Publisert på nettstedet Human Rights in Ukraine, 24. april 2026 Av Halya Coynash
Victoria Kotliar var bare 24 år gammel da hun ble pågrepet av russerne og sannsynligvis torturert eller truet til å «tilstå» på video.
En russisk militærdomstol har dømt 26 år gamle Victoria Kotliar til 22 års fengsel for et angivelig drapsforsøk på den ulovlig innsatte «sjefen for fengselsvesenet» i det okkuperte Donetsk-oblast., som var ansatt i jobben av de russiske okkupantene. Til tross for at aggressorstaten hevder at dette var et terrorangrep, ville en slik person være et helt legitimt mål dersom et slikt angrep noen gang ble planlagt, og dersom Victoria, da 24, på noen måte var involvert.
Det er imidlertid like sannsynlig at den unge ukraineren ble bortført og torturert til å avgi en videoinnspilt «tilståelse» som høres ut som om den er lært utenat.
Victoria Kotliar (f. 02.03.2000) er fra Volnovakha, en by i Donetsk oblast som ble okkupert kort tid etter at Russland starta sin fullskala-invasjon av Ukraina i februar 2022. Som det stadig oftere skjer, er så godt som den eneste tilgjengelige informasjonen den som er gitt av den sørlige distriktsmilitærdomstolen i Rostov. Der gikk «rettssaken» [som vanlig…] for lukkede dører, men russiske statsmedier og okkupasjonskanalen Telegram , publiserte den unge kvinnens angivelige «tilståelse».
Det er merkelige hull i tiltalen, både med hensyn til informasjon og den ganske lange perioden som gikk mellom Kotliars påståtte overvåking av okkupasjonsfengselssjefen og det påståtte drapsforsøket. Ettersom informasjonen hun angivelig ga handla om personens normale rutine, kan den ha endra seg betydelig over et tidsspenn på flere måneder og en annen årstid.
Det hevdes at en uidentifisert tjenestemann fra Ukrainas sikkerhetstjeneste [SBU] hadde oppretta kontakt med Kotliar mellom 15. og 30. mars 2023. I løpet av denne kommunikasjonen med en «uidentifisert» SBU-tjenestemann skal Kotliar ha gått med på å hjelpe ham ved å samle inn og sende ham informasjon om russisk militært personell. På videoen sier hun «for penger», og dette er et standardelement i alle FSB-«tilståelser». Det skal «bevises» at personen har jobba for Ukraina, men under ingen omstendigheter må det være noen antydning om at de var drevet av kjærlighet til landet sitt.
Fra 5. til 30. august 2024 skal Kotliar ha overvåket sjefen for okkupasjonsfengselet, som i rapportene er beskrevet som en representant for de såkalte håndhevingsorganene i «Folkerepublikken Donetsk [DPR]». Hun skal også ha gått med på å forsøke å sprenge denne personen i lufta.
Mellom 20. og 23. oktober 2024 hadde Kotliar angivelig mottatt koordinatene til et gjemmested for en eksplosiv enhet og dratt dit for å hente den. Hun hadde deretter, angivelig, tatt den med hjem og begynt å endre utseendet dens slik at den ikke skulle bli oppdaga. Alt dette ble igjen påstått å ha skjedd etter instruksjoner fra den uidentifiserte SBU-tjenestemannen. Dette i likhet med videoen hun angivelig tok av hjemmet til okkupasjonsfengselssjefen og hans kjøretøy, som hun ga til SBU-tjenestemannen.
Hun skal ha tatt med seg sprengladninga den 25. oktober 2024 til kvartalet der denne «fengselssjefen» bodde og plassert den mellom en benk og en søppelbøtte. Hun detonerte den deretter med en fjernkontroll da fengselssjefen var svært nærme. Det skal ha vært en eksplosjon, men dette utgjorde ingen fare ettersom hovedladninga av sprengstoffet i ladninga var en imitasjon. Det var angivelig etter dette at Kotliar ble pågrepet.
Hvis det fant sted et slikt attentatforsøk på fengselssjefen, var det både berettiget og hadde som mål å sikre at han var målet. Dessverre er det også en mulighet for at dette var et av FSBs berykta opplegg eller «provokatsiya», og det forklarer hvorfor eksplosjonsinnretningen svikta.
Troverdigheten blir ikke bedre av den filmede «tilståelsen», at den blir spredt av det såkalte «DPR-forsvarshovedkvarteret», og at Kotliar ser ut til å lese opp noe hun har fått skrevet for seg.. Vi vet fra praktisk talt alle ofre som siden har blitt løslatt eller fått tilgang til en uavhengig advokat, at slike «tilståelser» vanligvis framtvinges gjennom tortur og/eller trusler. Det har vært flere tilfeller der slike videofilma «tilståelser» er svært forskjellige fra den endelige tiltalen. Derfor er den eneste tenkelige forklaringa at «tilståelsen» ble gitt under press.
Alt dette ble brukt til ulovlige anklager etter russisk lov mot en ukrainsk borger som i praksis var bortført av en okkupasjonsmakt. Kotliar ble anklaget for «involvering i en terrororganisasjon» i henhold til artikkel 205.4 § 2 i Russlands straffelov; for «en terrorhandling (artikkel 205 § 2a); for eksplosiver (artikkel 222.1 § 4) og for «forræderi» (artikkel 275). Russland har gjort det så godt som umulig å bo på okkupert territorium uten å ta russisk statsborgerskap, og gjør deretter slikt statsborgerskap om til et våpen, der Russland kaller dem «russere»; og reiser anklager som alene medfører straffer på 12–20 år.
«Rettssaken» ble holdt for Vitalij Viktorovitsj Mamedov , en person som har deltatt i flere dommer mot krim-tatarer og andre ukrainske politiske fanger. Den unge kvinnen ser ut til å ha hatt en advokat, men all informasjon er skjult, og det er uklart om dette var en advokat hun sjøl valgte eller en statsutnevnt person som kanskje bare var der «for papirarbeidet». Dommen er forferdelig: 22 års fengsel i en fengselskoloni med middels sikkerhet (den strengeste sikkerhetsgraden som er tilgjengelig for kvinnelige fanger) og en bot på 600 000 rubler [tilsvarer ca. 75 000 NOK. Oversetters merknad].
Dommen kan, og bør, ankes. Men det finnes ingen tegn på at en eneste slik «rettssak» har endt med frifinnelse. Russiske ankedomstoler gir, i beste fall, bare små reduksjoner i straffen. Victoria Kotliar er lagt til på Memorial Support for Political Prisoners Project-lista over andre ofre for forfølgelse. Dette gjøres når det er for lite informasjon til å muliggjøre den grundige analysen som går forut for anerkjenning av en politisk fange, men der politiske motiver virker svært sannsynlige.