Publisert på nettstedet Réseau Bastille 14. august 2026 av Arsenij Artikkelen ble oversatt til fransk av Patrick Le Tréhondat [Linker og uthevninger er lagt til av oss. Oversetters merknad]
Arsenij er aktivist i den uavhengige studentunionen Priama Diia og det antiautoritære nettverket «Solidaritetskollektiver» som hjelper ukrainske antifascister i frontlinjen.
Først og fremst vil jeg takke det internasjonale revolusjonære miljøet for dets urokkelige støtte til den ukrainske motstanden. Denne posisjonen er ikke sjølinnlysende: en stor del av verdens venstreside forblir fange av en abstrakt pasifisme og en «campisme» som automatisk anser enhver motstander av USA som en alliert.
Hver dag dør hundrevis av mennesker på frontlinjene i Ukraina; hver natt bomber Russland sivilbefolkninga. Et kommunalt sykehus ble ødelagt nær hjemmet mitt. Jeg er absolutt heldig som har mine kjære i trygghet og i god behold. Likevel har alle ukrainere lidd sine egne tap, vi kjenner alle på konsekvensene av denne krigen, og framtida vår er usikker. Vi er under press fra Russland og en korrupt, ytre høyre borgerlig regjering. Til tross for alt dette har ukrainske antifascister, den feministiske bevegelsen, det skeive miljøet, arbeidere, samt de armenske, krimske og romske miljøene enstemmig tatt til orde mot imperialistisk aggresjon.
Denne krigen starta ikke i 2022
Denne krigen starta ikke i 2022, men tidligere, i 2014. Den går tilbake til annekteringa av Krim og krigen i Donbass, da Putin og hans styrker oppretta såkalte «folkerepublikker», og utnytta befolkningas misnøye med sosiale problemer.
Ikke lenge før hadde det ukrainske folket styrta den autokratiske og korrupte presidenten Janukovitsj, herskapshuset hans var blitt forvandla til et utstilling for korrupsjon. Hundretusener av mennesker over hele landet tok til gatene, misfornøyde med lave lønninger, levestandard og korrupsjon, og lengta etter ei bedre framtid for seg sjøl og sine kjære. Det var en bevegelse med reelt revolusjonært potensial. Dessverre fant det ikke sted en reell revolusjon av mange grunner, inkludert venstresidas feil, men motstandens ånd lever fortsatt blant ukrainere, og det ukrainske samfunnet beviser dette år etter år. Putin frykter dette. Derfor gikk han til angrep i 2022: Han ville ikke ha et land i nærheten av sitt eget regime der folk kunne velge sin egen framtid.
For fire år siden trodde Putin at han kunne ta over Kyiv på noen få dager, men han tok feil. Han sto ikke overfor en mektig hær eller et besluttsomt Vesten, fordi det på den tida knapt fantes noen regulær styrke som kunne forsvare hovedstaden. Han feilvurderte situasjonen da han møtte folket: vanlige arbeidere, som ønska stridsvognene velkommen, med rifle i hånda. Mange forberedte seg på geriljakrig, lagde molotovcocktails, og jeg sjøl sto vakt ved en kontrollpost da jeg var 17 år, bevæpna med en gammel sovjetisk pistol. Vi forberedte oss på det verste, men vi vant slaget om Kyiv. Det var ikke generalenes våpen som redda oss, men solidariteten og enheten i arbeiderklassen som ble tydelig i dette krise-øyeblikket.
Fra et strategisk synspunkt har Russland allerede tapt, men til tross for dette fortsetter Russland å bevege seg framover. Sakte, men med sine droner, massive angrep og beskytning, ødelegger russiske soldater ukrainsk territorium kilometer for kilometer. De okkuperer ruinene de sjøl har forårsaka. Krigen har endra seg, og arbeiderklassens entusiasme og besluttsomhet har måttet vike for behovet for utstyr av høy kvalitet, avansert teknologi, en velfungerende militærindustri og rettferdige rotasjoner for soldatene.
I mange land i verden protesterer folk mot militarisering og krever nedrustning. Men vi, som en nasjon som kjemper mot imperialismen, krever at det blir levert våpen til undertrykte folk som kjemper for sin frihet. Vi ønsker fred, men Putin og de russiske elitene er ikke enige i det. Derfor er vi tvunget til å kjempe og gjøre vårt beste
Det er dette folk både ved fronten og i resten av landet ønsker seg, men det finnes også de som setter politiske interesser og makt høyere enn folkets overlevelse. Det er nettopp disse menneskene som for tida sitter ved makta i Ukraina og Russland, men vi står fast. Ikke på grunn av våre ledere eller lovene de vedtar, men framfor alt på grunn av massene, arbeiderklassen som lider mest under denne krigen.
Vi, ukrainske revolusjonære sosialister og anarkister
Vi, ukrainske revolusjonære sosialister og anarkister, oppfordrer det internasjonale samfunnet til å støtte den ukrainske motstanden. Vi vil svare med solidaritet og med seire i våre nasjonale og sosiale kamper.
Likevel betyr ikke fortsatt støtte å lukke øynene for det som skjer i det ukrainske samfunnet. Sjølsagt kjemper ukrainerne en heroisk kamp, og de har rett i denne krigen. Men den ukrainske regjeringa og dens institusjoner vedtar lover som går imot folkets interesser. Zelenskyj fører en fagforeningsfiendtlig og antidemokratisk politikk, i en situasjon med unntakstilstand, og det er ikke overraskende at ukrainske oligarker beriker seg i løpet av krigen.
I vårt land finnes det ingen valg eller mange av de andre borgerlige frihetene. Hver dag møter ukrainske arbeidere økende priser, stagnerende lønninger, brudd på deres rettigheter og begrensninger på ytringsfriheten. Den ukrainske regjeringa fører en markedsøkonomisk politikk og reduserer sosiale utgifter; de regner med støtte fra USA og andre imperialistiske makter. Staten gjennomfører en akselerert privatisering, vi krever nasjonalisering av viktige industrisektorer og forsvarsindustrien; Vi ønsker å styrke sosiale garantier og utvikle lokal sjølstyre. Vi gjør alt vi kan for å oppnå dette. Og hver dag er vi under press fra fascister og liberale.
Gang på gang brukes mobiliseringslovgivning for å unngå å fordele krigens byrde rettferdig, men for å skyve den over på de mest sårbare – mens barna til parlamentsmedlemmer og oligarker har en forbløffende evne til å unngå fronten. Det er ikke uvanlig at de mektige bruker mobilisering som et undertrykkingsmetode. Arbeidsloven revideres for å tilfredsstille arbeidsgivere og frata ansatte deres beskyttelse – nettopp når de er minst i stand til å motsette seg forverringer.
Samtidig flørter Zelenskyjs regjering med ytre høyre, noe som forklarer den pågående rehabiliteringa av OUN- og UPA-personer – ei rehabilitering som ignorerer de mørkeste kapitlene i krigshistorien: samarbeidet mellom noen ledere i disse organisasjonene og Nazi-Tyskland, deres deltakelse i tragedien i Volhynia, og manifestasjonene av antisemittisme i retorikken og praksisene til disse bevegelsene. Ytre høyre-figurer blir løfta fram som nasjonale helter, gater og parker er oppkalt etter dem, mens for millioner av mennesker – ikke bare utafor Ukraina, men også i landet – er denne arven tvetydig for å si det mildt, og for mange, spesielt de jødiske og polske samfunnene, er den direkte frastøtende.
Vi er klar over at dette risikerer å jage bort et stort antall revolusjonære fra hele verden. Vi mener imidlertid også at dette ikke er en grunn til å vende ryggen til det ukrainske folket, som trenger beskyttelse og støtte. Regjeringas handlinger har en svært begrensa målgruppe, et lite mindretall av høyreekstreme som for øyeblikket er i rampelyset. Men det ukrainske folket bryr seg lite om disse spørsmåla når det ikke er strøm eller oppvarming om vinteren. Størstedelen av den ukrainske hæren består av folk fra arbeiderklassebakgrunn.
Disse problemene oppsto ikke ut av intet for det ukrainske folket. På mange måter er de en reaksjon på et reelt traume: den imperialistiske politikken til både tsar- og sovjet-Russland – og nå Putins Russland – samt på krigen i seg sjøl, som raser akkurat nå. Det er nødvendig å forstå røttene til en slik reaksjon. Denne politikken får konsekvenser: den reduserer rommet for solidaritet og fremmedgjør deler av sin egen befolkning nettopp i det øyeblikket hvor enhet trengs mest, og – mest tragisk – spiller ballen i hendene på den samme Kreml-propagandaen som i flere tiår har framstilt seg som forkjemper for «antifascisme». Dette på tross av at de sjøl fører en av de mest brutale imperialistiske krigene i vår tid. Men det betyr ikke at vi skal slutte å støtte det ukrainske folket.
På samme måte støtter vi Palestina i kampen mot aggressiv imperialisme. Det gjør vi til tross for Hamas’ utvilsomt reaksjonære holdning – og noen ganger direkte brutalitet – mot sitt eget folk. Vi støtter også ukrainerne i deres kamp mot russisk imperialisme. Det gjør vi til tross for den reaksjonære holdninga til deler av regjeringa og samfunnet.
Dette er ikke en dobbel standard, men samme standard som anvendes konsekvent: retten en undertrykt nasjon har til å motstå aggresjon må ikke avhenge av kvaliteten på dens ledere. Kritikk av nasjonalistiske overdrivelser og ubetinga støtte til høyresida for å motsette seg okkupasjon er to posisjoner som den revolusjonære venstresida må forsvare samtidig, i stedet for å sette det ene opp mot det andre.
Det ukrainske folke står opp mot sin herskerklasse
Det ukrainske folket har vist sin vilje til å motsette seg sin herskende klasse. I fjor var det de store demonstrasjonene som tvang staten til å omgjøre beslutningen om å oppløse et antikorrupsjonsbyrå. Anarkister og sosialister deltok og var en betydelig kraft på disse demonstrasjonene; Vi tok ikke bare opp spørsmålet om korrupsjon, men også om kapitalismen. Vi proklamerte: «Makt til millionene, ikke til millionærene!»
For noen dager siden vant også det ukrainske sivilsamfunnet en seier. Det var takket være disse masseprotestene at øverstkommanderende Syrskyi trakk seg. Og i dag protesterer vi mot økningen i kollektivtransportpriser for arbeidere i Kyiv, Ukrainas hovedstad. Hundrevis av mennesker tok til gatene for å demonstrere og var enige om at denne økninga i billettprisene var antisosial og fiendtlig mot folket.
Vi radikaliserer debatten og krever ikke bare at billettprisene ikke øker, men også at alle har rett til gratis transport. Vi kan gjøre dette fordi vi kjemper for retten til å påvirke myndighetenes beslutninger. Dette skjer fordi maktfordelinga mellom klassene ikke erstabil i Ukraina. Revolusjonens ånd er til stede i det ukrainske samfunnet, og regjeringa frykter den. Vi har fått vite at det er igangsatt straffesaker mot vår kamerat, studentaktivisten Maksym Shumakov, i forbindelse med hans aktiviteter. Han trenger vår støtte; Det er viktig å snakke om det, og vi må alle legge press på den ukrainske regjeringen for å sørge for at ingenting slikt skjer med noen. Likevel er situasjonen enda verre for våre kamerater som er i Russland akkurat nå. Vi ber deg være oppmerksom på dette.
Vi oppfordrer til å doble innsatsen for å sikre løslatelse av politiske fanger. Jeg kan ikke snakke om motstand uten å nevne dem som utfører motstand fra cellene sine. Det ukrainske samfunnet følger nøye med på situasjonen til folk som holdes fanga av Russland.
Det er ikke bare militært personell, men også tusenvis av aktivister som har stått opp mot krigen og Putins autoritære regime. Mange av dem er urfolk fra Krim, krimtatarer – de var de første som måtte bære hovedtyngden av russiske myndigheters undertrykking. For øyeblikket, i 2026, har vi registrert minst 247 ukrainske krigsfanger, hvorav 169 er krimtatarer. Situasjonen blir absurd: hvis de finner en Koran er det et tegn på terrorisme; hvis du spraymaler på bygningen til okkupasjonsadministrasjonen, vil du få en dom på 15 år (dette gjelder Bohdan Ziza). Folk blir tatt til Simferopol-fengselet, hvor de blir torturert, og de som er «heldige» blir rett og slett nekta medisinsk hjelp i årevis, mens deres pårørende forgjeves prøver å sende dem noe. Mange fanger er kvinner.
Nylig ble en ukrainsk anarkist som kjempet mot Lukasjenkos prorussiske regime løslatt. Ei ung jente, bare 17 år gammel, hadde blitt dømt til 13 års fengsel, men hun er nå fri. Dette ble muliggjort takket være solidaritetskampanjer og presset som ble utøvd på den belarusiske regjeringa. Den antifascistiske Vladislav Zhuravlev ble også løslatt.
For øyeblikket følger vi nøye med på situasjonen til ukrainske politiske fanger. Det er verdt å nevne Denis Matsola, en innfødt fra Krim og antifascist, som for tida sitter fengsla i Russland; Vi mottok nylig et brev fra ham. Mange menneskerettighetsaktivister i Ukraina arbeider med dette spørsmålet, men det er viktig å øke bevisstheten om saken i verden.
Det er også motstand blant russerne
Det finnes også motstand blant russere som anerkjenner den russiske invasjonen som kriminell og imperialistisk. Noen russiske anarkister kjemper for Ukraina, men mange russiske opposisjonelle sitter for tida fengsla for aktiviteter innafor Den russiske føderasjon. Folk blir fengsla for å spre klistremerker og slagord, så vel som bare for sine meninger. Anarkisten Azat Miftakhov, dømt på oppdikta anklager på grunn av sine meninger, er et slående eksempel.
Likevel står jeg her, ikke bare for å be om solidaritet, men for å bekrefte at vi allerede setter det ut i praksis. Den ukrainske arbeiderklassen, til tross for regjeringa, til tross for oligarkiet og til tross for presset som utøves på begge sider av fronten, beviser hver dag nettopp dette: kampen mot imperialismen og kampen mot kapitalismen er én og samme kamp, og ikke to separate kamper . Vi går ut i gatene for å protestere mot økninga i kollektivtilbudene i Kyiv samtidig som våre venner holder stand på frontlinja nær Pokrovsk. Vi skiller ikke mellom det nasjonale og det sosiale: vi kjemper disse to kampene samtidig, for ellers ville en seier uten den ene, bety nederlag for den andre.
Derfor ber jeg ikke om din sympati. Jeg ber dere om handling: skriv brev til politiske fanger – både ukrainske og russiske – fordi mediedekninga er et våpen som virkelig virker. Legg press på regjeringene deres når de inngår kompromisser på prinsipper, i gassens eller kontraktenes navn.
Bygg fagforeninger og styrk solidariteten med ukrainske arbeidere – med arbeiderklassen. For en seier i denne krigen, hvis det bare blir en seier for regjeringa, vil etterlate oss i samme situasjon som før: uten mat på bordet, uten rettigheter, uten en stemme. Men en seier for arbeiderklassen—over Putin, over russisk imperialisme og over vårt eget oligarki—vil være den første virkelige seieren på flere tiår som er verdt å feire uten forbehold.
Jeg vil avslutte talen min med å hedre en ukrainsk kunstner, David Chichkan, som døde på frontlinja i kampen for sin drøm om en bedre verden. I et av maleriet sine avbilder han ukrainske revolusjonære figurer ledsaget av følgende inskripsjon:
«Leve et uavhengig, autonomt, antiautoritært, klasseløst, progressivt, feministisk og sosialistisk Ukraina».
12. august 2026