Publisert på nettstedet IStories, 6.april 2026. Av Sonja Savina, Egor Feoktistov. Redaktør Katya Bonch-Osmolovskaya
Mathew Dubron har skrevet ei bok om de to motstridende sidenes frivilliges perspektiver på krig og har fortalt IStories om hva han så i begge land.
Mathew Kyle Dubron, amerikansk statsborger, er en av personene på navn som IStories fant på lista over utlendinger som gikk gjennom Moskvas rekrutteringssenter for kontraktstjeneste. Han fortalte IStories at han også gikk gjennom en lignende prosess i Ukraina, sjøl om han aldri faktisk slutta seg til noen av hærene. Ifølge ham samla han informasjon til sin skjønnlitterære bok, «The Volunteers. En historie om den russisk-ukrainske krigen: Basert på sanne historier fra begge sider» utgitt høsten 2025. Boka følger historiene til to karakterer: en russisk soldat som dro i krigen for å tjene penger, og en amerikaner som verva seg til den ukrainske hæren.
Dubron er en tidligere militær som tjenestegjorde i USA og Israel. Han beskrev forskjellene han så mellom rekrutteringsprosessen i Russland og Ukraina — og mellom de to landa som er i krig generelt.
[Det vi vet om Mathew Dubron; Se etter intervjuet]
— Som amerikansk statsborger, hvorfor valgte du den russiske invasjonen av Ukraina som tema for boka?
— Først studerte jeg historie. Jeg mener det er det mest historisk viktige som har skjedd i det 21. århundre. Jeg mener dette ødelegger verdensordenen som ble etablert etter 1946–1947, med FN som gikk ut på at vi ikke invaderer land og at vi løser problemene våre gjennom mekling eller juridiske midler. Jeg vet at land har brutt dette tidligere, men vi har stort sett holdt oss til det. Og jeg mener at bruddet på det er en svært viktig historisk hendelse, og jeg ønsket å skrive om det som historiker.
For det andre vil jeg si at jeg var i en unik posisjon fordi jeg har tjenestegjordt i det israelske militæret, og i det israelske militæret har vi mange ukrainere og mange russere. Så jeg kjente faktisk folk på begge sider. Og det var der ideen til boka kom, som forteller hva en vanlig person går gjennom. Ja. Ikke misforstå meg. Jeg forsvarer ikke de kriminelle soldatene som de (russerne — red.) har, men jeg sier at det finnes vanlige folk som blir tvunget til å være der, og det suger. Og ukrainerne, på sin side, har du vanlige folk som bare vil hjem. Og jeg kan sympatisere med det nivået av soldatskap som soldat.
Jeg prøvde å nærme meg å skrive ei moderne bok i en historisk kontekst, og så innså jeg at tragedien og lidelsen som pågår ikke ville blitt godt fortalt i ei sakprosabok. Jeg innså at jeg ønsket å fortelle en mer personlig historie om krigen og knytte den mer til amerikanere.
— Hvordan samla du informasjonen for å skrive den delen av boka som forteller den russiske soldathistorien?
— 2022 var da jeg kom opp med ideen til boka og forskningen. Men det jeg ønska da jeg skrev boka — og jeg understreker at den er basert på sanne historier — var at jeg ikke bare ville være en idiot som fant på historier, eller så en YouTube-video og sa: «Ok, kult. Jeg vet nøyaktig hva som foregår her, folkens.» Nei. Jeg ville dra dit.
Fordi jeg har to pass og har venner fra begge sider, kunne jeg gå inn med et israelsk pass inn i Russland, bruke det amerikanske for å komme meg rundt i tilfelle det blir flagget eller at jeg fikk problemer, og så komme meg ut med et israelsk pass.
Jeg hadde allerede tittelen «the Volunteers» klar. Det viktige er frivillig krigsinnsats, så jeg dro til rekrutteringssenteret for å se meg rundt. Så jeg dro dit for en dag.
— Hva så du i rekrutteringssenteret i Moskva?
Det er nesten som et samlebånd, og boka min handler om det. Du går inn, setter deg ned, du snakker. Du får ett spørsmål — «hvorfor vil du være her?» Eh, penger. Å, ok. Kult. Ha det. Neste.
Hvis du erstattet alt der med AI, ville ingenting endre seg. De bryr seg ikke. Det sitter fire eller fem karer der, og det står en kø ved døra av folk.
Dessverre, når du er amerikaner der, spør alle deg hva du synes. Så jeg måtte holde det veldig, veldig pro-russisk. Jeg vil ikke ende opp som mange amerikanere som har blitt arrestert, inkludert to eller tre tidligere amerikanske marinesoldate. Derfor gir jeg alltid det offisielle svaret som «passer best inn».
Deres fysiske undersøkelsen er… Jeg visste ikke engang at jeg tok en fysisk undersøkelse. Jeg snakka litt med noen og gikk ut igjen.
De sjekker egentlig ikke ferdigheter og slike ting. Amerikanerne eller ukrainerne vil si, åh, du er programmerer. OK, vi kan plassere deg et sted og bruke ferdighetene dine. Mens ut fra det jeg så, virka det som om de (russerne — red.) egentlig ikke brydde seg i det hele tatt. De var bare sånn: å, en person, kult.
Da det viste seg at det var på tide å signere kontrakten sa jeg sa bare: «Å, jeg visste ikke at det skulle skje allerede i dag. Jeg vil se Russlands skjønnhet. Vi sees seinere. Jeg kommer tilbake». Og de var helt OK med det. De har så mange folk der. Det er ikke engang en bekymring for dem.
Siden jeg er amerikaner, ville de aldri stoppe meg fra å dra. Det visste jeg bare. Jeg tror ikke de ville forårsake en internasjonal hendelse denne uka. Så jeg klarte meg.
Jeg ble litt lenger for å avtale intervjuet. Jeg ønsket virkelig å intervjue noen som var på fronten. Så min venn, som jeg møtte gjennom mine israelske kontakter, klarte å avtale møtet med noen som var ved fronten (Dubron valgte å ikke avsløre intervjuobjektets navn — red.)
Jeg klarte også å få til et intervju med en person som mistet et veldig nært familiemedlem. Så jeg kunne spørre dem, hvorfor ble de med? Var det noen som ønsket det russiske imperiet tilbake? Er dette en veldig patriotisk person ? Er det en person som ville unngå straff . Og så sa de, penger. Og det var det karakteren i boka mi hadde som motivasjon
— Hvorfor bestemte du deg for å gå til rekrutteringssenteret hvis du ikke hadde noen intensjon om å kjempe?
Jeg ønska å få noe håndfast, slik at jeg kunne si «dette er sant». Jeg ville ikke bare skrive om det, jeg ønska å få tak i noen primærkilder, jfr. min historiske utdanning. Jeg ønska enten å være min egen primære kilde eller snakke med noen som var der.
Og mannen jeg snakka med, som var i fronten, meldte seg ikke inn gjennom et rekrutteringssenter. Han var medlem av en av de private militære «selskapene», og så endte han opp i hæren da disse ble organisert inn i den vanlige hæren.
— Hva overraska deg mest på de russiske rekrutteringssenteret?
Jeg ble veldig overraska over å se at det var en alt-i-ett-løsning. Du bare går inn, og samme dagen dagen skulle de dra. Jeg vet ikke om de gjør bakgrunnssjekker. Dette er galskap!
Jeg har tjenestegjort i IDF {Israel]. Det er hurtigbehandling av rekreutteringssøknader det også; «ja, han er bra, vi sverger». Men de må i det minste sjøl gå gjennom skuespillet.
Heller ikke i det russerne kaller eliteenheter, som er VDV og Morskaya Pekhota, får de ikke så mye trening. Fra en direkte kilde fra noen som har vært der, var treninga deres fire til seks uker. (Den russiske BBC Service har også rapportert at fallskjermjegertreninga under krigen bare har tatt et par uker — mens det før krigen ville ta 6 til 12 måneder å gjennomføre den grunnleggende treninga — red.).
I en eliteenhet i Israel trener du i 8 til 12 måneder før du i det hele tatt får lov til «å ta av støttehjula og ta en tur», mens i det amerikanske militæret er den raskeste veien for en spesialoperasjonssoldat fortsatt ett år.
Men det kan ha endra seg igjen, det har gått to år. Men i 2024 gjennomførte de en motoffensiv, så det må ha vært ganske mannskapskrevende i sammenligning.
— Hvorfor velger noen utlendinger — inkludert amerikanere — å gå til krig på Russlands side?
— Det er faktisk — jeg ville ikke sagt «vanlig» — men det skjer. Nummer én er russiske kvinner, mest sannsynlig, som en grunn til at de drar. Gutter liker jenter, og det er en historie like gammel som verdenshistorien.
Nummer to, jeg vil si at i deres tilfelle ville det vært… Jeg kan ikke snakke for alle andre, men jeg vil si at veteraner sannsynligvis vil føle seg litt svikta etter Afghanistans sammenbrudd og lignende. Og de føler seg sannsynligvis svikta av at visse sosiale ideologier ble pressa fram i det amerikanske militæret.
Og Russland hevder å være denne bastionen for en sterk kristen nasjon, men det de framstiller seg sjøl som og hva de egentlig er, er en annen verden. Og de sender folkene sine for å dø ved fronten når de har en enorm demografisk krise. Men jeg vil si at denne høyreorienterte kristne nasjonsideologien tiltrekker seg mange, vil jeg si, svært marginaliserte amerikanere og vestlige.
Og jeg vil si at folk fortsatt, spesielt i Vesten, forbinder Russland med kommunismen, som etterfølgerstaten til Sovjetunionen. Så det kan også tiltrekke seg folk fra venstresida.
— I boka din er en annen del av historien en amerikaner som kjemper for Ukraina. Hvordan samla du informasjonen til denne delen?
— Etter en måned i Russland dro jeg tilbake til USA. Jeg — igjen gjennom kontakter — arrangerte møter i Ukraina. Jeg dro til Lviv og Kyiv.
Jeg dro til rekrutteringsstedet i Kyiv i det gamle rådhuset. De ga meg nummeret til Den internasjonale legionen framfor regulære brigader, siden jeg er amerikaner.
Det jeg har lagt merke til i Ukraina, er at de bryr seg mye mer om ferdighetene til de enkelte. Forskjellen er at jeg så ukrainerne ta seg litt mer tid med rekrutter. Da jeg var der, snakka de med dem, noe jeg vet er sjokkerende sammenligna med den russiske sida av huset, men de ville vite litt mer om deg. Kanskje, jeg kan ikke si sikkert, plassere deg der du kan være best for det ukrainske militæret.
Jeg vil også si at det ukrainske (rekrutteringskontoret — red.) var mye mer optimistisk. Det russiske kontoret så ut til å være muligens det mest deprimerende stedet jeg noen gang har vært, og det inkluderer også et likhus. Alle der var litt i dårlig humør.
— Hva annet er annerledes med rekrutteringsprosessen i de to landene?
Ut fra det jeg så: (i Ukraina — red.) fikk de som meldte seg inn velge. Hvis du blir med og vil gå til 12. angrepsbrigade eller noe sånt, «Ok, kult. Vi skal sende deg dit». Å, 95. luftmobil. «Ok, kult.»
Jeg føler også at den ukrainske prosessen tar mer tid. Det tok fire til seks uker for amerikanerne jeg intervjuet, og de var faktisk sinte på grunn av det. Jeg møtte en amerikaner hadde reist over og var klar til å kjempe for Ukraina. Han gikk inn. De sier: «Vi ringer deg». Og han fikk ikke en telefon på seks uker. Han sa han nesten brukte opp alle pengene sine mens han venta.
Ukraina vil mest sannsynlig forsikre seg om at den frivillige ikke er etterlyst av Interpol eller noe lignende. (Den offisielle nettsida til Den internasjonale legionen for forsvar av Ukraina oppgir at en søknad vurderes av legionen og den aktuelle enheten i 4 til 6 uker — red.)
— Hvordan vil du beskrive stemninga i de to landene?
Den var veldig forskjellig.
Stemninga i Moskva var svært alvorlig (per begynnelsen av 2024 — red.). Det er propagandaplakater overalt for det de kaller «den spesiell militæroperasjonen». De bruker aldri begrepet (krig — red.), aldri. Jeg synes det er hysterisk at du snakker med noen der og liker «krig», og de sier nei, «kall det hva du vil». Hva vil du kalle det, kompis? Det er krig.
I Kyiv var folk fortsatt vennlige. Jeg gikk ved et uhell inn i noens hjem i stedet for en kafé og tenkte, jeg er så lei meg, jeg går ut. Og de sier: «Nei nei nei, bli og få litt te!»
Og jeg vil si at fortellingene som framstilles i Vesten på begge sider er feil, ut fra det jeg har sett.
Det var en fortelling om at «Ukraina bryter sammen», men jeg så ikke det i 2024. Jeg så en veldig målbevisst gruppe mennesker. Og det er imponerende. Fortellingen er også at «Russland bryter sammen», og det ser jeg heller ikke. I Russland ser jeg bare folk som er slitne. Og jeg vil si at de også er slitne i Kyiv, men det er håp. I Russland er det bare trøtthet. Jeg vil si det er den store forskjellen.
— Hva er motivasjonsforskjellen mellom de frivillige som kjemper for Russland og Ukraina, som du skrev om i boka?
Russernes motivasjon er som regel penger. Og dessverre tror jeg fra krigens begynnelse at de sanne troende (blant de frivillige — red.) på begge sider stort sett er borte — dessverre, fordi de har kjempet tappert. Ukrainere får fortsatt høykvalitets utenlandske frivillige, men de utenlandske frivillige kommer ikke for penger på ukrainsk side. De kommer p.g.a. vennene sine som allerede er der. De kommer fordi de vil hjelpe. De kommer fordi de er profesjonelle og sier: «Jeg tror på dette. Dette er en ekte kamp hvor jeg får bidra.» Og det var det jeg skrev om.
Men jeg prøvde ikke å gjøre russerne til stereotypier. Jeg prøvde ikke å lage ukrainske stereotypier. Jeg prøvde å gjøre dem så virkelige som mulig.
Amerikaneren var der på idealistisk grunnlag. Når folk døde, var det litt mer smertefullt, den typen påvirkning. Russeren verva seg for penger.
Men du må huske at de er mennesker. I det øyeblikket du begynner å nedverdige fienden din som en karikatur, eller i det øyeblikket du begynner å se på fienden din som bare ond, uten forståelse, vil du ikke gjøre det bra.
. Jeg tror at det å fortelle historien ut fra et humanistisk perspektiv gjør at man i større grad ser den vanlige ukrainske soldaten som et menneske, med egne erfaringer og følelser. Hvis man hele tida sier «å, disse russiske soldatene er elendige», så mener jeg det undergraver innsatsen til de ukrainske soldatene som har kjempa mot dem i fire år. Når russerne gjør framgang, hva sier det egentlig om dere? Det er ikke særlig rettferdig — det blir feil.
Så man må heller si: Ja, den gjennomsnittlige kvaliteten på soldater er bedre i Ukrainas favør. Men russerne har fortsatt stridsdyktige, med ganske solide avdelinger som presser på — og som til tider blir slått tilbake (av ukrainerne), noe som er imponerende i seg sjøl, for noen som har stått i kamp så lenge.
Jeg prøver ikke å si noe annet enn at krig er forferdelig, og det er trist at mennesker må være der. Alt sammen er en tragedie på et nivå som er vanskelig å forstå.
Familien min er en militær familie, men de fleste av dem er egentlig imot krig. For å få 18-åringer til å dra i krig, må de nesten bli hjernevaska — «dra og ha det gøy» . Men det er fordi de får det banka inn i hodet.
Du kan ha folk som har vært i ekstreme eliteavdelinger i Israel, USA eller Ukraina. De har gjort alle de «kule» tingene, men når de kommer tilbake og du spør dem: «Var det verdt å reise bort og ikke se familien din?» — så svarer de nesten alltid nei.