Publisert på nettstedet Human Rights in Ukraine, 9. februar 2026 Av Halya Coynash
Serhiy Hrytsiv ble først tvunget, sammen med andre krigsfanger, til å hente likene av sivile, inkludert barn, fra bygninger Russland hadde ødelagt. Deretter ble han torturert i en av aggressorstatens groteske skueprosesser.
Serhiy Hrytsiv , ukrainsk marinesoldat og tidligere krigsfange, har fortalt Slidstvo.info hvordan han og andre krigsfanger ble ført til Mariupol i 2022 og tvunget til å grave opp likene til sivile, inkludert barn. De gravde opp rundt 800 lik, forteller han, og var vitne til hvordan de russiske vaktene plyndra alle penger eller andre verdifulle gjenstander de kunne finne under oppgravinga.
Hrytsiv har også bekrefta at han og de andre krigsfangene ble brutalt torturert og tvunget til å signere «tilståelser». Disse angivelige «tilståelsene» ble brukt av Russlands etterforskningskomité for seinere å fabrikkere absurde anklager og straffer på opptil livsvarig fengsel mot menn som ble pågrepet mens de forsvarte landet sitt. Hrytsiv ble dømt til 27 år, om enn «bare én gang», og noen av hans våpenkamerater hadde blitt dømt til to eller til og med tre slike skueprosesser og massive straffer. Hrytsiv satt i russisk fangenskap i to og et halvt år, og ble løslatt i ei fangeutveksling i september 2024.
Han satt fanga i den berykta Olenivka-fangeleiren i det okkuperte Donetsk oblast. I løpet av en måned ble han og andre fanger hver morgen rundt klokka fire frakta til Mariupol — en by russerne hadde bomba og beskutt nådeløst siden starten på fullskalainvasjonen av Ukraina.
Hrytsiv forklarer at krigsfangene, i brigader på fem personer, dro ut lik fra ruinene av bygninger, fra gårdsplasser og fra massegraver. Blant de døde var barn og eldre. Mange hadde blitt drept i beskytning eller av bomber, mens andre hadde dødd av sult, kulde eller mangel på medisinsk behandling under Russlands beleiring av Mariupol. Det var mange lik som hadde blitt revet i stykker under beskytninga. Sjøl om de prøvde å få dem ut med hendene, var det nødvendig med teknologi som inntrengerne ikke hadde noe ønske om å tilby. I ett tilfelle, minnes han, var det kjent at en hel familie hadde blitt drept. I ruinene klarte de imidlertid bare å trekke ut kroppen til én kvinne, mens de andre likene ble liggende under en haug med betongfliser. Ei uke seinere ble det likevel henta inn rivningsutstyr .Som Slidstvo påpeker, bygger Russland nye leiligheter der bombene falt, sjøl om det nesten umiddelbart ble klart at disse nye konstruksjonene ikke er for innbyggerne i Mariupol.
Russlands bruk av ukrainske krigsfanger til å grave opp lik handla tydeligvis ikke om å sikre at ofrene ble identifisert og at de ble begravet på riktig måte. Krigsfangene ble også tvunget til å grave opp lik på Stary Krym-kirkegården, sjøl om dette var gravene til sivile som hadde fått en begravelse. Hrytsiv forklarer at de så slektninger til de begravede som var imot oppgravinga, men «etterforskerne» hevdet at dette var begravelser som hadde blitt utført av ukrainske myndigheter, og at de måtte sjekke at sivile ikke hadde blitt drept. Inntrengerne festa ganske enkelt numre til disse kroppene, mens de ofte kasta dokumenter tilbake i den utgravde grøften.
Myndighetene i Mariupol rapporterte tilbake i slutten av mai 2022 at russerne dumpa lik på eiendommen til Metro-supermarkedet. Slidstvo skriver at likene, merka med numre, ble frakta til dette improviserte «likhuset» Sjøl om Alexander Bastrykin, lederen for Russlands etterforskningskomité, seinere beordra at det skulle tas DNA-prøver av personer som leter etter slektninger som antas å være drept, innrømmer de som tar DNA-prøver åpent at de bare adlyder ordre fra sine sjefer. Ingenting vil bli gjort for å sammenligne dette DNA-et med DNA-et fra lik som er funnet, og folk som desperat prøver å finne ut hva som skjedde med slektningene deres, har mottatt offisielle brev som i praksis innrømmer at lik «har blitt rota bort» og at gravstedene ikke er registrert. Slektningene til de savna fortsetter å få avslag fra okkupantene på å iverksette kriminell etterforskning, eller de blir ganske enkelt informert om at det ikke finnes informasjon om deres slektninger i den eksisterende likhusdatabasen.
Slidstvo.info bemerker at russerne i disse dokumentene alltid hevder at eventuelle sivile dødsfall ble forårsaka av Ukrainas væpna styrker. Russland begynte å fremme slike løgner, til tross for overveldende bevis for det motsatte, tilbake i 2022. I slutten av mars 2022 publiserte for eksempel russiske propagandamedier en video der en ung kvinne som hevda å være fra Mariupol, gjentok Russlands mest grove løgner om Azov-regimentet som forsvarte Mariupol.
Kvinnen, som framsto ekstremt nervøs, prøvde til og med å hevde at ukrainske soldater på en eller annen måte hadde klart å bombe Mariupol fødesykehus 9. mars 2022. Mediazona oppdaget raskt at tre «intervjuer» med denne unge kvinnen alle var produsert av Russlands sikkerhetstjeneste, FSB. Statlige medier fikk tilsendt videoene og beskjed om å ikke oppgi kilden.
Hrytsiv var tydeligvis ikke involvert i letinga etter lik etter Russlands bombing av Mariupol Dramateater 16. mars 2022. Dødstallene der alene kan ha nådd 600, hvorav de fleste ofrene var kvinner og barn, samt eldre, sivile, som trodde at bygningens kjeller ville gi ly for russiske bomber. To massive bomber ble sluppet over teatret den dagen til tross for enorme skilt, på russisk, rundt bygningen med det ene ordet BARN. Det er mulig at Russland ikke ønsket at noen ukrainske krigsfanger skulle se antallet ofre, og området var absolutt et av de første som gjennomgikk masseriving , sannsynligvis for å skjule bevis på en forferdelig forbrytelse. Brutal likegyldighet til menneskeliv og korrupsjon spiller utvilsomt en rolle i at pårørende fortsatt ikke finner sine kjære. Samtidig har Russland all grunn til å forsøke å skjule det reelle antallet døde.
Serhiy Hrytsiv var et av de utallige ofrene for nok en metode som ble brukt for å prøve å skyve bort skylda for Russlands forbrytelser mot sivile. Innen 2023 hadde Russland begynt å iscenesette «rettssaker» mot ukrainske krigsfanger. Spesielt mot de som ble pågrepet mens de forsvarte Mariupol, og mesteparten av de første fant sted i ulovlige okkupasjons-«domstoler» i den okkuperte Donetsk- og Luhansk-regionen. Anklagene i den første av disse «rettssakene» pleide å dreie seg om drap og/eller mishandling av sivile, i henhold til artikler i Russlands straffelov. De eneste «bevisene» ble alltid levert av menn som kom med videoopptak av «tilståelser» som de tydelig har gitt under press. Siden den gang har Russland begynt å bruke andre anklager, inkludert anklager om «terrorisme» utelukkende basert på feilaktige og politisk motiverte «rettsavgjørelser» som erklærer regimenter eller bataljoner innenfor Ukrainas væpna styrker for «terrororganisasjoner». Som nevnt har det vært flere tilfeller der de samme krigsfangene har blitt utsatt for opptil tre slike falske «rettssaker» og fått tre dommer på opptil livsvarig fengsel.
Hrytsiv har bekrefta hvordan «tilståelsen» som ble brukt til å dømme ham til 27 (eller 25) års fengsel med maksimal sikkerhet ble framskaffet. I løpet av åra han var fanga ble han gjentatte ganger torturert.
Russerne brukte elektrisk strøm festa til kjønnsorganene hans; hengte ham opp ned; plasserte en plastpose med klor over hodet hans; dro ut negler, samt ham for brutale slag, noe som førte til brukne ribbein osv.
Han og de andre krigsfangene ble for eksempel utsatt for slik tortur, sier han, for å tvinge dem til å signere såkalte «tilståelser» om å ha drept sivile i Mariupol. Hvis du nekta, kasta de deg i ei straffecelle. «Før eller siden, etter tre måneder, når helsa di er nær ved å kollapse, signerer du den.»
Det kyniske absurde ved disse antatte «rettssakene» var at etterforskningskomiteen først ville bruke én krigsfange som antatt «vitne», og deretter som «tiltalt».
Det er verdt å merke seg at alle internasjonale observatører har fordømt Russlands bruk av falske rettssaker og systematiske tortur av krigsfanger og sivile. Serhiy Hrytsiv var en av de heldige som overlevde slik systematisk tortur, inntil Ukraina kunne sikre løslatelsen hans. Andre har blitt torturert til døde, og et stort antall sitter fortsatt fengsla.