Publisert på nettstedet CEPA,30. april 2021. Av Hayla Coynash
Sju år seinere fortsetter russisk statspropaganda å utnytte tragedien i Ukraina.
De fleste propagandafortellingene Russland har brukt for å rettferdiggjøre annekteringa av Krim og krigen i Øst-Ukraina, kan spores tilbake til oransjerevolusjonen i 2004. Etter Euromajdan i 2013–14 ble de kraftig forsterket, og nivået ble så høyt at en leder for en statlig TV-kanal angivelig sa at det fikk den kalde krigens desinformasjon til å framstå som «barnelek».
Skildringer av den nye regjeringa i Kyiv som en «fascistisk junta», støtta av antisemittiske horder og som utførte folkemord mot russisktalende, møtte imidlertid på stor motstand. Framtredende ukrainske jødiske skikkelser publiserte helsides annonser i flere internasjonale aviser for å avkrefte slike påstander og fordømme russisk aggresjon. Ved flere anledninger kom jødiske eller andre etniske minoriteter med offentlige uttalelser der de tok avstand fra falske etniske grupper som hevda å være forfulgt.
Det fantes ytterligere uomtvistelige bevis for at fortellinga om «den utbredte fascismen i Ukraina» var tull. I mai 2014 fikk de to ukrainske høyreekstreme presidentkandidatene til sammen bare 2 % av stemmene. Sjøl om det absolutt finnes høyreekstreme grupper i Ukraina, og myndighetene ofte ikke klarer å reagere tilstrekkelig raskt og kontant på rasistiske eller homofobe angrep, er omfanget av problemet fortsatt lite.Likevel er det mye mer sannsynlig at saker om høyreekstreme grupper eller antisemittisme i Ukraina havner i overskriftene, enn tilsvarende saker fra Russland eller om Russlands tette bånd til høyreekstreme miljøer i Europa.
Med unntak av de baltiske landa, som kjenner Russlands metoder i informasjonskrig godt, har det internasjonale samfunnet vært altfor tregt til å innse hvor farlig russisk-støtta desinformasjon og propaganda er. Utgangspunktet har vært at mediemangfold er løsninga, og at restriksjoner betyr sensur.
Problemet er at folk flest ikke skjønner at de blir lurt, og derfor ikke tenker på å sjekke informasjonen de får – særlig hvis de ser på RT og tror det er en russisk versjon av BBC eller Deutsche Welle.
Det er sju år siden 48 mennesker døde under uroligheter og en forferdelig brann i Odessa. Flammene ulmet fortsatt da Russland begynte å framstille brannen som en massakre utført av ukrainske nasjonalister. Dette har fortsatt til tross for flere etterforskninger, utført av den tverrpolitiske 2. mai-gruppen , Europarådets internasjonale rådgivende panel og Høykommissæren for menneskerettigheter .
De har alle funnet ut at de tidligere urolighetene starta da ei stor gruppe pro-russiske aktivister angrep en fredelig marsj til støtte for ukrainsk enhet. Fra da av ble våpen brukt av begge sider, og seks mennesker ble drept. Nærmere kvelden dro pro-ukrainske aktivister mot Kulikove Pole-plassen med den hensikt å ødelegge en teltleir satt opp av pro-russiske aktivister.
Sistnevnte svarte med skuddveksling og molotovcocktailer fra taket og vinduene i fagforeningsbygningen. Alle uavhengige rapporter er enige om at med molotovcocktailer som ble kastet både mot og fra bygningen, er det umulig å fastslå kilden til brannen som forårsaket dødsfallet til 42 pro-russiske aktivister.
Det er tydelig at russiske statsmedier og politikere kjenner til funnene, siden de konsekvent bare trekker fram rapporter som kritiserer ukrainske myndigheter. Samtidig fortjener Ukrainas manglende evne til å gjennomføre ei ordentlig etterforskning kritikk – særlig fordi liv kunne vært redda hvis brannvesenet ikke hadde brukt 40 minutter på å slukke brannen.
Dekninga var selektiv fra start. Alle russiske videoopptak framstilte ukrainske «radikalere» som ansvarlige for de første opptøyene. Skyting og molotovcocktailer fra innsiden av bygningen ble ikke nevnt, og heller ikke de pro-ukrainske aktivistene som risikerte egen sikkerhet for å redde folk ut. I stedet viste opptakene en pro-ukrainsk aktivist som skjøt mot bygningen, uten å opplyse at det ble skutt tilbake fra vinduene, og at pistolen hans var ladd med løspatroner.
To år etter Europarådets rapport hevdet Vladimir Putin at «ukrainske nasjonalister drev forsvarsløse mennesker inn i fagforeningsbygningen og brente dem levende». Denne bevisst falske historien er siden blitt spredd globalt, blant annet gjennom godt finansierte utstillinger og nøye utvalgte «vitner» som tas med på turneer i europeiske land.
Det er en historie som har kosta enda flere liv, og mange av de unge mennene som meldte seg frivillig til å kjempe for de Kreml-støttede opprørerne i Øst-Ukraina, peker på den påståtte «Odessa-massakren» som årsaken.
Halya Coynash er medlem av Kharkiv Human Rights Protection Group og PEN Ukraina, og skriver om menneskerettigheter og mediespørsmål.