Publisert på nettstedet Commons/Spilne, 29. juli 2026. Av Sophie Rose
Tidlig i april 2025 var Orest [«Orest» er et pseudonym. For å bevare anonymiteten til deltakerne i studien, ble alle navn og personopplysninger enten endra eller utelatt.} på vei til den vestlige grensa til Ukraina i en gammel, loslitt bil.1I flere måneder har han prøv å få klarhet i dilemmaet: å bli i landet eller å dra. Men da han en dag, på vei tilbake fra jobb, la merke til ansatte ved Territorial Procurement Center (TPC) [Ukrainas lokale militære vervekontorer og mobiliseringskontorer] i nærheten av huset sitt, ble det en drivkraft for handling. «Jeg så dem bli avspeila i bilvinduet og innså: Jeg måtte dra nå, før det var for seint, før jeg blir sendt til fronten.» Orest pakka raskt sakene sine og la av gårde fra Sør-Ukraina. Han klarte å snike seg gjennom hovedkontrollpunktet og skjule bilen sin mellom to lastebiler. Seint på kvelden nådde han skogen, parkerte og fortsatte til fots. Foran var det ei rute som lignet mest på en militærøvelser.
Orest var ikke forberedt på den plutselige kuldebølgen – iført bare tynne joggesko løp han mot Transnistria. Omtrent seks timer seinere hørte han stemmer i det fjerne og innså at grensevaktene var i nærheten. Mens han venta i grøfta, begynte det å snø, og vannet i flaska frøs til is.
«Jeg lå der og nølte lenge om når jeg skulle dra videre. Grensa var så nær! Tenk om jeg hadde blitt fanga akkurat her. Til slutt reiste jeg meg bare og løp framover.» Han tror nesten han fløy den siste strekninga: Han klatra over et piggtrådgjerde og befant seg foran en dyp grøft som de ukrainske grensevaktene hadde gravd, bare for å stoppe folk som ham. Etter å ha laget en stige av grener, klarte Orest likevel å klatre opp. På det tidspunktet var den våte jakka hans allerede blitt til is i kulda, og han kunne ikke føle beina sine i det hele tatt. Han fortalte meg seinere at til tross for kulda og frykten, var den sterkeste følelsen lettelse: «Da jeg befant meg på den andre sida, innså jeg endelig: Jeg klarte det, nå er jeg fri.»
Jeg møtte Orest i Chisinau morgenen han ankom Moldova. Han er en av et økende antall ukrainske menn som prøver å unngå militærtjeneste og reise utenlands. Jeg har i noen tid intervjuet ukrainske menn i militær alder som har forlatt landet etter at fullskala invasjonen starta, og utforska deres motivasjoner, erfaringer og sosiale status i eksil.
I vestlige medier og politiske debatter blir disse mennene ofte framstilt som pasifister, krigstrøtte eller opposisjonelle. Historiene jeg samla inn under forskninga mi var imidlertid mye mer komplekse. For de fleste av mine samtalepartnere ble beslutninga om å dra forma av deres egen sårbarhet og handlekraft, og påvirka av en rekke følelser, inkludert frykt, følelser av urettferdighet, omsorgsansvar, moralske hensyn og personlige omstendigheter.
De som bestemmer seg for å dra er vanligvis i en dyp konflikt. Deres oppfatning av sin egen maskulinitet kolliderer med patriarkalske samfunnsforventninger og menns samfunnsplikt under krigstid (Rose 2024; Phillips og Strelnyk 2025). I denne artikkelen analyserer jeg hvordan disse mennene begrunner valgene sine. Spesielt hvordan de samtidig motstår og tilpasser seg samfunnspress angående den «maskuline rolla» i krigstid.
Per 2026 hadde over én million menn forlatt Ukraina (Eurostat 2025), og unndragelse av verneplikt hadde blitt et stadig mer alvorlig problem, noe som gjør mobilisering til et ekstremt sensitivt og kontroversielt tema i det ukrainske samfunnet. Ifølge Forsvarsdepartementet har over 200 000 tjenestemenn uregelementert forlatt militære enheter, og over to millioner var etterlyst for å ha unndratt seg verneplikt.
Forskning på å unngå verneplikt under krigstid: en feministisk tilnærming
Til tross for disse tallene viser offisielle undersøkelser at flertallet av ukrainere fortsatt er engasjert i å forsvare landet. Spesielt i mars 2026 indikerte 54 % av respondentene i en KIIS-undersøkelse at de var klare til å tåle krigens vanskeligheter så lenge det var nødvendig. Sjøl om dette tallet er lavere enn tidligere år, er det fortsatt høyt for et samfunn som har motstått en fullskala invasjon i over fire år (Kyiv International Institute of Sociology 2026).
Mobiliseringskrisa symboliserer i stor grad et av de dypeste paradoksene Ukraina har møtt under sin eksistensielle kamp mot russisk aggresjon: å bevare hele nasjonens frihet krever at innbyggerne ofrer sine individuelle friheter, og potensielt til og med sine egne liv.
Forskninga min undersøker dette dilemmaet gjennom erfaringene til menn som valgte å flykte fra krigen i stedet for å tjenestegjøre i militæret. Den feministiske tilnærminga i dette arbeidet kommer til uttrykk gjennom et kunnskapsgrunnlag basert på historiene til disse mennene. Det innebærer en dyp analyse av hverdagserfaringer med krig hos vanlige borgere, og hvordan disse erfaringene påvirkes av kjønnsnormer og forventninger. Ved å lytte til erfaringene til menn som dro til utlandet – uten automatisk å framstille dem som feige, kriminelle eller ofre – får vi en bedre forståelse av hvordan Russlands aggresjon har påvirka ulike grupper i det ukrainske samfunnet.
Et interseksjonelt feministisk perspektiv, som undersøker hvordan kjønn, makt og andre sosiale forhold påvirker menneskers erfaringer, er særlig relevant i denne sammenhengen. Det bidrar til å undersøke ikke bare de kjønnsbestemte dimensjonene ved militærtjeneste, men også klassefaktorer – spesielt hvordan mobilisering oppleves og beskrives av menn som motsetter seg den. Mange av forskningsdeltakerne mine beskriver mobilisering som en prosess prega av klassemessige, geografiske og sosiale ulikheter. Mindre privilegerte og fattigere menn rapporterte at de følte denne ulikheten spesielt sterkt, ettersom de er de som oftest blir utsatt for tvangsmobilisering og befinner seg i de mest utsatte posisjonene i infanteriet.
Samtidig har Ukrainas mobiliseringstiltak blitt utnyttet i russiske desinformasjonskampanjer. Russland overdriver, fordreier og finner opp historier om tvangs- og klassedelt mobilisering for å skape splittelse i samfunnet og svekke tilliten til staten og hæren (Vorotyntseva 2024) Effektiv bekjempelse av slik propaganda handler likevel ikke om å tie om vanskelige temaer. Det vil bare forsterke opplevelsen av at myndighetene er frakobla befolkninga, og at verneplikts-systemet er urettferdig. Tvert imot kan åpen diskusjon om mobilisering og erfaringene til de som unngår tjeneste bli et grunnlag for solidaritet og gjensidig forståelse blant ukrainere som opplever ulike former for krigstraumer og tap.
Moralsk ambivalens, klasseforskjeller og protest mot maskulinitet
I løpet av de siste åra har feltarbeidet mitt dekka europeiske land og grenseområdene i Ukraina. I Moldova klarte jeg å ta opp intervjuer med 60 ukrainske menn som befant seg i utlandet. Samtalepartnerne mine tilhørte ulik sosioøkonomisk bakgrunn, kom fra forskjellige regioner og hadde ulike livssituasjoner. De fleste var i vernepliktsalder (fra 25 til 60 år). Og sjøl om noen hadde lovlig grunnlag for utsettelse av tjensesten, hadde de fleste av mennene kryssa grensa ulovlig og noen ganger på risikalbel måte.Til tross for forskjellig bakgrunnen for hver historie, gjenspeiler de for det meste en kompleks kombinasjon av moralsk tvetydighet og en følelse av urettferdighet. Samtidig var frykten for mobilisering og det å dø i kamp hovedfaktoren som fikk samtalepartnerne mine til å dra.
Motivasjonsanalysen avdekket en viss forskjell mellom de som dro i begynnelsen av fullskala invasjonen og de som ble værende i Ukraina i flere år. Beslutningene til mennene som dro i krigens første år (2022–2023) var ofte ledsaget av dyp moralsk og emosjonell ambivalens. Mange av dem utelukka ikke muligheten for å returnere og bli med i Ukrainas væpna styrker.
For eksempel vurderte Vitaliy, kort tid etter at han forlot landet i 2022, å returnere for å forsvare hjembyen sin i Øst-Ukraina, der russiske tropper rykka fram. Moren hans overbeviste ham imidlertid om ikke å gjøre det: «Jeg tenkte på å dra tilbake og gjøre motstand, men da jeg snakka med henne, sa moren min: ‘Greit, hvis du dør, er det din egen sak. Men hvis du blir skada, vil ikke staten hjelpe – vi, dine foreldre, som må ta vare på deg.’ Egentlig er det derfor jeg fortsatt er her.»
Artems historie gjenspeiler en lignende angst for flukt, sjøl om hans indre tanker var mer praktiske. Han vurderte å studere i utlandet for å tilegne seg ferdigheter som kunne være nyttige på fronten, spesielt innen droneutvikling:
«Unnskyldninga mi [for å være i utlandet] akkurat nå, er at jeg lærer å operere FPV og prøver å bygge en drone. Jeg prøver å lære å fly dem, for hvis jeg noen gang gir opp og drar tilbake, så vil jeg i det minste ikke være, vel, i en skyttergrav eller infanteriet. Jeg ville vært pilot eller noe sånt … Jeg ville vært nyttig til noe – ikke bare kanonføde. «Jeg er fortsatt ikke helt komfortabel med denne avgjørelsen [om å flykte]. Det er fortsatt ting å gjøre der [i Ukraina].»
Denne historien viser ikke bare at flukt sjelden ble sett på som ei endelig løsning i begynnelsen av krigen, men også at den vanligvis var ledsaget av konstant moralsk tvil: om grunnene til å bli værende i utlandet var en genuin begrunnelse eller bare en form for sjølbedrag.
I motsetning til dette var menn som dro seinere mye mindre tilbøyelige til å uttrykke moralsk tvil om valget sitt. Det denne gruppa hadde til felles var deres sosiale bakgrunn og måten de kryssa grensa på: de var for det meste fra arbeiderklassen og hadde, i likhet med Orest, nådd Moldova til fots via uformelle ruter. Mange sa at mobiliseringstiltakene til slutt gjorde det umulig for dem å opprettholde sin vanlige livsstil og få en ordinær, formell jobb utafor fronten. Et vanlig tema i historiene deres var urettferdigheten ved verneplikt.
De refererte ofte til erfaringene til menn fra fattigere sosiale klasser og landlige områder, som hadde uforholdsmessig større risiko for å bli tvangsmobilisert fordi de mangla økonomiske ressurser eller forbindelser til å skaffe seg en «hvit billett» gjennom korrupte ordninger.
Yuri kommer fra en arbeiderklassebakgrunn og forlot Sør-Ukraina i 2025. Han husker at han følte seg fullstendig maktesløs overfor mobiliseringssystemet. Han prøvde å få en juridisk utsettelse av helsemessige årsaker, men på grunn av mangel på penger og forbindelser viste dette seg umulig:
«Jeg elsker landet mitt … Men hver dag ser vi menn bli tatt på gata – jeg så det med mine egne øyne! Disse små karene bare sirkler rundt i bygårder, og så snart en mann kommer ut – griper de ham […] Dette burde ikke høre hjemme i et demokratisk land. Du vet ikke hvordan du kan få utsettelse og hva som kreves – lovene endres hver dag: i dag har du lovlig utsettelse, og i morgen har du ikke det. En vanlig fyr som meg kan ikke gjøre noe. Det er bare ett dokument som virkelig betyr noe – dollaren.»
Sjøl om det er umulig å bekrefte om Yuriy faktisk hadde en medisinsk tilstand som ville ha gitt ham rett til å bli fritatt fra militærtjeneste, er det viktige for analysen hvordan denne opplevelsen forma hans oppfatning av urettferdighet. Under intervjuet ble det klart at denne oppfatninga ikke bare påvirka hans beslutning om å forlate landet, men også svekka hans skyldfølelse for det valget han tok.
Som Yuriys historie viser, dukket temaet «busifisering» opp gjentatte ganger og påvirket beslutninga hans om å dra betydelig. [busifisering-praksisen med å hente inn menn på gata for militær tjeneste.Oversetters merknad] Mange menn sa at de før de dro var i en tilstand av konstant angst, siden de kunne ende opp i mobilisering hver gang de gikk ut. På grunn av dette gjemte de seg hjemme i lang tid, mista jobben og muligheten til å forsørge seg sjøl i det sivile liv.
Den beskrevne opplevelsen hadde også en klar klasse- og geografisk dimensjon: arbeidere fra små byer og landsbyer følte seg mest sårbare. Fysisk arbeid krever personlig tilstedeværelse på arbeidsplassen, så risikoen for å bli mobilisert oppstår allerede på vei til jobb.
Ifølge respondentene ble faren forverret av det faktum at representanter for TCC ofte lette etter folk i bedrifter med team bestående av bare menn eller venta på dem etter skiftet. Jaroslav beskrev det slik: «Vanligvis hører vi om små busser som kjører rundt i landsbyer der folk er fattigere og har mindre utdanning. Dette sier mye – det er et tydelig signal.» Artemiy, en mann fra en liten landsby, bemerka også: «Først tok de alle mennene fra landsbyene, og det er derfor noen kaller denne krigen «de fattiges krig».»
Det finnes ingen systematiske data om den sosioøkonomiske sammensetninga av de mobiliserte eller de væpna styrkene som helhet. Noen analyser av data om falne og skadde i krigen viser imidlertid høyere dødelighet blant menn fra landlige og fattigere områder, noe som støtter disse påstandene med faktiske ta (Mohuczy 2026).
Målet vårt er imidlertid ikke så mye å teste sannferdigheten i fortellingene som å forstå hvordan disse oppfatningene i seg sjøl former hverdagen til menn i vernepliktsalder. For dem har «busifisering» ikke bare blitt en ubehagelig opplevelse i hverdagen, men et grunnleggende brudd i forholdet til det offentlige rom og, mer politisk sett, i forholdet mellom borger og stat.
For mange var dette et tegn på at staten fullstendig hadde overskredet sitt mandat. Følelser av klasseurettferdighet og institusjonell illegitimitet førte til at noen menn utvikla det som kan beskrives som «protest-maskulinitet». Dette fenomenet sees ofte i sammenheng med arbeiderklasse- og økonomisk marginaliserte menn i fredstid (Walker 2006). Det er en form for maskulin identitet som utvikles i opposisjon til institusjoner som oppleves som fiendtlige eller uten legitimitet. I en slik kontekst blir trass i seg sjøl en måte å hevde sin verdighet og maskulinitet på.
En lignende dynamikk ble observert blant deltakerne i denne studien.
I historiene deres ble manglende vilje til å kjempe ikke presentert som svik eller feighet, men som en fullstendig legitim avvisning av forpliktelser overfor staten. Ifølge respondentene mista myndighetene retten til å kreve lydighet på grunn av den urettferdige mobiliseringa.
Dette eliminerte imidlertid ikke skyldfølelsen fullstendig. Sjøl om skyldfølelsen nesten aldri var relatert til staten eller en konstitusjonell plikt, ble den følt overfor andre «vanlige» ukrainere som kjempet for landets overlevelse. Mange menn sa at de donerer penger til enheter eller soldater de kjenner personlig. Denne praksisen er basert på medfølelse og et ønske om å slutte seg til en felles sak. For eksempel forklarte Viktor det slik: «Jeg donerer fordi jeg bryr meg om folket. Soldatene. Jeg var heldig som ikke havna i frontlinja – ikke alle er så heldige. Jeg bekymrer meg for dem og vil hjelpe dem til å føle seg i det minste litt mer komfortable.»
For mange av mennene som ble intervjuet, betydde dermed ikke beslutninga om å dra i avvisning av det ukrainske samfunnet eller støtte til landet i krigen. Det var snarere en motstand mot mobiliseringsregimet, som de oppfatta som urettferdig, kombinert med en dyp frykt for døden.
Omsorgsansvar og motstridende normer for maskulinitet
Sjøl om kvinner i Ukraina fortsatt bærer byrden av ulønna reproduktivt arbeid, har endringer i familielivet før krigen begynt å endre oppfatninga av menns roller i familien. Før fullskala- invasjonen begynte mange menn å bli mer involvert i barneoppdragelse og husarbeid.
Undersøkelser fra 2023 viser at involvert farskap fortsatt er utbredt under krigen, sjøl om kvinner fortsatt står for mesteparten av omsorgen (Voloskevych og Maksymenko 2023). Krigen har imidlertid utfordra denne familiestrukturen alvorlig. Bekreftelsen av militær maskulinitet har forsterka juridiske og symbolske forventninger i samfunnet: menns viktigste sosiale rolle er nå å tjenestegjøre i de væpna styrkene, snarere enn å ta vare på sine familier og hjem (Rose 2024).
Dette presset gjenspeiles i historiene til nesten alle mine samtalepartnere på en eller annen måte. Flere av dem reflekterte over hvordan deres avreise til utlandet stred mot de militære idealene om manndom, hvor tapperhet og motstandskraft blir verdsatt over alt annet.
For eksempel beskrev Vitaliy det som et hierarki av maskulinitet bygget på fortellinger om tapperhet. I det ble en manns verdi og hans «rett til å være mann» målt etter hvor mye han var villig til å ta risiko og møte fare, sjøl om det ikke var ved fronten: «Noen oppfatter til og med menn som flykta fra Kyiv [til de vestlige regionene] som en slags forrædere. Og noen av dem som ble værende tenker: ‘Jeg var ikke redd, så jeg er mer mann enn deg’ […] Hvis du ikke ble der du befant deg, ble du umiddelbart stempla som en desertør […] Jeg er ikke enig i det. Og generelt, hvorfor skulle menn føle seg skyldige for å dra?» Vitaliys historie viser at mange menn aktivt avviste ideen om at deltaking i krig var det eneste riktige uttrykket for manndom.
For mange, særlig menn med barn, var denne motstanden drevet av familieansvar og trua på at det å støtte familien – både emosjonelt og økonomisk – har høyere prioritet enn å beskytte staten. Dette perspektivet gjenspeiler fullt ut endringa av ideer om maskulinitet i Ukraina siden uavhengigheten.
På denne tiden, da den kollektivistiske sovjetiske maskuliniteten var i tilbakegang (Rose 2025a; Janey Muse-Burke Plitin og Vovk 2009; Bureychak 2012), ble individuell sjølstendighet, økonomisk trygghet og det å være en sjølforsørgende voksen i økende grad sett på som viktige idealer for menn.
I denne forbindelse kan det å reise til utlandet sees på som en manifestasjon av en spesiell type maskulinitet, definert av personlig ansvar for sine kjære. I denne sammenhengen ble aktiv deltaking i å oppdra et barn ofte en verdsatt mannlig rolle, spesielt blant unge mennesker.
Oleksandr er 26 år gammel. Hans første barn ble født kort tid før fullskala-invasjonen starta. Så, i 2022, bestemte han seg for å forlate Ukraina med familien sin, kryssa ulovlig grensa til Moldova ved et avsidesliggende kontrollpunkt, og dro seinere til EU-landa. Han sa at han var splitta mellom sin plikt overfor staten og familien, men at hans nye rolle som far til slutt viste seg å være viktigere for ham:
«Som mann skulle jeg gjerne kjempa mot russerne eller noe, forsvart landet mitt … Men enda større grad vil jeg beskytte familien min og være der for dem, for hvis noe skjer med meg … […] Du skjønner, jeg vil at datteren min skal vokse opp i en komplett familie. Fordi jeg vet at det å ha en far har stor innvirkning på barn, spesielt jenter. Dette er viktig for hennes framtidige liv og forhold til menn.»
Andre respondenter, inkludert arbeidere fra landsbyer, dro også utenlands for å jobbe og forsørge konene og barna sine, som ble værende i tryggere regioner i Ukraina. Marko, en 43 år gammel sjømann som dro til Moldova i 2025, forklarte: «Familien min støtter at jeg er her og ikke ved fronten. Jeg trenger friheten til å forsørge familien min og oppdra barna mine. Men jeg kan ikke oppdra dem herfra – jeg kan bare tjene penger til dem herfra. Jeg forestilte meg rolla min på en helt annen måte.»
Det å verdsette farskap løser imidlertid ikke alltid den interne konflikten mellom å beskytte familien og å beskytte nasjonen. Spesielt kommer dette fram i ei tid der ukrainsk nasjonal identitet i økende grad forbindes med motstandskraft og en vilje til å motstå russisk aggresjon. Dette har igjen bidratt til å styrke en form for nasjonalistisk maskulinitet som har blitt dypt forankra i samfunnet. [For mer informasjon om nasjonalistisk maskulinitet i krigstidens Ukraina, se (Rose 2025a).] Mennene jeg intervjuet var svært bevisste på at beslutningene deres stadig ble vurdert gjennom prismet til den dominerende debatten om motstandskraft, som de, som ukrainere og menn, ikke var i stand til å respondere på.
For noen har dette skapt en konstant skyldfølelse, forma av en stille, men svært vedvarende følelse av at samfunnet behandler menn i deres posisjon negativt. Kyrylo, en mann som har opplevd å bli fordrevet to ganger (først fra Donetsk i 2014 og deretter fra Kyiv i 2022), beskriver følelsen av isolasjon etter å ha forlatt Ukraina:
«Jeg ser virkelig hva andre ukrainere skriver på sosiale medier om menn som meg. Det får meg til å føle meg … Jeg vet ikke … Min mentale helse ble verre da jeg forlot Ukraina.»
Bohdan uttrykte lignende tanker da han reflekterte over avgjørelsen sin. Han sa at svarene han ga på spørsmåla mine fikk ham til å føle at han bare lette etter en unnskyldning: «Uansett hva du sier, innerst inne vil mange tro at du bare prøver å rettferdiggjøre oppholdet ditt utafor Ukraina. Personlig kan jeg si at jeg føler meg dypt skyldig for at jeg ikke er sammen med familien min og andre landsmenn i landet akkurat nå.»
Flere intervjuobjekter sa også at de følte at identiteten deres som ukrainske menn nå var knytta til bestemte forventninger – noe de ikke hadde opplevd før krigen. For eksempel forlot Vasyl Ukraina kort tid før 18-årsdagen sin. Sjøl om han fortsatt var langt fra mobiliseringsalderen, delte den unge mannen følelsen av at statsborgerskapet hans ikke lenger hadde samme kraft som før, fordi han hadde forlatt landet:
«Jeg har en følelse av at når jeg kommer tilbake til Ukraina, vil jeg rett og slett ikke ha rett til å si hva som må gjøres etter seieren. Det vil åpenbart bli endringer i regjeringa. regler vil endres, nye lover vil dukke opp osv. Og
det virker som om jeg ikke vil ha rett til å mene noe om hvilke lover vi trenger, hvordan vi skal velge regjeringa, og hva vi skal gjøre i landet generelt – fordi jeg var i utlandet […] Personlig føler jeg dyp skyld for å ha forlatt landet mitt i ei så vanskelig tid.»
I motsetning til mange av intervjuobjektene som delte sine skyldfølelser, nekta andre – som Orest, som jeg nevnte i begynnelsen – å akseptere stigmaet. Orest så mobilisering som et brudd på en allerede skjør sosial kontrakt mellom borger og stat, og anså derfor det at han stakk av som fullstendig berettiget: «Jeg føler meg ikke skyldig – jeg redda rett og slett livet mitt.»
Disse ulike historiene viser hvor grunnleggende den sosiale og moralske ordenen i det krigsherja Ukraina har blitt endra. Forestillinger om maskulinitet og statsborgerskap er fortsatt i stadig endring, samtidig som nye sosiale hierarkier så vidt er i ferd med å ta form.
Kommer du hjem?
Det som kommer fram, er en sammensatt historie – ikke bare en historie om motstand mot eller underkastelse under kjønnsbaserte forventninger til menn i krigstid. Mens mennene som dro ofte motsatte seg at militarisert maskulinitet skulle definere sine roller i samfunnet, klarte de fleste av dem ikke å riste av seg byrden av moralsk fordømming og skyldfølelse som fulgte med deres usikre status som «mobiliseringsunndragere» og «pseudoflyktninger» i andres øyne (Rose 2025b). Dette kom klarest fram når det gjaldt spørsmålet om mulig retur.
Sjøl om de fleste mennene rapporterte om forståelse og sympati fra familie og venner, uttrykte de også dyp angst for det sosiale miljøet de måtte vende tilbake til. Den potensielle stigmatiseringa fra landsmenn som hadde blitt værende i landet under krigen, ble ofte nevnt i historiene deres, som en kilde til framtidig polarisering i samfunnet.
Noen respondenter tvilte på om denne splittelsen virkelig ville påvirke deres framtidige liv. Andre mente at det kunne gjøre det vanskeligere å finne en jobb og begrense vennekretsen. Noen hadde dem hadde allerede mista venner eller nære relasjoner, og tilskrev dette beslutninga om å dra.
Utsiktene til framtidige møter med veteraner ble nesten enstemmig tatt opp av samtalepartnerne mine. De snakket om dette med stor sympati for veteranene og anerkjennelse av de ufattelige lidelsene og ofrene soldatene hadde gjennomgått.
Denne sympatien ble imidlertid ledsaget av alvorlig angst: mennene var bekymra for at framtidig kontakt mellom veteraner og de som hadde unngått militærtjeneste kunne bli en kilde til akutt sosial konflikt. Noen frykta til og med at slike møter i noen tilfeller kunne eskalere til vold eller død, gitt den enorme mengden våpen som er i omløp under en krig.
For mange av studiedeltakerne har denne frykten, kombinert med frykt for ulike former for sosial ekskludering, blitt et alvorlig hinder for å returnere. De frykter å bli «annenrangs» mennesker i et samfunn, hvor det moralske grunnlaget er ideer om sjøloppofrelse og lidelse. I et slikt miljø kan beslutninga om å dra for alltid frata dem statusen som fullverdige borgere og menn. Uansett motiv fører dette valget ofte til sosial utestenging og ei krise i den maskuline identiteten som ikke tar slutt ved landegrensen. Den fortsetter å definere deres liv, sjøloppfatning og framtid, og holder dem i en tilstand av dyp usikkerhet.
Liste over kilder:
Bureychak, T., 2012. “Masculinity in Soviet and post-Soviet Ukraine: models and their implications”. In: Hankivsky, O. and Salnykova A. (eds) Gender, politics and society in Ukraine. Toronto: University of Toronto Press.
Eurostat, 2025. Temporary protection for persons fleeing Ukraine: monthly statistics. Available 5.11.2025 at: https://ec.europa.eu/eurostat/statistics-explained/index.php?title=Temporary_protection_for_persons_fleeing_Ukraine_-_monthly_statistics#Who_are_the_people_fleeing_Ukraine_and_receiving_temporary_protection.3F.
Janey, B., Muse-Burke, L. J., Plitin, S. and Vovk M. V., 2009. “Masculinity in post-Soviet Ukraine: an exploratory factor analysis”. In: Culture, Society and Masculinity 1: 2, pp. 137-54.
Mohuczy, R., 2026. “Mapping the war – what data reveals about Ukrainian losses”. In: Substack. Available 26.03.2026 at https://therootaccess.substack.com/p/ukrainian-war-what-data-reveals.
Phillips, D. S. and Strelnyk, O., 2025. “Either fight or pay taxes’: constructing citizenship in the context of Russia’s war on Ukraine and its gender implications”. In: Innovation: The European Journal of Social Science Research, (38)1, pp. 169-192.
Rose, S., 2024. “Nation of Heroes: State Stigmatisation of Ukrainian Men who Flee the War”. In: Critical Studies on Security, (14)1, pp. 112-132.
Rose, S., 2025a. “Duty and Choice: Unpacking Ambigous Perceptions of Ukrainian Men Fleeing the War”. In: International Affairs, 102(1), pp. 1-22;
Rose, S., 2025b. “The right not to fight: Protection of Ukrainian men who flee the full-scale war”. In: Revista Lüvo, 12(1), pp. 68–72.
Vorotyntseva, M., 2024. “Russia’s Attempts to undermine mobilization”. In: (RKK) International Center for Defense and Security Estonia. Available 29.07.2026 at https://icds.ee/wp-content/uploads/dlm_uploads/2024/09/Layout-Vorotyntseva_final.pdf
Walker, W., G., 2006. “Disciplining Protest Masculinity”. In: Men and Masculinities, 9(1), pp. 5-22.
Волоскевич, І. та Максименко, О., 2023. Роль чоловіків у батьківстві у час повномасштабної війни. Доступ 29.07.2026 за адресою https://www.sapiens.com.ua/publications/socpol-research/283/ukr_rol_cholovikiv_u_batkivstvi_u_chas_povnomasshtabnoi_viyny_.pptx_.pdf
Київський міжнародний інститут соціології, 2026. Сприйняття перемовин, ставлення до пропозиції обміну Донецької області на гарантії безпеки та скільки ще готові терпіти війну: результати опитування, проведеного 1-8 березня 2026 року. Доступ 29.07.2026 за адресою https://kiis.com.ua/?lang=ukr&cat=reports&id=1597&page=1.