Publisert på nettstedet The Insider, 21. juli 2026. Av Katia Glod
I løpet av Russlands fullskala krig mot Ukraina har Belarus blitt en uunnværlig logistisk og industriell bastion for det russiske militæret. Ved å tilby infrastruktur, treningsområder og kapasiteter for hybrid press på Europa, hjelper Lukasjenka-regimet Russland med å forlenge konflikten.
Som et resultat står Ukraina og Vesten overfor et dilemma: hvordan de skal svare på Minsks de facto medskyldighet i aggresjonen, samtidig som de opprettholder sin tidligere tilbakeholdenhet. Det er denne utviklinga — snarere enn utsiktene til at belarusiske tropper krysser grensa— som nå utgjør den største sikkerhetsutfordringa for Ukraina og Vesten.
Den belarusiske diktatoren Alyaksandr Lukashenko hevder at Belarus blir pressa til dypere involvering i krigen, og antyder at muligheten for å sende belarusiske tropper for å kjempe i Ukraina, fortsatt er åpen. Men uansett Moskvas framtidige krav, tilbyr Belarus allerede noe mer verdifullt: territorium, infrastruktur, industriell kapasitet og et strategisk støtteområde.
Fase én (2021–2022): Belarus som utskytningsplattform
Da Russland starta sin fullskala-invasjon av Ukraina i februar 2022, hadde Aljaksandr Lukasjenko lite handlingsrom. Vendepunktet kom ikke da krigen starta krigen, men to år tidligere. Etter det falske presidentvalget i 2020 — som utløste de største protestene i Belarus’ moderne historie — var Lukasjenkos politiske overlevelse avhengig av Kreml. Russisk politisk, finansiell og sikkerhetsmessig støtte gjorde det mulig for ham å motstå et voldsomt innenlandsk press og vestlige sanksjoner. Dette endra maktbalansen mellom Minsk og Moskva fundamentalt .
Denne avhengigheten fikk umiddelbare militære konsekvenser. Gjennom hele 2021 utvida Russland jamnt og trutt sin militære tilstedeværelse i Belarus, under dekke av fellesøvinger. Etter den felles Zapad-øvinga høsten 2021, ble russiske tropper og utstyr værende i Belarus. i stedet for å returnere hjem. Samtidig undertegna Lukasjenka en rekke lenge utsatte avtaler om unionsstaten., inkludert en ny militær-doktrine som betydelig grad styrka forsvarssamarbeidet. Dette er tiltak han hadde motstått i årevis, ble politisk umulige å avvise.
Da den russiske invasjonen starta 24. februar 2022, fungerte Belarus som et uunnværlig oppmarsjområde. Russiske styrker kom inn i Nord-Ukraina fra belarusisk territorium, i et forsøk på å ta Kyiv. Belarusiske flyplasser huset russiske fly, missiler ble avfyrt fra belarusisk jord, og landet sørget for logistikk, forsyningsruter og medisinske fasiliteter for russiske tropper. Gjennom de første ukene av krigen fungerte Belarus som det nordlige brohodet for Russlands offensiv mot den ukrainske hovedstaden.
Likevel var det én bemerkelsesverdig grense som aldri ble krysset. Til tross for intense spekulasjoner om at han ville gjøre det, sendte ikke Lukasjenko den belarusiske hæren inn i Ukraina. Det finnes lite bevis for at han noen gang ønska det. Klar over den overveldende folkelige motstanden mot krigen, bekymra for påliteligheten til sine egne væpna styrker, og bekymra for de innenlandske konsekvensene, søkte han å gi Moskva alt, unntatt belarusiske soldater. Dette mønsteret har i stor grad definert Belarus’ rolle i konflikten siden starten.
Lukasjenko ønsket å gi Moskva alt unntatt belarusiske soldater
Etter Russlands mislykka angrep på Kyiv og tilbaketrekninga fra Nord-Ukraina våren 2022, begynte Belarus’ rolle å utvikle seg. Den fungerte ikke lenger primært som en utgangspunkt for offensive operasjoner, men ble gradvis Russlands strategiske bakre linje.
Fase to (2023–2024): Belarus som strategisk støtteområde
I 2023 førte Russland en helt annen krig enn den de hadde planlagt året før. Kreml trengte ikke lenger Belarus som korridor for ei rask framrykking mot den ukrainske hovedstaden. I stedet trengte de noe stadig viktigere i en utmattelseskrig: et sted for å trene tropper, reparere og vedlikeholde utstyr, flytte menn og materiell, og lette presset på Russlands egen militære infrastruktur.
Belarus var godt posisjonert til å tilby alt dette. Treningsområdene ble brukt til å forberede russiske tropper, inkludert nylig mobiliserte soldater, før de ble sendt til fronten. Russiske og belarusiske styrker fortsatte med felles øvinger, mens belarusiske anlegg sørga for vedlikehold og reparasjon. Landets jernbaner og annen infrastruktur forble tilgjengelig for det russiske militæret. Belrus tilbød på effektivt vis Russland ekstra militær kapasitet ,utafor den umiddelbare slagmarken — og i stor grad utafor rekkevidde for ukrainske angrep.
Belarus tilbød Russland ytterligere militær kapasitet utafor den umiddelbare slagmarken — og stort sett utafor rekkevidde for ukrainske angrep
I tillegg hadde muligheten for fornya opptrapping fra nord sin egen militære verdi. Sjøl etter at russiske styrker trakk seg ut av Nord-Ukraina, kunne ikke Kyiv bare ignorere den belarusiske grensa. Trusselen om ei ny utplassering av russiske styrker – eller fornyede missil- og luftangrep fra belarusisk territorium – tvang Ukraina til å befeste grensa og beholde tropper og ressurser i nord som ellers kunne vært utplassert andre steder.
Lukasjenko fortsatte samtidig å unngå det steget han fryktet mest: å sende belarusiske tropper for å kjempe i Ukraina. Dette passet Moskva bedre enn det kanskje først ser ut til. Russland hadde lite å vinne på å tvinge en relativt liten og uprøvd belarusisk hær ut i kamp, til enorme politiske kostnader for Lukasjenka. Belarus var mer nyttig som et sikkert bakre område, enn som en kilde til ekstra infanteri.
Dette var paradokset i den andre fasen av Belarus’ engasjement i krigen: dets rolle ble mindre synlig, men ikke mindre viktig. Belarus var ikke lenger sentralt i Russlands planer om en rask seier. I stedet hjalp den Russland med å tilpasse seg fiaskoen i disse planene — og forberede seg på en mye lengre krig.
Fase tre (2025 – idag): Belarus som en del av Russlands evne til å føre en langvarig krig
I løpet av 2025 utvikla Belarus’ rolle seg igjen. Russland kjempet nå ikke bare en langvarig utmattelseskrig i Ukraina, men også en mye bredere konfrontasjon med Vesten. I begge tilfeller ble Belarus stadig mer nyttig.
Jo lenger krigen varer, desto mindre trenger Moskva belarusiske soldater, og desto mer verdsetter de belarusiske kapasiteter. Belarusiskebedrifter leverer tunge kjøretøy til Russlands forsvarsindustri, sammen med optikk, elektronikk og andre komponenter, mens reparasjonsanlegg og militære anlegg øker kapasiteten for en økonomi mobilisert for krig.
Belarus utgjør også en del av det økonomiske økosystemet som Russland har brukt for å tilpasse seg vestlige sanksjoner. Dette skjer ved at de to landa som utdyper industrielt samarbeid og utvikler nye forsyningskjeder, ettersom tilgangen til vestlige markeder og teknologi har blitt vanskeligere.
Videre har Belarus en kritisk posisjon på NATOs østlige flanke, med grenser til Polen, Litauen og Latvia, og ligger itillegg mellom fastlands-Russland og den sterkt militariserte eksklaven Kaliningrad. Sammen flankerer Belarus og Kaliningrad Suwałki-gapet, den smale «korridoren» som forbinder Polen med de baltiske statene, og som lenge har blitt ansett som en av NATOs mest sårbare strategiske flaskehalser.
Belarusiske flyplasser, treningsområder, lagringsfasiliteter og transportinfrastruktur kan støtte russiske militæroperasjoner ,samtidig som de holder seg langt unna frontlinja. I juni 2026 advarte Volodymyr Zelenskyj om at Belarus bygde opp ny infrastruktur nær den ukrainske grensa, inkludert seks veibruer, et veikryss og nye lagre for ammunisjon og drivstoff. Kyiv hevder at russiske militærdokumenter knytter bygginga til krigen i Ukraina.
Det finnes ingen bevis for en forestående ny invasjon fra Belarus, men det kan bomme på poenget. Infrastruktur bygget i dag kan utvide Russlands muligheter i morgen, en realitet som tvinger Ukraina til å planlegge for en slik beredskapssituasjoner nå.
Infrastruktur bygget i dag kan utvide Russlands muligheter i morgen
Belarus har også blitt en plattform for russisk militær signalisering overfor Europa. Russland har utplassert Iskander- og Oreshnik-missilsystemer i landet og sier at de har stasjonert taktiske atomvåpen der (sjøl om dette ikke er blitt bekrefta av uavhengige kilder). Enten disse våpnene fundamentalt endrer den militære balansen eller ikke, er deres politiske formål klart: Belarus lar Moskva flytte den fysiske geografien for sin konfrontasjon med NATO lenger vest og bruke belarusisk territorium til tvang og atom-signalering.
Belarus’ verdi i konfrontasjonen med Vesten strekker seg også utover konvensjonell militærmakt. Siden 2021 har Lukasjenka-regimet brukt migranter som et pressmiddel mot Polen, Litauen og Latvia, og skapt ei grensekrise som aldri helt har forsvunnet.
Mer nylig har Litauen opplevd gjentatte angrep fra ballonger, skutt opp fra Belarus med smuglersigaretter. Det som tidligere kunne blitt behandla som smugling, har gjentatte ganger forstyrret sivil luftfart og tvunget til stenging av Vilnius internasjonale lufthavn. Litauiske og EU-myndigheter har i økende grad beskrevet hendingene som en hybrid trussel.
Dette illustrerer en annen grunn til at Belarus er nyttig for Moskva: Russland kan benekte sitt ansvar. Press, under terskelen for åpen militær konfrontasjon, kan utøves samtidig som det presenteres som noe annet — et migrasjonsproblem, organisert kriminalitet, sigarettsmugling eller handlingene til uidentifiserte personer. Minsk kan nekte for ansvar, og Moskva kan helt nekte for å være involvert. Likevel er den samla effekten å bruke ressursene til NATO-landene, teste grensene og luftrommet deres og, skape usikkerhet og demonstrere deres sårbarhet for hybride trusler.
Det er derfor mindre sannsynlig idag enn i 2022 at Belarus vil bli en direkte deltaker i krigen, men landet er trolig viktigere for Russlands krigsinnsats enn på noe tidspunkt siden fullskala-invasjonen begynte. Landets verdi ligger ikke lenger først og fremst i muligheten for at belarusiske tropper kan komme til å krysse den ukrainske grensa. Den ligger i infrastrukturen, industrikapasiteten, logistikken, geografien og muligheten Belarus gir Russland til å benekte ansvar. I 2022 hjalp Belarus Russland med å iverksette invasjonen. I dag hjelper den i økende grad Moskva med å opprettholde en langvarig krig mot Ukraina — og i føre en breiere konfrontasjon med Vesten.
Foreløpig har Ukraina vist tilbakeholdenhet overfor Belarus. Til tross for Minsks omfattende støtte til Russlands invasjon, har Kyiv unngått å åpne en ny front. Denne tilbakeholdenheten reflekterer like mye politiske som militære beregninger: å angripe Belarus risikerer å gi Lukasjenka et påskudd til å gå direkte inn i krigen. Dette ville styrke Kremls narrativ om vestlig aggresjon og komme på kant med en belarusisk befolkning, som fortsatt er overveldende imot å delta i konflikten.
Men jo lenger krigen varer, desto vanskeligere kan det bli å opprettholde denne distinksjonen. Hvis belarusiske fabrikker fortsetter å levere komponenter til russiske våpen, hvis militær infrastruktur på belarusisk territorium blir stadig viktigere for russiske operasjoner, eller hvis Russland lanserer flere angrep fra Belarus, kan Kyiv få det vanskeligere å rettferdiggjøre å behandle Belarus annerledes enn Russland. Det betyr ikke at ukrainske angrep på belarusiske militære eller forsvarsindustrielle anlegg er nært forestående. Det betyr imidlertid at slike angrep, fra et militært perspektiv, gradvis blir lettere å rettferdiggjøre.
Lukashenka ser ut til å forstå dette dilemmaet. Hans nylige offentlige insistering på at Belarus ikke bør dras inn i krigen, er hans forsøk på å vise en viss diplomatisk autonomi gjennom samarbeid med Kina og andre partnere. Dette i tillegg og hans forsøk på å berolige Kyiv om at belarusiske tropper ikke vil krysse grensa, peker alle mot samme målsetting: å forbli uunnværlig for Moskva uten å bli en aktiv krigførende part i Ukrainas og Vestens øyne.
Om han kan opprettholde denne distinksjonen vil avhenge mindre av hans retorikk enn av i hvilken grad Belarus blir innlemma i Russlands evne til å føre krig.