Publisert på Istories, 20. mai 2026
Forfattere: Polina Uzhvak , Rina Nikolaeva Redaktør: Katya Bonch-Osmolovskaya
Etter å ha blitt løslatt fra fengsler i Russland, holdes ukrainske statsborgere praktisk talt fanget på ubestemt tid. IStories har klart å få snakke med dem.
Rundt tusen ukrainske statsborgere som har sonet dommer for kriminelle handlinger i russiske fengsler og skulle løslates, har endt opp i interneringssentre for utlendinger og til og med fengselslignende sentre beregna for lovbrytere. Fengselsstraffene forlenges stadig for disse ukrainerne. Menn presses til å signere militærkontrakter og gå i krig, mot Ukraina. De holdes under fengselslignende forhold, uten skikkelig medisinsk behandling og uten mulighet til å returnere hjem. IStories-journalister har snakket med ukrainere som holdes i russiske interneringssentre.
Navnene på personene har blitt endra på deres forespørsel av sikkerhetsmessige årsaker.
«Tiltalte kan bli deportert etter at militæroperasjonen er fullført.» Hvorfor Russland arresterer tidligere ukrainske statsborgere
Olhas fengselsstraff ble avslutta i januar 2026, men i stedet for å bli løslatt ble hun sendt til et midlertidig interneringssenter for utenlandske statsborgere i en av regionene i Sentral-Russland. Olha kom til Russland som tenåring og fullførte videregående skole og universitet der, men beholdt sitt ukrainske statsborgerskap. Da hun var på nippet til å bli løslatt fra fengselet, bestemte den føderale fengselstjenesten (FSIN) at oppholdet hennes i Russland var «uønska», og innenriksdepartementet bestemte seg for å deportere henne.
Å deportere utenlandske statsborgere etter fengselsstraffene er en vanlig praksis som også ble brukt i Russland før krigen, sier Oleksii Ladukhin, advokat hos «Every Human Being». Etter at fullskala invasjonen starta, ble direkte deportasjoner til Ukraina stansa. På grunn av dette tilbringer ukrainske statsborgere måneder og år i interneringssentre.
IStories har innhenta en rettskjennelse som forlenger varetektsfengslinga av en ukrainsk statsborger i et av slike sentre. Slik rettferdiggjør en russisk domstol ubestemt varetektsfengsling: «Omstendighetene som forhindrer deportasjonen av den administrative tiltalte er midlertidige; når den spesielle militære operasjonen (en offisiell eufemisme brukt i Russland for å beskrive den russisk-ukrainske krigen – red.) er fullført, kan den administrative tiltalte deporteres til sitt statsborgerskap.» Dette betyr i hovedsak ubestemt varetektsfengsling.
Ifølge Ladukhin pleide deportasjoner å ta omtrent to uker før krigen. Alt avhengte av om personen som ble deportert hadde gyldige dokumenter og i hvilken grad de samarbeida med myndighetene i mottakerlandet. «Domstolene forlenget ikke rutinemessig og i stort omfang varetektsfengslingsperioder, slik de gjør nå, fordi det var mulig å klage til Den europeiske menneskerettighetsdomstol over slik praksis», sier advokaten. «I 2022 endra situasjonen seg dramatisk. Verken vi eller våre kolleger fra andre organisasjoner har hatt en eneste sak der en domstol har avvist en anmodning fra innenriksdepartementet om å forlenge varetektsfengslinga av en ukrainsk statsborger.»
Russland bruker ukrainere som er utsatt for deportasjon som forhandlingskort. I mai 2025, under en storstilt «1000 for 1000»-krigsfangeutveksling, returnerte 120 sivile til Ukraina. Men blant dem var det ikke en eneste person som hadde blitt bortført fra de okkuperte områdene. I stedet sendte Russland tilbake de ukrainske statsborgerne de uansett skulle deportere: de som hadde sonet dommene sine i russiske straffekolonier og fanger fra Ukrainas Kherson-oblast som hadde blitt tatt til Russland i 2022.
«Ingen gir oss noe informasjon. Det er pinefullt. Folk er utbrente og desperate. Vi blir behandla som undermennesker. De sier at deportasjon er umulig, og at jeg blir sittende fast her til slutten av den «spesielle militæroperasjonen». Det sender frysninger nedover ryggraden min.»(Oleah,en ukrainsk statsborger arrestert i Russland etter løslatelsen fra fengselet)
I en samtale med IStories beskrev Mykhailo Savva, en ekspert ved det ukrainske senteret for sivile friheter, denne praksisen som «åpenbar svindel fra Russlands side».
Ikke mindre enn 1000 ukrainere sitter fanget i interneringssentre for utenlandske statsborgere over hele Russland, men det nøyaktige antallet er ukjent, sier Hanna Skrypka, en advokat i NGO-organisasjonen Protection for Prisoners of Ukraine. De internerte holdes i forskjellige russiske regioner, og i mange tilfeller har de ingen muligheter for kommunikasjon. De internerte IStories har fått snakke med, sier at det bare i Sakharovo-interneringssenteret (i Moskva oblast – red.) er det rundt 300 til 400 internerte ukrainere. Det er rundt 70 av dem i landsbyen Voronino i Smolensk oblast. Etter hvert som flere mennesker løslates fra straffekolonier, øker antallet internerte.
Olha har blitt holdt i senteret i over fire måneder. Ifølge henne har noen av menneskene der fått forlenga fengselsstraffen sin opptil sju ganger. «Ingen gir oss noen informasjon. Det er smertefullt. Folkene er utbrente og desperate. Vi blir behandlet som undermennesker. De sier at deportasjon er umulig, og at jeg blir sittende fast her til den «spesielle militæroperasjonen» er over. Det sender frysninger nedover ryggraden min», sier hun. Oleksii Ladukhin sier at en av personene som kontakta ham, hadde tilbrakt over tre år i «fengselet for utlendinger».
«Jeg skal dø her uten behandling.» Forholdene i varetekt
Sentrene der ukrainerne holdes er kun beregna på korttidsfengsling. Forholda der er ikke bedre enn i straffekolonier – og noen ganger enda verre. Matforsyning og tilgang til personlig hygiene og medisinsk behandling er svært mangelfull.
I en av regionene i Nord-Kaukasus er det ingen ledige plasser i interneringssenteret for utenlandske statsborgere, så ukrainerne som venter på deportasjon har blitt sendt til et fengselslignende anlegg (et «interneringssenter for personer under administrativ arrestasjon» – red.). «Det er et vanlig fengsel med et absolutt minimum av fasiliteter. Ingen tid utendørs, ingen medisinske fasiliteter – ingenting i det hele tatt. Ingen senger, bare køyesenger. En celle for fire personer. Utrygge og uhygieniske forhold. Ingen såpe, ingen tannbørster, ingen hygieneprodukter. Ingen leger. Matforsyninga er forferdelig. De installerte en dusj i april; før det måtte vi vaske oss i en vask», beskriver Mykola, en av de internerte.
Ifølge Mykola fikk han en markant økning i blodtrykket om vinteren; en ambulanse ble tilkalt, og sykepleieren som ga ham sprøyta var uforsiktig, noe som forårsaka en abscess. Mannen måtte fraktes til operasjonsstuen med ambulanse igjen. Han ble snart utskrevet, sjøl om såret ennå ikke var grodd (bildene er tilgjengelige for redaksjonen). «De sa at de ikke ville gi meg medisiner fordi jeg ikke har noen statlig helseforsikring. Jeg tilbød meg å kjøpe medisinene for mine egne penger, men de kasta meg bare ut av avdelinga. Såret blør fortsatt», sier mannen. De innsatte på anlegget får ikke medisinsk behandling, sjøl om noen av dem lider av helseproblemer som magesår, gastritt og høyt blodtrykk.
En annen person IStories snakka med, Yaroslav, beskriver lignende forhold ved et annet interneringssenter i en av Russlands sentrale regioner. Yaroslav ble løslatt fra et russisk fengsel i 2025 og har nå blitt holdt i interneringssenteret i fem måneder; cellekameratene hans har vært der i over et år. Senteret er overfylt.
«Ingen vet hva de skal gjøre med oss; det er ikke mer plass», sier Jaroslav. «Politiet henter inn nye folk. De blir sendt avgårde. ‘Ta dem dit dere vil’, sier de.»
Det er seks ukrainere i Jaroslavs celle. Bare én dusj for 30 personer. De innsatte har bare lov til å være ute (på en liten gårdsplass med høye vegger og en metallrist over hodet) i én time om dagen, og de har også lov til å bruke telefonen i bare én time om dagen. «Vi sitter bare fast her inne, innelåst», fortsetter Jaroslav. – «Vi ber dem om kanskje å la oss måke snø om vinteren, bare for å bevege oss rundt og strekke på beina.» Men nei, de sier at vi ikke har rett til å jobbe.»
Jaroslav er HIV-positiv og må ta medisiner hver dag, men politiet vil ikke gi ham medisiner: «Jeg kjemper [for å bli deportert til Ukraina] fordi jeg føler meg fanga. Uten behandling kommer jeg til å dø her.»
«Innelåst uten grunn, mens man venter på at noe skal skje.» Hvordan ubestemt varetekt fungerer
En gang i løpet av tredje måned blir ukrainerne tatt til en domstol som forlenger varetektsfengslinga deres, etter anmodning fra innenriksdepartementet. «Vi har en advokat; han forklarer alt helt tydelig [hvorfor varetektsfengslinga ikke kan forlenges på ubestemt tid], dommeren er enig med ham, går, kommer tilbake og beordrer likevel varetektsfengslinga forlenga med ytterligere tre måneder», beskriver Serhii, en av våre intervjuobjekter, den typiske prosedyren.
Oleksii Ladukhin forklarer at anker ikke framskynder utvisningsprosessen: «Ifølge det russiske påtalemyndigheten og de overordna domstolene er det ikke spesifisert noen grense i lovgivninga for antallet mulige forlengelser av varetektsfengslinger. Og dermed er det ingen brudd på loven.»
I 2025 skulle Serhii deporteres til Ukraina via Georgia, men georgiske grensevakter lot ham ikke passere fordi passet hans var utløpt. Det russiske innenriksdepartementet etterlot ham i et fengselslignende interneringssenter i en av Nord-Kaukasus-regionene, da det ikke var ledige plasser på det lokale interneringssenteret. Han har vært der i et helt år, etter at han ble løslatt fra fengselet.
I hans tilfelle prøver innenriksdepartementet og domstolene i det minste å følge formalitetene. Noen fanger er mer uheldige. Andriy, en annen ukrainer som for tida sitter i et utlendingsfengsel, fortalte IStories at ordren om å plassere ham der hadde utløpt i august 2025: «Jeg anka til administrasjonen og forklarte at jeg har blitt holdt her ulovlig. For at jeg skal kunne bli her, bør det være en rettskjennelse med en spesifikk frist. De forstår ikke. Jeg har anlagt søksmål til retten. Intet svar. Nok et søksmål til påtalemyndigheten. Intet svar. Jeg ringte dem. En aktor kom hit høsten 2025 og sa at de ville se på det. De ser fortsatt på det.»
Den europeiske menneskerettsdomstolen har avgjort at det å holde personer i varetektsfengsler for utenlandske statsborgere over lengre tid utgjør et brudd på artikkel 5 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen, som forbyr ulovlig innesperring, forklarer Oleksii Ladukhin. «Fengsling er tillatt når de faktisk gjennomfører deportasjonen, når myndighetene tar aktive og gode skritt for å implementere den: overføre dokumenter, koordinere sted og tidspunkt for deportasjonen og gjennomføre forhandlinger. Hvis prosessen har stoppa opp, kan ikke en person varetektsfengsles på ubestemt tid. Dette er et alvorlig brudd på deres rettigheter», sier han.
«Det er veldig vanskelig: å være innelåst uten grunn og vente på hva som skjer,» betror Serhii. «Familien min i Ukraina har problemer; jeg vet ikke om jeg noen gang vil se dem igjen. Det er veldig vanskelig mentalt. Fengselsmurene kveler deg, og hele situasjonen føles total håpløs og overveldende.»
«Når de er lei, vil de melde seg som kanonføde.» Krigsrekruttering i interneringssentrene
Alle våre intervjuobjekter bemerker at de tidligere fangene – og først og fremst de som hadde bodd i de nå okkuperte områdene i Ukraina før de kom til Russland – blir rekruttert til å kjempe mot sitt eget land. «Vi hører at den generelle ideen er at ‘la oss holde dem innelåst, og når de er lei, vil de melde seg til den ‘spesielle militæroperasjonen’ som kanonføde», sier Jaroslav, som har blitt holdt i interneringssenteret i seks måneder, etter den offisielle løslatelsen.
I et interneringssenter i en av regionene i Sentral-Russland sitter det personer som har venta på utvisning i over halvannet år, fortalte to ukrainere til IStories. Ifølge dem var den eneste måten å for disse fangene å komme seg ut, er ved å signere en militærkontrakt med Forsvarsdepartementet og gå til krig mot Ukraina.
«Gutta holder bare på å miste forstanden av håpløshet og har ingen utvei i sikte, og de er til og med klare til å signere militærkontraktene.»
Andriy, vår intervjuobjekt som blir holdt i det kaukasiske fengselslignende interneringssenteret, bekrefter: «Det er instruksjoner ovenfra om å tilby [militærkontraktene]. Akkurat nå mister gutta forstanden av håpløshet og ser ingen utvei i sikte, og de er til og med klare til å signere kontraktene. Men i det fengselslignende interneringssenteret får de ikke engang den muligheten. I [en annen region] har folk blitt tatt ut for å kjempe i den ‘spesielle militæroperasjonen’; et par personer dro da jeg var der.»
Ikke alle ukrainerne som IStories har intervjua ønsker å returnere hjem. Mange menn er sikre på at de vil bli tvangsmobilisert, uten å få lov til å se familiene sine, når de kommer tilbake. De som ikke ønsker å returnere til Ukraina prøver enten å søke asyl i Russland, søker om russiske pass eller ser etter muligheter til å reise ut via et tredjeland på invitasjon fra familien eller for å jobbe, men alt de får er forlengelser av varetektsfengslinga.
«Han var ikke engang syk før, men nå er han ufør.» Skjebnen til de som har stranda ved den russisk-georgiske grensa.
Menn som ikke ønsker å returnere til Ukraina, viser til konsekvensene av massereturen i august 2025, da Ukraina organiserte evakueringa av sine borgere som hadde stranda i en kjeller på den russisk-georgiske grensa gjennom Moldova.
Litt om den Den humanitære krisa ved den russisk-georgiske grensa sommeren 2025:
Russiske myndigheter har brukt grenseovergangen Verkhniy Lars–Daryali til å deportere ukrainere siden minst 2023. Overgangen brukes til å deportere personer som har sona ferdig straffene sine i Russland og blitt løslatt, samt innbyggere fra de okkuperte områdene som av ulike grunner blir ansett som «uønskede».
I starten lot Georgia noen av de deporterte ukrainerne slippe inn i landet, men senere begynte myndighetene kun å tillate dem å reise i transitt videre til Moldova. I juli 2025 slutta dessuten Moldova å ta imot deporterte personer uten gyldige pass.
Som følge av dette «strandet» rundt hundre mennesker i en kjeller på grensa mellom Russland og Georgia. For å rette oppmerksomheten mot situasjonen sin begynte de å protestere og gikk til sultestreik.
Til slutt klarte Ukraina å organisere evakuering for de fleste av dem. 65 ukrainere vendte hjem, mens ytterligere 22 valgte å ikke gjøre det.
Noen dager seinere dukket det opp rapporter om at de som hadde returnert ble sendt til TCR-er (territoriale rekrutteringssentre, et ukrainsk navn for militære vervekontorer – red.) etter tre dagers karantene. De som ble ansett som skikka til tjeneste ble mobilisert. Hanna Skrypka («Protection for Prisoners of Ukraine» ) bekrefta overfor IStories at 40 av de 65 hjemvendte var blitt mobilisert.
«Protection for Prisoners of Ukraine» publiserte et åpent brev der de oppfordra Forsvarsdepartementet og Ukrainas sikkerhetstjeneste, samt andre ukrainske myndigheter, til å vurdere å endre returprosedyrene. For eksempel ba de om å la folk få møte familiene sine og motta medisinsk og psykologisk hjelp ved retur. Ifølge Skrypka har de ikke mottatt noen reaksjon på dette brevet.
For tida befinner 19 av de som nekta å returnere til Ukraina i august 2025 seg i gråsonen ved grensa. De bor fortsatt i en kjeller uten vinduer og er helt avhengige av veldedige organisasjoner som av og til bringer dem mat og humanitær hjelp.
«Det er et betongrom uten ventilasjon. Vi vet ikke når den neste matforsyningen kommer, så vi må stadig spare mat. Det har vært perioder der vi har tilbrakt ei hel uke uten mat», sier Oleksii, en ukrainsk statsborger som har bodd i kjelleren i nesten et år.
Den georgiske avdelinga av Røde Kors fortalte ukrainerne at hjelpeprogrammet for dem var avslutta. Avdelingas assisterende generalsekretær, Kakha Mamuladze, har bekrefta overfor IStories at programmet ble lagt ned i desember fordi internasjonale givere hadde slutta å finansiere det. Organisasjonen «Tbilisi Volunteers», som støtter ukrainere i Georgia, kan ikke operere fritt på grunn av Georgias nylig innførte lov om «utenlandske agenter» og er tvunget til å finne nye løsninger for å fortsette å hjelpe de som har stranda ved grensa, sa Maria, lederen.
Det alvorligste problemet er mangelen på medisinsk behandling. En mann ble ufør mens han satt fast ved grensa. Han fikk en øyeinfeksjon, og de andre kjellerbeboerne prøvde å ringe en ambulanse. De hadde fått kontakt med det ukrainske konsulatet, men det kom ingen hjelp på flere uker. «Da vi klarte å få ham til sykehuset, var alt legene kunne gjøre å fjerne øyet hans. Han var ikke engang syk før, men nå er han ufør. Hva slags medisinsk behandling er dette? Vi har ikke engang smertestillende for hodepine og tannpine, for ikke å snakke om de av oss som trenger mer alvorlig behandling eller medisiner», sier Oleksii.
Blant de som er i kjelleren er det personer med hepatitt og hiv. De trenger daglig behandling, men det er svært vanskelig å få tilgang til. «Antiretroviral terapi [behandling av HIV/AIDS] er ikke tilgjengelig reseptfritt, og det georgiske hiv-omsorgssenteret kan ikke gi medisiner til uregistrerte pasienter. Men de kan ikke testes ved grensa. Vi har klart å finne en måte å levere medisinene på flere ganger, og vi håper vi kan gjøre det igjen snart», sier Maria fra Tbilisi Volunteers.
I november 2025 besøkte Andriy Bilyk, en representant for den ukrainske ambassaden i Georgia, ukrainerne som var igjen i kjelleren. Han forklarte at konsulatet teknisk sett kunne utstede de nye passene for dem. Men dette ville kreve godkjenning fra det ukrainske justisdepartementet samt innenriksdepartementet og Ukrainas sikkerhetstjeneste (et opptak av møtet er tilgjengelig for IStories). En måned seinere sendte ambassaden godkjenningsdokumentet til kjelleren, men på det tidspunktet hadde ikke Ukrainas sikkerhetstjeneste utstedt pass til noen av disse borgerne.
Pavlo har vært i kjelleren i nesten et år. Han sier at han allerede har mista håpet om å få passet sitt og drar. «De gir oss hele tida et eller annet for å få oss til å la dem være i fred. To eller tre uker går, og vi begynner å ringe og skrive til dem igjen. Jeg lurer på om jeg nå har en kroppsvekt på over 50 kilo. Jeg føler meg forferdelig. Det er ikke luft her; vi bare kveles. Det eneste som gjenstår å gjøre er å skyte meg sjøl – jeg vet ikke hvilken annen utvei som finnes.»