Publisert på nettstedet Europe Solidaire Sans Frontieres, 31. juli 2026. Av Vitaliy DUDIN , arbeidsrettsjurist og sentralt medlem av Sotsialnyi Rukh. Kilde: Facebook-innlegg, 31. juli 2026
Innledningskommentar: I denne korte artikkelen, som er skrevet uka etter Ukrainas regjeringsendringer i juli 2026, hevdes det at offentlig oppmerksomhet på hvem som styrer Forsvarsdepartementet skjuler et mer omfattende spørsmål: hva slags stat kjemper ukrainerne for?
Vitaliy Dudin setter unge ukraineres vilje til å mobilisere rundt personalendringer opp mot en manglende vilje til å organisere seg rundt tolløkninger, lønnsstagnasjon og sammenbruddet av uavhengige fagforeninger. Han advarer mot personfokusert politikk og oppfordrer i stedet til solidaritet rundt hverdagslige materielle krav som grunnlag for både sosial fellesskap og effektiv motstand mot russisk aggresjon. [AN]
Vitaliy Dudin;
1. Protester blir moteriktige. Nei, det var ikke slik jeg mente å begynne punkt 1. Det er protester om moteriktige temaer. Tilsvarende finnes det også protester som ikke er moteriktige.
2. Jeg undrer meg over hvor mange unge som bruker kreftene sine på å bytte ut personer i systemet [1], når det egentlig er selve systemet de burde forandre. La meg minne om at vi har fått et oligarkisk system der samfunnets beste, mildt sagt, ikke er det som blir prioritert.
3. Jeg må skuffe noen: uansett hvem som leder Forsvarsdepartementet, vil praktisk talt ingenting endre seg. Enten det er en karismatisk figur fra sikkerhetstjenesten eller en energisk tilhenger av Elon Musk, vil lite endre seg for folket som helhet. Dette skyldes at det av historiske grunner har oppstått en viss enighet om forsvarsteknologi, og Ukraina vil fortsette på den kursen uansett. Derimot kommer ingen av disse lederne klare å mobilisere folk.
4. Likevel forblir en betydelig del av spørsmåla som påvirker hele samfunnet usagte. Det betyr ikke bare HVORDAN vi kjemper, men også FOR HVA. Sjølsagt ønsker våre borgere, som har utgytt blod for staten, å bo i et land hvor staten bryr seg om dem. I bunn og grunn ønsker vi alle et Ukraina som kan garantere en europeisk levestandard. Men ikke alle innser at forutsetninga for dette er en stat som aktivt sikrer sosial samhørighet. En kamp for en slik orden kunne forene nasjonen i en vellykka motstand mot russisk aggresjon.
5.Vi har altså ingen strategi for å bygge en slik stat. Enkelt sagt er det ingen som ønsker det. Den politiske eliten har ingen vilje til å gjøre det som trengs, og oligarkene vil ikke gi fra seg en betydelig del av rikdommen sin til beste for samfunnet. Det er nettopp folket, og den mest aktive delen — de unge — som bør drive fram slike endringer. I stedet er det en vilje til å kjempe kun for bestemte figurer, tilskrive dem ideelle egenskaper og ikke forstå begrensningene i det omkringliggende systemet. Vi har allerede hatt vår tid med personkult.
6. Ukraina står på terskelen ikke bare av ei politisk krise, men også av ei storskala sosioøkonomisk krise. Mens det første på en måte kan løses gjennom valg, krever det andre en mer radikal omstrukturering gjennom offentlig tilsyn og sosial kamp, og dette krever involvering av hele samfunnet. Den første krisa ødelegger tilliten; den andre ødelegger hele grunnlaget for folkets overlevelse.
7. Hovedproblemet er at den mest lidenskapelige delen av samfunnet fullstendig ignorerer de materielle forholda samfunnet befinner seg i. De er ikke interessert i den smertefulle økninga i transport- og vannavgifter som skjer både i Kyiv og i andre byer. [2] Lokale myndigheter spytter åpent på samfunnskontrakten og sine egne løfter om ikke å øke offentlige avgifter (Klitschko, for eksempel).
Etablerte embetsfolk har sikra sine egne ordninger, delt ut land til næringslivsgrupper, og klager deretter over at det ikke finnes penger på statsbudsjettet. Det er sant at energipriser eller andre kostnadsfaktorer kan stige, men myndighetenes oppgave er å gjøre noe for å beskytte folk mot avgiftssjokk eller markedstyranni. For en historisk sjanse til å kjempe for sosial rettferdighet!
8. Men stort sett er det ingen å kjempe mot. De folkelige massene er atomisert: sykepleiere, lærere, sjåfører og energi-ingeniører har ingen kollektiv stemme. Fagforeninger ble for lengst gjort om til dekorasjon, og under krigen har de mistet sin kampkraft, ikke minst som følge av pågående avindustrialisering. [3]
Mange av de beste unge mennene fra arbeiderklassen tjenestegjør i Ukrainas væpna styrker. Sosial protest er nødvendig, men… Det er ikke på moten. Tanken om å kjempe for felles interesser har blitt marginalisert. Det er skammelig å framstille seg som hjelpeløs og beskyttelsestrengende i et samfunn der individuell suksess dyrkes som en kult. Hvis vi ikke bryter disse tendensene, vil vi i stedet ende opp i et enda mer polarisert og ustabilt samfunn.
9. Å se på stjernene er bra, men å ikke legge merke til bakken under føttene er ærlig talt barnslig. Vi lar oss lett provosere av saker som skaper oppmerksomhet og skandaler, men har glemt hvordan vi kjemper for de konkrete interessene folk har i hverdagen. Det er likevel solidariteten i kampen for felles goder som avgjør om vi nærmer oss Europa. Ukrainere kan ikke ignorere kampen for anstendige lønninger, tilgjengelig transport og skikkelige boliger. For det første avhenger folkets velferd av dette, og for det andre, uten det risikerer vi nederlag i en utmattelseskrig.
10. Jeg foreslår et eksperiment. Støtt alle eksempler på sjølorganisering til forsvar for sosiale rettigheter — både på arbeidsplassen og utafor. Bli med i kampen mot de økende prisene, som er et resultat av feil og korrupsjon blant de på toppen. Du vil se hvordan samfunnet vårt blir mer samla i solidaritet, mer motstandsdyktig og mer målbevisst om framtida.
Fotnoter:
[1] On the July 2026 cabinet reshuffle and the dismissal of Defence Minister Mykhailo Fedorov, see “Vitaliy Dudin (Social Movement): ’Fedorov’s Dismissal Is Not the Main Question. Ukraine’s Future Is’”, Europe Solidaire Sans Frontières, 2026, https://europe-solidaire.org/spip.php?article79453, and Yurii Levchenko, “Ukraine Needs More than This New-Old Oligarchic Government of Servants”, Europe Solidaire Sans Frontières, 2026, https://europe-solidaire.org/spip.php?article79498.
[2] On the July 2026 fare increase and Mayor Vitaliy Klitschko’s broken pledge not to raise tariffs during martial law, see Olena Tkalich, “’Transport Is Not a Privilege!’: Kyiv Residents Protest Fare Rise”, Europe Solidaire Sans Frontières, 2026, https://europe-solidaire.org/spip.php?article79393.
[3] On the wartime crisis facing Ukraine’s trade union movement, see Oleksandr Skiba, “Ukraine’s Trade Unions Face Wartime Crisis and Post-War Transformation”, Europe Solidaire Sans Frontières, 5 May 2026, https://europe-solidaire.org/spip.php?article75166.