Hva vil vi være når vi kommer ut av krigen?

av

Publisert på nettstedet Human Rights in Ukraine, 11.september 2026. Av Vitalii Novykov

Artikkelen analyserer hva en utmattelseskrig innebærer, og hvilke utfordringer den skaper for Ukrainas motstandskraft. Den ser på hva som skal til for en realistisk seier. Utfallet avhenger ikke bare av frontlinja, men også av at demokratiet, rettsvesenet og tilliten i samfunnet bevares.

Påstanden om at den russisk-ukrainske krigen har endra sin karakter, framføres nå ikke lenger av eksterne analytikere, men av de som har leda krigen. Allerede i november 2023, mens Valerij Zaluzjnyj fortsatt var øverstkommanderende, publiserte han et essay i The Economist om moderne stillingskrig. Han sammenligna fronten direkte med første verdenskrig. Teknologien hadde ført begge hærene inn i en fastlåst situasjon. Det var ingen utsikter til et dypt gjennombrudd.

Som tidligere øverstkommanderende utvikla han denne ideen i sin spalte ‘Politics and War. Reality versus Expectations’ (Liga.net, november 2025). Med hans egne ord står det på spill en utholdenhetskamp for hele statens organisme, samtidig i dens militære, sosiale og økonomiske dimensjoner.

Han ga sin endelige formulering i 2026 i en spalte for The Telegraph. ‘Dette er ikke lenger en krig med raske manøver. Dette er en utmattelseskrig,’ skriver Zaluzhnyi. Frontens oversvømmes med droner, presisjonsvåpen og overvåkningsutstyr som har gjort store gjennombrudd nesten umulige for begge sider. Fienden satser nå ikke på en rask offensiv, men på å utmatte Ukraina økonomisk, militært og psykologisk.

Derfor advarslen: det ville være en feil å tolke angrep på russisk logistikk og infrastruktur som et tegn på at slutten er nær. I en utmattelseskrig finnes det ingen åpenbar vinner i vanlig forstand. Utfallet avgjøres av utholdenhet, det vil si samfunnets evne til å bære byrden av en langvarig konflikt lenger, samtidig som det beholder ekstern støtte.

Oleksandr Syrskyi, som har leda Ukrainas væpna styrker siden februar 2024, kom til samme konklusjon. Tilbake i mai 2025, på et møte i Ukraina–NATO-rådet, uttalte han at fienden hadde gjort sin aggresjon mot Ukraina om til en utmattelseskrig. Og i mai 2026 anerkjente han den andre siden av denne situasjonen: med begrensede ressurser og fiendens numeriske overlegenhet, prøver Ukrainas væpna styrker «å gå fra en «utmattelseskrig» til en asymmetrisk strategi», det vil si angrep mot fiendens bakre linjer og en avhengighet av ubemanna systemer.

Forsøket på å bryte ut av den gjensidige utmatttelseskrigen bekrefter analysen. Krigen handler ikke lenger først og fremst om territorium, men om hvem som har størst utholdenhet.

Hva er en utmattelseskrig?

Det er det motsatte av en «utslettingsstrategi», der alt avgjøres gjennom et avgjørende slag. Seier oppnås ikke ved å slå fiendens hær på flukt, men ved å tømme dens kapasitet og kampvilje: folk, penger, granater, allierte, tålmodigheten hjemme.

Slike kriger oppstår når:

  • Lagene er teknologisk omtrent like, og ingen av dem klarer å oppnå et gjennombrudd;
  • forsvar er billigere og mer effektivt enn angrep;
  • fronten er kontinuerlig, det finnes ingen flanker, og manøvreringsoperasjoner er ineffektive;
  • Begge sider har mobiliseringsdybde og ekstern forsyning.

Det sentrale paradokset er at tap av personell og utstyr mister sin betydning i seg sjøl. Det er noe annet som betyr noe: forholdet mellom tap og evne til å erstatte dem, og samfunnets toleranse for kostnadene. Derfor ender slike kriger vanligvis ikke i militært nederlag, men i intern kollaps for en av sidene, eller i forhandlinger.

Klassiske eksempler

Den amerikanske borgerkrigen (1864–1865), den første industrielle utmattelseskrigen. Grant ga opp manøveren og aksepterte ei utveksling av tap, vel vitende om at sørstatene ikke kunne erstatte sine egne. I mellomtida ødela Sherman fiendens økonomiske grunnlag.

Første verdenskrig, vestfronten (1915–1918), det klassiske eksempelet. Ved Verdun sa Falkenhayn klart hva målet var: å påføre den franske hæren så store tap at den ble utmatta, ikke å erobre byen.
Tyskland ble til slutt knekt, ikke av en seier for ententemaktene på slagmarken, men av blokaden, sult og revolusjon.

Iran–Irak-krigen (1980–1988): åtte år med skyttergraver, kjemiske våpen, ‘bykrig’ og angrep på tankskip. Det endte med uavgjort ved grensene fra før krigen; Begge sider hadde rett og slett gått tom for pust.

Vietnam (1965–1973), utmattelse i revers. USA vant på ‘dødstallet’, men ressursen som tok slutt viste seg å være Washingtons politiske vilje, ikke Hanois mannskap.

Flere konklusjoner følger av dette:

  • taktiske suksesser fører nesten aldri til strategiske resultater, og det er nettopp dette Zaluzhnyi advarer om;
  • Utfallet avgjøres av økonomien, demografien og holdbarheten av ekstern støtte, ikke av kart over situasjonen ved fronten;
  • En vei ut av utmattelseskrigen kan være et teknologisk sprang, å ramme fiendens økonomi eller at den ene koalisjonen har større ressurser enn den andre.
  • En slik krig ender oftere med en politisk hendelse (regimeskifte, revolusjon, utmattelse av en ekstern giver) enn med kapitulasjon ved fronten.

Hvordan den interne orden blant de krigførende partene påvirker utfallet

Det avgjørende er ikke hvor mye ressurser staten har, men hvor godt den klarer å hente dem ut og opprettholde viljen til å fortsette. Det finnes bare to måter å gjøre dette på: tvang og samtykke. Begge virker, men de er ulike når det gjelder hvor lenge de holder.

Autokrati kjøper utholdenhet gjennom undertrykking. Det finnes ingen valgfrist; tap kan skjules og protester undertrykkes. Prisen for dette valget er forvrengt informasjon på toppen, fravær av tilbakemelding som korrigerer dårlig strategi, og den generelle sårbarheten i strukturen. Slike systemer holder ut lenge, men kollapser plutselig og fullstendig (Russland i 1917, Tyskland i 1918).

Demokrati kjøper utholdenhet gjennom legitimitet. Folk mobiliserer mer villig, betaler skatt mer samvittighetsfullt, feil diskuteres og rettes opp, og kreditt og allierte blir mer tilgjengelige. Prisen er sårbarhet for krigstrøtthet, valgsykluser og splittelser blant elitene.

Den akademiske litteraturen fra forrige århundre er delt om dette. Dan Reiter og Allan Stam viste at demokratienes hærer kjemper mer effektivt. De har merkbart bedre initiativ og ledelseskvalitet og noe bedre logistikk, men alle tre fordelene avtar etter hvert som en krig drar ut (‘Democracy and Battlefield Military Effectiveness’, Journal of Conflict Resolution, 1998; utvikla i boka Democracies at War, Princeton UP, 2002).

Scott Bennett og Allan Stam sa det enda tydeligere. Ifølge data om mellomstatlige kriger fra 1816 til 1990 vinner demokratier oftere korte kriger, men autokratier er langt mindre tilbøyelige til å gi opp etter hvert som tida går. Etter omtrent atten måneder går fordelen over til autokraten, mens demokratier blir mer tilbøyelige til å trekke seg ut av krigen og akseptere uavgjort eller nederlag (‘The Declining Advantages of Democracy’, JCR 42(3), 1998). En forbehold: dette er statistikk fra forrige århundre og kan ikke brukes til å forutsi en moderne krig.

Christopher Gelpi, Peter Feaver og Jason Reifler videreutvikler denne forklaringa. Hvor store tap et samfunn tåler, avhenger ikke av antallet, men av to ting: Trua på at saken er rettferdig, og trua på at det er mulig å lykkes.Et samfunn kan akseptere både en uavslutta krig og økende kostnader inntil hendelser overbeviser det om at seier er umulig (‘Success Matters: Casualty Sensitivity and the War in Iraq’, International Security 30(3), 2005/06; boka Paying the Human Costs of War, Princeton UP, 2009). Det er nettopp derfor en forsvarskrig for å overleve gir et demokrati stor utholdenhet (Storbritannia i 1940, Finland i 1939–1940), mens en krig langt hjemmefra gir det nesten ingen slik utholdenhet (Vietnam).

Hvordan dette henger sammen med aspektene ved krigen som er beskrevet ovenfor

Tap og toleransegrense. Dette er den direkte kanalen for påvirkning. Terskelen avhenger ikke av absolutte tall, men av følelsen av at kostnadene deles rettferdig. Hvis mobilisering oppfattes som rettferdig fordelt, i stedet for som en skatt på fattige og uprivilegerte, er toleransen høy. Korrupsjon i de territorielle rekrutteringssentrene, bestikkelser for å kjøpe seg ut, og en ubestemt, tjenesteperiode uten rotasjon eller demobilisering traff denne terskelen hardere enn tapene i seg sjøl. Vernepliktsunndragelse og desertering hører også hjemme her. De er ikke tegn på feighet, men på at avtalen mellom staten og de mobiliserte har mista verdi.

Å omgjøre taktikk til strategi. Her er kvaliteten på kommandoen viktig. Der dårlige nyheter straffes, blir rapporter pynta på og beslutninger tas basert på grunnlag av et falskt bilde av situasjonen. Pressefrihet og effektiv parlamentarisk tilsyn er politisk upraktisk, men funksjonelt sett fungerer de som et tidlig varslingssystem. Skandaler rundt individuelle enheter eller mislykka operasjoner fungerer som en korrigerende mekanisme; Et lukket system har rett og slett ingen slik mekanisme.

Økonomien, demografien og ekstern støtte. Dette er det mest sensitive punktet. Dette er det mest følsomme punktet. Rettsstaten er her ikke en abstrakt størrelse, men en del av kampkraften: her er ikke en abstraksjon, men en del av kampmakt: korrupsjon i forsvarsanskaffelser betyr granater og droner som fysisk aldri ankommer. I en langvarig krig avhenger demografien av om flyktningene vender tilbake, og det handler om tillit til institusjoner, ikke til frontlinja. Ekstern støtte er på sin side direkte betinget av omdømme. Bistand, lån og integrasjonsutsikter er knytta til tilstanden til menneskerettighets- og antikorrupsjonsinstitusjoner, og dette er den eneste ressursen i en utmattelseskrig som kan tapes ikke i fronten, men i parlamentene til allierte stater.

Ut av utmattelseskrigen. Teknologiske sprang og asymmetriske løsninger oppstår nedenfra: gjennom initiativ, horisontale koblinger, privat ingeniørkunst og en vilje til å tolerere mislykka eksperimenter. Et sentralisert hierarki er bedre til å skalere det som allerede er funnet opp, men dårligere til å finne nye løsninger. Et åpent samfunn har en strukturell fordel her i tilpasningstakten, forutsatt at staten ikke undertrykker grasrotinitiativ eller monopoliserer produksjonen.

Politisk oppsigelse. Dette er hovedrisikoen for demokratiet. Utsatte valg og unntakstilstand undergraver gradvis legitimiteten til de som har makta, men valg midt i en krig skaper en risiko for splittelse og utenlandsk innblanding. En bieffekt er økt spenning mellom den politiske og militære ledelsen: en general med høye grader blir en politisk faktor, og dette distraherer kommandokjeden fra kampoppgaver. Offentlige tvister mellom tidligere og nåværende øverstkommanderende og ministre på den ene siden og det politiske lederskapet på den andre er et symptom på nettopp dette problemet. Dessuten krever enhver forhandling en part med en signatur som samfunnet anerkjenner, og et underskudd på legitimitet kan gjøre fred politisk umulig, også når det er vilje til fred.

Den avgjørende forskjellen

Undertrykking og legitimitet gir utholdenhet av ulik kvalitet. Den første tillater en stat å holde ut lenger; sistnevnte gjør at den kan kjempe bedre. I en langvarig krig kan det føre til ulike former for nederlag. Et lukket system kan bryte plutselig sammen politisk. Et åpent system kan gradvis gli mot en «fred av utmattelse». Men begge kan også utvikle seg i samme retning. Et demokrati som begrenser rettigheter og ansvarlighet for å overleve, svekker sine egne fortrinn. Samtidig får det noen av fiendens svakheter, uten å få de samme virkemidlene for å bruke tvang.

Hva menes med seier

‘Seier’ her er ikke ett begrep, men tre forskjellige.

Maksimalisme: militær frigjøring av alle territorier innafor grensene fra 1991, erstatninger og rettssaker mot de ansvarlige. I lys av alt som er diskutert ovenfor, og gitt dagens styrkebalanse, er dette målet praktisk talt uoppnåelig med militære midler. Den posisjonelle fastlåste situasjonen Zaluzhnyi skriver om er symmetrisk: hvis et gjennombrudd er umulig for laget med overlegenhet i mannskap og ildkraft, er det desto mer umulig for laget uten.

Realistisk: å bevare Ukraina som en suveren, levedyktig, væpna og vestlig integrert stat; å fryse krigen langs ei linje som Ukraina ikke anerkjenner juridisk, men som fienden ikke kan flytte; og sikkerhetsgarantier som gjør et nytt angrep for kostbart. Dette er oppnåelig, og det er scenarioet analytikerne heller mot.

Minimum: å sikre at staten består. Det er ikke lenger et spørsmål i dag, men på svært lang sikt kan det ikke tas for gitt.

Det realistiske scenariet krever fire betingelser samtidig:

  • robust luftforsvar og beskyttelse av energisystemet;
  • gjenopprette tilliten til staten hos de mobiliserte, det vil si rotasjon, klare tjenestevilkår og rettferdighet fordeling av byrden;
  • økonomisk autonomi fra alliertes politiske sykluser, det vil si europeiske penger og frosne [russiske] eiendeler i stedet for årlige forhandlinger i Washington;
  • å opprettholde tempoet i teknologisk tilpasning.

Hvis bare én av disse bærebjelkene svekkes over lengre tid, nærmer man seg i praksis det minst ambisiøse utfallet.

Ressurser og begrensninger

Flere faktorer styrker Ukrainas evne til å holde ut. Fiendens økonomiske base er en størrelsesorden mindre enn de samla ressursene til den vestlige koalisjonen, forutsatt at koalisjonen er villig til å bruke dem. Droneproduksjon og tilpasningshastighet er fortsatt et område hvor horisontalt initiativ gir en strukturell fordel. Og viktigst av alt: Ukrainas «innsats», for å bruke Gelpi, Feaver og Reiflers begrep, er svært høy. Krigen handler om landets overlevelse, ikke om en ekspedisjonskrig langt hjemmefra. Det gjør at terskelen for hva befolkningen tåler av kostnader, blir langt høyere.

Argumentene imot er ikke mindre tunge. Demografi er asymmetrisk: sjøl et gunstig tapsforhold kan ikke kompensere for forskjellen i størrelsen på mobiliseringsbaser. Mønsteret Bennett og Stam fant, der autokratier holder ut lenger i kriger, taler ikke til Ukrainas fordel. Skiftet til en asymmetrisk strategi som Syrskyj har varsla, er i praksis en erkjennelse av at utvekslinga av tap ikke lenger er til Ukrainas fordel.

Her bør det bemerkes en ubehagelig symmetri. En stat kan holde på sitt territorium og likevel tape krigen hvis den, for overlevelsens skyld, demonterer nettopp de tingene den overlevde for. Et demokrati som har begrensa ansvarlighet, mister sine fordeler uten å skaffe seg fiendens instrumenter. Derfor, i en utmattelseskrig, er spørsmålet «kan vi vinne?» uatskillelig fra spørsmålet «hvem vil du være når du kommer ut av det?».

Prisen for overlevelse

Siden 2022 har Ukraina, av forståelige grunner, ikke blitt et mer demokratisk land enn det var før krigen. Nødfullmakter innføres som midlertidige, men en utmattelseskrig har ingen klar slutt: en våpenhvile er ikke fred, og en kontaktlinje er ikke en grense. Derfor finnes det ikke noe tidspunkt hvor unntaksregimet (fra grunnloven) automatisk oppheves. Den må løftes av dem som bruker den, frivillig og mot egen interesse.

Sør-Korea er det kanoniske eksempelet her: en formelt uavslutta krig tjente som begrunnelse for autoritært styre i trettifem år etter at skytinga stoppa. Faren ligger ikke i individuelle krigstidsbegrensninger, som hver enkelt er vel begrunna hver for seg, men i at de samla sett ikke har noen innebygd utløpsdato.

Lukkede innkjøpsprosedyrer som et militært problem. Hemmelighold i forsvarsanskaffelser er operasjonelt berettiga. men det slår også av den eneste effektive mekanismen for å kontrollere pris og kvalitet. Forskjellen mellom det som er erklært og det som mottas, måles her ikke i prosentandeler av budsjettet, men i ammunisjon som mangler i stillingene. Dette er et eksempel på at en antikorrupsjonsinstitusjon verken er en innrømmelse p.g.a. press utenfra eller en luksus man kan unne seg i fredstid. Den er en del av den militære slagkraften. Dessuten er dette nettopp et område giverlandene er svært opptatt av. Skade på omdømmet kan føre til forsinkelser i støttepakker raskere enn noe som skjer ved fronten.

Intoleranse for kritikk. Slagmarksfordelen til demokratier, slik den er beskrevet av Reiter og Stam, besto av initiativ på lavere nivåer og kvaliteten på kommandoen. Begge avhenger av retten til å rapportere dårlige nyheter, uten konsekvenser for den som rapporterer dem. .Så snart intern kritikk blir tolket som fiendens verk, mister systemet evnen til å fange opp problemer. Da utvikler det nettopp den svakheten som ødelegger lukkede militære systemer. Kommandoen tar beslutninger basert på et pynta bilde og situasjonen på ikke-eksisterende kart.

Mangelen på et parti som klarer å skape fred. Utsatte valg løser et kortsiktig problem og skaper et langsiktig. En utmattelseskrig avsluttes med en signatur, og en signatur krever anerkjent legitimitet. Jo lenger fornyelsen av mandatet utsettes, desto smalere blir rom for akseptable kompromisser: enhver territoriell beslutning vil bli utfordra som tatt uten [legitim] myndighet. Paradokset er at ei regjering som har akkumulert maksimal formell makt under krigen, kan vise seg politisk ute av stand til å signere det som må signeres for å avslutte den.

Et problem som kommer seinere: demobilisering. Når hundretusener av mennesker med krigserfaring, traumer og våpen skal tilbake til samfunnet, blir det en utfordring i seg sjøl. Problemet oppstår ikke samtidig med krigens slutt, men først etter en viss forsinkelse. Hvis de sivile institusjonene på det tidspunktet har mista tilliten, mens hæren fortsatt er den eneste institusjonen folk har høy tillit til, kan det oppstå en klassisk situasjon der militæret får en dominerende politisk rolle. Europa etter 1918 produserte en hel serie slike overganger, og nesten ingen steder var de resultatet av noen plan. Veteranorganisasjonene viste seg rett og slett å være den eneste levende formen for fellesskap i land der politikken hadde mista tilliten.

Demografi avgjøres av tillit, ikke av fronten. Om flyktninger vender tilbake avhenger ikke av forsvarslinja, men av om det finnes noe å vende tilbake til i institusjonell forstand: om domstolene fungerer, om eiendom er beskytta, om reglene er forutsigbare. En stat kan forsvare territoriet sitt, men likevel tape utmattelseskrigen i ettertid, hvis den ikke klarer å få folk tilbake. Da vil den ha færre og eldre mennesker å bygge på når neste krise kommer.

Det finnes også historiske eksempler som ikke trenger å kopieres, men som fortjener oppmerksomhet. Storbritannia holdt et parlamentsvalg i 1945 uten å vente på fred med Japan og erstatta sin krigsstatsminister uten at utfallet ble skada. Finland gikk to ganger gjennom krig mot en uovertruffent sterkere fiende, avsto en tidel av sitt territorium og bevarte sitt demokrati. Hvis vi ser på «hvem du var da du kom ut av krigen», er dette kanskje et eksempel på seier, til tross for et territorielt nederlag. Israel har kjempet kriger uten å avbryte sin valgsyklus. Militær nødvendighet krever derfor ikke automatisk innskrenkning av ansvarlighet. Det skaper bare en permanent tilgjengelig begrunnelse, som kan brukes eller ikke.

Fra dette følger en praktisk test, gjeldende i det øyeblikket krigen er over og uavhengig av hvor linja går:

  • om unntakslovene vil bli oppheva, og innen hvilken tidsramme;
  • om det vil bli holdt valg, og om taperen vil anerkjenne sitt resultat;
  • om institusjoner som er i stand til kritisk og upartisk å undersøke feil og feilvurderinger på egen side vil overleve;
  • om en betydelig andel av de som dro vil komme tilbake;
  • om militæret vil holde seg unna politikken.

Svarene på disse fem spørsmåla avgjør utfallet av en utmattelseskrig i større grad enn det kartet gjør. Territorium kan gjenvinnes seinere; Det finnes nok presedenser. Vest-Tyskland venta i førtifem år og fikk det de ønska uten å avfyre et eneste skudd, nettopp fordi de hadde bevart en stat det var fornuftig å slutte seg til. En svekka evne til å korrigere egne feil tar lengre tid å bygge opp igjen. Noen ganger kommer den aldri tilbake.

Kilder: