Publisert på nettstedet International Viewpoint, 12. april 2026. Av Ilya Budraitskis (Artikkelen ble opprinnelig trykket i Spectre Journal, 27.oktober 2022. Den er definitivt ikke mindre aktuell i dag. Oversetters merknad)
Invasjonen av Ukraina har utløst debatt om naturen til det moderne russiske samfunnet. Det har blitt hevda at Russlands krig mot Ukraina er en del av et angrep på demokratiet som foregår globalt, at Putins Russland er en del av en økende autoritarisme. Vi publiserer her et viktig bidrag til denne debatten fra den eksilerte russiske teoretikeren og sosialistiske opposisjonsaktivisten Ilya Budraitskis, som hevder at putinismen er en ny form for fascisme.
Etter 24. februar [2022], da Putins Russland starta en fullskala militær invasjon av Ukraina, sto verden overfor mer enn en utfordring mot vestlig geopolitisk hegemoni. Bak Kremls aggressive politikk lå en begrunnelse som henter inspirasjon fra klassisk imperialistisk ideologi, hvor relasjoner mellom land utelukkende baseres på de sterkestes styre. Mens han kritiserte amerikanske militære intervensjoner i Irak eller Afghanistan i sine hovedtaler, var Vladimir Putin mest uenig i Washingtons krav på eksklusive rettigheter til å gjennomføre imperialistiske intervensjoner, utvide sin innflytelsessfære og fordømme andre makter som våger å gjøre det samme. Hans utfordring til Vesten handla derfor om å avsløre amerikansk «hykleri». Hvorfor er det tillatt å gjøre det andre ikke får lov til?
Det som tidligere var forbeholdt amerikansk imperialisme, ifølge Putin, må nå bli den eneste anerkjente loven i internasjonal politikk. [1] I hans verdensbilde er det bare noen stater som er «organisk» bestemt til å være imperier med «suveren» makt til å starte kriger. Mens andre er bestemt til å bli «kolonier», objekter som skal kontrolleres og erobres. Retten til slike «suverene» stater til å utøve ytre vilkårlig makt tilsvarer deres rett til å utøve intern vilkårlig makt: hvis det til syvende og sist bare står naken makt bak enhver rettighet, avhenger menneskerettigheter eller retten til demokratisk representasjon også uunngåelig av makt, og er dermed bare våpen brukt for ekstern påvirkning.
Det som tidligere var forbeholdt amerikansk imperialisme, ifølge Putin, må nå bli den eneste anerkjente loven i internasjonal politikk.
Fra denne imperialistiske logikken følger uunngåelig en konsekvent antirevolusjonær og antidemokratisk holdning fra den russiske eliten: alle protester og opprør kontrolleres alltid utenfra av fiendtlige makter; Fra den russiske opposisjonens demonstrasjoner i 2011 til den arabiske våren og den russiske revolusjonen i 1917, som Putin også anser som et resultat av utenlandsk etterretningsvirksomhet. [2] Det er lett å observere at et slikt ideologisk skjema sammenligner stater med individer som i et markedssamfunn også er engasjert i en konstant gjensidig kamp for suksess, dominans og anerkjenning.
Den samme naturretten regulerer stater, nasjonale samfunn og individuelle menneskeliv: enten hevder du din eksistensielle rett på bekostning av en annen, eller så blir du offer for andre makters krav på denne retten. For Putins Russland i dag har denne ideologien definitivt gått fra retorikk til maktpraksis som hviler ikke bare på reaksjonære eller sjåvinistiske ideer blant en del av det russiske samfunnet, men også på den nyliberale markedsrasjonaliteten som råder der. Delt inn i separate og atomiserte individer blir et slikt samfunn lydig materiell i elitenes hender. De godtar sin egen hjelpeløshet og manglende evne til å handle solidarisk, og de forklarer det med en angivelig uforanderlig historisk skjebne og påståtte lover som skal styre samfunnet.
Invasjonen av Ukraina etablerte definitivt et uløselig bånd, i Putins Russland, mellom utenriks- og innenrikspolitikk, hvor det ene er en uunngåelige fortsettelse av det andre. Krigen starta omdanninga av det russiske regimet til en ny type diktatur. Enhver offentlig ytring som avviker fra den offisielle politikken, blir behandla som en forbrytelse. Ethvert forsøk på å handle kollektivt blir sett på som svik mot staten.
Frykt, underordning, sjåvinisme og imperialistisk aggresjon går hånd i hånd. Samtidig blir nasjonens vilje gjort identisk med beslutningene til den autoritære lederen. Derfor har mange de siste månedene sammenlignet Putins Russland med fascisme. Etter min mening er det en riktig sammenligning.
Fra nylige debatter om hvorvidt Putins regime er fascistisk, kan man tydelig se begrensningene ved denne tilnærminga. For eksempel forsøker Timothy Snyder i en noe sensasjonell kronikk i New York Times å oppdage de ideologiske grunnlagene for det nåværende russiske regimet. [5]
Ved å gjøre dette overdriver han innflytelsen på Putin av bøker av Ivan Ilyin, ideologen til «de hvite», de kontrarevolusjonære emigrantene på 1920- og 30-tallet. Han oppdager også en «dødskult» i den militaristiske retorikken til den russiske presidenten, lik den til den rumenske fascistlederen Corneliu Zelea Codreanu fra mellomkrigstida. Snyders kritikere påpeker på sin side at den putinistiske staten ikke er avhengig av ideologisk motivert massemobilisering, som «klassisk fascisme». [6]
Det er åpenbart at en slik normativ definisjon av fascisme, som bygger på om bestemte kjennetegn er til stede eller ikke, flytter oppmerksomheten bort fra analysen av regimet og dets historiske utvikling.
Det er ingen tvil om at Putin under invasjonen av Ukraina har lagt fram et omfattende ideologisk program i sine taler. Det har gitt russisk propaganda et svært reaksjonært preg. Men da Putin kom til makta for tjue år siden, var han ikke åpenbart en ideologisk mann, og hans praktiske politikk var ikke styrt av lojalitet til noen doktrine.
Tvert imot kan man si at hans syn ble forma som en syntese av praktiske sannheter assimilert gjennom de strukturelle posisjonene han befant seg i i løpet av sin karriere.
Hans tidlige år i de sovjetiske sikkerhetstjenestene lærte ham konspirasjonstenkning. Hans veiledning av privatiseringsprosessen som viseborgermester i St. Petersburg på 1990-tallet lærte ham moralen rundt vold og naken dominans, typisk for semikriminelle virksomheter og mafiaen, som han var nært knytta til.
Til slutt ga hans lange år ved makta som den ubestridte autokratiske lederen ham en visjon om sin egen messianske skjebne som gjenoppretter av Russlands tapte geopolitiske makt. Det var ikke ideologi som bestemte Putins praksis, men heller praksis som tvang ham til å assimilere en rekke ideologiske «sannheter» som han anser som selvinnlysende. Sitater fra reaksjonære tenkere nøye satt inn i Putins taler bekrefter bare de konklusjonene den russiske lederen har trukket gjennom livserfaring.
Motsetningene og bruddene i en slik ideologi skyldes at den er en del av den praktiske virkeligheten, slik Louis Althusser uttrykte det. Denne forestillinga om en ideologi som bestemmes av maktutøvelse gjelder fascisme som et historisk fenomen generelt. For eksempel viser historikeren Robert O. Paxton at erklæringene til fascistiske bevegelser alltid har vært svært forskjellige fra praksisen til fascistledere etter at de har tatt makten. Robert O. Paxton, Fascismens anatomi (New York: Knopf, 2004).
Disse erklæringene utgjør ikke en sammenhengende helhet, men består snarere av et vilkårlig sett med slagord rettet mot ulike sosiale grupper og endra i takt med den politiske kampens konjunktur. Dessuten heves fascismens ideologiske blanding av forskjellige, til tider motstridende, ideer til et ideologisk prinsipp av de fascistiske lederne sjøl. Disse blir aldri lei av å gjenta at de baserer seg på «levd liv», framfor tørre doktriner. Dermed er teori «et fengsel» for dem, ifølge Benito Mussolinis berømte maksime.
Det egentlige programmet for fascismen kommer først og fremst til uttrykk i dens praksis som regime, som igjen aldri bare er en forlengelse av fascismen som en bevegelse med mål om å gripe makta.
Paxton argumenterer for at de fascistiske regimene i Tyskland og Italia var ei sammensatt blanding av totalitære partier, det gamle statsapparatet og de tradisjonelle maktelitene – som hæren, byråkratiet og kirken. Sammen danna de en slags «dobbeltstat». [7] Denne blandinga ble aldri en enhetlig og sammenhengende maktblokk. Krisene i de fascistiske regimene oppsto nettopp på grunn av deres indre motsetninger. Et eksempel er attentatplanen mot Hitler i 1944, som involverte ledende personer i den tyske militæreliten. Et annet eksempel er da Mussolini ble fjerna fra makta i 1943 av kretsen rundt kong Viktor Emanuel, sammen med enkelte fraksjoner i den fascistiske ledelsen – personer som tidligere sjøl hadde vært en del av regimet.
Forskere innen fascisme, for hvem den først og fremst har representert en massebevegelse (for eksempel Ernst Nolte), ser den som en motvekt til den revolusjonære trusselen fra en organisert arbeiderbevegelse og sosialistiske partier. På denne måten er det som om fascismen erstatter den gamle borgerlige staten, ute av stand til å forsvare seg sjøl. Sjølsagt er det umulig å benekte denne typen kontrarevolusjonær orientering.
For eksempel, i tilfellet med italiensk fascisme tidlig på 1920-tallet, var det en direkte voldelig reaksjon på en massiv streikbevegelse og den spontane oppretting av arbeiderråd i viktige industrisentre i landet.
Men Mussolinis og Hitlers maktovertakelse ville ikke vært mulig hvis ikke den tradisjonelle eliten hadde tatt en kollektiv beslutning om å støtte dem.
Der de herskende klassene ikke så behov for en fascistisk transformasjon—for eksempel i Frankrike, Storbritannia eller Romania—ble fascistiske bevegelser, til tross for utsiktene til økt innflytelse på 1930-tallet, til slutt beseira.
Dermed kan vi fullt ut være enige med statsviteren Alexander J. Motyls påstand om at «nøkkelen til å forstå hva fascisme er derfor kan ligge i å forstå hva fascistisk styre er.» [8] Hvis, som Merleau-Ponty skrev, «revolusjoner er sanne som bevegelser og falske som regimer,» [9] kan det motsatte sies om fascismen: dens sanne mening og mål avsløres nettopp som et regime av statsmakt, mens dens kjennetegn i form av en ideologi eller bevegelse framstår som ufullstendige og misvisende.
Dagens fascisme sett ovenfra
Å definere fascisme som et regime der ideologiske kjennetegn eller en tidligere massebevegelse spiller en underordna og ikke avgjørende rolle, gjør det mulig å forstå fascismen som et universelt fenomen. I en slik tilnærming blir fascismen ikke sett på som et irrasjonelt avvik fra den angivelig rasjonelle utviklingslinja i vestlig sivilisasjon, slik mange forskere innen den liberale hovedstrømmen hevder. I stedet forstås fascismen som et fenomen som springer direkte ut av markedssamfunnets grunnleggende trekk
Denne posisjonen ble tydeligst uttrykt av sosiologen Karl Polanyi, som i sitt mesterverk, «Den store transformasjonen» , så i fascismen et ønske om kapitalistisk logikks endelige seier over enhver form for sjølorganisering og solidaritet i samfunnet. [10] Fascismens mål, ifølge Polanyi, var fullstendig sosial atomisering og oppløsning av individet inn i produksjonsmaskinen.
Fascismen var dermed noe dypere enn en reaksjon på faren fra revolusjonære antikapitalistiske bevegelser nedenfra. Den var uløselig knytta til den endelige etableringa av økonomiens dominans over samfunnet. Målet var å ødelegge ikke bare arbeiderpartiene, men ethvert element av demokratisk kontroll nedenfra generelt.
Polanyi beskrev fascismen ikke som en «bevegelse», men som et «trekk», en konsensus blant eliter som svar på økonomisk krise om å utgjøre et alternativ til sosialisme. Men, i motsetning til den velkjente Komintern-tesen, kom dette svaret, ifølge Polanyi, ikke som en direkte reaksjon på faren ved sosial revolusjon, men var dypt forankra i industrisamfunnets egen natur, med dets grunnleggende motsetning mellom det kapitalistiske markedet og demokratiet. Fascismen representerte dermed ei radikal løsning på denne iboende motsetningen (en «dobbel bevegelse», i Polanyis termer) gjennom en omdefinering av «menneskets natur» basert på en grunnleggende negasjon av menneskehetens enhet.
I sin analyse understreket Polanyi at «den fascistiske situasjonen… ligner på den revolusjonære situasjonen», og dette «trekket» fra elitene blir bare mulig «i den komplekse krisa i de demokratiske institusjonene.» Fascismen utvikler seg dermed i et øyeblikk med omfattende økonomisk og politisk krise, når motsetningen mellom samfunnets interesser og markedets interesser blir så akutt at ingen midlertidig balanse mellom de to lenger er mulig. Derfor var vendinga mot fascisme for Polanyi en direkte konsekvens av den store depresjonen, som han så på som slutten på markeds-«sivilisasjonen på 1800-tallet».
Dagens krise med nyliberal ‘seinkapitalisme’ skaper lignende motsetninger, samt en politisk tendens mot fascisme ovenfra som en løsning for å påtvinge orden i et kriseprega system. Sjølsagt utvikler ikke denne tendensen seg jamnt eller samtidig i alle deler av verden. Hvorfor? Fordi den globale kapitalismens ujamne og kombinerte utvikling og dens kriser fører til ulike utviklingsforløp, ikke én ensarta historisk tid. Av ulike strukturelle grunner har Russland blitt det «svakeste leddet» i denne kriseperioden, noe som har fått Putin til å forlate styrt demokrati til fordel for fascisme.
Denne omformingen av regimet ble fulgt av at alle politiske institusjoner som tidligere formidla og begrensa herskerens direkte maktutøvelse ovenfra, ble ødelagt. I dagens Russland finnes det ingen «politisk stat» i den forstand at en domstol, et parlament eller ei lokal regjering har noen form for relativ autonomi. Alle institusjoner utfører ordre som kommer ovenfra.
Denne fullstendige underordninga av alle statlige institusjoner under den suverene herskerens vilje var karakteristisk for Hitlers regime i Tyskland. Det er velkjent at et av Hitlers første dekreter etter maktovertakelsen var innføringa av «unntakstilstand»—det vil si «en lov som avskaffer alle andre lover», ifølge Carl Schmitts berømte definisjon—som forble gjeldende til nazismens fall i 1945. Den gradvise nebrytinga av demokratiske institusjoner og elementer av «unntakstilstand» kan nå sees, for eksempel i regimer som Narendra Modi i India, Recep Erdoğan i Tyrkia og Viktor Orbán i Ungarn.
Men i motsetning til Putins Russland, uttrykker disse potensialet for fascisme, snarere enn en transformasjon som allerede har funnet sted. I alle disse landa er det fortsatt delvis autonomi for samfunnet og politiske institusjoner. Av samme grunn er det umulig å betrakte Donald Trumps fireårige periode som et fascistisk regime. Sjøl om fascistiske organisasjoner og ekstreme reaksjonære bevegelser har begynt å dukke opp i denne perioden, har det amerikanske politiske systemet i seg sjøl ikke blitt fundamentalt endra.
Atomisering og avpolitisering av samfunnet
For at slike samfunn skal kunne kalles fascistiske, sjøl med ytre høyre-regjeringer, må de gjennom en grunnleggende forandring. I «The Origins of Totalitarianism» viser Hannah Arendt hvor dyp denne forandringa er. Hun kommer til konklusjoner som ligner Karl Polanyis, men fra et annet teoretisk utgangspunkt. [11]
Walter Benjamin skrev at fascismen gjør politikken til et skuespill. Folk blir fascinert tilskuere og passive forbrukere av politikk. Kommunismen gjør derimot kunsten politisk. Den gjør kultur og kunst til en arena der massene sjøl deltar aktivt og skapende.
Det fascistiske skuespillet er gjennomført hierarkisk. Det styres ovenfra som en diktatorisk oppsetning, der alle må spille sin tildelte rolle med full disiplin og lydighet.
I dag i Russland har denne tilstanden blitt symbolisert av «solidaritetsaksjoner» med den russiske hæren, orkestrert av staten . Disse inkluderer hendelser som offentlige ansatte og studenter som står i kø i form av bokstaven Z, det truende symbolet på russisk aggresjon. Dette politiske skespillet er det stikk motsatte av mobilisering nedenfra i enhver form, inkludert fra ytre høyre. For eksempel undertrykte de russiske myndighetene brutalt uavhengige organiserte anti-ukrainske demonstrasjoner i mars i år.
Uttrykk for massestøtte til krigen kan bare skje i former som myndighetene kontrollerer og godkjenner. Det gjelder patriotiske konserter og «flash mobs» arrangert av staten. Slike massearrangementer har den samme funksjonen som for hundre år sida, da Siegfried Kracauer beskrev dem i det berømte essayet Massens ornament. Individet oppløses i en anonym masse av kropper som blir en del av både den kapitalistiske produksjonen og den ideologiske påvirkninga.[12]
Med andre ord ser vi ikke bare et samfunn som er splitta opp i enkeltindivider. Vi ser også at mennesker brytes ned til brikker i en politisk og økonomisk maskin, der de formes og disiplineres av systemets logikk.
Markedslogikken, som splitter opp og gjør mennesker til objekter – det Georg Lukács kalte objektivisering – drives helt til sin ytterste konsekvens. Den preger ikke bare økonomien, men også hvordan politikk og samfunn blir organisert.
Hvis det ligger i menneskets natur å kjempe om herredømme over andre mennesker, følger det av dette synet at staten er én samla kropp – et «ornament» satt sammen av mange menneskekropper. Staten blir en enhet som kjemper en eksistensiell kamp mot andre slike enheter. I et slikt verdensbilde blir begreper som kultur og suverenitet redusert til egenskaper ved staten og dens vesen.
Den fascistiske staten og kapitalen
Fascismen representerer dermed en helt ny form for den borgerlige staten, som direkte smelter sammen med kapitalen—vi kan til og med si at kapitalen i fascismen til slutt tar form av staten. Statsapparatet rager ikke lenger over samfunnet, balanserer mellom ulike klasseinteresser og fungerer som en dommer (et kjennetegn, for eksempel, klassisk «bonapartisme»).
Under fascismen samler kapitalen, for å sitere Leon Trotskij, «direkte og umiddelbart i sine hender, som i en skruestikke, alle suverenitetens organer og institusjoner, statens utøvende, administrative og utdanningsmessige makt.» Essensen av fascismen, skrev Trotskij, er «at proletariatet reduseres til en amorf tilstand; og at et administrasjonssystem skapes som trenger dypt inn i massene og som tjener til å hindre proletariatets uavhengige krystallisering.»
Under fascismen samler kapitalen, som Leon Trotskij skrev, all statsmakt direkte i sine egne hender. Den får kontroll over statens organer og institusjoner, den utøvende makta, forvaltningen og utdanningssystemet.
Ifølge Trotskij er kjerna i fascismen å bryte ned arbeiderklassen som en sjølstendig kraft. Samtidig bygges det opp et administrativt system som griper inn i alle deler av samfunnet og hindrer arbeiderklassen i å organisere seg og opptre uavhengig. [13]
Den tyske sosialdemokraten Franz Neumann tilbød i sin berømte bok, The Behemoth, en lignende forståelse av den fascistiske staten. [14] For Neumann er fascismen kapitalens direkte makt, som ikke lenger trenger staten som en formidlende kraft. Med utgangspunkt i marxistiske teorier om imperialisme viser Neumann at overgangen til nazismen var forhåndsbestemt av den tyske kapitalismens plass, fratatt eksterne markeder i ei tid med imperialistisk omfordeling av verden.
Hovedtrenden i landet ble monopolisering av industrien og omdanning av det absolutte flertallet til proletarer som kunne brukes både som soldater og arbeidere. Neumann argumenterte for at kapitalen i sin endelige form smelta sammen med staten, uten behov for verken fri handel eller et fritt arbeidsmarked. De svakere bedriftene ble ikke behandla som likestilte med de store. Staten så på dem som ineffektive, og eiendommene deres ble overført til de store kartellene. Også konfiskeringa av jødisk eiendom fulgte denne logikken.
Under fascistisk styre er eiendomsretten ikke sikra gjennom loven, men gjennom statlige beslutninger. Det betyr at retten til privat eiendom ikke bygger på felles regler, men avgjøres av den som har makta. Skillet mellom politikk (staten) og økonomi (kapitalen) forsvinner dermed. Den reelle ulikheten i rettigheter som finnes under kapitalismen, skjules ikke lenger bak en formell likhet for loven som staten garanterer.
Hitlers løfte om full sysselsetting, slik Neumann viser, gjorde det mulig å frata arbeiderne all valgfrihet. De hadde verken kollektive eller individuelle rettigheter, og måtte underordne seg bedriften som en helhet. Slik ble nazistenes slagord om «politikk framfor økonomi» satt ut i livet.
Kapitalen trengte ikke lenger frie markeder og konkurranse på samme måte, men brukte staten som et redskap for sin egen vekst og maktutvidelse. Fascismen skaper dermed et nytt forhold mellom kapitalen og staten.
Sjølsagt betyr ikke denne sammensmeltinga at de to blir like eller identiske. De følger heller hverandres logikk. Holocaust kan for eksempel ikke sies å ha vært i tysk kapitals «interesse», men det ble likevel gjennomført i tråd med en kapitalistisk styringslogikk. Det viste den kapitalistiske produksjonsmaskinen i sin mest ekstreme og brutale form, slik sosiologen Zygmunt Bauman på en grundig måte viser i boka Modernity and the Holocaust.
Fascismen og dens kjennetegn
Det er slående hvor lik Neumanns forklaring av hitlerismen er på den «autoritære kapitalismen» som fremmes av intellektuelle idoler fra amerikanske alt-right folk som Nick Land eller Curtis Yarvin. [15] Ifølge disse forfatterne vil en akselerasjon av kapitalismen uunngåelig føre til at statene gir opp all sjølstendig rettslig og demokratisk legitimitet. Den demokratiske staten, med sin falske formelle likhet mellom de sterke og de svake, vil bli erstatta av et «Gov-corp.», et selskap som hierarkisk styres av ledere som har oppnådd absolutt makt gjennom naturlig utvalg.
I bunn og grunn kan denne typen stat for Land ikke oppnås gjennom politisk kamp og opprettelse av en massebevegelse. Det vil heller skje gjennom «akselerasjon» av den kapitalistiske økonomien, som med sin utvikling overvinner og ødelegger alle politiske former.
Denne autoritær-libertarianske utopien er på mange måter det motsatte av Putins statskapitalisme. Der er eiendomsrett og politisk makt uløselig knytta sammen. Staten bygger også på en dypt forankra forestilling om at byråkratiet er en «aristokratisk» kaste, med sikkerhetstjenesten på toppen av maktpyramiden.
Den merkelige likheten mellom verdenssynene til Putins siloviki (medlemmer av statens undertrykkende apparat) og tilhengerne av Land from Silicon Valley kan knapt forklares med et felles ideologisk utdannings- eller lesemiljø. Sjøl om de nærmer seg hverandre i lignende statsoppfatninger, siterer Land Hobbes og Deleuze, mens Putin siterer Iljin eller Dostojevskij. Intellektuelle referanser spiller en underordna rolle. Det viktigste er en form for fascistisk tenkemåte som springer ut av de ubevisste ideologiske praksisene i den nyliberale kapitalismen og preger den typen mennesker og holdninger den skaper.
Moderne fascisme trenger ikke lenger reaksjonære massebevegelser. Den trenger ikke å bruke borgerkrigsmetoder for å slite ned den organiserte arbeiderklassen og redusere den over i en desorganisert tilstand ved hjelp av vold. Dette arbeidet har i stor grad blitt gjort over flere tiår siden den nyliberale vendinga i vestlige land og de«sjokkterapeutiske» markedsreformene på 1990-tallet i de post-sosialistiske statene.
Det eneste som trengs, er et maktgrep ovenfra. Da vil all demokratisk deltakelse bli avskaffa, og kapitalen vil få en diktatorisk stat. Akkurat som den gamle fascismen, er fascisme på det tjueførste århundre en trend som oppsto under krisa i global kapitalisme.
I så måte er det slående hvor mye putinismen, født ut av forholda under den postsovjetiske transformasjonen av Russland, samsvarer med disse globale trendene. Den drives ikke av en egen nasjonal dynamikk. Når det gjelder retorikk, er det vanskelig å finne noe som skiller seg fra det som er kjent for enhver velger av Marine Le Pen, tilhenger av Viktor Orbán eller fan av Tucker Carlson-showet på Fox: det er den samme aggressive anti-universalismen, skremselspropaganda om «minoriteter», forsvar av «den tradisjonelle familien» og «åndelige verdier» mot liberalisme og kulturell marxisme, og utnyttelse av hat mot abstrakte «eliter».
Putinismens eneste grunnleggende forskjell synes å være at den allerede har forvandla staten til et fascistisk regime fra det tjueførste århundre. I denne forstand fungerer den ikke som en påminnelse om fortida, men som en advarsel for framtida. Men hvorfor led egentlig det postsovjetiske Russland denne skjebnen og ble dette skremmende eksempelet?
Putinismen: den korteste historien om «fascistifisering»
På midten av 2000-tallet, da Vladimir Putin nylig, på triumferende vis, var blitt gjenvalgt til sin andre presidentperiode, var forfatteren av denne artikkelen allerede en aktiv deltaker i den venstreorienterte politiske scenen i Moskva. Et av de mest populære slagordene under de mange demonstrasjonene, som myndighetene i de svunne dager fortsatt tolererte sjøl i sentrum av den russiske hovedstaden, var «Forent Russland er et fascistisk land!» [16] De unge sosialistene og anarkistene som gjentok dette slagordet, anså denne karakteristikken som en nødvendig overdrivelse. I de tidlige åra av Putins styre fantes det fortsatt sivile friheter, uavhengige medier, opposisjonskandidater i valg og fagforeninger med streikerett.
Likevel var en farlig kombinasjon av konsolidering av personlig makt, massiv avpolitisering og utbredte sjåvinistiske og rasistiske synspunkter allerede ganske tydelig.
Putins politiske karriere og hans popularitet har vært knytta til krig helt fra begynnelsen. På slutten av 1999, da Boris Jeltsin erklærte Putin som sin etterfølger, var russiske tropper allerede engasjert i en fullskala «antiterroroperasjon» i Tsjetsjenia.
Putins knusende seier i presidentvalget i mars 2000 markerte for første gang framveksten av det noen pro-Kreml politiske analytikere kalte «Putin-flertallet». Det som samla flertallet av velgerne, var frustrasjon, trøtthet og frykt. De var frustrerte over et demokrati de forbandt med politisk og sosial ustabilitet. De var lei av fattigdom og økonomisk usikkerhet. Samtidig ble de drevet av medieskapt frykt for «islamske radikale» og fiendtlighet mot mennesker fra Kaukasus som angivelig «fyller byene våre».
Det er bemerkelsesverdig at denne «samle seg rundt flagget»-mentaliteten, som markerte en utvikling av putinismen, overhodet ikke var retta mot Vesten. Tvert imot framstilte Putin konsekvent militæroperasjonen i Tsjetsjenia som en del av korstoget mot «internasjonal terrorisme» som ble igangsatt etter 11. september av George W. Bush.
Putins innenrikspolitikk var forbløffende lik det vestlige neokonservative prosjektet i sine grunnleggende trekk: aggressiv privatisering av offentlig sektor og nyliberal reform av lovgivning, kombinert med styrking av politikontroll og patriotisk retorikk om «nasjonal enhet» i møte med eksterne utfordringer.
For eksempel førte de første åra av Putins styre til innføringa av en ny arbeidslov som i betydelig grad begrensa arbeidernes rettigheter, en ny boliglov som muliggjorde privatisering av urbane områder, og en flat skatt på 13 prosent, som gjorde Russland til et paradis for storbedrifter.
Samtidig gjorde skyhøye oljepriser det mulig å øke lønn og pensjoner samtidig som budsjettet ble opprettholdt. Det var da grunnlaget ble lagt for den paradoksale kombinasjonen av nyliberalisme og statskapitalisme som kjennetegner hele Putin-prosjektet. [17] Regimet plasserte gradvis lønnsomme selskaper investert i naturressurser under direkte eller indirekte statlig kontroll, mens det utsatte offentlig sektor (primært utdanning og medisin) for endeløse nyliberale innstramminger.
Under Putin har de såkalte «oligarkene» mista den direkte politiske innflytelsen de hadde under Jeltsin. Dette er eierne av enorme selskaper som ble kjøpt opp billig da statlig industri ble privatisert etter Sovjetunionens fall. Men de har fått enorme muligheter til å kjøpe flere selskaper gjennom pågående privatisering og sikre seg lukrative kontrakter med staten. Regimet, styrket av sitt såkalte «Putin-flertall», ga disse oligarkene en legitimitet de hadde mista på 1990-tallet.
Under Jeltsins styre var den dominerende oppfatninga blant russerne at privatiseringa av sovjetiske virksomheter var urettferdig og kriminell. Midt i Russlands økonomiske gjenreisning under Putin klarte regimet å framstille denne plyndringa som et nødvendig onde, og advarte om at ethvert forsøk på å utfordre den ville føre til sosialt kaos og landets oppløsning.
Fram til tidlig på 2010-tallet var putinismen basert på massiv depolitisering av folket, forbundet med økt forbruk, glede over «stabilitet» og fokus på privatliv.
I denne perioden framstilte regimet seg mindre som konservativt og mer som «postpolitisk» (i Jacques Rancières terminologi), som ren ledelse, hvis effektive arbeid står i motsetning til politiske lidenskaper og gatedemagogers slagord. I denne atmosfæren, i 2008, etter at Putins to første perioder var over, ble den ansiktsløse Dmitrij Medvedev valgt til president på Putins forslag av det samme «Putin-flertallet». Hva spiller det for rolle hva presidentens navn er hvis ledelsesstilen forblir den samme?
Global finanskrise, motstand og den fascistiske vendingen
Alt endrea seg mot slutten av 2011, da Putin kunngjorde sitt ønske om å vende tilbake til presidentembetet. Dette markerte regimets dreining mot en eksplisitt personlig makt. Sent i 2011 og tidlig i 2012 ble Moskva og andre store byer i landet rystet av mange tusen demonstranter som demonstrerte mot den tilsynelatende forfalskninga av parlamentsvalg til fordel for Putins parti Forent Russland. De fordømte regimet som autoritært. Disse protestene utfordret regimets «postpolitiske», teknokratiske modell. [18]
Putin framstilte seg som en forsvarer av den «tradisjonelle familien», mens homofobi og patriarkat ble opphøyd til statens ideologi. «Putins flertall» ble rekonstruert som en «taus konservativ majoritet», bundet sammen av en felles kristen tro og lojalitet til den russiske nasjonen.
Til tross for gjenvalg og knusing av protestene, fortsatte Putin å miste massestøtte. De demokratiske kravene om lik deltakelse i valg og grunnleggende borgerrettigheter fremmet av den liberale opposisjonen hadde potensial til å smelte sammen med erfaringen med økende fattigdom og sosial ulikhet. På begynnelsen av 2010-tallet hadde russisk økonomisk vekst, svekket av den globale krisen i 2008, gitt plass til stagnasjon og en jevn nedgang i levestandarden.
Under disse forholdene så Putin Euromaidan-opprøret i Kyiv, Ukraina, i 2014 som en trussel. Etter hans syn satte maktskiftet i Ukraina gjennom gateprotester en farlig presedens,
spesielt fordi det tiltrakk seg enorm oppmerksomhet fra det russiske samfunnet, på grunn av de to landenes nærhet og felles historie. Putin svarte aggressivt på alt dette, for å sikre russisk herredømme i nærområdet og påtvinge orden hjemme. Dermed ble de ytre og interne målene uatskillelige.
Annekteringa av Krim og den militære intervensjonen i det østlige Ukraina var et vendepunkt i regimets transformasjon. Putinismens knuste legitimitet ble gjenoppretta av krigen og en gradvis overgang til en «beleiret festning»-politikk. Plassen til den «tause konservative majoritet» i den ideologiske konstruksjonen av putinismen ble erstatta av den såkalte «Krim-konsensusen» – en generell passiv aksept av regimets geopolitiske eventyr. Alle som tok avstand fra regimets imperialisme ble stempla som «nasjonala forrædere». [19] Innenrikspolitikken ble erstatta av utenrikspolitikk, hvor kun den nasjonale lederen og øverstkommanderende kunne fungere poltisk, mens alle andres borgerplikt ble begrensa til passiv støtte av den rådende politikken.
Imidlertid varte ikke «Krim-konsensusen» lenge. Allerede i 2017 oppsto en ny bølge av politisering i Russland, som viste seg i ulike former: gateprotester mot korrupsjon initiert av den liberale populisten Aleksej Navalnyj; massemisnøye med nyliberal pensjonsreform; levende bevegelser for miljørettigheter; og kamper for å forsvare lokal selvstyre i landets regioner.
I all sin mangfoldighet tok disse protestene opp spørsmålet om sosial ulikhet i langt større grad enn i 2011. Undertrykkelse og geopolitisk retorikk var ikke lenger nok for at regimet skulle oppnå full kontroll over samfunnet—det trengte en reell krig.
Det kan sees at ved å stole på et fantom, avpolitisert flertall (hvis ideologiske konstruksjon stadig har blitt omdefinert ovenfra), har putinismen svart med en økende tendens mot fascisme i et forsøk på å løse sin egen strukturelle krise, samt undertrykke utfordringer nedenfra og utenfra. Jo mer alvorlig utfordringa er, desto større potensial har den hatt til å avdekke motsetningene mellom den kapitalistiske eliten og den fattige arbeiderklassen. For å opprettholde sitt styre har regimet blitt drevet til stadig mer radikale og fascistiske tiltak.
Orden råder i Moskva
Hvis den tidlige «teknokratiske» formen for putinismen hadde en passiv valgbase i statsbyråkratiet, småbedrifter og deler av den atomiserte arbeiderklassen, har dens endelige form hatt et åpent styre gjennom staten over brutal klasseulikhet.
I dagens situasjon støtter middelklassen bredt den sjåvinistiske anti-ukrainske retorikken, men sender ikke barna deres inn i hæren for å kjempe i Ukraina. De fleste russiske militære styrker i Ukraina rekrutteres fra de fattigste provinsarbeiderne og arbeidsledige, for hvem verving er nesten den eneste muligheten til å få en godt betalt jobb.
Tidlig våren 2022 tok det bare noen uker for regimet å etablere en ny politisk orden etter invasjonen av Ukraina, og det gjorde det med stor kraft. Dårlig organiserte antikrigsdemonstrasjoner ble slått ned med enestående brutalitet. Mer enn seksten tusen mennesker ble fengsla og straffa for sin deltakelse i løpet av våren. Militær sensur ble innført, med fengselsstraffer på opptil femten år. Enhver offentlig uenighet angående invasjonen av Ukraina ble en forbrytelse, og ikke bare offentlige protester, men enhver uttalelse på sosiale medier eller kommentarer i samtale med kolleger. Sjøl om undertrykkinga fortsatt er selektiv, tiltar den, og den har allerede hatt en skremmende effekt på samfunnet som helhet.
Massiv støtte til krigen, som vises i meningsmålinger hovedsakelig utført av Kreml-kontrollerte selskaper, har en preg av å være iscenesatt og obligatorisk karakter. Folk ser svarene sine på spørsmål om krigen hovedsakelig som en måte å vise lojalitet til myndighetene og opprettholde tryggheten i privatlivet sitt.
Det er vanskelig å si hvor stabil denne situasjonen er for regimet. Fallet i levestandarden som følge av sanksjoner og enorme militærutgifter, samt det enorme omfanget av militære tap som myndighetene så langt har dekket over, vil åpenbart være faktorer som bidrar til å øke misnøyen i framtida. Derfor vil krig, i en eller annen form, være formen for dette regimets eksistens og sannsynligvis den endelige årsaken til dets sammenbrudd.
Likevel kan det allerede med sikkerhet sies at Putins regime har gjennomgått en gradvis utvikling over tjue år fra avpolitisert nyliberal autoritarisme til et brutalt diktatur. Det er en grotesk utvikling ut av «normaliteten» i det kapitalistiske samfunnet når det er utsatt for økonomisk krise, massiv sosial ulikhet og orden opprettholdt gjennom undertrykking hjemme og imperialistisk krig i utlandet.
Dette er det som kjennetegner Putins regime: et passivt og splitta samfunn, en reaksjonær retorikk som avviser universelle verdier, og en elite som styres av ekstrem kynisme. Derfor bør regimet kalles fascistisk – ikke bare fordi det passer definisjonen, men også for å gjøre det klart for frigjørende bevegelser hvor alvorlig den globale trusselen mot vår felles framtid er.
27. oktober 2022
Fotnoter;
[1] Vladimir Putin, “Speech at St. Petersburg Economic Forum,” June 6, 2022, http://kremlin.ru/events/president/news/68669.
[2] Vladimir Putin, “Russian Victory in the First World War Was Stolen,” Kommersant, January 1, 2014.
[3] Pierre-André Taguieff, “Discussion or Inquisition: The Case of Alain de Benoist,” Telos 98–99 (1993/1994): 54, https://doi.org/10.3817/0393099034.
[4] Roger Griffin, “Studying Fascism in a Postfascist Age. From New Consensus to New Wave?” Fascism 1 (2012), 6, https://doi.org/10.1163/221162512X623601.
[5] Timothy Snyder, “We Should Say It. Russia is Fascist.” New York Times, May 17, 2022.
[6] Grigory Golosov, “Fascist Russia?” Riddle, May 30, 2022.
[7] Ibid.
[8] Alexander J. Motyl, “Putin’s Russia as a Fascist Political System,” Communist and Post- Communist Studies 49, no. 1 (2016): 28, https://doi.org/10.1016/j.postcomstud.2016.01.002.
[9] The Merleau-Ponty Reader (Chicago: Northwestern University Press, 2007), 296.
[10] Karl Polanyi, The Great Transformation: The Political and Economic Origins of Our Time (Boston: Beacon Press, 2001).
[11] Hannah Arendt, The Origins of Totalitarianism (New York: Harcourt Brace Jovanovich, 1973).] She argued that fascism has no direct relation to any previous intellectual tradition and represents not a political but a social phenomenon that expresses the extreme realization of the key tendencies of modernity—the atomization of society and the destruction of all forms of publicness.
For Arendt, the essence of fascist totalitarian society is not the penetration of politics into all social life, but rather the ultimate depoliticization, the disappearance of any notion of “common interest.” This demobilizing role of fascism has been captured perfectly by Walter Benjamin. In the conclusion of “The Work of Art in the Age of Mechanical Reproduction,”[[Walter Benjamin, “The Work of Art in the Age of Mechanical Reproduction,” Illuminations (London: Fontana, 1968), 214–18.
[12] Siegfried Kracauer, The Mass Ornament: Weimar Essays (Cambridge: Harvard University Press, 2005).
[13] Leon Trotsky, “How Mussolini Triumphed,” What Next? Vital Questions for the German Proletariat [1932], https://www.marxists.org/archive/trotsky/works/1944/1944-fas.htm#p2.
[14] Franz Neumann, Behemoth: The Structure and Practice of National Socialism 1933–1944, Reprint (New York: Octagon Books, 1983).
[15] Nick Land, “The Dark Enlightenment,” https://www.thedarkenlightenment.com/the-dark-enlightenment-by-nick-land/.
[16] “United Russia” is a main party of Putin’s supporters that was formed in 2001.
[17] Ilya Matveev, “Russia Inc.,” Open Democracy, March 16, 2016.
[18] Ilya Budraitskis, “The Weakest Link of Managed Democracy: How the Parliament Gave Birth to Non-Parliamentary Politics,” South Atlantic Quarterly 113, no. 1 (2014): 169–85, https://doi.org/10.1215/00382876-2390473.
[19] Vladimir Putin, “Address by the President,” March 18, 2014, http://en.kremlin.ru/events/president/news/20603.