Publisert på nettstedet The Insider, 3. august 2026. Av Aleksej Remizov
Russland har bygget et nettverk som knytter sammen sosialistiske og antiglobalistiske grupper i utlandet, under banneret av støtte til venstreorienterte saker. Innsatsen starter ofte med tilsynelatende godarta arrangementer som opprydding i lokalsamfunnet og diskusjonsklubber, før den utvikler seg til gateprotester, desinformasjonskampanjer, sabotasjeoperasjoner i vestlige land og til og med rekruttering til Russlands krig i Ukraina. The Insider har identifisert flere britiske og amerikanske statsborgere som ble rekruttert til å kjempe for Russland med hjelp fra «kommunister» og venstreorienterte aktivister.
I venstresidas navn
Seint i april 2026 ble stiftelsesmøte for et internasjonalt sosialistisk nettverk kalt Sovintern holdt i Moskvas fagforeningshus. Arrangementet ble organisert av partiet Spravedlivaya Rossiya (bokst. «Et rettferdig Russland»). Navnet Sovintern gir et ekko av Komintern, den sovjetiske kommunistiske internasjonalen som Moskva brukte for å koordinere utenlandske kommunistpartier og fremme sovjetisk innflytelse i utlandet.
Kreml la ikke skjul på sin varme støtte til denne typen internasjonal aktivitet: arrangementet åpna med en velkomsttale fra Vladimir Putin. Sovinterns uttalte offentlige oppgave var å lage så mye informasjonstoff som mulig. Hver deltaker ble forventa å spre felles fortellinger i hjemlandet, og dermed motivere potensielle framtidige deltakere til å delta i arbeidet med å diskreditere sine egne nasjonale regjeringer.
I likhet med det Komintern en gang gjorde for Sovjetunionen, ser den nye organisasjonen også ut til å fungere som et skalkeskjul for russiske spesialoperasjoner i utlandet. Faktisk er flere av deltakerne direkte involvert i rekruttering av utenlandske soldater til krigen i Ukraina.
Et eksempel er Det amerikanske kommunistpartiet (ACP). Partiet ble stifta nylig – 21. juli 2024 – av to russofile marxist-leninistiske tilhengere: Adam Tahir, som bruker det offentlige navnet Haz Al-Din (og også er kjent som Infrared ), og Jackson Hinkle. Deres venstreorienterte identitet hindrer dem ikke i å være ivrige beundrere av den fascistiske ideologen Alexander Dugin og nazisympatisøren Martin Heidegger.
Historisk sett har kommunister i USA vært representert av Communist Party USA (CPUSA), som en gang hadde en ledelse som aktivt samarbeida med sovjetisk etterretning. Grunnleggerne av det nye ACP tilhørte tidligere det krympende CPUSA og har så langt oppretta små avdelinger over hele USA, samt en avdeling i Canada. Partiets offisielle aktiviteter er begrensa til oppryddingsdager i lokalsamfunnet, hjelp til de fattige og fredelige protester som glorifiserer stalinismen og kinesisk sosialisme. Partiets tilhengere støtter også Hamas og Hizbollah. Flere medlemmer kjemper til og med mot Ukraina på Russlands side.
I Storbritannia håndteres lignende aktivitet av Workers Party i Storbritannia og den tilknytta bevegelsen no2nato . Partiet ledes av George Galloway, 71, en hyppig gjest i russiske propagandaprogrammer. Bortsett fra lederens direkte desinformasjonsarbeid, er partiets medlemmer også på utkikk etter potensielle leiesoldater.
Fra politiske handlinger til rekruttering
Fram til starten av fullskala-invasjonen av Ukraina brukte Russland et nettverk av statskontrollerte kultursentre og tilknytta agenter i utlandet for å rekruttere agitatorer og, til tider, krigere til paramilitære strukturer. The Insider beskrev tidligere hvordan dette fungerte ved hjelp av eksemplet til Alexander Ionov, president for Russlands antiglobaliseringsbevegelse.
Etter at fullskala-krigen starta, ble de fleste slike organisasjoner utvist eller stengt over hele den vestlige verden. Som et resultat ble semi-lovlige og ofte svært marginale sosialistiske og venstreorienterte celler uforholdsmessig nyttige.
Veien til aktivister som ender opp i vestlige ytre-venstrebevegelser, tilknytta Sovintern, følger vanligvis tre stadier.
Først kommer relativt harmløse interessegrupper og møter som ligner på politiske klubber. Disse kan omfatte ryddedager i lokalsamfunnet, matutdeling for hjemløse, grønne prosjekter og veldedighetsarrangementer i nabolag bebodd av minoriteter eller økonomisk sårbare grupper. Arrangementer av denne typen skaper en følelse av fellesskap og engasjement i en sak som «virkelig hjelper», i motsetning til abstrakt politikk. Deltakerne får nye bekjentskaper og mottar noen ganger hjelp.
For eksempel organiserte representanter for den kanadiske avdelingen av ACP i Toronto en naturvandring 7. mai 2026. Under dekke av et arrangement om sunn livsstil jobba de for å styrke den revolusjonære bevisstheten.
På Memorial Day, 25. mai 2026, holdt ACP-avdelinger i Michigan og Illinois opprydningsarrangementer og samla søppel, etterfulgt av en campingtur med grilling og trening med skarpe våpen. Klærne deres var merka med ACP-merker, sammen med St. George-bånd merka med bokstaven Z, – symboler som signaliserer støtte til Russlands invasjon av Ukraina.
I den andre fasen blir aktivitetene mer radikale og går over til åpne demonstrasjoner – mot NATO, og til støtte for Kreml, Iran og palestinsk uavhengighet. Ved slike arrangementer blir Ukraina rutinemessig framstilt som et arnested for «nazisme», mens NATO blir framstilt som etterfølgeren til Hitlers imperialistiske politikk.
2. mai 2026 ble det holdt pro-russiske demonstrasjoner utafor ukrainske ambassader i London, Berlin, Edinburgh, Lisboa, Dublin, Dakar og Pretoria for å minnes de drepte i sammenstøtene i Odessa i 2014 og brannen i fagforenings-huset. Russisk propaganda har lenge brukt hendingene i Odessa som en mobiliserende fortelling for å framstille Ukraina som «fascistisk».
I London ble demonstrasjonen leda av lokale medlemmer av Workers Party i Storbritannia, Jesse Vinny, Chris Williamson og Hoz Shafiey. Deltakerne i demonstrasjonen fordømte påstått nazisme i Ukraina og vifta med flaggene til Russland, «Folkerepublikken» Donetsk og Novorossiya (bokst. «Det nye Russland», et begrep fra keisertida som ble gjenopplivet av russiske nasjonalister for å betegne deler av Sør- og Øst-Ukraina).
De samme aktivistene organiserte en annen demonstrasjon utafor det britiske forsvarsdepartementet, hvor de raste mot leveransene av Storm Shadow-missiler til Kyiv.
I USA organiserte ACP en pro-russisk demonstrasjon og flere marsjer 8.–9. mai i stil med «Udødelig regiment». ACP-arrangementene ble bevisst holdt i nærheten av demonstrasjoner av pro-ukrainske aktivister.
Til slutt, i den tredje fasen, får de mest aktive deltakerne muligheten til å gå direkte til fronten.
Hvordan det begynte: De «internasjonale brigadene»
Kreml har brukt lignende strukturer før. I 2014 oppsto en bevegelse kjent som Interbrigades, i stor grad bygget rundt tidligere medlemmer av Det nasjonalbolsjevikiske partiet og Drugaya Rossiya (bokst. «Det andre Russland»), grupper med imperialistiske og ekspansjonistiske synspunkter. Interbrigader-medlemmene sa åpent at målet deres var å delta i kampene i Øst-Ukraina.
Medlemmer av Interbrigades sa åpent at målet deres var å delta i kampene i Øst-Ukraina
En av bevegelsens ledere var forfatteren Zakhar Prilepin, som seinere ble en framtredende tilhenger av Russlands fullskala-invasjon av Ukraina. Som navnet antyder,, rekrutterte Interbrigades også utenlandske krigere, og det var slik amerikanske kommunister, som Russell Bentley, slutta seg til pro-russiske separatister i Vostok-bataljonen i september 2015.
En annen deltaker i bevegelsen var Benjamin Stimson, opprinnelig fra Oldham i England, som fortsatt spiller en viktig rolle i rekrutteringa. Han ble trukket inn i krigen av vennen Ayo Benes, en latvisk nasjonalbolsjevik av russisk-ugandisk opprinnelse. Benes var da allerede kjent for å ha deltatt i Russlands operasjon i 2014 for å annektere Krim, hvor han fikk kallenavnet «Svarte Lenin».
Gjennom Interbrigades-nettverket ankom Stimson den separatistkontrollerte ukrainske byen Debaltseve i 2015 og slutta seg til 4. kompani av den internasjonale brigaden Pjatnashka. Hans deltakelse i kampene i Ukraina førte til hans første fengselsstraff. I november 2015 ble Stimson arrestert på flyplassen etter å ha returnert til Storbritannia og måtte sone totalt seks år og fire måneder i fengsel.
Stimsons tilbakekomst og nye leiesoldater
I februar 2024 returnerte Stimson til Russland, hvor han offisielt fikk asyl før han igjen havna i krigen i Ukraina. I mars 2026, med hjelp fra Statsduma-lovgiver Maria Butina, fikk Stimson russisk statsborgerskap og ble med i Kremls parti «Forent Russland».
Butina, som gjorde et mislykka forsøk på å etablere en posisjon i USA i oppkjøringa til presidentvalget i 2016, fulgte en lignende karrierevei. Etter å ha sona en periode i et amerikansk fengsel for å ha samarbeida med russiske tjenestemenn, returnerte hun til Russland. Der ble hun med i Forent Russland og begynte å jobbe med et prosjekt for å rekruttere utlendinger til landet, på ideologisk grunnlag. Stimson fikk i mellomtida i oppgave å finne og trene utenlandske leiesoldater til krigen i Ukraina. Etter eget utsagn hjelper han engelsktalende rekrutter og leverer forsyninger til soldater.
Det Stimson publiserer, viser hele propagandakjeden tydelig. Først slutter folk seg til sosialistiske celler i sine egne land og deltar i demonstrasjoner og aksjoner. Deretter, etter hvert som de blir mer oppslukt av russisk propaganda, uttrykker de vilje til enten å gå til fronten i Ukraina eller til å bidra til å bekjempe vestlig støtte til Kyiv.
Et eksempel er Stimsons venn Aiden Minnis, som direkte appellerte til sine støttespillere om å finne lagerbygninger og produksjonssteder som forsyner Ukraina med ammunisjon, og om å stoppe disse leveransene med alle midler. Det er ikke kjent om noen svarte på meldinga, men sabotasjehandlinger har blitt vanlige i Storbritannia og over hele Europa.
Stimsons eksempel viste seg å være smittsomt for andre venstreorienterte aktivister. I april 2026 dro Bradley Townsend, en fisker fra Yorkshire, til krigen under påvirkning av «rød agitasjon». Townsend hadde aldri tjenestegjort i militæret før.
I Moskva ble han møtt av Stimson og Minnis. Etter å ha tatt bilder med nykommeren mot historiske steder og på puber som bakteppe, oppretta de en personlig kanal [på sosiale medier] for Townsend om livet hans, slik at han kunne tjene som et eksempel for andre potensielle leiesoldater. Townsend ga også intervjuer til Stimsons YouTube-kanal og til den pro-russiske britiske videobloggeren Mike «ForeignAgentIntel» Jones, før han ble drept ved fronten.
The Insider fant ut at Darryl Fladung, opprinnelig fra Queensland i Australia, også ankom Russland i vår. I Australia hadde Fladung jobba som sikkerhetsvakt i et supermarked.
I Moskva ble Fladung møtt av Stimson og Townsend. I likhet med Bradley hadde Fladung ingen kamperfaring. I mai 2026, mens han trente som angrepskjemper på en skytebane, skada han venstre kne og senene rundt hælen, men etter å ha kommet seg, kom han seg til fronten.
Seth Albert Noon, et medlem av det amerikanske kommunistpartiet fra Sør-Carolina, tjenestegjør i den russiske væpna styrkens 24. motoriserte geværbrigade. Han har deltatt i kampene i Bakhmut og i Kherson-regionen.
Michael Gloss , sønn av en høytstående CIA-tjenestemann, nådde fronten via en lignende vei. Han ble drept i Ukraina i 2024, 21 år gammel. I likhet med Noon ble Gloss tiltrukket av den venstreorienterte agendaen og begynte å tro på Russlands «spesialoppdrag».
Rekrutteringen fortsetter den dag i dag. Sent i april 2026 ankom kanadieren Ryan Gallant – et medlem av landets avdeling av det amerikanske kommunistpartiet – Irkutsk via Kina. Stimson skrev på bloggen sin at rekrutten var en profesjonell helikopterpilot.
Noen ganger er veien mer komplisert. Et eksempel er Kalen Pavan, en 17 år gammel kanadisk kadett som ble rekruttert gjennom sosialistiske avdelinger og ankom Interbrigadenes hovedkvarter i Donbas i 2024. Stimson begynte først å kommunisere med ham. Da det viste seg at Pavan var under 18 år og hadde løyet litt om alderen sin, ble han rekruttert av FSB, Russlands innenlandske sikkerhetstjeneste, og sendt til EU; først til Danmark og deretter til Polen — for etterretningsarbeid. Men han strøk på oppdraget og ble pågrepet og dømt.
Det eksempelet ser imidlertid ut til å være mer unntaket enn regelen. De som drar til krigen vender vanligvis ikke hjem, enten fordi de blir drept i «kjøttkvernangrep» eller fordi de risikerer straffeforfølgelse. Hvis en rekrutt overlever, kan han etter en stund bli kollega hos rekrutterere som Stimson og Minnis og begynne å lete etter nye rekrutter selv.