner i noen sentrale spørsmål svært forskjellige. I tillegg ble ikke territoriale spørsmål engang diskutert den gang – de ble utsatt til et personlig møte mellom Zelenskij og Putin. Nå diskuteres territoriene, og dette er det vanskeligste spørsmålet. Til sjuende og sist, ifølge den russiske venstreorienterte statsviteren Ilja Matvejev, overvurderer Charapog Radtsjenko Putins vilje til å godta sjøl de vilkåra som ble diskutert den gang.
Når det gjelder vestlige land, var hovedproblemet at de nekta å gi Ukraina de sikkerhetsgarantiene som Kyiv ønska, og derfor ønska de å involvere USA og andre i forhandlingene. Men sjøl de landa som tilbød sikkerhetsgarantier lovet bare å fortsette å levere våpen. Ukraina ville ha mer. Når det gjelder de som skriver at Johnson forstyrret forhandlingene, ville de samme forfatterne ha motsatt seg det hvis Vesten faktisk hadde gått med på å gi de sikkerhetsgarantiene som den ukrainske regjeringa ønska. Fordi det ville ha betydd at Vesten måtte gå inn i krigen på Ukrainas side i tilfelle ny russisk aggresjon.
Sasha Talaver: Så, hvis jeg forstår det riktig, mener du at det å fryse konflikten ville være det beste mulige alternativet akkurat nå. Men skaper ikke det betydelige risikoer?
Taras Bilous: Sjølsagt er det en risiko. Og det handler ikke bare om trusselen om en ny krig, men også om de politiske, økonomiske og migrasjonsmessige konsekvensene av en frossen konflikt. Jo mer ukrainere ser sannsynligheten for en ny krig, desto flere mennesker vil forlate landet når denne krigen er over. Forresten, hvis det faktisk var mulig å utplassere europeiske tropper i Ukraina, ville dette være viktig ikke bare for å forhindre ytterligere russisk aggresjon, men også rett og slett for å berolige folk. Ukrainas evne til å avvise framtidig aggresjon avhenger også av hvordan samfunnet oppfatter utfallet av denne krigen. Men hver dag betaler vi en svært høy pris for å fortsette vår motstand, og dette skaper andre risikoer.
Sjøl om Ukraina får formelle sikkerhetsgarantier, kan en ny russisk invasjon fortsatt begynne en stund etter våpenhvilen, og forholdene ville være mye verre for oss enn de er nå.
Sjøl om Ukraina får formelle sikkerhetsgarantier, kan en ny russisk invasjon fortsatt begynne en stund etter våpenhvilen, og forholdene ville være mye verre for oss enn de er nå. Det ville ende med okkupasjon av mesteparten av Ukraina. Men hvis vi fortsetter den nåværende krigen, er det en risiko for at frontlinja til slutt vil kollapse, med samme dårlige utfall..Jeg mener det ikke er en god idé å fortsette en utmattelseskrig til vi finner ut hvem som har de største styrkereservene.
Situasjonen på frontlinja er ikke så ille at den tvinger oss til å godta Russlands vilkår, hvorav mange krav er uakseptable fordi de ville øke risikoen for en ny invasjon. Dette gjelder spesielt Russlands krav om å overgi den ubesatte delen av Donbas uten kamp. Likevel har vi heller ikke råd til å sette oss maksimalistiske mål.
Vi har ikke den luksusen å kunne se på dette som et teoretisk spørsmål. Livene våre avhenger av det.
Sasha Talaver: Og hva ville du si til folk som benekter risikoen for ny russisk aggresjon?
Taras Bilous: Hvis de er så sikre, burde de offentlig sverge at de personlig vil komme for å kjempe mot den russiske hæren i tilfelle en ny invasjon. Uten dette er ordene deres verdiløse.
Sasha Talaver: Du maler et veldig dystert bilde. Finnes det noe håp for framtida?
Taras Bilous: Sjøl i beste fall ser Ukrainas framtid ganske dyster ut. Uansett hvilke gjenoppbyggingsprosjekter som måtte være etter krigen, vil Ukraina aldri komme seg helt etter tapene denne krigen har påført oss.
Til sjuende og sist gjelder dette ikke bare Ukraina. Sjøl om Russland i avgjørende grad vinner krigen, kan landet ikke gjenvinne sin tidligere internasjonale innflytelse. Uansett hvor mye territorium landet klarer å okkupere, vil krigen få alvorlige konsekvenser for den russiske økonomien og samfunnet for øvrig. Russland har betalt for Putins imperialistiske ambisjoner med sin framtid.
Håpet ligger fortsatt i Putins regimes fall. Kanskje våpenhvilen vil hjelpe. Så vidt jeg forstår, er den rådende oppfatninga blant den russiske eliten og samfunnet at fullskala-invasjonen var en feiltakelse fra Putins side, men ettersom krigen allerede har begynt, kan man ikke risikere nederlag. Etter krigen vil spørsmålet «Hvorfor betalte vi en så høy pris?» bli enda tydligere.
I bunn og grunn kan bare Putin-regimets fall bringe varig fred. Inntil da, uavhengig av hvilke vilkår Ukraina blir tvunget til å akseptere, vil enhver fredsavtale bare fryse konflikten. Sjøl om noen skryter av at «jeg har brakt dere fred», vil Øst-Europa fortsatt leve i frykt for ny russisk aggresjon. Og sjøl om Ukraina blir tvunget til å kapitulere, vil resultatet ikke bli fred, men motstand mot okkupasjon med andre midler.
Til sjuende og sist varer ingenting evig, og dette regimet vil til slutt falle uansett. Men tydeligvis forstår ikke mange vestlige forfattere og politikere som frykter destabilisering i Russland etter Putins fall, at jo seinere dette skjer, desto verre blir konsekvensene. Jeg tror denne frykten var en av grunnene til Biden-administrasjonens overdrevne forsiktighet, som førte til forlengelsen av krigen og dermed tusenvis av dødsfall, ødelagte byer og generelt mye mer alvorlige sosioøkonomiske konsekvenser.
Sasha Talaver: Tror du Ukraina hadde en bedre sjanse til å vinne tidligere i krigen?
Taras Bilous: Definitivt. Sjansene var der til seint på høsten 2023. Tapene og nederlagene Russland led den gang førte til Jevgenij Prigozhins opprør. Hvis de russiske tapene hadde vært enda større, kunne det ha destabilisert regimet ytterligere. Dessverre skjedde ikke dette, delvis på grunn av feil begått av den ukrainske væpna styrken, men i enda større grad på grunn av den overdrevne forsiktigheten til Biden-administrasjonen og EU. De utsatte våpenleveransene for lenge, og nekta først å levere visse typer våpen, og da de endelig leverte dem, var det for seint. Da det først utvikla seg til en utmattingskrig, ble sjansene våre dramatisk redusert.
Sasha Talaver: Et av Kremls krav er presidentvalg i Ukraina. Det ser ut til at ukrainske myndigheter nylig har endra holdning til dette. …
Taras Bilous: Det er interessant, fordi Putin krever valg for å bli kvitt Zelenskyj, mens Zelenskyj i stedet ønsker valg for å forbli ved makta.
«Zelenskys sjanser for å vinne et valg under krigen er definitivt større enn de vil være etterpå».
Sasha Talaver: Har han en sjanse til å vinne?
Taras Bilous: Sjansene hans i et valg under krigen er definitivt større enn de vil være etterpå. Akkurat nå har han bare én reell konkurrent, general Valerij Zaluzjnyj [ukrainsk ambassadør i London siden 2024]. Krigen hemmer politiske kamper, og folk driver med sjølsensur. Sjøl nå, når jeg snakker med utenlandske journalister, får jeg inntrykk av at de forstår at ukrainere sensurerer seg sjøl når de kommuniserer med dem, men disse journalistene forstår ikke hvor mye kritikk av myndighetene det er i ukrainske medier og på sosiale nettverk. Men etter krigen vil dette bli mye mer utbredt, og spørsmål som «Hvorfor led vi så store tap?» vil dukke opp kraftig, ikke bare i Russland, men også i Ukraina.
Jeg skulle ønske at Zelenskyj forlot politikken etter krigen. Men hvis han kan fornye mandatet sitt fram til krigens slutt, vil han garantert nekte å gjøre det. Det er vanskelig å forutsi hvilken form den offentlige misnøyen vil ta da.
Dessuten ser alt dette dårlig ut, ikke bare fra et politisk perspektiv, men også fra et juridisk. I følge grunnloven er valg under krigstilstand forbudt, og det er heller ikke tillatt å endre grunnloven under krigstilstand. Lovforslaget om valg under krigstilstand, som for tida utarbeides av parlamentet, kan bli erklært grunnlovsstridig. Videre ønsker Zelenskyj å avholde ei folkeavstemning samtidig med valget, noe som er forbudt ved lov. Den sentrale valgkommisjonen har uttalt at det vil ta seks måneder etter at krigstilstanden oppheves bare å organisere valgprosessen. Men regjeringa ser ut til å planlegge å gjennomføre denne prosessen mye raskere. Jeg forstår ennå ikke hvordan de har tenkt å gjøre dette.
Sasha Talaver: Hvorfor trenger han ei folkeavstemning?
Taras Bilous: For å få godkjenning for fredsavtalen og dele ansvaret med samfunnet. Ei folkeavstemning ville være nødvendig dersom Ukraina ble tvunget til å juridisk anerkjenne Russlands annekteringer. Men verken det ukrainske samfunnet eller regjeringa er enige i dette.
Det er ikke behov for ei folkeavstemning; det er bare nok et eksempel på Zelenskys manglende vilje til å ta vanskelige avgjørelser. Det har vært mange slike eksempler under krigen, og dette har skapt mange problemer. Regjeringa håpet at krigen ville ta slutt snart, så den utsatte avgjørelser i vanskelige spørsmål til det var for seint. Vår militære svakhet er nå ikke først og fremst knytta ikke til kanselleringa av amerikansk militærhjelp, men til interne problemer.
Sasha Talaver: Hvilken innvirkning hadde Trumps politikk på krigens forløp?
Taras Bilous: Jeg er ingen militæranalytiker; som soldat kjenner jeg til situasjonen på min del av fronten, men jeg forstår kanskje ikke mer generelle problemstillinger. Men generelt sett tror jeg Trumps politikk hadde størst innvirkning, ikke på frontlinjesituasjonen, men på ukrainske byer i baklandet.
Vår største militære avhengighet av USA er luftforsvaret. Vi kan ikke effektivt forsvare byer i baklandet mot ballistiske missiler uten Patriot-systemer. Trumps politikk er en av årsakene til den kraftige økninga i sivile tap i fjor. Den nåværende alvorlige situasjonen i energisektoren vår er også knytta til dette.
Når det gjelder frontlinjesituasjonen, var effekten ikke like alvorlig. Kanskje den største effekten var i 2024, da republikanerne i Kongressen blokkerte ny militærhjelp i seks måneder. Avhengigheten av amerikansk militærhjelp ble betydelig mindre, og Europa var i stand til å delvis kompensere.
HIMARS [M142 High Mobility Artillery Rocket System] var for eksempel veldig viktige i 2022, men ikke i så stor grad nå. Jeg husker ikke sist jeg hørte om Javelins. Slagmarken har endra seg mye på grunn av droner.
Sasha Talaver: La oss gå videre til mer sivile spørsmål. Hvordan tror du ukrainsk politikk vil bli etter krigen?
Taras Bilous: For det første, for at ukrainsk politikk skal kunne eksistere, må Ukraina forbli intakt. For det andre tror jeg svaret vil avhenge sterkt av utfallet av krigen og vilkåra i fredsavtalen. Men politikken vil helt sikkert endre seg betydelig.
Tradisjonelle ukrainske oligarker har tapt mye på grunn av krigen. I tillegg til økonomiske tap er mange av dem under politisk press – fem av de ti rikeste ukrainske oligarkene er under Zelenskys sanksjoner.
Ihor Kolomoyskyi, som hjalp Zelensky med å vinne i 2019, har sittet i et interneringssenter siden 2023. Innflytelsen fra oligarkkontrollert TV har sunket betydelig. Samtidig har et nytt militærindustrielt kompleks dukket opp, og nye politiske entreprenører vil garantert dukke opp derifra etter krigen.
Sasha Talaver: Hva med de ukrainske høyreekstreme?
Taras Bilous: Igjen vil alt avhenge av krigens utfall. Hvis det blir oppfattet som et nederlag, kan ytre høyre insistere på at «Vi kunne ha håndtert det bedre», og mange vil trodd dem. Gjennom åra har de opparbeida seg tilstrekkelig symbolsk kapital til å gjøre det. Hvis utfallet blir oppfattet som en seier (om enn ikke en fullstendig seier), vil det bli vanskeligere for dem å omsette sine militære suksesser til politisk kapital.
Generelt sett vil høyreekstrem innflytelse sannsynligvis øke sammenligna med førkrigstida; dette skjer nesten overalt i verden. Men jeg vil ikke være 100 prosent sikker på dette. Etter Maidan virka det også i starten som om vi hadde i vente en framvekst av høyreekstreme: Svoboda var et av de tre største opposisjonspartiene og gikk inn i den nye regjeringa etter Maidan, og Høyresektor var den mest berømte radikale organisasjonen på Maidan.
Men i stedet begynte Svoboda å forfalle etter Maidan, Høyresektoren klarte ikke å bygge videre på suksessen sin, og Azov-bevegelsen brukte år på å bygge sine strukturer og tiltrekke seg unge mennesker. I 2019 virka det en stund som om de hadde fått en ny sjanse, men i stedet sto høyreekstreme overfor ei ny krise.
Vi har også «Trump-faktoren» – noen av de ukrainske ytre høyreside gruppene støtta Trump fram til 2025 og blir nå kritisert for det. Dette kan sammenlignes med Canada, hvor Trumps press undergravde de konservatives meningsmålinger og i stedet støtta de liberale. Men det er vanskelig å si hvor betydelig denne innflytelsen vil være i Ukraina.
Sasha Talaver: Hva med den ukrainske venstresida?
Taras Bilous: Faktum er at vi er ganske svake. Som i andre postsosialistiske land måtte den anti-stalinistiske venstresida i Ukraina starte helt på nytt. Men mens den nye venstresida i Polen, Slovenia, Kroatia og andre land har hatt visse seire siden 2014, har annekteringa av Krim og krigen i Donbas i Ukraina splitta og svekka venstresida.
«Mens den ytre høyresida ikke brydde seg om oss tidlig i krigen, begynte konflikter å oppstå igjen i 2024.«
Invasjonen i 2022 hadde en annen effekt – det var en reaktivering, og i 2023 ble studentforeninga Direkte Aksjon til og med gjenoppretta. Men aktivitetene våre kompliseres av unntakstilstand og det faktum at mange erfarne aktivister tjenestegjør i hæren. Noen har også dødd i frontlinjene, som den anarkistiske kunstneren David Chichkan, antropologen og forfatteren av Commons-tidsskriftet Evheny Osievsky, og andre. Den russiske anarkisten Dmitrij Petrov, som var vår kamerat og en Commons-forfatter, døde også i kamp på ukrainsk side.
Studentforeningen Direkte Aksjons aktiviteter har nå blitt vanskeligere, også på grunn av press fra høyresida. Mens høyresida tidlig i krigen ikke brydde seg om oss, begynte konflikter å oppstå igjen i 2024. Men betingelsene for konfrontasjonen har nå endra seg. For eksempel prøvde høyresiden i 2024 å forstyrre presentasjonen av et studentmagasin i Odessa, men anarkistiske veteraner kom til studentenes forsvar. I fjor iscenesatte lederen for russiske nynazister i Ukraina, Denis Kapustin, en provokasjon i David Chichkans begravelse, men han ble holdt fast av anarkistiske soldater.
Når det gjelder framtida, avhenger alt igjen i stor grad av krigens utfall.
Det kan høres paradoksalt ut, men hvis Ukraina taper, vil ytre høyre få økt innflytelse. I så fall vil vi trolig forsvinne som kollektiv. Den neste generasjonen venstreorienterte vil bli tvunget til å starte på nytt. Igjen.
Sasha Talaver: Noen vestlige venstreorienterte snakker fortsatt om de «gamle venstresida»-arvingene til det sovjetiske kommunistpartiet i Ukraina, som ble forbudt sammen med andre pro-russiske partier i 2022. Hvordan svarer du på spørsmål om dem?
Taras Bilous: Jeg pleier bare å vise en video av en rasistisk reklame av Natalia Vitrenko, hennes parti het Ukrainas progressive sosialistiske parti. Erfaring har vist at det er bedre å vise noe fram én gang, enn å prøve å forklare alt med ord.
Noen europeiske venstreorienterte som er imot opprustning, legger noen ganger skylda på Ukraina. Men dette er et argument om at offeret har skylda. Årsaken til det nye våpenkappløpet er ikke ukrainsk motstand, men den russiske invasjonen.
Sasha Talaver: Det er for tiden mye diskusjon blant den europeiske venstresiden om å øke statens utgifter til forsvar og militarisering. Hva synes du om dette?
«Noen europeiske venstreorienterte som motsetter seg opprustning skylder noen ganger på Ukraina for dette. Men dette er et argument som legger skylda på offeret.»
Taras Bilous Jeg er ingen ekspert på europeiske forsvarsspørsmål, og jeg har ikke hatt mye tid til å finne ut nøyaktig hvor forsvarsutgiftene går i Europa akkurat nå. Vi samarbeider med venstresida i de nordiske landa, og det virker som om de har mange gode ideer om dette emnet. For eksempel foreslo de en europeisk embargo mot våpensalg overalt unntatt Ukraina – etter min mening var dette en god idé.
Generelt er internasjonal sikkerhet et tema for en egen lang samtale. Men jeg vil gjerne kommentere én ting: på sosiale medier skylder noen europeiske venstreorienterte som motsetter seg opprustning noen ganger på Ukraina for dette. Men dette er et argument som legger skylda på offeret. Årsaken til det nye våpenkappløpet er ikke ukrainsk motstand, men russisk invasjon. Hvis Ukraina taper, vil militariseringa bare intensiveres.
Sasha Talaver:Siste spørsmål: Hvilken konklusjon mener du den internasjonale venstresida bør trekke fra Trumps første år i embetet?
Taras Bilous: Det kan bli mange konklusjoner. Jeg vil bare si det som bekymrer meg mest. I løpet av det siste året har den reaksjonære amerikanske presidenten gjort det «antikrigs»-venstresida har etterlyst. Hva har dette ført til? Økt aggresjon, flere sivile tap og mer ødelegging. Ting har bare blitt verre. I denne situasjonen synes jeg «antikrigs»-folkene burde ha tenkt seg om litt nytt. Men jeg ser at de fortsatt ikke gjøre det.
Logikken til mange «antikrigs»-venstreorienterte ser ut til å være: «De [ukrainerne] provoserte fram denne krigen, så la oss nå kaste offeret for aggresjon under bussen.» I Trumps versjon er det: «La oss kaste ofrene under bussen og rane dem.»
Til tross for den humanistiske retorikken, kokte alle forslag i praksis ned til å etterlate Ukraina forsvarsløst i møte med imperialistisk aggresjon. Det burde være åpenbart nå at dette er feil tilnærming. På 1990-tallet tvang USA Ukraina til å gi fra seg atomvåpnene sine til Russland, noe som gjorde oss sårbare. USAs ansvar nå er å hjelpe Ukraina, ikke å belønne aggressoren.
Bidragsytere:
Taras Bilous er en ukrainsk historiker, redaktør for Commons: Journal of Social Criticism og aktivist i organisasjonen Sotsialnyi Rukh
Sasha Talaver, doktorgradskandidat i kjønnsstudier ved Sentraleuropeiske universitet i Wien, er en venstreorientert og feministisk aktivist fra Russland.