Publisert på nettstedet Solidarity Ukraine – Belgique, 21. oktober 2026. Av Ansatasia Spartak (pseudonym), først publisert i en publikasjon fra Rosa Luxemburg-stiftelsen
Hvor konkret brukes antifascisme i dag for å rettferdiggjøre krigen og diskreditere Russlands motstandere? Den russiske politiske aktivisten Anastasia Spartak avkrefter de fire mytene hvor Russland gjør bruker elementer av antifascisme. [Her kommer myte nr. 1, de andre kommer etterhvert. Oversetters merknad]
Den 24. februar 2022 sa Putin at det offisielle målet med krigen ville være «demilitarisering og avnazifisering av Ukraina.» Samme dag sa talsmannen, Dmitrij Peskov, at «ideelt sett burde Ukraina frigjøres, fri for nazister, nazisympatisører og deres ideologi.» Russiske medier kaller russiske soldater antifascister og ukrainere nazister, og trekker paralleller til hendingene på østfronten under andre verdenskrig (1941–1945), kjent i Russland som Den store fedrelandskrigen. «Som i 1945 vil seieren være vår,» skrev Putin 9. mai 2022. Russiske soldater i Ukraina bruker sovjetiske symboler. De bar hammer- og sigdemblem, satte røde flagg på stridsvogner, gjenoppbygde ødelagte Lenin-monumenter i okkuperte ukrainske byer, og hang opp seiersfanen på ukrainske administrasjonsbygninger – en kopi av den som ble heist på Riksdagen 1. mai 1945 – for å kunngjøre erobringa av territorium.
Myte 1 — «Russland kjemper mot nynazister i Ukraina»
Putins ord: «Vi har helt rett i å si at vi kjemper mot nynazister; Vi har all grunn til å kalle det nåværende ukrainske regimet nynazist.»
I virkeligheten: Putin instrumentaliserer eksistensen av høyreekstreme grupper for å rettferdiggjøre krigen i Ukraina.
Myte forklart: Kampen mot nynazister, som en del av den såkalte «avnazifiseringa», er et av de uttalte målene med den russiske invasjonen av Ukraina. Putin pekte seinere på andre, inkludert «forsvaret […] mot disse truslene som prøver å etablere seg i våre historiske territorier».
Matthias Warnig, direktør for Nord Stream 2 AG-konsortiet, som har ansvaret for å bygge gassrørledninga som forbinder Russland med Tyskland, sa at han spurte Putin hva målet med krigen var. Under en privat samtale skal presidenten ha svart at det var en statshemmelighet.
Derfor forblir krigens egentlige mål et mysterium, også for russerne sjøl.
Begrepet «avnazifisering» har aldri vært mye brukt i Russland. Den ble brukt av forskere i den historiske litteraturen viet til etterkrigstidas Tyskland. I mai 2022 rapporterte det russiske opposisjonsmediet Proekt at russerne rett og slett ikke forstår betydninga av ordet «avnazifisering». Ifølge avisa er det derfor myndighetene i betydelig grad har redusert bruken [av dette begrepet] på TV. Som et av de viktigste uttalte måla for krigen i Ukraina, var det imidlertid ikke mulig å forkaste dette begrepet helt.
En definisjon av konseptet og en konkret presentasjon av den russiske planen for Ukraina finnes i en artikkel av den russiske statsviteren Timofei Sergeytsev, publisert 3. april 2022 på nettsida til det offisielle russiske nyhetsbyrået RIA Novosti under tittelen «Hva skal Russland gjøre med Ukraina?».
Artikkelen dukket opp umiddelbart etter de blodige hendingene i den ukrainske byen Bucha. Sergeitsev definerer begrepet «avnazifisering» og skisserer Russlands handlingsplan i et Ukraina som angivelig er nær nederlag. Ifølge hans tolkning består avnazifisering av et sett tiltak retta mot de «nazifiserte» massene, som fra et juridisk synspunkt ikke kan straffes direkte som krigsforbrytere. Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj sa at artikkelen var bevis på Den russiske føderasjonens planer om å begå folkemord mot ukrainske borgere.
Et annet leksikalsk problem gjelder særegenhetene ved bruken og oppfatninga av ordene «nazist» og «fascist» i det postsovjetiske rommet. På grunn av de enorme tapene under den store fedrelandskrigen, har disse ordene nærmest blitt brukt synonymt med absolutt ondskap. De brukes hovedsakelig som moralsk og etisk vurdering, som en fornærmelse og for å peke på Russlands mange fiender. For eksempel kalte den belarusiske presidenten Lukasjenko demonstrantene for «fascister» under protestene i 2020, mens demonstrantene returnerte den samme anklagen mot ham.
I Russland er «folkemordet på jødene, for ikke å nevne det på romene, overhode ikke sentralt […], sjøl essensen av [begrepet] fascistene lå og ligger fortsatt i det faktum at de hadde invadert Sovjetunionen. Det er dette som gjorde dem til legemliggjøringa av ondskap.»
Som sosiologen Mischa Gabowitsch skriver i sin artikkel «Om fascistene og nazistene»: «For russisk propaganda […] er alt dette irrelevant, for fra hans synspunkt utgjør verken antisemittisme eller ekstreme høyreideer essensen av «fascisme» eller «nazisme». Ingen av dem defineres i absolutte termer, altså i form av et spesifikt politisk innhold, men i relative termer, altså i forhold til Russland eller de territoriene og befolkningsgruppene som Russland hevder å ha krav på. I denne sammenhengen blir ‘fascisme’ en forkortelse for reell eller oppfatta fiendtlighet, mens ‘nazisme’ refererer til nektelse av å underkaste seg.»
Russiske medier omtaler ukrainske soldater som «nazister» eller «ukronazier», men også som «nasjonalister», «banderitter» eller bare «militante». Den russiske allmennheten forstår imidlertid ikke nøyaktig hva som ligger bak disse ordene. Disse begrepene kan brukes i enhver sammenheng, avhengig hvilke behov de skal dekke i den politiske agendaen.
Interessen i Putins retorikk ligger i at det er umulig å benekte eksistensen av nynazister i Ukraina. Det er også udiskutabelt at noen nynazister er aktive i Ukrainas væpna styrker, sjøl om det er umulig å anslå antallet. Ytre høyre er et alvorlig problem ikke bare for Ukraina, men for hele Europa, inkludert Russland.
Tilstedeværelsen av nynazister i Russland innrømmes til og med av Putin, noe som vil bli forklart mer detaljert i Myte nr. 3. Problemene med høyreekstremisme må imidlertid løses av samfunnet sjøl, ikke gjennom utenlandsk inngripen.
Internasjonale organisasjoner har ikke kalt Ukraina et «nynazistisk regime». I begynnelsen av krigen signerte mer enn tre hundre historikere og spesialister på andre verdenskrig, Holocaust, folkemord og nazisme fra ulike land ei erklæring mot forsøket på å likestille den ukrainske staten med naziregimet: «Vi idealiserer ikke den ukrainske staten og samfunnet. Som alle andre land har Ukraina også høyreekstremister og voldelige fremmedfiendtlige grupper. Ukraina bør også takle de mørkeste kapitlene i sin smertefulle og komplekse historie bedre. Men ingenting av dette rettferdiggjør russisk aggresjon eller den sterkt forvrengte framstillinga av Ukraina.»