Publisert på nettstedet til Zois (Zentrum für Osteuropa und Internationale Studien) , 19. februar 2026. Av Yulia Abibok
Rundt 4,6 millioner internt fordrevne ukrainere har blitt satt på sidelinja i de pågående fredsforhandlingene mellom Ukraina, Russland og USA. De vil bli hardt ramma uansett utfall av samtalene, og de bør lyttes til.
I et år nå har fredsforhandlingene bak lukka dører mellom USA, Russland og Ukraina vært innhylla i mystikk. Et utkast til en amerikansk-russisk fredsplan som ble lekka til amerikanske medier på slutten av 2025. Utkastet inneholdt bare ett punkt vagt knytta til de som bor i eller kommer fra områdene i Ukraina som ville forbli under russisk kontroll. Planen foreslo å opprette en humanitær komité for å implementere et såkalt familiegjenforeningsprogram, som sannsynligvis ikke betyr mer enn å returnere kidnappa ukrainske barn til foreldrene eller foresatte.
Likevel vil Ukrainas internt fordrevne borgere være blant de gruppene som blir mest berørt av resultatet av fredssamtalene, uansett hvilken form de måtte ta. Det er derfor avgjørende at deres interesser tydelig blir ivaretatt og fremmet i alle forhandlinger.
Russland: verken inn eller ut
Offisielt er det rundt 4,6 millioner internt fordrevne ukrainske statsborgere. Blant dem er de anslagsvis mer enn 1 million som ble tvunget til å forlate Krim og deler av de østlige regionene Donetsk og Luhansk i 2014, da disse områdene falt under russisk kontroll.
Samtidig ble intellektuelle, aktivister og næringsdrivende som ble igjen i de okkuperte områdene, jevnlig bortført, torturert og fengslet i russisk-kontrollerte deler av Ukraina. Også drosjesjåfører som ofte krysset frontlinjen, og derfor vakte russisk mistanke om kontakt med den ukrainske sikkerhetstjenesten, ble ramma. Noen er fortsatt i varetekt eller savna .
Muliheten for å bevege seg mellom de russisk-okkuperte delene av Ukraina og resten av landet, om enn mye mer komplisert, fortsatte fram til høsten 2023, da Moskva innførte sine såkalte filtreringstiltak. Bare ett innreisepunkt – på Moskva Sheremetyevo flyplass – var fortsatt åpent for de som hadde forlatt de russisk-okkuperte områdene og ønsket å reise inn igjen. Reisendes mobiltelefoner blir sjekka for det Moskva anser som anti-russisk aktivitet på sosiale medier, banktransaksjoner og kontakter. Det overveldende flertallet av de som forlot de russisk-kontrollerte delene av Ukraina har ikke returnert. Parallelt begynte Moskva å nasjonalisere eiendom i de okkuperte områdene som tilhørte eiere som ikke har møtte opp personlig med nødvendig dokumentasjon.
Russland har også fortsatt med politisk motivert undertrykking i de okkuperte områdene.
Regelmessig overvåking fra menneskerettighetsorganisasjonen Media Initiative for Human Rights av arrestasjoner og domfellelser under russisk okkupasjon viser et uforholdsmessig høyt antall slike saker i den russisk-okkuperte delen av Ukraina, sammenligna med i Russland. Funn fra russiske observatører peker på den samme tendensen i det okkuperte øst- og sørlige Ukraina for å være sentrum for russisk politisk motivert forfølgelse .
Ingenting av dette blir tatt opp av partene som forhandler om en slutt på krigen. Ikke en eneste deltaker har offentlig nevnt noen krav om at Russland skal begrense sin repressive lovgivning, som de bare har forsterka ytterligere siden 2022. Det er få ukrainere som ikke ville komme i konflikt med russiske lover om å diskreditere den russiske hæren, oppfordre til brudd på Russlands territoriale integritet (for eksempel ved å insistere på at Krim skal returneres til Ukraina), eller oppfordre til hat mot russere.
Ukrainas politikk på området er å ikke ha noen politikk
På den andre siden av frontlinja er situasjonen for Ukrainas internt fordrevne (IDP-er) alvorlig. På godt og vondt finnes det ingen leirer eller andre store bosetninger i Ukraina som er spesielt utforma for IDP-er, og bare et lite mindretall av dem har blitt innkvartert i kommunale sovesaler eller offentlige institusjoner. De fleste mottar ingen økonomisk støtte og er avhengige av statlige trygdeutbetalinger og omsorg. Men i januar i år ble alle pensjonsoverføringer til personer fra de okkuperte områdene brått suspendert fordi pensjonsfondet ikke hadde samla inn dokumentene som nå kreves av pensjonister, noe som etterlot eldre IDP-er uten økonomiske midler til å betale husleien sin.
De siste 12 åra har den ukrainske staten aldri hatt en konsekvent og omfattende politikk overfor innbyggerne i de okkuperte områdene og internt fordrevne. Dette har resultert i både systematisk og tilfeldig diskriminering, som i tilfellet med de manglende utbetalingene til pensjonistene. Ting har forverra seg siden i vinter, da regjeringa oppløste departementet som var ansvarlig for internt fordrevne, forteller Tetiana Durneva, styreleder i en frivillig organisasjon som har kjempet for internt fordrevnes rettigheter siden 2016. ««Staten har ingen helhetlig plan for å hjelpe mennesker som er ramma av krigen.», sa hun i et intervju for denne artikkelen. «Og de som håndhever regelverket, tolker det ut fra en antakelse om skyld. Finnes det en bestemmelse som kan brukes mot en person, gjør de ofte det.»
Da krigen starta i 2014, ble de russisktalende innbyggerne i Ukrainas østlige regioner ansett som russiske sympatisører og til og med aktive samarbeidspartnere. Å forsvare dem på noen som helst måte kunne være politisk sjølmord for enhver politiker i Kyiv. Men nå er regjeringa mer opptatt av å finne måter å dekke Ukrainas voksende budsjettunderskudd på, inkludert pensjonsfondets. Å løse problemene til Ukrainas internt fordrevne ville kreve enorme investeringer som verken den ukrainske staten eller Kyivs internasjonale partnere noen gang ville gjøre. Den valgte tilnærminga ser ut til å være å ignorere dem og overlate jobben med å håndtere dem til det ukrainske samfunnets sterke horisontale forbindelser og overlevelsesevner.(Hvilket i vel i stor grad betyr frivillig innsats fra lokalmiljøet. Oversetters merknad)
Tid for å engasjere de internt fordrevne
Dette er ikke veien videre. Budsjettunderskuddet kommer bare til å øke ettersom Ukraina opplever ei økende demografisk krise. Borgere i arbeidsfør alder fortsetter å forlate landet.Mange av dem med ingenting igjen å tape i Ukraina og dermed ingen grunn til å returnere. Mange nevner myndighetenes behandling av internt fordrevne som en av grunnene til å lete etter et bedre liv andre steder. Og det er nettopp derfor ukrainske forhandlere i de pågående fredssamtalene bør ta opp spørsmålet om internt fordrevne rettigheter med sine russiske og amerikanske kolleger.
Det finnes en presedens for dette. I 2020 slutta fire representanter for internt fordrevne fra Donetsk og Luhansk seg til den berykta Minsk-prosessen, som Russland forsøkte å bruke til å gjøre Ukraina til en føderasjon i Bosnia-stil med de autonome republikkene Donetsk og Luhansk under russisk kontroll. Initiativet oppsto i Kyiv og var sannsynligvis ment å nedgradere statusen til de fire representantene, som Moskva hadde sendt for å forhandle, samtidig som de benekta at det var en del av konflikten, ifølge Serhiy Garmash, en journalist som var en av de ukrainske Donetsk-representantene. «Da forhandlingene først starta, husket ingen at det, bortsett fra separatistene, var andre innbyggere i Donbas», forklarte han i et intervju. «De begynte å forhandle med separatistene og ignorerte det pro-ukrainske Donbas.»
Om ikke av andre grunner enn humanitære, bør ukrainske myndigheter involvere de internt fordrevne i forhandlinger. Det vil tydeliggjøre at det som står på spill, ikke er en «rettmessig» deling av «to versjoner av Ukraina», slik Moskva framstiller det.
Yulia Abibok er en uavhengig forsker og journalist. Siden september 2025 har Abibok vært stipendiat i Ukraine Research Network@ZOiS (UNET) , finansiert av det tyske føderale departementet for forskning, teknologi og romfart.