Publisert på nettstedet Human Rights in Ukraine, 10. april 2026. Av Iryna Svachko,
Hundrevis av ukrainske kvinner er i russisk fangenskap. Vi snakka med lederen for Kharkiv-kontoret til KHPG (Kharkiv Human Rights Protection Group) , Tamila Bespala, om under hva slags forhold russerne holder kvinnelige fanger og hvilken hjelp kvinnene trenger etter at de har kommet hjem.
![© Depositphotos [kvinne, fanget] © Depositphotos © Depositphotos](https://khpg.org/files/img/1608824080.jpg)
Ifølge direktøren for Kharkiv Human Rights Group , Evhen Zakharov, er minst 30 kvinnelige militærpersonell og rundt tre hundre sivile ukrainske kvinner for tida i russisk fangenskap . Advokater fra Kharkiv Human Rights Protection Group tilbyr juridisk bistand i 127 saker som involverer kvinner, både fanger (hvorav 72 er i KHPG-databasen) og de som allerede har kommet hjem. Nesten alle som overlevde fangenskap vitner om dårlige forhold under fengsling, mishandling og tortur. I tillegg jobber våre advokater med 108 saker knytta til konfliktrelatert seksuell vold (CRSV), som involverer både kvinner og menn.
Funnene av et stort antall brudd på humanitærretten i russisk fangenskap er også bekrefta av internasjonale organisasjoner. FNs overvåkingsmisjon gjennomførte konfidensielle intervjuer med 725 løslatte ukrainske krigsfanger etter utvekslingene. Blant dem var 689 menn og 36 kvinner. 697 av dem (det er 96 %!) har fortalt om tortur eller mishandling mens de var i russisk fangenskap. 321 av 380 (84 %) løslatte sivile, som FNs høykommissær for menneskerettigheter gjennomførte konfidensielle intervjuer med, forteller også om tortur og mishandling. Minst 445 ukrainske krigsfanger (418 menn og 27 kvinner) og 168 fengsla sivile (121 menn, 46 kvinner og 1 gutt) ble utsatt for konfliktrelatert seksuell vold.
Russerne holder ukrainske kvinnelige fanger på forskjellige steder for fengsling, både på okkuperte områder og i Russland. Siden 2014 har de blitt tatt med, blant annet, til Donetsk SIZO «Izolyatsia» [isolasjon]. I de første åra av fullskala invasjonen passerte mange kvinnelige krigsfanger gjennom kvinnekolonien i Mariupol, Olenivka. Sivile innbyggere i de okkuperte områdene havna på en rekke uoffisielle steder for tortur, hvorfra de enten ble løslatt eller tatt videre, for eksempel til Belgorod SIZO og videre, dypt inn i Russland. I tillegg har KHPG-klienter på forskjellige tidspunkter vært eller er fortsatt i varetektsfengsler i Taganrog og Valuyki, og i kriminalomsorgskolonier i Kursk, Malaya Lokna (Kursk-regionen), Borisoglebsk (Voronezh-regionen), osv.
– Saker som involverer fanger kommer til oss i grupper, – sier Tamila Bespala. – Du tar på deg saken til en tjenestekvinne som har kommet tilbake fra fangenskap og ble torturert der. Du begynner å lete etter vitner til forbrytelsen, og i prosessen viser det seg at kvinnene som var i fangenskap sammen med henne også ble torturert. Interessant nok fortsetter nesten alle våre klienter som er kvinner i militærtjeneste som har blitt tatt til fange og seinere løslatt, tjenesten sin, ofte ikke i kampsonen lenger, men under tryggere forhold. Vi kommuniserer vanligvis med dem på nett, fordi de er et sted på vakt eller til og med ute i felten.
— Er de forholda kvinner holdes i fangenskap under, forskjellige fra hvordan menn holdes?
– Forholda kvinner holdes under er nesten de samme som på steder der menn sitter fanget. Det eneste er at noen steder – jeg sier ikke overalt – deler de fortsatt ut hygiene-produkter til kvinner. Men ikke overalt. En dusj, hvis det er én gang i uka, er luksus. I det vanlige livet vasker en kvinne seg to ganger om dagen for å føle seg ren, og om sommeren vil hun noen ganger dusje enda oftere. Og her – uansett hvor varmt, hvor tett eller hvor kaldt det er – må man vente ei uke. Det er vanskelig å forstå hvorfor slike forhold skapes.
Kvinner blir slått mindre enn menn. Men de blir fortsatt slått. Når de blir tatt med ut på tur, er batonger allerede rutine. Noen kvinner nevner ikke engang dette i en samtale med en advokat, fordi de slutter å oppfatte det som juling, som vold; det blir en så stor del av hverdagen for dem i fangenskap. Jeg fikk inntrykk av at kvinnelige vakter noen ganger behandler fanger enda mer grusomt enn mannlige vakter. Generelt forteller de som kommer tilbake fra fangenskap helt forskjellige historier: noen sier at de til og med fikk noe vitaminrikt (et eple en gang i måneden eller en løk).
Andre sier derimot at all maten deres var «smakløs». I tillegg oppfatter forskjellige mennesker de samme forholda forskjellig. Folk forstår ikke alltid at det som skjedde med dem er en forbrytelse. De sammenligner seg med andre ofre som hadde det virkelig ille. «Dette skjedde med celle-kameraten min, men alt er bra med meg!» Det er lettere for noen å ikke snakke, men så kommuniserer du med personen, og de åpner seg, og du hører fæle ting .. Generelt har folk ofte ikke et veldig høyt nivå av juridisk bevissthet. Og i fangenskap viskes ofte følelsen av ens egne grenser ut, og en person begynner å oppfatte tre slag på ryggen på en dag ikke som en forbrytelse, men som noe helt vanlig.
– Og hva med medisinsk behandling?
– De kan måle blodtrykk. Og gi noen ukjente piller. Dessuten vet ingen hva slags piller det er, ettersom fangene ikke får vite nøyaktig hva de blir behandla med. Det er all den medisinske hjelpen. Jeg hører ofte slike historier: de går inn i en celle, deler en pille i to og gir den til to kvinnelige fanger – «Denne er for magen din, og denne er for hodet ditt.» Jeg hørte dette veldig ofte fra mange klienter.
– Er det tilgang til gynekolog?
– Hvis vi snakker om kolonier eller varetektsfengsler, må en gynekolog undersøke fangene i løpet av den første fasen, den såkalte «mottakelsen» (i uoffisielle «torturkamre», er sjølsagt ikke dette ikke tilfelle). Men jeg kan ikke si om kvinnen vil få behandling hvis noe oppdages. Når det er et problem, blir det ikke løst. Det er verdt å merke seg at mange kvinner opplever at menstruasjonssyklusen opphører på grunn av stress, dårlige levekår og underernæring. Sykdommene i fangenskap er like for alle – smerter, soppsykdommer, og der det er seksuell vold, er det større problemer …
.
Konfliktrelatert seksuell vold (CRSV) er en alvorlig form for kjønnsbasert vold i krig og konflikt. Den rammer både kvinner, menn, jenter og gutter. Dette kan være voldtekt, seksuelt slaveri eller tvungen prostitusjon. Det kan også handle om tvungen graviditet, abort eller sterilisering. Tvangsekteskap er en annen form. Felles er at overgrepene skjer i sammenheng med en konflikt. I folkeretten regnes dette som krigsforbrytelser. Det er også definert som forbrytelser mot menneskeheten i Roma-vedtektene. I de mest alvorlige tilfellene kan slik vold også bli vurdert som folkemord. Det gjelder når handlingene påfører alvorlig skade, eller er ment å hindre fødsler i en bestemt gruppe.
— Hvor ofte rapporterer kvinner som kommer tilbake fra fangenskap om tortur og kriminelle handlinger?
– Mange kvinner synes kanskje det er vanskelig å snakke om sine opplevelser, men de kan fortelle hva som har skjedd med andre. Ikke alle forstår at trusselen om seksuell vold, å tvinge dem til å kle av seg foran vakter, også er seksuelle overgrep. Det finnes også historier om kvinner som blir tvunget til å ha samleie med vakter for på en eller annen måte å forbedre levekårene sine, for sigaretter, eller bare for mat. Og dette sier også mye om de forferdelige forholda ved fengslinga.
— Hvilke av stedene der kvinnelige fanger holdes er de verste?
— Definitivt — det er de uoffisiele stedene. De mest forferdelige tingene skjer der, både for kvinner og menn. Jeg sier ikke at det å være i et offisielt varetektsfengsel gir deg trygghet for at du vil overleve, at du ikke vil bli torturert, nei, de slår og dreper til og med der, men en mindre prosentandel. I tillegg er det jeg hører om Donetsk-«Izolyatsia» utafor enhver grense for behandling. Hva slags mennesker med sjuk fantasi jobber der!? Vi har klienter som har vært gjennom «Izolyatsia». Seksuell vold på dette stedet er bare noe helt vanlig.
— Hvordan jobber dere med kvinner som kommer tilbake fra fangenskap etter å ha opplevd tortur eller kriminalitet?
— Vi legger alle forutsetninger til rette for at en person skal føle seg komfortabel med å snakke, og tar hensyn til alle standarder. Generelt sett bør psykologer først jobbe med personer som kommer tilbake fra fangenskap – en profesjonell, trent og emaptisk psykolog. Det bør være et rikt utvalg her. Tilstedeværelsen av en psykolog hjelper ikke bare ofrene, men forenkler også arbeidet til advokater, politibetjenter og dokumentatorer.
– Hvilken utdanning bør slike spesialister ha?
— Dette handler ikke bare om å kjenne prinsippene i Istanbulprotokollen og ha de nødvendige sertifikatene. Konstant opplæring og øvelse er nødvendig. Medmenneskelighet og motivasjon spiller en stor rolle. Vi møter forskjellige ting. Noen av våre klienter kan ha problemer i forholdet til ektemennene sine etter fangenskap, mens andre kan ha alvorlig depresjon og til og med sjølmordstanker. Problemene er forskjellige, så det er behov for forskjellige spesialister og tilnærminger. Vi har en psykiater ansatt som trer inn når saken er veldig vanskelig.
– En person har kommet tilbake fra fangenskap, og det er kjent at hun overlevde tortur og CRSV. Dere klarte til og med å identifisere de mistenkte. Hva skjer så?
— Etterforskninga før rettssaken starter i retten. Det foreligger allerede dommer. I saker der jeg deltar som advokat, har det allerede blitt avsagt fem dommer. Riktignok alle in absentia. Forresten: En stor sak om torturkammeret i Kupjansk har nylig kommet for retten. Blant de 42 ofrene er det også kvinner. Saken handler blant annet om konfliktrelatert seksuell vold. Jeg skal representere de fleste ofrene. Men av de 18 tiltalte er det bare to som er i ukrainsk fangenskap. Bevisene er allerede samlet inn, og rettssaken vil bli avsluttet der.
– Men prøvelser drar ut i lang tid… En person må gjenta, om og om igjen, det de helst vil glemme.
Ja, det er sant at ikke alle er klare til å gå gjennom alle rettssakene til siste slutt. Ganske ofte nekter klienter å delta i rettssaker. Noen ganger kan du umiddelbart se at en person som i utgangspunktet vil snakke med deg nå, føle seg litt bedre, og så dra; -de vil ikke fortsette. Noen ganger er saken allerede behandla, datoen for rettsmøtet er kjent, og personen nekter å møte opp. Og det hender også at noen som følge av traumet de har opplevd begynner å misbruke alkohol eller narkotika … Da er det for seint for rettssaker. Alt dette vitner igjen om hvor nødvendig det er at kvinner som har gått gjennom fangenskap og tortur, får psykologisk rehabilitering og noen ganger hjelp fra en psykiater. Vi har slike spesialister, og vi jobber alltid sammen. De går sammen med advokater til avhør.
– Hvordan er det for deg, som kvinne, å jobbe med slike saker – om kvinner i fangenskap, om CRSV?
– Det er bedre nå, sjøl om jeg fortsatt kan bryte ut i gråt. Hvis vi trenger å ta en røyk med en klient, så røyker vi. Hvis hun vil gråte – gråter vi … Jeg har hørt slike fæle ting at ingenting overrasker meg lenger. Men likevel dukker det opp en ny sak, og du forstår ikke hvordan folk kan gjøre slike ting. Personlig synes jeg det er vanskelig å jobbe med saker som involverer barn, fordi jeg sjøl er mor. Det finnes saker der mindreårige i fangenskap ble seksuelt misbrukt. Det var spesielt vanskelig for meg i begynnelsen av fullskala-invasjonen. Da virket det som om psyken min ikke skulle tåle det: du kunne ikke sove eller spise. Nå er det lettere. Den vanskeligste saken handla om et fire år gammelt barn som ble torturert under okkupasjonen av Kherson-regionen.
— Hva har gjort mest inntrykk på deg, mens du har jobba med saker som involverte kvinner i fangenskap?
– Det var et tilfelle med en kvinne i betydelig alder, over 70 år gammel. Hun ble holdt i et torturkammer i fire måneder for å ha hjulpet partisanene. Hun ga dem mat. Hun ble regelmessig voldtatt i torturkammeret. Og til tross for alt dette anga hun ingen til okkupantene. Og det forbløffer meg også når man spør en kvinne: «Hvordan holdt du ut? Hva ga deg styrke?» Og jeg hører ofte svaret: «Tanken på barna mine!»