Publisert på nettstedet marxistnet.se
Innledning
I det ungarske valget nylig (i april) vant opposisjonen en knusende seier over den korrupte statsministeren Viktor Orbáns Fidesz [1]. Men partiet som vant valget, Tisza, ledet av Péter Magyar, tilhører samme tradisjon som Fidesz – altså et nasjonalistisk høyreparti. Partiene fikk henholdsvis 53,2 % og 38,6 % av stemmene. Enda ett parti kom over sperregrensa på 5 %: det høyreekstreme (nyfascistiske) Mi Hazánk («Vårt hjemland»), som fikk 5,6 % og seks av de 199 mandatene.
Det ungarske parlamentet består dermed bare av høyre- og ytre høyre-partier. Ingen andre partier var i nærheten av sperregrensa. Den politiske arbeiderbevegelsen, der Sosialistpartiet (grunnlagt i 1989) lenge har vært størst, stilte ikke engang til valg.
Når det gjelder de politiske styrkeforholda, er Ungarn ekstremt – men samtidig typisk: I de østlige delene av Sentral-Europa er venstresida blitt marginalisert [2].
De to artiklene nedenfor viser dette tydelig. Den første handler om situasjonen generelt, mens den andre tar for seg Romania.
Martin F
[1] Ved valget samarbeida Kristdemokratiska folkpartiet med Fidesz i en valgallianse og fikk på den måten 8 mandater.
[2] Vi inkluderer her ikke de landene som vanligvis regnes til Sentral-Europa, men som tilhører de vestlige delene av regionen: Tyskland, Sveits, Østerrike.
Venstresida snart utradert i Sentral-Europa
Jean-Baptiste Chastand [Wien, regional korrespondent], Le Monde, 25. april 2026
Parlamentsvalget i Ungarn 12. april endte med et tungt nederlag for den nasjonalistiske statsministeren Viktor Orbán. Men valget bekrefta også en annen viktig politisk utvikling i Sentral-Europa: Venstresida er nærmest blitt utsletta. Péter Magyar, som beskriver seg sjøl som konservativ og EU-vennlig, vant valget etter å ha knust alle de tradisjonelle opposisjonspartiene.
Det ungarske sosialistpartiet, som har sittet i fire regjeringer siden 1989, kommer ikke til å være representert i det nye parlamentet som trer sammen 9. mai. For første gang siden kommunismens fall lot partiet være å stille til valg, for å øke sjansen for å slå Orbán. Den demokratiske koalisjonen, et parti som oppsto etter en splittelse i sosialistpartiet og ledes av tidligere statsminister Ferenc Gyurcsány, stilte derimot til valg, men fikk bare 1,10 % av stemmene – et ydmykende nederlag.
– I Ungarn er de progressive partiene generelt, men også liberale og grønne partier, i praksis i ferd med å forsvinne, sier Benedek Javor, tidligere medlem av Europaparlamentet for De Grønne.
Han mener likevel at det var riktig strategi av store deler av opposisjonen å ikke stille til valg.
– Det var den eneste måten å slå Orbán på, siden valgsystemet gir så store fordeler til vinneren, sier han.
Javor, som er nær medarbeider av Budapests ordfører Gergely Karácsony, peker på at den eneste opposisjonen til Magyars Tisza-parti i det nye parlamentet vil være Orbáns Fidesz og seks representanter fra Mitt Hjemland, et parti med røtter i nynazismen.
– Det betyr tre høyrepartier, innrømmer han.
Likevel håper han at «nye progressive partier kan vokse fram på sikt», særlig dersom Magyar gjennomfører en valgreform med større innslag av forholdstallsvalg. Samtidig spør han seg om det i det hele tatt finnes plass for progressive krefter i Ungarn, når venstresida er så svak i hele Sentral-Europa.
Og Ungarn er ikke et enkeltstående tilfelle. I Tsjekkia har det tidligere mektige sosialdemokratiske partiet stått utenfor parlamentet siden 2021. I Bulgaria forsvant sosialistpartiet, som har sittet i regjering seks ganger siden 1990, helt ut av parlamentet etter valget 19. april. I Slovenia mista Robert Golobs koalisjon – den siste regjeringa med venstreprofil – flertallet 22. mars, og 20. april kunngjorde regjeringa at den ville gå i opposisjon. Dermed ligger veien åpen for at den ultrakonservative Janez Janša vender tilbake til makta.
– Liberaliseringspolitikken fortsatte
– En ren katastrofe, sier Ernst Hillebrand, leder for den ungarske avdelingen av Friedrich Ebert-stiftelsen, en tenketank knytta til det tyske sosialdemokratiske partiet SPD.
Han kjenner politikken i regionen godt og mener at de gamle kommunistpartiene på 1990-tallet i stor grad lyktes med overgangen til sosialdemokrati ved å love å dempe virkningene av den framvoksende liberalismen. Men seinere mista de velgerbasen sin i to trinn:
– Da venstresida kom tilbake til makta, fortsatte den med liberalisering og privatisering. Dermed mista den først arbeiderklassen, som ble tiltrukket av mer nasjonalistiske og populistiske partier. Og da Fidesz i Ungarn og «Lov og Rettferdighet» i Polen kom til makta på 2010-tallet, mista venstresida også middelklassen i byene, som mente at venstresida ikke var i stand til å stå imot høyrepopulistene, sier han.
Ifølge Hillebrand er dette et dilemma for venstresida over hele Europa, men særlig tydelig i et Sentral-Europa preget av konservativ populisme.
Høyrenasjonalister har gjort demokratiene mer illiberale – og samtidig klart å føre en sosialpolitikk som har hjulpet enkelte grupper. Dermed er det den EU-vennlige høyresida som har klart å samle demokratiske velgere, enten de tidligere identifiserte seg med høyre eller venstre. Péter Magyar og Polens statsminister Donald Tusk er gode eksempler på dette. Tusk har riktignok gitt venstresida en viss plass i regjeringskoalisjonen som har styrt siden 2023.
Situasjonen er ekstra bitter for det europeisk sosialdemokratiet, fordi flere tidligere allierte har gått over til en nasjonalisme langt unna partienes opprinnelige ideer – og samtidig beholdt makta. I Slovakia kom Robert Fico, som fortsatt kaller seg sosialdemokrat, tilbake til makta i 2023 etter en rekke ultrakonservative og prorussiske uttalelser. I oktober 2025 ble han ekskludert fra Det europeiske sosialistpartiet. Partiet nølte lenge med å gjøre dette, fordi venstresida i Sentral-Europa har stadig færre representanter i Europaparlamentet.
Slutter å kalle seg «progressive»
Innvandring, mangfold og LHBTQ-rettigheter er viktige saker for venstresida i Vest-Europa, men de har aldri hatt samme betydning i de tidligere kommunistlandene – snarere tvert imot.
– De progressive partiene i regionen har blitt hardt angrepet i spørsmål om innvandring og LHBTQ, sjøl om de egentlig aldri har gjort disse temaene til hovedsaker, sier Benedek Javor.
Samtidig mener han at disse angrepene har ført til at partiene har mistet all troverdighet i nasjonal politikk, særlig etter flyktningkrisa i 2015 som splitta Europa.
I Romania er sosialdemokratene fortsatt landets største parti, sjøl om de ved valget i 2024 falt til 22 %. I fjor bestemte partiet seg for å fjerne ordet «progressiv» fra partivedtektene. Begrunnelsen var at partiet «ikke ønska å være et parti for politiske eksperimenter» eller bruke «importerte merkelapper».
Bulgarias tidligere president Rumen Radev, som vant stort i parlamentsvalget 19. april, stod også lenge nær sosialistene, men er nå tydelig motstander av likekjønnet ekteskap og ønsker strengere innvandringspolitikk. Det samme gjelder Kroatias venstrenasjonalistiske president Zoran Milanović.
I Sentral-Europa betyr krigen i Gaza langt mindre politisk enn i Vest-Europa, og venstresida lokalt sliter med å finne saker som kan mobilisere velgere. Ernst Hillebrand trekker likevel fram Polen som et positivt eksempel.
Der har venstresida «klart å komme tilbake til parlamentet gjennom en smart allianse mellom ei akademisk venstreside og den klassiske postkommunistiske venstresida». Denne alliansen, kjent som Lewica, sitter riktignok i Donald Tusks regjering, men sliter ifølge meningsmålinger med å komme over 10 %.
Sosialdemokrater og ytre høyre går sammen om å felle regjeringa i Romania
Fabien Escalona, Mediapart, 5. mai 2026
Den 5. mai støtta et flertall i Romanias parlament et mistillitsforslag mot regjeringskoalisjonen under Ilie Bolojan. Omtrent ti dager tidligere hadde det sosialdemokratiske partiet, i strategisk fritt fall, valgt å la sine ministre forlate regjeringa.
De rumenske sosialdemokratene ønsker for enhver pris å bli kvitt Ilie Bolojan, den liberale statsministeren i koalisjonen de sjøl tilhørte. Den 5. mai stemte partiets parlamentsmedlemmer og ytre høyre sammen for et mistillitsforslag mot regjeringa. Forslaget fikk 281 stemmer – det hadde vært nok med 233 for å felle regjeringa. Inntil videre tar regjeringa bare hånd om løpende saker i påvente av at ei ny regjering kan dannes.
Det sosialdemokratiske partiet (PSD) var altså en del av den koalisjonen som det nå har vært med på å felle. Den 23. april hadde de fire sosialdemokratiske ministrene forlatt regjeringa.
Mistillitserklæringa var bokstavelig talt et samarbeid mellom PSD og ytre høyre innafor «Alliansen for rumenernes enhet» (AUR), leda av George Simion. Den 28. april hadde representanter fra de to partiene, som sammen disponerer et flertall i parlamentet, i fellesskap lagt fram mistillitsforslaget som nå ble vedtatt. Og det var Petrisor Peiu, AURs gruppeleder i senatet og partiets nummer to, som formelt la fram mistillitsforslaget i parlamentet. PSD har dermed brutt den såkalte brannmuren mot ytre høyre.
– Dette samarbeidet mellom de to partiene viser at PSD [med bakgrunn i Ceaușescu-regimets kommunistiske nettverk] ikke kan regnes til venstresida, sier Sorina Soare, forsker i statsvitenskap ved universitetet i Firenze. – I fjor sørget dessuten partilederen Sorin Grindeanu for å fjerne adjektivet «progressiv» fra partiets vedtekter for i stedet å legge vekt på tradisjonelle verdier. Ironisk nok tilhørte de to som forhandla fram mistillitsforslaget for PSD og AUR, Marian Neacșu og Petrisor Peiu, det samme politiske partiet på 1990-tallet.
– PSD er framfor alt et maktparti hvor velgerne tradisjonelt finnes i de økonomisk mest utsatte regionene. Deler av denne velgerbasen har nylig gått over til AUR, og sosialdemokratene mister oppslutning. Det vi er vitne til nå, er at partiet kjemper for sin overlevelse, sier Sorina Soare videre.
«Kynisk forslag»
Mistillitsforslaget kritiserer statsministeren i hytt og pine for ikke å ha fått orden på de offentlige finansene, for altfor åpenlyst å ha planlagt børsnotering av statlige selskaper og for å ha forårsaket arbeidsledighet og redusert kjøpekraft.
– Det er et sammensurium, uten noe alternativt program, sier Silvia Marton, førsteamanuensis i statsvitenskap ved universitetet i București. – Parolen var: «Landet vårt er ikke til salgs». Det fungerer dersom man vil spille på nasjonalistiske strenger, men innebærer også en del problemer. De siste åra er det AUR som har spilt på dette, med alle de nasjonalistiske og rasistiske undertonene man kan tenke seg – vi er ikke til salgs til Brussel, til utlendinger, til jødene, til ungarerne …
Under parlamentsdebatten forsvarte statsminister Ilie Bolojan seg mot det han kalte et «løgnaktig, kynisk og kunstig» forslag. Han sa at han sto igjen med en arv i form av en katastrofal budsjettsituasjon, delvis på grunn av sosialdemokratene siden de hadde styrt landet i en tidligere storkoalisjon mellom 2021 og 2025. Han understreket også at de hadde gått med på en koalisjon som ikke etterlot noen tvil om den generelle retninga i hans politikk.
– Vi har begynt å ta tak i urettferdighetene og redusere de offentlige utgiftene. Og det forstyrrer lokale makthavere som ikke lenger kunne bruke statsbudsjettet som sin personlige pengebinge, sa statsministeren.
Med dette sikta han til de administrative og økonomiske nettverkene PSD har bygget opp, og som rammes av de pågående endringene. Derimot unnlot han å nevne at også den liberale leiren har sine lokale maktpersoner og kan anklages for samme sløsing med offentlige midler.
Den politiske situasjonen ser nå ut til å være like uklar og komplisert som tidligere.
Ifølge Silvia Marton minner AURs og PSDs taktiske framgang mest om en pyrrhosseier. Førstnevnte har fått større oppmerksomhet og mer plass på den politiske scenen, men partiets posisjon utafor systemet kompliseres også av samarbeidet med «systempartiet par excellence» [PSD]. Sistnevnte har brukt den metoden som ga mest gjenklang for å understreke at man skiller seg fra regjeringa, men å alliere seg med et «ekstremistisk, nasjonalistisk og konservativt» parti innebærer ingen løsning, og det anses fortsatt som utelukka at PSD skal kunne gå inn i ei regjering med AUR.
– Den sosiale konservatismen og nasjonalismen finnes i begge partier, og også hos de liberale, sier Silvia Marton. – Men det som hittil har vært tabubelagt, er prorussiske holdninger eller forsonlighet overfor Vladimir Putin, og dette har innebåret at det har eksistert en brannmur mot AUR i regjeringsspørsmålet.
Den politiske usikkerheten koster landet dyrt, med kapitalflukt og en valuta som raskt har tapt verdi mot euroen. Den europeiske union undersøker Romania for altfor store underskudd, og dette kan føre til at milliarder av euro i EU-fond blir blokkert.
– President Nicusor Dan forsøker nå å unngå nyvalg; AUR ligger altfor godt an på meningsmålingene, sier Sorina Soare. – Problemet er at alternative koalisjoner slett ikke er åpenbare, sjøl om det snakkes om en splittelse innen PNL [det store liberal-konservative partiet], der noen representanter er opptatt av å bevare alliansen med PSD.
PSDs europeiske partifeller virker ikke særlig bekymra over søsterpartiets opptreden. På X skriver sosialdemokratenes partigruppe i Europaparlamentet i Strasbourg at man støtter PSDs forsøk på å få i stand ei ny «stabil og troverdig proeuropeisk regjering». Uten å gå nærmere inn på de langsiktige konsekvensene av at brannmuren nå er brutt.
Oversettelse til svensk: Bjørn Erik Rosin
Lesetips
Artikkelsamling: Förkrossande nederlag för Viktor Orbán (20/4 2026)
Artikkelsamling: Ungern efter Orbáns valförlust (27/4 2026)