Publisert på nettstedet Jacobine,11. Juni 2026. Av Oleksandr Kyselov fra Donetsk, ukrainsk venstreorientert aktivist og forskningsassistent ved Uppsala universitet.
Den nylig avholdte konferansen for gjenoppbygging av Ukraina samla nok en gang regjeringer og finansinstitusjoner for å diskutere gjenoppbygginga av landet etter krigen. Fagbevegelsen var ikke representert, samtidig som myndighetene i Kyiv innfører en ny arbeidslov som svekker arbeidstakernes rettigheter.
Utkledd som solidaritet
For Natalia Zemlianska fra Fagforeninga for produsenter, entreprenører og migrantarbeidere, var spørsmålet klart: «Hvorfor skal de gidde å høre på arbeidstakerrettigheter, sikkerhet på arbeidsplassen eller anstendige lønninger, hvis folk nå utelukkende blir sett på som et praktisk råmateriale for å støpe betong med donorpenger?» Kommentaren hennes oppsummerte virkeligheten på golvet bedre enn noen offisiell uttalelse kunne gjøre.
Mange mener dette var en av de største konferansene for gjenoppbygging som er holdt siden den russiske fullskala-invasjonen av Ukraina i 2022. I tillegg til en rekke regjeringsdelegasjoner, internasjonale finansinstitusjoner og sivilsamfunnsgrupper som kom til Gdańsk i to dager, var et rekordhøyt antall deltakere og bedrifter involvert, og til og med en tidligere amerikansk astronaut.
Det ble snakka om arbeidere av givere, politikere og forretningsfolk, men uten at de hadde egen representasjon.
Noen uker tidligere hadde Kyivs beslutning om å oppkalle en militærenhet etter den nasjonalistiske ukrainske opprørshæren (UPA) fra andre verdenskrig skapt spenninger i Warszawa. Dette med utgangspunkt i at Polen holder UPA ansvarlige for krigsforbrytelser.
En rekke politikere som kom med høylytte uttalelser og returnerte utmerkelsene sine bidro ikke til å roe ned tingene, og både Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, og utenriksminister Andrii Sybiha bestemte seg for ikke å delta på konferansen. Likevel påvirka denne krangelen knapt konferanseforhandlingene.
Konferansen i Gdańsk, havnebyen der Solidarność ble født, brukte denne historien aktivt som symbol. Likevel framstilte den både fagbevegelsens og Ukrainas kamp først og fremst som en kamp for frihet og verdier.Gjennom hele agendaen ble ukrainere «som holder landet i gang» først og fremst diskutert som en arbeidsstyrke, som «menneskelig kapital», som befolkninga som må lokkes tilbake fra eksil.
Disse arbeiderne ble omtalt av givere, politikere og forretningsfolk, uten egen representasjon. For å forstå ideen: mer enn 5000 av 7500 deltakere kom fra næringslivet, sammenliga med en håndfull ukrainske fagforeningsfolk, som ikke var invitert til scenen. Konferansekorridorene ble det eneste stedet hvor disse kunne få lagt fram sine saker og synspunkter.
Dette fraværet ble ikke utelukkende påtvunget utenfra. Zemlianska sier sjøl at den ukrainske regjeringa ikke inviterte fagbevegelsen, men fagbevegelsen pressa heller ikke spesielt hardt på for å få en plass.
Det klareste eksemplet er Serhii Byzov, leder av Føderasjonen av Fagforeninger i Ukraina [FPU], landets største faglige landsorganisasjon, som avlyste sin egen reise til Gdańsk i siste øyeblikk.
Av en eller annen grunn bestemte han seg for å gripe inn i en symbolsk utenrikspolitisk kontrovers om UPA, i stedet for å presse på for å beskytte arbeidernes rettigheter og utvikle sosial dialog på en konferanse han sjøl anså som avgjørende.
Årets gjenoppbyggingskonferanse for Ukraina ble avsluttet med over 160 signerte avtaler til en verdi av mer enn 10 milliarder euro, selv om dette ikke var konferansens sterkeste resultat så langt. Dessuten kom rundt 3 milliarder euro av dette via en låneordning fra EU på 90 milliarder euro, som bare delvis handler om gjenoppbygging etter krigen. Mesteparten av dette er øremerka tiltak for finanspolitisk stabilitet, tiltak for å bedre motstandskraft på energiområdet og forsvarsutgifter – det vil si å hjelpe Ukraina med å overleve, ikke til gjenoppbygging. Dette beløpet ville faktisk blitt utbetalt uansett.
Myndighetene la også fram noe større: en foreslått Ukraina-reserve på 100 milliarder euro i EUs neste sjuårsbudsjett. Anna Jarosz-Friis, direktør for Ukraina-avdelinga i EU-kommisjonens generaldirektorat for naboskap og utvidelsesforhandlinger, understreket at støtta er strengt betinga av at Kyiv gjennomfører de pålagte antikorrupsjonsreformene og løser problemene med rettsstaten. Den er ikke en blankosjekk.
Uansett er gapet mellom alt dette og det som faktisk trengs svimlende. Verdensbanken anslår nå de totale kostnadene for gjenoppbygging til over 580 milliarder dollar, omtrent tre ganger Ukrainas samla årlige BNP. Målt mot dette er noen titalls milliarder euro ingen gjenoppbyggingsplan, men konferansen samla et rekordstort antall deltakere.
Arbeidsloven er den virkelige testen
Hvis du vil vite hvor alvorlig regjeringa tar arbeidernes situasjon, noe den stadig påberoper seg, så se forbi ordene og heller på lovforslaget som for tida er på vei til avstemning i parlamentet.
En alvorlig konflikt har utfoldet seg siden begynnelsen av dette året, noe som i stor grad var fraværende i Gdańsk. Kyivs nye forslag til arbeidslov erstatter i stor grad kollektive forhandlinger og tariffavtaler med individuelle arbeidskontrakter, gir arbeidsgivere større fleksibilitet når det gjelder oppsigelser og arbeidstid, og gjør arbeidskonflikter vanskeligere å gjennomføre.
Viseøkonomiminister Dariia Marchak forsvarer lovforslaget som en forsinka «modernisering», og påpeker at Ukrainas nåværende arbeidslovgivning stammer fra sovjettida. Men argumentet hennes utelater beleilig at nabolandet Polen klarte å oppdatere sin arbeidslovgivning, som ble vedtatt omtrent samtidig, uten å avvikle den sentrale beskyttelsen for arbeidere.
Hun sier ingenting om de spesifikke bestemmelsene i sitt eget lovforslag som i avgjørende grad flytter makta over på arbeidsgivere. Hun foretrekker i stedet å snakke om økt fleksibilitet og noen sekundære forbedringer, som å tillate mødre med barn under tre år å reise på utenlandsreiser, muliggjøre digitale arbeidskontrakter eller forlenge den minimale årlige ferien med fire dager.
Parlamentsmedlem og leder av Konføderasjonen av Frie Fagforeninger i Ukrainia [KVPU], Mykhailo Volynets, er mer direkte og kaller det et signal til potensielle investorer om at de vil få servert millioner av billige arbeidere, uten rettigheter. «De gjør Ukraina til en arbeidsleir. De presser ukrainerne til å jobbe døgnet rundt uten rettigheter, slik at det blir mer lønnsomt for oss å tjene penger på markedet deres», skrev han på sosiale medier og gjorde narr av presset fra vestlige selskaper.
Volynets hevder også at utkastet ble utvikla med tanke på utenlandsk finansiering, og at de mest høylytte støttespillerne kommer fra næringslivet, mens bekymringene fra fagforeninger og menneskerettighetsgrupper har blitt blankt avvist.
Dette trengte ikke å skje. Fjorårets konferanse i Roma ga følelsen av et institusjonelt gjennombrudd: Myndigheter, arbeidsgivere og fagforeninger signerte høytidelig et trepartsmemorandum, som lovet at ingen endringer i arbeidslovgivninga ville skje uten fagbevegelsens samtykke.
Dette memorandumet så ut, som Zemlianska uttrykte det, som en gjensidig forpliktelse til sosial dialog. Og som en reell beskyttelse mot den typen diskret,skjult omskriving av arbeidslovgivninga som nå er på vei til avstemning.
Likevel blir dette løftet nå åpenlyst ignorert, mens Ukrainas framtidige integrering i EU stadig blir påberopt som årsak til reformene. I mellomtida forblir minstelønn og minimums-livsopphold, med hennes ord , fiktive tall uten forbindelse til hva folk faktisk trenger å leve av.
Vitalii Dudin, en arbeidsrettsadvokat og sosial aktivist, ser ikke noe eksternt press som tvinger fram noe av dette. Verdensbankens Doing Business-rangering slutta å vurdere land etter hvor deregulert arbeidsmarkedet var for over ti år sida og ingen krever at Ukraina skal prioritere slike reformer for å komme nærmere EU-medlemskap. Uansett hva som ligger bak denne arbeidsloven, er det ikke Brussel som tvinger Kyiv til å innføre den. Initiativet ser ut til å komme fra ukrainske myndigheter sjøl.
Salg av infrastruktur
Den samme ubalansen dukket opp andre steder på konferansen. Et av hovedmålene var å skaffe investeringer til ukrainske bedrifter, spesielt innen energi, kritisk infrastruktur og logistikk. Kyiv presenterte tretti prosjekter verdt 5 milliarder dollar og sikra minst 500 millioner euro i målretta investeringer fra Den europeiske banken for gjenoppbygging og utvikling.
Dudins tolkning er tankevekkende: han sier at siden mesteparten av Ukrainas oligarkiske økonomi allerede er delt opp eller ødelagt av krigen, er kritisk infrastruktur en av de få gjenværende ressursene som er mulige områder for privatisering og profittgenerering. Vanligvis er dette bedrifter som aldri ble utforma for å gå med overskudd. Å tvinge dem over i en kommersiell modell kan føre til prisøkninger som rammer vanlige husholdninger hardest. For raske endringer kan dessuten koste mer enn penger – staten kan miste kontrollen over systemene som holder landet i gang.
Det sentrale spørsmålet er hva slags land de millioner av ukrainske flyktningene blir bedt om å returnere til.
Arbeiderne som opprettholder denne infrastrukturen har tatt en enorm risiko gjennom krigen. Men som Dudin minner om, ble implementeringa av loven, som var ment å øke erstatninga for skader påført under beskytning, praktisk talt blokkert i tre år. Rett og slett fordi menneskene den var innretta mot, ikke hadde noen plass ved bordet der loven ble avgjort. Gjenopprettingskonferansen i Gdańsk vist den samme manglende representasjon i større skala: infrastrukturarbeidere var i beste fall gjenstand for diskusjoner som ble ført av andre.
Et land det er verdt å vende tilbake til
Bak kampen om arbeidsloven og kampen om hvem som kontrollerer kritisk infrastruktur ligger det samme poenget som forsker Nina Potarska tok opp på et av sidearrangementene : gjenoppbygging diskuteres i form av investeringer, institusjoner og infrastruktur. I stedet er det virkelige spørsmålet hva slags land de millioner av ukrainske flyktningene blir bedt om å returnere til.
Høyere lønninger har betydning, men i seg sjøl forklarer de ikke om noen kommer hjem. Den avgjørelsen avhenger også av bolig, skoler, helsetjenester, transport og barnepass. Viseøkonomiminister Marchak sa , til hennes ros, noe lignende på et annet møte: at regjeringas handlinger bare har betydning hvis de hjelper flere mennesker til å forestille seg ei framtid i Ukraina. Dette avhenger både av tilgang på jobber, omsorgstjenester og boliger, ikke én av disse faktorene aleine.
Og sjøl statsminister Julia Svyrydenko forsto dette i en lang periode. Som økonomiminister for tre år sida slo hun allerede fast at Ukrainas «tapte» menneskelige kapital ikke ville komme tilbake uten at både jobber og gjenoppbygde hjem og infrastruktur venta på dem.
Problemets omfang er enormt. Mer enn fire millioner flyktninger er fortsatt i Europa, og ifølge FNs høykommissær for flyktninger ville en avgjørende ukrainsk seier bare bringe rundt to tredjedeler av dem tilbake i løpet av de påfølgende åra – en mindre solid fred, mindre enn halvparten. Likevel behandlet hovedkonferansesesjonene alt dette som en fotnote. Alle fokuserte på milliardene til energi og infrastruktur, mens ukrainerne sjøl stort sett blir omtalt som arbeidsstyrken som trengs for å gjennomføre disse prosjektene, ikke som folk med egne behov og krav.
Det er en viktig mekanisme her som nesten heller ikke fikk noen oppmerksomhet på hovedarrangementet: offentlige anskaffelser og det å pålegge betingelser for bedrifter som jobber for offentlige kontrakter.
Potarska hevder at dette ikke er et snevert teknisk spørsmål om kostnadseffektivitet. Dette er et av de kraftigste verktøyene som er tilgjengelige for å forme det arbeidsmarkedet som kommer gjennom gjenoppbyggingen. Vil det legge opp til rettferdige lønninger, anstendige forhold, lærlingeplasser og lokal sysselsetting, og ikke bare gå etter det laveste anbudet. Men ingen på konferansen snakket om å bruke dette verktøyet på den måten.
Hvem får bestemme
Zemlianskas avsluttende dom over konferansen er vanskelig å argumentere imot: for tjenestemenn og kapital er vanlige ukrainere kun nyttige for fotografering og rapporter tilbake til europeiske givere om «offentlig engasjement». Men når det gjelder å faktisk fordele milliardene, lukkes dørene for dem igjen.
Vitalii Dudin holder fast ved en mer optimistisk vurdering. Han antyder at den offentlige anerkjennelsen arbeidere har fått under krigen, spesielt de som holder kritisk infrastruktur i gang under ild, til slutt vil gjøre det umulig å bringe dem til taushet på ubestemt tid. Det er et rimelig håp. Men det er, basert på erfaringene fra Gdańsk, ikke en beskrivelse av hvordan situasjonen er nå.
Ukrainas gjenoppbygging er i ferd med å bli en kamp om hvem som får forme landets etterkrigsøkonomi. De som for tida er utestengt fra diskusjonen, er de som fortsatt vil være der for å gjenoppbygge landet etter at delegasjonene har dratt hjem.