Publisert på nettstedet The Moscow Times, 18. mai 2026. Av Ivan Astashin
Politisk undertrykking i dagens Russland kan ikke sammenlignes med masseundertrykkinga landet opplevde tidligere i historien. Likevel fyller den samme funksjon: å skremme samfunnet og endre atferden til millioner av mennesker.
Mange opplever også at undertrykkinga blir stadig sterkere. Men tall fra menneskerettighetsmiljøer viser det motsatte: I over ett år har antallet nye politisk motiverte saker holdt seg på omtrent samme nivå — rundt 500 per kvartal.
I rapporten «Repression Barometer» for årets tre første måneder gjorde forskere fra «Memorials prosjekt for støtte til politiske fanger» det klart at russiske myndigheter ser ut til å betrakte dagens nivå av politisk motiverte arrestasjoner — som har stabilisert seg på rundt 500 per kvartal — som optimalt.
I et land med rundt 140 millioner innbyggere er det egentlig ikke spesielt mange saker. Til sammenligning opprettes det omtrent fire ganger så mange drapssaker i løpet av samme tidsperiode. Undertrykkinga rammer ikke flertallet. I 1937–1938 ble for eksempel mer enn 1,37 millioner mennesker arrestert i Sovjetunionen, som da hadde ei befolkning på 162 millioner, i saker knytta til «kontrarevolusjonær virksomhet», og omtrent halvparten av dem ble skutt.
Likevel spiller dagens undertrykking den samme rollen som masseundertrykkinga på 1930-tallet, ved å skape en følelse av at staten har en allmektig og straffende hånd som effektivt påvirker atferden til millioner.
Men hvorfor er den så virkningsfull når bare et lite antall mennesker faktisk blir straffa? Politiske straffesaker fungerer som et våpen for å skremme befolkninga, -ikke gjennom omfang, men gjennom uforutsigbarhet.
Hundretusener, kanskje millioner, skriver kommentarer på nettet som kan klassifiseres som «falske nyheter», «diskreditering» av de væpna styrkene eller «rettferdiggjøring av terrorisme».
Likevel åpnes det bare straffesaker mot et fåtall — og det er nettopp denne selektiviteten som gjør systemet så effektivt. Det er umulig å forutsi hvor grensene går for hva som er tillatt, eller når staten vil bestemme seg for å straffe noen.
Den samme logikken gjelder saker som handler om «ekstremistiske» symboler — en kategori som i dag omfatter alt fra logoer knytta til Aleksej Navalnyjs virksomhet til pentagrammer og regnbueflagg. I praksis finnes slike bilder på et stort antall kontoer i sosiale medier, men straffesaker åpnes bare i enkelte tilfeller.
Hver enkelt sak sender et signal. Formelt sett finnes det regler. Men i praksis håndheves de selektivt — og ingen kan være sikre på at de ikke blir de neste.
Staten har ikke kapasitet til å fengsle millioner av mennesker. Men det trenger den heller ikke. Det er mer enn nok å fengsle noen hundre på uforutsigbart vis for å skape inntrykket av at hvem som helst kan ende bak lås og slå.
Utforminga av lovene bidrar også til dette. De er ekstremt vage, og sjøl jurister kan ikke alltid beregne risikoen ved helt vanlige handlinger. For folk flest blir det tryggeste alternativet å ikke gjøre noe som helst, for å være sikre på å holde seg innafor lovens grenser.
Et godt eksempel er saker som gjelder «utenlandske agenter», der loven ikke forbyr privatpersoner å dele videre eller sitere innholdet deres uten en ansvarsfraskrivelse. Men på grunn av den nedkjølende effekten av et stadig økende antall restriktive lover, er folk redde for å sitere eller dele videre materiale fra slike «stemplede medier». Problemet forsterkes av at det finnes andre kategorier, som «uønsket» og «ekstremistisk», der det faktisk kan få juridiske konsekvenser å dele materiale. Mange velger derfor, av frykt for å krysse grensa, å holde seg helt unna.
Frykten griper først og fremst tak i de mest informerte og engasjerte menneskene — de som leser uavhengige nyheter og følger menneskerettighetsorganisasjoner. Bevisste på risikoen begynner de å uttrykke seg mer uklart, delta sjeldnere i offentlige diskusjoner og unngår å delta aktivt.
Ofrene for den uforutsigbare undertrykkinga er samtidig i stadig større grad vanlige mennesker som skriver kommentarer eller publiserer innlegg på Vkontakte, uten å forstå hvilken risiko de tar.
Sjøl om mediene — både statlige og uavhengige — bare dekker rundt en fjerdedel av alle hendingene spiller de en viktig rolle i å skape inntrykket av at undertrykkinga er omfattende. Absurde og åpenbart urettferdige saker får så stor oppmerksomhet at absurditeten i seg sjøl forsterker frykten for hvor uforutsigbar undertrykkinga er.
Innafor denne logikken framstår straffesaker mot offentlige personer som har forlatt landet — forfattere, skuespillere, bloggere, politikere og TV-programledere — som et eget arbeidsområde for sikkerhetstjenestene. Disse sakene har liten praktisk betydning: Nesten ingen av disse personene vil bli utlevert fra Europa, hvor de nå bor. Men sakene får enorm offentlig oppmerksomhet, noe som igjen bidrar til å skape en atmosfære av frykt. Hvis ikke engang kjendiser blir spart, hva kan da vanlige mennesker forvente?
Dermed trenger ikke moderne russisk undertrykking å utvikle seg til masseundertrykking i det hele tatt. Effektiviteten bygger på en kombinasjon av uforutsigbarhet og offentlig signalisering: De fleste sakene forblir nesten usynlige, men enkelte historier blir signaler til alle andre
.Hvis menneskerettighetsforkjemperne har rett, og myndighetene virkelig anser dagens nivå av undertrykking som «optimalt», kan det hende de mener at mer ikke er nødvendig. Det er ikke nødvendig å fengsle millioner for å skremme noen millioner til. Det holder å opprettholde en jamn strøm av saker og fra tid til annen vise samfunnet at hvem som helst kan bli den neste.