Publisert på nettstedet The Insider, 5. juni 2026. Av Berta Shapiro
Det viktigste målet på inntektsulikhet – Gini-koeffisienten – har nådd sitt høyeste nivå i Russland siden 2007. Fra myndighetenes perspektiv i Kreml imidlertid resultatene helt annerledes ut: Rosstat endra sin metode for å beregne ulikhet, ved å ta hensyn til skatter og regionale kostnadsforskjeller. Som et resultat kommer tallene nå så nært som mulig ulikhetsmålet som Vladimir Putin satte for 2030, sjøl om det virkelige gapet mellom rik og fattig faktisk ikke har blitt mindre.
To Gini i én flaske
Ulikheten i Russland har økt for tredje år på rad. I 2025 oversteg inntektene til de rikeste 10 % inntektene til de fattigste 10 % med nesten 17 ganger. Samtidig har hovedindikatoren – Gini-koeffisienten– nådde 0,422, noe som tyder på store sosiale forskjeller i samfunnet.
Rosstat publiserte ikke dette resultatet umiddelbart. I mars fjerna de Gini-indeksen fra årsrapporten uten forklaring. En måned seinere annonserte de en ny metode, samtidig som de publiserte begge indikatorene samtidig. Det nye tallet viste seg å være mye lavere – 0,375 – og for øvrig nesten nøyaktig på målet det tallet som et dekret utstedt av Vladimir Putin i 2024 hadde satt for 2030 (0,37).
Fram til nå har Rosstat beregna Gini-koeffisienten ved hjelp av den klassiske metoden som brukes over hele verden. Prinsippet er enkelt: inntekten før skatt til alle borgere tas med i beregninga, folk rangeres fra de fattigste til de rikeste, og graden av inntektsulikhet beregnes deretter matematisk. Denne metoden tar ikke hensyn til hvor mye skatt en person faktisk har betalt – sjøl om de velstående i Russland nå betaler mer, også i prosent – og den tar heller ikke hensyn til at den samme mengden penger kan kjøpe mer varer og tjenester i én region enn i en annen.
I Kremls nye versjon tas det derimot hensyn til skatter. I stedet for bruttoinntekt bruker beregninga det beløpet som gjenstår etter at skatt, pensjoner og sosiale ytelser er tatt i betraktning. Siden Russland innførte et progressivt skattesystem i 2025 og lavinntektsgrupper mottar diverse fradrag, reduseres gapet matematisk.
Regionale priser er også lagt til i beregninga, noe som betyr at kjøpekraftsforskjellene mellom for eksempel Moskva og Lipetsk er tatt med i beregninga. Kort sagt, inntektene i rikere regioner «bringes nærmere» gjennomsnittet.
Resultatet er et gap på 0,047 poeng mellom de to metodene for samme år. Med den klassiske metoden økte koeffisienten med 0,012 poeng mellom 2024 og 2025. Den nye beregningsmetoden gjorde det imidlertid mulig å «forbedre» indikatoren med et beløp som ville tatt oppover fire år å oppnå gjennom faktiske tiltak for å redusere ulikhetsnivået på landsbasis.
Rosstat har ikke forlatt den klassiske beregninga, og fortsetter å publisere begge tallene. Spørsmålet er hvilket tall som vil bli brukt i offisielle rapporter og i vurdering av implementeringa av Mai-dekreter. [«Mai-dekretene» er en serie omfattende presidentordrer og forordninger som Russlands president Vladimir Putin begynte med i 2012. Og seinere har disse blitt fult opp med ujamne mellomrom. Dekretene inneholder vidtrekkende målsettinger og nasjonale handlingsplaner for Russlands økonomiske, sosiale og demografiske utvikling. Oversetters merknad]
Bakgrunnen til den nye metodikken finnes ved Moskvas høyere økonomiske skole [HSE]. I april presenterte ekspertene sin beregningsmetode i en rapport med tittelen «Regionale estimater av inntektsulikhet basert på skattestatistikk og mikrodata fra inntektsundersøkelser». De foreslo å kombinere Rosstats utvalgsundersøkelsesdata med regionale data fra den føderale skattemyndigheten om inntekt fra arbeid, sjølstendig næringsvirksomhet og eiendom.
Som forventa ga den nye formelen et lavere resultat: i 2023, ifølge HSE-beregninger, var Gini-koeffisienten på 0,38, mens Rosstats offisielle tall under den klassiske Gini-metoden var 0,405. Den internasjonalt anerkjente Gini-koeffisienten har sjølsagt en streng beregningsalgoritme, og ved å endre den lager Rosstat på snedig vis en annen indikator.
Gini-koeffisienten har en streng beregningsalgoritme, og ved å endre den lager Rosstat på snedig vis en annen indikator.
Hvorfor er dette viktig? Putins dekret fra mai 2024 setter eksplisitt et mål om å redusere Gini-koeffisienten til 0,37 innen 2030. Med den klassiske beregninga framstår dette målet som uoppnåelig, ettersom indeksen for Russland ikke bare er høy, men også har steget siden 2023.
Den nye metodikken løser problemet elegant: uten å endre virkeligheten kan myndighetene endre målestokken. Med de reviderte dataene er tallet 0,375 allerede nesten på målnivået på 0,37. Oppgaven er praktisk talt oppnådd.
Til sammenligning økte koeffisienten under den klassiske metoden fra 0,405 til 0,422 de siste tre årene. Hvis denne trenden fortsetter, vil den nå 0,458 innen 2030 – langt over målet.
Hvorfor den nye metodikken ikke gjenspeiler virkeligheten
Som med fattigdomsstatistikk, gjør endring av metoden for beregning av Gini-indeksen det mulig å vise «forbedring» uten noen reell endring i borgernes velvære. Ved første øyekast kan det virke som et skritt framover å ta hensyn til skatter og regionale priser, men de velstående tjener mange ganger mer enn de fattige før skatt, og ingen progressiv skatteskala, uansett hvor bratt den er, kan eliminere dette gapet.
Ifølge Rosstats egne data var den gjennomsnittlige månedsinntekten til de rikeste 10 % av russerne i fjerde kvartal 2025 289 800 rubler. Den gjennomsnittlige inntekten til de fattigste 10 % var 16 700 rubler – en 17-dobling av forskjellen. Etter at skatt er betalt og overføringer er mottatt, blir forskjellen mindre, men den er fortsatt enorm.
Å endre metoden for beregning av Gini-indeksen gjør det mulig å vise «forbedringer» uten noen reelle endringer i innbyggernes inntekter.
Å ta hensyn til regionale priser er også en tvilsom innovasjon. Prisene på brød, melk og medisiner varierer ikke så dramatisk på tvers av de fleste regioner som justeringa tilsier. Enda viktigere er det at fattige mennesker allerede bor i lavinntektsregioner, og å ta hensyn til regionale priser øker ikke kjøpekraften deres. Formelen om at «samme beløp kan kjøper mer varer i en landsby enn i Moskva» fungerer bare for de som faktisk har penger til å bruke på luksusvarer. Fattige mennesker har rett og slett ikke det, noe som betyr at de i alle regioner har råd til omtrent den samme minimale kurven med varer og tjenester.
Igjen har metodikken endra seg, men folk har ikke blitt rikere. Hvis noen tjente 20 000 rubler i måneden før, tjener de fortsatt 20 000 etter at den nye beregninga ble innført. Verken skattereformen eller den «regionale koeffisienten» har gitt dem ekstra penger i lomma.
Den nye metodikken er dermed ikke en «forbedring av statistikken», men ei endring i måleinstrumentet, ei endring som gjør det mulig å presentere målindikatorer uten å endre den reelle tilstanden. Dette er nøyaktig den samme logikken som ble brukt på «fattigdomsgrensa» i 2021: endre definisjonen, og det ønskede resultatet dukker opp.
I motsetning til offisielle påstander om at ulikheten synker, viser en analyse av Rosstat-data det motsatte. I 2025 ble velstående russere rikere mye raskere enn de fattige, og gapet mellom dem fortsatte å øke.
Hvis man ser på fordelinga av all pengeinntekt i landet, blir det tydelig at inntekten flyttes i favør av de rike. I 2025 sto de rikeste 10 % av russerne for 30,8 % av all inntekt , opp fra 30,3 % året før. Samtidig forble andelen som mottok de fattigste 10 % uendra, på bare 1,9 %.
Eksperter peker på to hovedårsaker til den akselererende lagdelinga. Den første faktoren er høye renter. Sentralbankens stramme pengepolitikk har økt inntektene fra bankinnskudd og finansielle eiendeler, noe som først og fremst kommer de som allerede har sparepenger til gode – det vil si mer velstående borgere. For det andre har lønnsveksten vært ujamn på tvers av sektorer, og lønningene i godt betalte bransjer stiger raskere enn i offentlig sektor, der mange av Russlands fattigste jobber.
Hvordan kan man ellers måle ulikhet?
Den inntektsbaserte Gini-indeksen er ikke den eneste måten å måle ulikhet på. Det finnes også forbruksdata, som måler hvor mye penger ulike befolkningsgrupper faktisk bruker. Disse tallene viser lavere nivåer av ulikhet. Ifølge en undersøkelse fra Bank of Russia utført i 2024 – den nyeste studien de publiserte – var median månedlig utgift per person blant de fattigste 10 % av husholdningene 13 094 rubler, sammenligna med 52 633 rubler blant de rikeste 10 % – et firedobla gap. Når det gjelder inntekt, er gapet for de samme gruppene seksdobla.
Forskjellen er enkel nok å forklare: velstående mennesker sparer en betydelig andel av inntekten sin. I 2024 hadde bare én av fire husholdninger i den fattigste gruppen mulighet til sparing; i mellominntektsgruppa hadde annenhver husholdning det; og blant de rikeste 10 % praktiserte tre av fire husholdninger sparing. Dette betyr at tre fjerdedeler av de fattigste husholdningene lever uten en økonomisk buffer – enhver uventa utgift, sykdom eller tap av jobb betyr umiddelbart ei krise. Det mindre gapet i forbruk er ikke bevis på lavere ulikhet, men bevis på at de rike har valgmuligheter mens de fattige ikke har det.
Denne realiteten er synlig i forbruksstrukturen i seg sjøl. I de seks nederste inntektsgruppene overstiger utgiftene til mat og forsyninger alle andre kategorier. Bare i gruppa som omfatter de rikeste 10 % av husholdningene øker utgiftene til andre tjenester og ikke-matvarer betydelig. Med andre ord, for seks av ti inntektsgrupper er husholdningsbudsjettene strukturert på omtrent samme måte: mat og forsyninger er de viktigste utgiftene, og det er lite igjen til noe annet. Bare de rikeste bruker mye penger på transport, fritid, restauranter og tjenester.
I krigens tredje år begynte dessuten de fattigste husholdningene å bruke en enda større andel av budsjettet sitt på nødvendigheter. Rosstat-data viser det samme mønsteret, men med eldre tall: de fattigste 10 % bruker 47,8 % av alle utgifter på mat og ytterligere 13,9 % på bolig og strøm. I absolutte tall bruker de velstående 42 ganger mer på transport enn de fattige, 30 ganger mer på fritidsaktiviteter, men bare tre ganger mer på mat.
Det finnes også en tredje dimensjon som er fullstendig fraværende i offisiell russisk statistikk: ulikheter i eiendomsbeholdninger, bankinnskudd og aksjer. Gini-koeffisienten for inntekt og forbruk fanger opp løpende kontantstrømmer, men ikke akkumulert formue. Likevel er det eiendeler som bestemmer langsiktige muligheter – hvem som har råd til å sørge for utdanning av barna sine, hvem som tåler en periode med arbeidsløshet, hvem som vil arve.
Ifølge data fra sentralbanken for 2024 utgjorde median finansielle eiendeler blant de minst velstående husholdningene 7000 rubler, mens de blant de rikeste 10 % nådde 100 000 rubler. Dette dekker kun bankkontoer og innskudd, uten å ta med eiendom og uten å inkludere de superrike, som vanligvis ikke vises i slike undersøkelser.
Ifølge UBS Global Wealth Report 2025 ble Russland og Brasil rangert «på topp» i verden for formuesforskjeller med en Gini-koeffisient for eiendeler på 0,82 – som nærmer seg verdien 1 som representerer «absolutt ulikhet».
Hvordan krigen påvirker ulikheten
Kontraktsoldater mottar minst 200 000 rubler i måneden, noe som presser lønnsnivået oppover i hele arbeidsmarkedet. Som bemerka av Dmitrij Belousov, leder for Senter for makroøkonomisk analyse og kortsiktig prognoser, «er det ingen tvil om at denne faktoren vil vedvare etter slutten av den spesielle militæroperasjonen. Militært personell og ansatte i forsvarsindustrien som tjener 200 000 rubler i måneden eller mer, vil rett og slett ikke gå tilbake til sine tidligere jobber med en lønn på 50 000–60 000 rubler i måneden, og vil åpenbart se etter arbeid som tilsvarer deres nye sosiale status.» Arbeidsgivere blir allerede tvunget til å heve lønningene for å beholde ansatte som ellers ville ha slutta for å jobbe i militærindustrielle foretak.
Militært personell som tjener 200 000 rubler i måneden eller mer, vil ikke gå tilbake til sine «gamle» jobber, med lønninger på 50 000–60 000 rubler i måneden
Lønnsvekst drevet fram av ikke-markedsmekanismer kommer imidlertid uten gevinster i arbeidsproduktiviteten og øker presset på økonomien i form av inflasjon. Dessuten mottar bare de som er villige til å kjempe militære utbetalinger.
Pensjonister, offentlig ansatte og mødre med barn må alle klare seg på sine tidligere inntekter. Enda viktigere, hvor vil disse «veteranene» gå etter at krigen er slutt? Mest sannsynlig inn i de samme sikkerhetsstrukturene eller forsvarsindustrien, snarere enn inn i utdanning eller landbruk, hvor lønningene sannsynligvis ikke vil stige vesentlig.
Hva betyr dette for ulikheten? Det skaper en ekstra driver som øker gapet mellom de som drar nytte av krigsøkonomien og de som befinner seg langt unna den. Rosstats nye metode, som tar hensyn til den progressive skatten – en skatt som i seg sjøl ble innført i 2025 for å bidra til å finansiere krigen – maskerer denne voksende lagdelinga.
«Det føles som livegenskap»
Hva tenker russerne sjøl om dynamikken i ulikhet? Svaret avhenger av hvem som stiller spørsmålet og hvordan det formuleres. Offisielle meningsmålinger utført av FOM, ofte sitert av statlige medier, tegner et ganske optimistisk bilde.
Ifølge en undersøkelse utført i juli 2025, mener 87 % av russerne at inntektsforskjellen mellom rik og fattig er stor, ned fra 94 % i 2019. Den gang var 78 % av respondentene overbevist om at forskjellen økte, men innen 2025 hadde denne andelen falt til 64 %. Ved første øyekast ser det ut til at russerne sjøl føler at inntektsulikheten i samfunnet gradvis avtar.
Studier utført av uavhengige organisasjoner tegner imidlertid et mye mer alarmerende bilde. For eksempel viser en undersøkelse utført i juni 2024 av «Platform Social Design Center» og «OnIn-forskningsgruppa» (utvalgsstørrelse: 1200 personer) at 53 % av russerne mener at sosial ulikhet i landet har økt betydelig de siste fem åra, mens bare 13 % sa at de hadde lagt merke til en nedgang. Dessuten mener 37 % av respondentene at det nåværende tiåret har representert det høyeste nivået av ulikhet i landets historie. Dette tallet overgår til og med hvordan russere vurderer sosial ulikhet under livegenskapet i det keiserlige Russland på 1700- og 1800-tallet (33 %) og under det turbulente 1990-tallet (23 %).
Platform-studien gjorde det mulig ikke bare å måle nivået av ulikhet, men også å forstå dens natur. Hovedårsaken til sosial lagdeling er, ifølge 76 % av respondentene, arv av sosial status og privilegier fra generasjon til generasjon.
Dette antyder at samfunnet oppfatter den sosiale mobiliteten som brutt sammen, og at rikdom ikke ses på som et resultat av personlig innsats, men som en ufortjent fordel man får gjennom fødselen. I tillegg anser 57 % av innbyggerne eksistensen av sosial ulikhet i seg sjøl som unormalt og noe som må bekjempes. Bare 38 % anser det som et uunngåelig faktum i livet.
Det er verdt å merke seg at bare 17 % av respondentene forventer at ulikheten vil avta i de kommende åra. De tror at dette kan oppnås gjennom sosiale programmer, indekserte betalinger, modernisering av primærhelsetjenesten og skattereform. Samtidig tror 43 % at sosial ulikhet bare vil intensiveres. De ser negativt på den nåværende situasjonen i Russland og ustabiliteten i det globale politiske og økonomiske miljøet, noe som fører til at de danner seg en pessimistisk visjon om framtida.