Publisert på bloggen Red Mole org. (dette blogg-innlegget blir oppdatert etter hvert. Du kan etter hvert se hele her.)
Gallup-tallet er riktig og viktig, I meningsmålinger utført tidlig i juli 2026 sa 69 % av respondentene i Ukraina at de foretrakk en forhandla slutt på krigen så snart som mulig, sammenligna med 24 % som støtta å fortsette å kjempe til seier. I 2022 var disse talla i hovedsak det motsatte: 73 % for å kjempe til seier, 22 % for en forhandla slutt. Dette er et reelt skifte, og det fortjener å bli anerkjent snarere enn å bortforklares.
Det den ikke viser er det campistene mener at den skal vise.
Den samme meningsmålinga viser konsekvent en nesten universell ukrainsk avvisning av territoriale innrømmelser til Russland. En undersøkelse fra Kyiv International Institute of Sociology i juni 2026 fant at over 80 % av respondentene motsatte seg å avstå okkuperte områder som en del av ei løsning – inkludert Krim, som Russland har holdt siden 2014. Ei befolkning som samtidig ønsker forhandlinger og nekter å avstå territorium, er ikke ei befolkning som ønsker å overgi seg. Det er ei befolkning som ønsker at drapene skal stoppe på vilkår som er forenlige med ukrainsk suverenitet.
Det er ikke det samme, og å behandle dem som om de er det, er å misforstå hva ukrainere faktisk sier.
Meningsendringa følger den militære og politiske situasjonen snarere enn ei endring i grunnleggende holdning. Den delvise tilbaketrekkinga av amerikansk militærstøtte under Trump-administrasjonen i 2025, den fortsatte utmattelsen på østfronten og tre år med vedvarende bombardement av ukrainske byer, utgjør alle rasjonelle grunner for å foretrekke et forhandla resultat framfor fortsatt krig. Krigstrøtthet under disse forholda er bevis på omfanget av den menneskelig lidelse som invasjonen har forårsaka. Det er ikke bevis for at ukrainere mener invasjonen var legitim eller at de har konkludert med at okkupasjon er å foretrekke framfor motstand. Befolkninga i russisk-okkuperte territorier – filtrert, deportert, tvangsinnkalt til den russiske hæren – er kontrollgruppa for hvordan aksept av russisk kontroll faktisk ser ut.
De russisk-gjennomførte folkeavstemningene i de okkuperte oblastene Donetsk, Luhansk, Zaporizjzja og Kherson i september 2022 blir noen ganger sitert som bevis på en genuin folkelig støtte til russisk styre.
Disse folkeavstemningene ble gjennomført under militær okkupasjon, uten uavhengig overvåking, over fire dager, og i noen dokumenterte tilfeller fulgte væpnede soldater dem som samla inn stemmesedlene. OSSE nekta å overvåke dem. De offisielle resultatene hevda at 87–99 prosent støtta annektering i regioner der meningsmålinger før krigen ikke viste noen betydelig separatistisk holdning. Zelenskyjs mest prorussiske rival i presidentvalget i 2019 fikk 11 prosent av stemmene på landsbasis og stilte ikke til valg med annektering som politisk plattform. Folkeavstemningene ga ingen bevis for ukrainernes preferanse. De ga tall.
Påstand 17: «Å støtte arbeidere som kjemper mot ei regjering som er utsatt for USAs imperialisme, er å støtte en regimeendrings-operasjon.»
Argumentet ble tydelig formulert under en diskusjon i august 2026: å oppmuntre russiske arbeidere til å kjempe mot Putin, eller iranske arbeidere til å kjempe mot teokratiet, når disse landa er under angrep fra Vesten, er funksjonelt likeverdig med å støtte amerikansk imperialisme. Den samme logikken dukker opp i diskusjoner om Hongkong, Venezuela og Kina. Arbeidere og undertrykte folk i stater som er mål for amerikansk makt kan ikke støttes i kamper mot disse statene uten å gi dekning for Washington. Konklusjonen er at solidaritet må vente til den geopolitiske situasjonen er løst.
Dette standpunktet har et navn. Det er ikke internasjonalisme. Det er campisme som har gjort seg sjøl til et universelt prinsipp, utover Russland og Ukraina: Arbeidere overalt har krav på solidaritet, bortsett fra i land der slik solidaritet kan sette statene som står i USAs søkelys, i et dårlig lys.
Argumentet har et strukturelt problem som tilhengerne ikke tar opp. Enhver autoritær regjering i et land USA har angrepet har beskrevet sin innenlandske opposisjon som en CIA-operasjon. Sovjetunionen sa det samme om det ungarske opprøret i 1956, om den tsjekkoslovakiske reformbevegelsen i 1968 og om den polske fagbevegelsen Solidaritet i 1980. I hvert tilfelle tok ikke Kreml helt feil – vestlige etterretningstjenester viste interesse for alle disse bevegelsene, slik de gjør for enhver politisk ustabilitet hos motstanderne. I hvert tilfelle oppsto bevegelsen på genuint vis ut fra forhold internt i det aktuelle samfunnet. Eksistensen av CIA-interesse i et folkelig opprør er ikke bevis på at CIA forårsaket det. Det er bevis på at CIA la merke til det. En person i den samme Spotlight-diskusjonsgruppa sa: «Involvering av CIA osv. etter at det [opprøret] starta gjør ikke at man kan avfeie det som et imperialistisk komplott.»
Den praktiske testen er enkel. I 2026 ble iranske arbeidere og fagforeningsmedlemmer henretta for å ha deltatt i streiker og protester mot teokratiet [IRGC]. Ukrainske og internasjonale fagforeningsnettverk viste solidaritet med dem. Fagforeningsmedlemmer i Hongkong ble dømt denne uka på grunnlag av en nasjonal sikkerhetslovgivning som ødelegger for uavhengig arbeiderorganisering. Påstanden om at det å vise solidaritet med disse fagforeningene «støtter det amerikanske imperiet» krever at du tror at IRGCs henrettelseskamre og domstolene i Hongkong er uttrykk for arbeiderklassens makt, mens arbeiderne som fengsles og drepes er verktøy for imperialismen. Det er ikke en marxistisk analyse snudd på hodet.
Den historiske konsekvensen av denne logikken er godt dokumentert. Den stalinistiske venstresida i Storbritannia sa i august 1968 at Praha-våren var en «kontrarevolusjonær provokasjon støtta av imperialistiske krefter». Det som faktisk skjedde var at sovjetiske stridsvogner drepte tsjekkoslovakiske kommunister som ønska retten til å organisere seg uavhengig.
Den campistiske venstresidas manglende evne i 2026 til å skille mellom genuin kamp fra arbeiderklassen og CIA-destabilisering er den samme feilen, gjentatt. Testen er ikke hvilken side Washington foretrekker. Testen er hvilken side arbeiderne og de undertrykte står på.Den campistiske venstresidas manglende evne i 2026 til å skille mellom ekte arbeiderklassens kamp og CIA-destabilisering er den samme feilen, begått på nytt. Testen er ikke hvilken side Washington foretrekker. Testen er hvilken side arbeiderne og de undertrykte er på.
Påstand 18: «Russland har alltid bare ønska seg Donbas og Krim – de har ingen interesse av å styre resten av Ukraina»
Dette argumentet blir noen ganger angitt som at «Russlands har begrensa mål » og noen ganger som at «det var alltid var en spesiell militæroperasjon, ikke en full invasjon». Terminologien er viktig: «Spesiell militæroperasjon» er russisk stats-språk, tatt i bruk av den russiske regjeringea nettopp for å minimere omfanget av det den gjorde og for å unngå de juridiske konsekvensene av å erklære krig. Å bruke dette uttrykket er ikke et nøytralt beskrivende valg.
Militærhistorikken gjør argumentet om «begrensa mål» ekstremt vanskelig å opprettholde. Hvis Russlands mål var begrensa til Donbas og Krim, er angrepet på Kyiv i februar og mars 2022 umulig å forklare. Russiske styrker avanserte mot hovedstaden fra flere retninger samtidig – fra Belarus i nordvest, fra Tsjernihiv i nordøst, fra Sumy i øst. Kyiv-regionen, Tsjernihiv oblast og Sumy oblast har ingen tilknytning til Donbas-opplegget overhodet. Bucha-massakren – drapet på sivile dokumentert av FNs menneskerettighets-overvåkingskomite i Kyiv oblast – skjedde i en region Russland ikke ville hatt noen grunn til å gå inn i hvis Donbas og Krim var landets eneste mål. Det krevde en ukrainsk militær motoffensiv for å tvinge russisk tilbaketrekning fra Kyiv-, Tsjernihiv- og Sumy-regionene i slutten av mars 2022: ikke en russisk beslutning om å stoppe ved grensene for uttalte mål, men et militært nederlag.
Det samme mønsteret gjentar seg i sør og øst. Russiske styrker okkuperte byen Kherson – på vestbredden av Dnipro, langt utafor Donbas – og holdt den til november 2022, da nok en ukrainsk motoffensiv tvang fram tilbaketrekning. De ble drevet ut fra betydelige deler av Kharkiv oblast i september 2022, igjen under militært press. Den planlagte russiske amfibiske landgangen ved Odessa – avbrutt etter at Ukraina senka krysseren Moskva i april 2022 – var utforma for å erobre Ukrainas viktigste havn ved Svartehavet, 500 kilometer vest for Donbas-linja. Russlands territorielle framrykking i sør var ikke en feilberegning av grensene for en begrensa operasjon. Det var den planlagte operasjonen.
Russlands egne uttalte krigsmål i februar 2022 – «avnazifisering» og «demilitarisering» – var ikke definert av territorium. De var definert av politisk regime: fjerning av den ukrainske regjeringa og endring av Ukrainas politiske og sikkerhetsmessige orientering. Putins essay fra juli 2021, «Om den historiske enheten mellom russere og ukrainere» , publisert seks måneder før invasjonen og mye lest som en intensjonserklæring, benekta at Ukraina i det hele tatt utgjorde en egen nasjon. «Vi er ett folk», skrev han – en påstand som, dersom den legges til grunn for militær handling, ikke setter noen klare grenser av den typen argumentet om «begrensa mål» forutsetter.
Det russiske ultimatumet fra desember 2021 er det klareste beviset på hva Russland faktisk krevde. Det krevde at NATO skulle trekke seg tilbake til grensene fra 1997, og fjerne tropper og infrastruktur fra alle stater som hadde blitt med siden den gang. Det krevde også at Ukraina skulle ekskluderes permanent fra NATO-medlemskap. Disse krava var retta mot Washington og Brussel, ikke mot Kyiv, og de gjaldt hele den europeiske sikkerhetsordninga etter den kalde krigen. Ingen krav om Donbas eller Krim framgår av ultimatumet.
Russlands faktiske forhandlingsposisjon, slik den ble uttrykt måneden før invasjonen, hadde ingenting å gjøre med de konkrete territoriene som påstanden om «begrensa mål» tillegger Russland.
Det Russland ønsker fra Ukraina, krever ikke direkte annektering av hele landet for å kunne forstås riktig som kontroll over hele landet. Storbritannias forhold til Irland på 1800-tallet involverte direkte styre over noen territorier, et formelt underordna parlament for andre, og en nøye administrert avhengighet over hele øya: kontroll over handelspolitikk, sikkerhet, utenriksrelasjoner og politisk liv. Målet var ikke å administrere Irland fra Westminster for alltid. Det var å sikre at Irland ikke kunne handle uavhengig på måter som trua britiske interesser. Russlands krav fra desember 2021 – å permanent utestenge Ukraina fra NATO, permanent begrense landets militære kapasitet, permanent underordne sine sikkerhetsordninger til russisk godkjenning – beskriver den samme strukturen. Å annektere Donbas og Krim og samtidig oppnå disse betingelsene ville ha oppfylt Russlands faktiske mål. Å annektere Donbas og Krim uten å oppnå disse betingelsene ville ikke ha gjort det.