Publisert på nettstedet Posle, 19. mai 2026
Redaksjonell uttalelse fra Posle om nylige hendinger i Russland
I begynnelsen av mai så Putins regime ut til å stå overfor en perfekt storm: en fastlåst militær stillstand på fronten, økonomisk stagnasjon og en tydelig sviktende statlig evne til å takle kriser som spenner fra flom i Dagestan til et utbrudd av munn- og klovsyke i Sibir. Samtidig intensiverte Kreml nedstengninger av mobilinternett og utvida sikkerhetstjenestenes innsats for å stramme grepet om sosiale medier.
Enda mer slående var uvanlig kritiske uttalelser fra ellers Kreml-vennlige offentlige personer, inkludert videobloggeren Viktoria Bonya og rapperen Guf – et mulig tegn på økende frustrasjon i deler av eliten og blant segmenter av det russiske samfunnet som tidligere har vært politisk uengasjerte. Samtidig har vestlige medier vært fylt med rapporter om kollaps i Putins oppslutning og til og med spekulasjoner om en mulig konspirasjon mot ham. Putin sjøl har svart med gjentatte forsikringer om at begrensningene på internett er «midlertidige» og at krigen «går mot slutten».
Peker noe av dette mot ei reell krise for det russiske regimet?
Faktisk førte første halvdel av 2026 til økende inflasjon og en merkbar nedgang i levestandarden. Effektene av det noen økonomer har kalt «krigskeynesianisme» – vekst drevet av massive statlige utgifter – ser nå i stor grad ut til å være uttømt. I løpet av krigens to første år dobla andelen russere som tjente mer enn 1 000 dollar i måneden seg, fra 5 prosent til 10 prosent. Men departementet for økonomisk utvikling anslår nå en lønnsvekst på bare 2 prosent i 2026, under regjeringas offisielle inflasjonsmål på 5 prosent. Som følge av dette faller husholdningenes inntekter reelt sett.
Samtidig har det føderale budsjettunderskuddet fortsatt å øke, til 2,5 prosent – allerede langt over regjeringas planlagte tak på 1,6 prosent for året. Mens Kreml fortsetter å bruke milliarder av rubler på krigsinnsatsen, har det få muligheter til å tette gapet, annet enn ved å øke skatter og kutte i sosiale utgifter.
Den dypere økonomiske krisa undergraver myten om «Putins stabilitet», men den vil ikke nødvendigvis føre til masseprotester. Som på 1990-tallet, under de såkalte markedsreformene, da de fleste russere sleit med å få endene til å møtes, vil fall i levestandard trolig heller føre til økt politisk apati og passivisering.
I motsetning til Jeltsin-æraen er imidlertid årsaken til dagens vanskeligheter tydelig for alle: den pågående angrepskrigen i Ukraina. Angrep fra ukrainske droner, som har blitt særlig intense de siste månedene, gjør det umulig å ignorere krigens realitet – eller det faktum at Russland tydelig ikke vinner den. Gapet mellom Kremls virkelighetsforståelse og vanlige russere øker raskt.
Nylig uttalte Kreml-talsperson Peskov at tilbaketrekninga av den ukrainske hæren fra Donetsk-regionen ikke er et aktuelt forhandlingstema med Kyiv, men en forutsetning for slike forhandlinger.
Med andre ord: dersom Ukraina frivillig avstår deler av sitt territorium, vil ytterligere krav sannsynligvis bli stilt. Det er tydelig at Kreml ikke er interessert i en våpenhvile og planlegger en større offensiv i Donbas sommeren og høsten. Målet med denne offensiven er ikke bare militært, men også politisk – den er nødvendig for å overbevise Trump om at Russland fortsatt dominerer på slagmarken, og at USA derfor må øke presset på Kyiv for å tvinge det til å akseptere Kremls betingelser.
Putins plan viser tydelig en konflikt mellom hans personlige ambisjoner og det russiske folkets interesser. De russiske tapene ved fronten har nådd sitt høyeste nivå i år – for eksempel ble rundt 4 500 soldater drept bare i andre halvdel av april (totalt har minst 350 000 russere dødd gjennom de fem åra krigen har vart). Antallet sivile tap øker også som følge av ukrainske missilangrep mot militær- og energiinfrastruktur (sjøl om dette ikke kan sammenlignes med tapene på grunn av russiske angrep på ukrainske byer).
Økt undertrykking og myndighetenes forsøk på å begrense informasjonsflyten er et svar på den voksende misnøyen. Der regimet tidligere i stor grad nøt legitimitet som garantist for hverdagslig stabilitet, baserer det seg nå i stadig større grad på frykt for politi og sikkerhetstjenester. I denne forstand kan Putin være på vei mot en iransk modell, der et regime som ikke har flertallstøtte, beholder makta gjennom vold.
Når det gjelder stemninga i den politiske og økonomiske eliten, er de sjølsagt misfornøyde med den uendelige krigen, den økonomiske nedgangen, internettrestriksjonene og sikkerhetstjenestenes økende makt. Men i motsetning til ryktene som spres i enkelte vestlige medier, er det ikke en konspirasjon under oppseiling mot Putin.
Dette skyldes flere grunner. For det første gjør frykten for represalier eliten splitta og mistenksom. Det er verdt å minne om at antallet arrestasjoner av offentlige tjenestemenn har økt kraftig det siste året: dusinvis av ansatte i forsvarsdepartementet (inkludert flere tidligere vise-ministre under Sergej Sjojgu) er blitt arrestert, samt representanter fra andre etater. I 2024 tok transportminister Roman Starovojt sitt eget liv som følge av trusselen om arrestasjon, mens vise-minister for naturressurser Denis Butsaev flykta til USA. Flere framtredende forretningsfolk mistenkt for politisk illojalitet har mista både eiendom og frihet (for eksempel Vadim Moshkovitsj, eier av et av landets største landbruksselskaper).
For det andre er agendaen for og utsiktene til en slik konspirasjon uklare under de nåværende forholda, ettersom eliten ikke har noen felles, klar visjon om en alternativ utenrikspolitisk retning eller betingelser for å avslutte krigen.
Til slutt kan Putins forsvinning utløse storskala konflikter i den russiske eliten om kontroll over eiendom. Etter å ha ødelagt alle landets politiske institusjoner gjennom sine 25 år ved makta, har Putin sjøl blitt den eneste faktoren som opprettholder en relativ balanse mellom interessene i den herskende< klassen. Og det er derfor eliten frykter hans avgang mer enn fortsettelsen av hans destruktive militære eventyr.