Publisert på nettstedet til Anticapitalist Resistance, 8. september 2026
Et viktig folkemøte til forsvar for ukrainske energiarbeidere fant sted 27. august 2026 i London. Philip Inglesant rapporterer fra dette møtet og diskuterer de mer omfattende spørsmåla i kampanjen for å frigjøre arbeiderne.
Dager etter den russiske fullskala-invasjonen av Ukraina i februar 2022, erklærte Russland ei ulovlig annektering av Zaporizjzja oblast og Kherson oblast i det sørlige Ukraina. I realiteten strekker ikke russisk kontroll seg over alle disse oblastene, men det inkluderer Zaporizjzja kjernekraftverk, tidligere Europas største kjernekraftverk, og den nærliggende byen Enerhodar. Da russiske styrker omringet byen, satte lokale innbyggere, sammen med Ukrainas væpna styrker, opp et sterkt forsvar med barrikader. 10 000 innbyggere i Enerhodar danna et menneskelig skjold, men okkupantene åpna ild, og innen morgenen 4. mars 2022 var fabrikken under russisk kontroll og administrasjonsbygningene var ødelagt.
«Zaporizjzja 15» er ei gruppe ansatte ved Zaporizjzja kjernekraftverk (ZNPP) som har blitt bortført, torturert og dømt til lange fengselsstraffer på fabrikkerte anklager etter skueprosesser. Dessverre er tallet femten nesten helt sikkert en undervurdering. En rapport fra Truth Hounds dokumenterer russisk internering av minst 226 innbyggere i Enerhodar og ZNPP-ansatte fram til mars 2025. De fleste av disse fangene har blitt utsatt for fysisk og psykisk tortur; det har vært minst ett drap, Andriy Honcharuk, en dykker i anlegget som ble drept i juni 2022.
Kampanje
Ukraine Solidarity Campaign(USC) står i front når det gjelder å ta opp disse spørsmåla i Storbritannia, og arbeider spesielt for å bygge forbindelser mellom britiske fagforeninger og den ukrainske arbeiderbevegelsen. Den fører en viktig kampanje, som alle fagforeningsfolk bør støtte, for friheten til de fengsla energiarbeiderne i Zaporizjzja.
Et nylig møte i London, organisert av USC, var svært privilegert å høre fra to ukrainske fagforeningsfolk, Ivanna Khrapko, leder for ungdomsrådet i Føderasjonen av fagforeninger i Ukraina (FPU) og visepresident i Ukrainas statsansattes fagforening, og Khrystyna Levchenko, tidligere Atomprofspilka-representant ved Zaporizjzja kjernekraftverk. Khrystyna levde sjøl under okkupasjon i 18 måneder, men klarte å rømme under svært vanskelige omstendigheter.
National Union of Mineworkers (NUM) har lagt fram et forslag om ZNPP-fangene til årets fagforeningskongress; møtet ble leda av NUMs generalsekretær Chris Kitchen.
Ukrainske stemmer
Ivanna Khrapko snakka om situasjonen ukrainere, spesielt fagforeningsfolk, står overfor. Russland fortsetter sin kampanje med bombardement og trusler. Det er nattlige bombeangrep nesten hver natt, særlig i frontlinja, men også i Kyiv. Dronene retter seg mot enkeltpersoner, særlig sivile og arbeidere. Et droneangrep på et sivilt tog i januar i det nordøstlige Ukraina drepte flere personer, og igjen i august drepte russiske bombeangrep åtte personer på en togplattform nær Kyiv, og et seinere droneangrep drepte to togbesetningsmedlemmer.
Det er ofte dobbeltangrep, hvor brannmenn og helsearbeidere blir angrepet når de kommer til for å hjelpe skadde. Kyiv har blitt delt i to pg av ødelegging av bruer.
Ivanna har vært spesielt aktiv i å rekruttere unge arbeidere til fagforeninger og etablere representasjon for unge medlemmer i fagforeninga.
Mot – å våge å gå på jobb
Khrystyna Levchenko fra fagforeninga Atomsprofpilka er ledende personellingeniør i et laboratorium ved ZNPP, i langtidspermisjon på grunn av okkupasjonen. Umiddelbart etter den russiske okkupasjonen innså personalet at arbeidet deres fortsatt var avgjørende for å sikre sikker drift av kjernekraftverket. Til tross for risikoen for seg sjøl, møtte alle de fjorten laboratorieassistentene – alle kvinner – i ett skift på jobb, som dedikerte fagfolk. Situasjonen var svært vanskelig: flere rom i laboratoriet var fylt av russiske okkupasjonsstyrker, som installerte senger og elektriske ovner, et klart brudd med brannsikkerhetsreglene ved kjernekraftverket. Troppene levde, sov, spiste, lagde mat og vaska klær sammen med personellet, som ble tvunget til å tie.
Laboratorieassistentene fikk til og med forbud mot å bevege seg rundt i turbingangene, noe som gjorde det umulig for dem å utføre jobben ordentlig og satte anleggets sikkerhet i fare. Kvinnelige ansatte risikerte vold. Russerne erklærte snart Rosatom – Russlands statlige kjernekraftselskap – som de nye kontrollørene for ZNPP. Skremmende nok begynte FSB (Den føderale sikkerhetstjenesten i Den russiske føderasjon), etterfølgeren til KGB, å samarbeide med Rosatom for å tvinge ukrainsk personell til å akseptere russiske pass og signere arbeidskontrakter med Rosatom.
Produksjonen faller
I juni 2022 svikta anlegget, og gikk raskt fra 500 MW til nærmet seg null; enhetens kontrollrom stabiliserte utgangen på rundt 120 MW. Ifølge Wikipedia har alle de seks reaktorene siden september 2022 vært satt i ulike stadier av nedstengning. Ifølge Wikipedia drives anlegget fortsatt av ansatte i det offentlige JSC, det nasjonale kjernekraftselskapet «Energoatom» (ukrainsk: ПАТ ‘НАЕК «Енергоатом»). Men Russland har langsiktige planer om å overføre driften til Rosatom og koble det til det russiske strømnettet. Khrystyna rapporterte at fabrikken har redusert fra 11 000 arbeidere før invasjonen til 3 000 nå, som også nevnt i NUM-forslaget til TUC, mens minst 1 000 arbeidere har blitt utsatt for psykisk mishandling og tortur.
Frihet for de fangede arbeiderne!
Khrystyna avsluttet sin presentasjon med en bønn om frihet for (minst) 15 fangede ZNPP-arbeidere, alle medlemmer av Atomprofspilka. Per juni 2026 er minst 45 tilfeller av ulovlig frihetsberøvelse kjent, inkludert 40 identifiserte personer, inkludert nåværende og tidligere ZNPP-arbeidere, medisinsk personell, lærere, sosialarbeidere og andre sivile. 20 er så langt dømt, fire er under rettssak, og 13 holdes isolert. Straffene varierer fra 11 til 25 år for anklager som spionasje, terrorisme og landsforræderi – typiske instrumenter for politisk undertrykkelse. Når ukrainere først er erklært russiske og ikke ukrainske av okkupasjonsmakten, Russland, blir de ikke behandla som sivile fiendtlige i krigstid, men som forrædere hvis de gjør motstand og dermed risikerer påstander om landsforræderi, noe som medfører lange fengselsstraffer.
Dette er realiteten for ukrainske arbeidere og fagforeningsfolk i de okkuperte delene av Ukraina. Arbeiderbevegelsen i Vesten bør forstå denne situasjonen og forstå hvorfor ukrainere motsetter seg okkupasjon og ikke ønsker «fredsavtaler» som etterlater deler av Ukraina under okkupasjon. Ukrainere under okkupasjon blir fryktelig dårlig behandla; De lever ikke i fred. Debatter om Ukraina i TUC (Trade Union Congress) og ellers i fagforeningene må gjennomføres med denne konteksten i tankene.
Velferd, ikke krigføring?
Også på årets TUC er det et forslag fra University and College Union (UCU) som bygger på deres forslag «Lønn, ikke våpen» som ble vedtatt på TUC i 2025. Sjølsagt ønsker vi å se gode offentlige tjenester og velferdstilbud som gir et anstendig liv for alle. Vi bøyer oss ikke for Trumps krav om å øke militærutgiftene til et beløp han bestemmer. Men den antatte motsetningen mellom velferd og nasjoners rett til å forsvare og frigjøre seg sjøl må bekjempes.
Dette er både politiske og økonomiske argumenter: som Maurizio Franzini, professor i økonomisk politikk ved Det økonomiske fakultet ved La sapienza-universitetet i Roma, har argumentert, er økt militærutgifter et politisk valg; Det kan finansieres ved å redusere andre utgifter, men det kan også gjøres ved å øke inntektene eller til og med ved gjeld. Politiske valg er kompliserte. Europa må kunne forsvare seg sjøl, men det må også forsvare sitt sosiale sikkerhetsnett, som er langt bedre enn USAs, for eksempel. Det er ikke et spørsmål om enten eller.
En urettferdig fred
I sammenheng med den russiske invasjonen av Ukraina får imidlertid slagord som «velferd, ikke krigføring» en annen betydning. Det finnes de som hevder at Ukraina må akseptere en urettferdig fred. «Fred» der store deler av et land er okkupert av en fiendtlig makt og hvor tusenvis av sivile risikerer arrestasjon, tortur eller verre, er ingen fred i det hele tatt. Enten de ønsker det eller ikke – og i noen tilfeller er tilhengerne av disse argumentene åpenlyst pro-russiske – skaper de en falsk motsetning mellom velferd og forsvar , som i praksis er en oppfordring til ukrainsk kapitulasjon. Dette ville ikke bare være forferdelige nyheter for Ukraina, men også bringe krig i andre deler av Europa et steg nærmere.
Som George Orwell skrev i september 1942: «Pasifisme er objektivt[1] pro-fascistisk. Dette er grunnleggende sunn fornuft. Hvis du hemmer krigsinnsatsen til den ene sida, hjelper du automatisk den andre.» Sjølsagt gjelder dette begge veier, og derfor møtes antikrigsdemonstranter i Russland med hard undertrykking, men dette er ingen grunn til ikke å støtte de hardt pressa kameratene og ingen grunn til å argumentere mot materiell og virksom støtte til Ukraina.
Uansett er det svært få fagforeningsfolk som faktisk er pasifister; de reserverer pasifismen sin til kriger ført av NATO og USA. De støtter gjerne noen nasjonale frigjøringsbevegelser, når de er kamper mot vestlig imperialisme. Men russisk imperialisme må også motarbeides – vi trenger en konsekvent anti-imperialisme.
Vi kan støtte UCUs oppfordring om å bygge reell sikkerhet gjennom anstendig arbeid og sterke sosiale beskyttelser, men dette må gå hånd i hånd med en klar uttalelse om at dette ikke betyr å motsette seg bistand til Ukraina og det endelige målet om full frigjøring for Ukraina. Vi må kjempe for velferd samtidig som vi står i solidaritet med Ukraina.
[1] Nøkkelordet er «objektivt». Det er ingen tvil om at mange pasifister har ærlige motiver. Orwell har mer å si om dette: https://www.telelib.com/authors/O/OrwellGeorge/essay/tribune/AsIPlease19441208.html