Publisert på FB-sida til International Network in Solidarity with Ukraine, 25.august 2026. (Dette er et utdrag fra en artikkel av Serhii Ishchenko, Res Publica)
I august 1991 møtte et revansjistisk kuppforsøk i Moskva hard motstand fra Ukrainas arbeiderklasse, særlig gruvearbeiderne i Donbas.
Arbeiderbevegelsens politiske krav
En av kreftene som bidro til Ukrainas uavhengighet, var arbeiderbevegelsen. […] Massestreikene i 1989 og 1991, som ble satt i gang av gruvearbeiderne i Donbas, viste seg å være en enda større utfordring for den sovjetiske ledelsen enn aksjonene til den nasjonal-demokratiske opposisjonen. […] De streikende krevde ikke bare høyere lønninger […], men også […] avskaffing av kommunistpartiets ledende rolle og konstitusjonell status for Ukrainas erklæring om statlig suverenitet.
Arbeidernes oppfordring til sivil ulydighet
19. august beskrev Den allukrainske foreninga for arbeidernes solidaritet (VOST) kuppet som «det første skrittet mot et militærdiktatur på Ukrainas territorium» og oppfordra innbyggerne til å være klare til å «på første oppfordring å delta i en allukrainsk kampanje med sivil ulydighet».
«Bare det ukrainske folkets samla innsats kan hindre etableringa av et militærdiktatur, forsvare grunnleggende menneskerettigheter og beskytte Ukrainas frihet og uavhengighet.»
Streikekomiteene hadde reell makt
På dette tidspunktet var allerede 80 av Donbas’ 200 gruver i streik, og antallet kunne ha økt kraftig. […] I denne perioden utøvde streikekomiteene reell makt ved gruvene. […] Etter et vedtak i en interregional gruvearbeiderforening erklærte faglige ledere i Donetsk, Pokrovsk og Pavlohrad en streikeberedskap. En ubestemt landsomfattende gruvearbeiderstreik skulle starte 21. august.
Venstresida i uavhengighetsbevegelsen
Massebevegelsen besto ikke bare av høyreliberale nasjonaldemokrater, men også av tilhengere av genuint venstreorienterte, demokratisk-sosialistiske og enda mer radikale politiske strømninger. […] Anarkistiske ungdomsgrupper deltok i Kyivs Granittrevolusjon i 1990 og i de omfattende protestene mot giftige utslipp fra et koksverk i Zaporizjzja i 1991.
En advarsel fra Kharkivs sosialdemokrater
I Kharkiv fordømte forente sosialdemokrater, sammen med andre demokratiske krefter, Den statlige komiteen for unntakstilstanden (GKTsjP) som en «junta» og ei gruppe statlige forbrytere. De oppfordra innbyggerne til å motsette seg ethvert forsøk på å utvide juntaens myndighet «til Ukrainas suverene territorium», blant annet gjennom en generalstreik på ubestemt tid. Aktivistene advarte også lokale myndighetspersoner om at «støtte til kuppmakerne utgjør høyforræderi etter loven».
Responsen fra anarkistene i Donetsk og Kharkiv
Anarkistene i Donetsk inntok ei enda mer radikal holdning: «Vi skrev på byens vegger: ’Vi er ikke slaver!’ Gruveformannen Kostiantyn kom med flere pakker med sprengstoff og detonatorer», fortalte den anarkosyndikalistiske Serhii Shevchenko. Samtidig skal «Kampanarkistisk-revolusjonær union i Kharkiv» – som på den tida ble regna som sentrum for ukrainsk anarkisme – ha forberedt seg grundig på geriljamotstand dersom kuppmakerne skulle vinne.
Ukrainske arbeidere i frigjøringsbevegelsen
Historien om Ukrainas frigjøringsbevegelse – også i dens moderne fase – er ufullstendig uten historien om arbeiderbevegelsen og de politiske strømningene som var knytta til den. Sjøl om både bevegelsen og arbeiderne i seg sjøl i mange år ofte har blitt ignorert eller oversett, spilte de på avgjørende tidspunkter – både i 1917–1920 og 1989–1991 – en avgjørende rolle i å forme landets framtid.
– Serhii Ishchenko
Kilde: Res Publica